Vær så god! Bli krenket

Denne historien startet tidligere denne uka. Et bilde fra en privat fest ble uten tillatelse delt i store, lukkede muslimvennlige grupper på nettet, grupper som har tradisjon for å henge ut frigjorte muslimske kvinner. I disse miljøene er ordet «hore» en yndet favoritt. Bildet viste meg sammen med noen andre kvinnelige sekulære muslimer og eks-muslimer. Hensikten var å «slutshame» oss og henge oss ut.

En muslimsk mann sto bak. Den samme mannen sammen med en journalist, mistenkeliggjorde i Klassekampen før jul enhver kvinne med muslimsk bakgrunn som kritiserer ukultur.

I lang tid har jeg forsøkt å nærme meg muslimske miljøer ved å ta en brobyggende og reformerende posisjon. Jeg har også vært i respektfull dialog med mannen som delte dette bildet. Jeg oppmuntret ham å bruke hans ytringsfrihet, og nevnte at han har talent. I ettertid sitter jeg tilbake med en noe bitter smak i munnen, du kan ikke gå i dialog med hat. For å si det rett ut: Disse menneskene er avhengig av fiendebilder.

Holder du kvinnene nede, holder du samfunnet nede. At den muslimske verden er stagnert er forståelig. Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp, seksualitet og sekularitet.

Dette er krise, det er ingen generalisering av menn fra muslimske land, mange av dem er svært flotte, opplyste mennesker som jeg er glad i og respekterer. Mange av dem er troende muslimer. Jeg snakker hovedsakelig om annen- og tredjegenerasjonsinnvandrere født og oppvokst i Norge, med et menneske-/kvinnesyn fra middelalderen. Hva gikk galt?

Så snart jeg går inn i en diskusjon på FB går en sint muslimsk mann løs på meg med sprengkraft som en bombe under vesten. Jeg har aldri skrevet hårreisende eller hard kritikk av islam eller muslimer, men sånn oppførsel provoserer meg til å utfordre disse holdningene. Disse menneskene er i en konstant tilstand av krenkelse, i en evig offerrolle, de maser om hvor koselig de er og hvordan de blir «stigmatisert». I virkeligheten har de grumsete totalitære trekk og etterlyser blasfemilover og sensur, de fornekter jødehatet blant muslimer, de har kvinneundertrykkende holdninger og uttrykker det verste hat mot annerledestroende, sekulære muslimer og eks-muslimer. En journalist med muslimsk bakgrunn skriver i dag i magasinet Utrop at han vil ha en kartlegging av «islamofobi» i Norge, han ønsker saudiarabiske tilstander i Vesten.

Hvorfor dele et privat bilde på et forum med mange tusen medlemmer av aggressiv karakter? De har tidligere vist samme nedlatende holdninger til kvinner med muslimsk bakgrunn, eksempler er Shabana Rehman og Skamløse jenter. Det som skjer og det er bevisst, er at de hisser opp en lynsj mobb og mobiliserer til hets og trakassering.

Islam har ingen tradisjon for å akseptere kritikk. Det er denne religionens ulempe og svakhet. Enhver fri tanke, ethvert spørsmål, enhver tvil blir respondert med voldsom gruppemobilisering, protest, sinne og til slutt vold. Denne hermetiske tilstanden har vart i 1400 år. Nok er nok. Mens kristendommen er blitt drøftet, hamret på, kritisert, karikert og forsket på, har vi i islam denne «stolte» tradisjonen hvor det endog skrytes av at det aldri vil tillates at islam lider samme skjebne som kristendommen. Mangel på kritikk er mangel på intellektuell tilnærming. Det er en tragedie for ethvert menneske med et hode på toppen av kroppen.

I den muslimske verden og i iransk historie ser vi hvordan den minste kritikk eller den minste reformvennlige vinkling er blitt jaget, drept og hugget ihjel. Det er ikke lenge siden hender og føtter til den iranske islamkritikeren Ali Dashti ble hugget av. Det er ikke lenge siden tungen ble skåret ut av munnen til komikeren Fereydoon Farookhzad etter at han gjorde narr av Khomeinis religiøse bok. Dette skjedde i Tyskland, i den frie vestlige verden. Og hva sier en mainstream muslim om Charlie Hebdo-massakren? Vel, mange er ikke spesielt imot den heller.

Skal disse menneskene gjøre noe for å få aksept for islam i Vesten og den ikke-muslimske verden, må de kanskje slutte med trusler, hets, drap, vold og hårsårhet?

I 1400 år har vi hatt en «hold kjeft eller dø»-innstilling i den muslimske verden. I det siste har Vestens akademia skjenket oss en ny forbannelse som de kaller «islamofobi». De samme menneskene som krenker meg, trakasserer meg, hetser meg og henger meg ut, går i offerrollen og trekker nå islamofobi-kortet om de blir kritisert. Du kjenner «crying bullies», bøllene som mobber andre og samtidig gråter. Skam over Vestens akademia for denne gavepakken til ufrihet!

Det går ikke én dag uten at jeg får ekle kommentarer på bloggen min fra folk som maser om Islam. Men kjære deg, du blir kritisert for grumsete holdninger og din middelalderske, kvinnefiendtlige innstillig, gjør noe med det! Respekt må man fortjene, du kan ikke innføre respekt, og du kan heller ikke fortjene det så lenge du bøller rundt blant andre.

En gang ble islam assosiert med mystikk og åndelighet og møtt med nysgjerrighet i Vesten. Jeg glemmer aldri en scene fra en gammel fransk film: Den franske filmkarakteren reiste rundt i Marokko og den marokkanske sjåføren stoppet bilen for å be i solnedgangen med sanddynene i bakgrunnen. Det var vakkert. Jeg savner den islam.

For meg som er vokst opp i en sufi-tradisjon som europeere, tyskere og franskmenn oppsøkte for å oppleve mystikk og skjønnhet er det smertefullt å se at vi har mistet vårt europeiske publikum.

Scenen fra den franske filmen får du aldri tilbake om du fortsetter å være bølle, å stoppe all kritikk, å stemple og hetse andre. Scenen fra ørkenen er tapt for alltid på grunn av sånne som deg.

Tiden da mørkemenn som deg mishandlet muslimske kvinner er over. Vår kamp for frihet er såvidt startet, det er smertefullt for dere, men historien er full av momenter der mørkemenn har tapt kontrollen på grunn av nye, overveldende ideer, det kalles progress. De mørkemenn har skreket av smerte og gått løs på den ene etter den andre og krenket var de òg. Men noen ganger er krenkelse nødvendig. Så vær så god, bli krenket!

Ære og jomfrudom

Coffee and Sex
Licensed from: sdCrea / yayimages.com

Jeg har av mange grunner lenge nølt med å skrive dette innlegget. Forrige gang jeg skrev om jomfrudommen ble jeg av et par sinte menn beskyldt for å spre umoral, og jeg ønsker ikke å fremstå som vulgær eller uforskammet. Jeg vil heller ikke generalisere og er lei av fremstillingen av muslimske jenter som undertrykte. I Norge ligger innvandrerjenter høyt på utdannelsesstatistikken. Og utdannelse og økonomisk uavhengighet er det viktigste element i kvinnekampen. Utdannelse er organisert kunnskap. Og det er nettopp kunnskap dette innlegget i siste instans etterlyser.

En venninne av meg fortalte om sin datters venninne, en jente på 14-15 år fra en konservativ, religiøs muslimsk familie som har sex uten at familien vet om det. Og det er ikke snakk om naturlig sex for en jente på hennes alder; for å bevare jomfrudommen ser hun ingen annen utvei enn å praktisere en alternativ type sex.(analsex)

Det er en del som henne der ute, og det bekymrer meg. Fenomenet er utbredt i islamske samfunn à la det jeg kommer fra. En nær slektning av meg som bor i Iran, sier at de fleste unge mennesker i Teheran i dag har sex, men for noen jenter er denne alternative type sex fremdeles mest akseptabelt.

Påkjenningen er stor for unge jenter, men også for unge gutter som bærer ansvar for å holde jenta ærbar. Den emosjonelle nærheten blir ikke ivaretatt, kjærlighetsakten blir redusert til å få ut seksuell frustrasjon. Dette er unge menneskers første, spennende seksuelle opplevelse, og for en del kan det bli den form man forventer livet ut. Den type sex er hverken kjærlig eller givende for forelskede unge mennesker, det er eksperimentell sex for erfarne mennesker.

Etter en reise i Midtøsten fortalte i 2013 den egyptisk-kanadiske aids/hiv-forskeren og aktivisten Shereen El Feki om fenomenet på Ted-talk. En marokkansk kvinne, Faiza, hadde født en sønn, men skrøt etterpå av å være jomfru hvilket hun hadde medisinsk attest på. Faiza lot som at hun hadde hatt «jomfru-fødsel» mens i virkeligheten hadde hun hatt den type sex. Det Faiza ikke vet er at en liten prosent blir faktisk gravid av det.

Med naturlig sex risikerer en ugift jente mye. En del hevder å være jomfru for ikke å miste ære. Noen opererer inn ny jomfrudom fordi det sosiale presset er for stort, de frykter for sitt liv og må beskytte seg mot æresdrap eller offentlig gapestokk. Noen bestiller jomfrukapsler med rød farge på nettet, de er laget i Kina og lover å gi tilbake tapt ære. All denne ukulturen stammer fra «tilbedelsen av jomfrudommen».

Denne ukulturen blir ikke parkert ved grensen når man flytter til Vesten. Av frykt for å tape sin religiøse eller kulturelle identitet blir foreldre ofte mer konservative i møte med vestlig kultur. De setter jentebarn som er født og oppvokst i vestlige samfunn hvor sex er akseptert, under enormt press for å avstå fra sex. I møte med det annet kjønn ser disse jentene ingen annen mulighet enn å akseptere denne type sex

Mitt poeng er ikke at ungdom for enhver pris skal ha sex, selvfølgelig er det lov å velge det bort. Men problemet er at en del jenter på hjemmebane later som om de er dukker uten følelser og behov. De lever et dobbeltliv under konstant frykt for å bli oppdaget. Ofte kjenner ikke disse jentene til farene for aids-smitte knyttet til den type aktivitet. Sjansen for å få Aids av den type aktivitet er mye større enn vanlig sex. Ofte bruker de ikke kondom, og som ung og usikker kan det være vanskelig å vite om dette er noe de virkelig vil. Uklare grenser gir rom for misbruk. Men de har ingen å snakke åpent med, ei heller mulighet til å la naturen gå sin vante gang.

I Midtøsten krever dagens unge jenter større rettigheter, internettkampanjer har vært banebrytende og tabuene brytes. Det er trist å høre at her i Norge går en del jenter til private leger for å sjekke om det kan synes på dem om at de har hatt den type sex før ekteskapet. Det er trist å høre om unge jenter som desperat søker en imam for å bringe på det rene om den type aktivitet er halal (tillatt).

Konservative religiøse miljøer, uansett religion, vil aldri tillate sex utenfor ekteskapet. Men de kan heller ikke fjerne grunnleggende behov for nærhet og seksuell erfaring hos ungdom. Frigjøringen vil ikke skje gjennom de geistlige, men gjennom opplyste foreldre. Om man skal lytte til de geistlige får man repetert samme gamle lekse som for 100 år siden. Men det finnes borgere som ikke bryr seg om de geistlige og prøver å kombinere et moderne liv med religion. Det finnes for eksempel ikke mange bokstavtro imamer som ikke aksepterer polygami. Men det finnes svært mange muslimske kvinner som er imot polygami.

Å anse en jente som har hatt sex som B-vare, en ingen vil gifte seg med, tilhører historiens skraphaug. Selv i Midtøsten er frigjøringen i gang og en del innvandrerfamilier også her til lands har vært med denne bølgen. Selv om man ikke blir lykkelig av sex alene, kan man heller ikke sykeliggjøre og pervertere unge menneskers naturlige drifter. Ungdom må beskyttes og ukulturen må møtes med åpenhet og kunnskap.

Abid Raja! Jødeutryddelse har ingenting med Listhaug å gjøre.

NTB Scanpix

 

Stortingspolitiker Abid Raja (V) sa igår til ABC nyheter at vi ikke må la Trumper eller Listhauger splitte oss.

Han sier at høyrepopulister kan få makt i Europa i 2017 og mener retorikken er skremmende lik den som ble ført mot jøder før annen verdenskrig.

Det er ingen tvil om at høyrepopulismens vekst er et reelt problem. Men problemet må ikke sees isolert. Islamismens og høyrepopulismens vekst er vår tids politiske Ying Yang, motstykker som forsterker hverandre. Raja som selv er blitt rammet av islamistenes trussel må vite bedre. Han og de fleste islam eksperter i norsk offentlighet, er bare opptatt av høyrepopulismens og lite opptatt av islamismes fremgang. Jeg husker en uttalelse under Oslo Freedom-konferansen i 2016 fra den tyrkiske journalisten Mustafa Akyol, en forkjemper for ytringsfrihet i dagens islamiserte Tyrkia: «Dersom du bor i Tyrkia nå, føler du fra all statlig propaganda at Vesten står ved portene og er klar til angrep.»

Sånn er Tyrkia under islamisten Erdogan. For islamistene er Vesten den største fienden, den vestlige kulturen er dekadent og må bekjempes. Jeg vokste opp med samme retorikk i Iran under islamismens fremvekst. I disse landene går det ikke én dag uten at Vesten gis skylden for problemene, Vesten er roten til alt ondt.

Jeg synes det er kunnskapsløst av Abid Raja og mange med ham i en betent tid som dette, bare å være opptatt av høyrepopulismen. Ved å «glemme» den andre siden villeder de den offentlige samtale.

Å hevde at det er paralleller mellom muslimenes situasjon i Europa nå og jødenes under annen verdenskrig, er ikke bare uriktig, det er spredning av konspirasjonsteorier.

Kanskje Abid Raja ikke har fått med seg at vi opplever masseflytting av jøder fra Europa til Israel, en av grunnene er nettopp den muslimske innvandringen. Det er sterke antisemittiske holdninger i deler av den muslimske befolkningen, og et av islamistenes terrormål i Europa er jødene. 9. januar 2016 ble nærbutikken i det rolige arbeider- og middelklassestrøket Port de Vincennes i Paris rystet av et brutalt gisseldrama. Etter hvert ble det klart at butikken ikke var tilfeldig valgt av terroristene. Det var franske jøder som var målet for terroraksjonen.

Abid Raja glemmer også at mektige muslimske stater like utenfor Europa er svært opptatt av muslimene i Europa. Ikke fordi de bryr seg om europeiske muslimers velvære, men fordi de har egeninteresser og bruker dem for deres egne politiske spill. Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia, alle påberoper seg retten til å snakke på vegne av den muslimske befolkningen (ummah). Muslimske organisasjoner og trossamfunn i Europa og Vesten er sponset av den ene eller den andre av disse stormaktene.

Den muslimske propagandakanalen Al-Jazeera er eid av den rike gulfstaten Qatar. Kanalen hadde nylig en sak om hvordan en muslimsk mann ble kastet ut av et UNITED-fly fordi han snakket arabisk med sin mor på mobiltelefonen. Nyheten gikk som ild i tørt gress i sosiale medier og ble delt av alle mine muslimske venner som et eksempel på den grusomme behandlingen av muslimer i Vesten. Dette til tross for all verdens diskrimineringslover som skal beskytte den muslimske befolkningen i Vesten. Senere viste det seg at mannen var en prankster som hadde løyet om det hele, en mann som har som jobb å tøyse for å få publikum på sin Youtube-kanal. Jeg er ikke sikker på at saken ble oppklart for de millioner muslimer som delte denne saken fra A-J.

Et annet eksempel er den burkinikledde kvinnen på stranda i Nice i et terrorrammet Frankrike. Mens iranske kvinner blir diskriminert, fengslet, bøtelagt, slått hver eneste dag for ikke å ville bære den obligatoriske hijaben uten en samlet, internasjonal protest, var en hel verden i fyr og flamme fordi hun ble bedt av politiet å ta av seg burkinien, takket være denne enorme propaganda maskinen.

Enda et eksempel er Al Jazeeras svært omtenksomme rapporter om flykningenes elendige kår i Europa. Den Qatar-eide nyhetsstasjonen stiller ikke en eneste gang spørsmål om hvorfor Qatar, verdens rikeste land i 2016, ikke hjelper disse nødstilte menneskene.

Sylvi Listhaug er blitt skivemål for allslags personangrep, men å sette henne i sammenheng med jødeutryddelse er bare kjipt. Ministeren er kanskje retorisk splittende, men å kaste ut ulovlige immigranter basert på lov vedtatt av Det norske storting, har ingen ting med «jødeutryddelse» å gjøre.

Jeg er enig at vi har alle plikt å bygge bro mellom muslim og ikke-muslim, mellom medmennesker i vår mangfoldige samfunn, nå mer enn noensinne, men å bruke populistisk retorikk for å høste popularitet blant sine egne, er like ille uansett hvem det kommer fra.

Vær snill, ha nåde, Sylvi!

bilde fra http://lesmiserables.wikia.com/wiki/File:Les-Miserables-Jean-Valjean-4.jpeg

Mahad Adib Mahmoud (30) mister statsborgerskapet etter å ha bodd 17 år i Norge. Han kom til hit som 14-åring, hadde sin ungdomstid i Brumunddal og utdannet seg til bioingeniør. I dag har han familie i Oslo og jobb som bioingeniør ved Ullevål sykehus.

Jeg er veldig glad i Norge og jeg føler meg norsk. Norge er mitt land. Det er her jeg har gått på skole og studert, jeg har til og med barndomsvenner her. I Norge fikk jeg de mulighetene jeg ikke fikk i mitt hjemland, sier Mahamud til Nettavisen.

Myndighetene mener at han har løyet på seg statsborgerskapet, 14 år gammel, da han rømmet fra forfølgelse og fattigdom, og at han ikke kommer fra Somalia, men fra nabolandet Djibouti.

Historien om Adib Mahmoud er historien om Jean Valjean fra «De elendige», han som stjal et stykke brød. Victor Hugos udødelige mesterverk Les Misérables gjenspilles foran våre øyne, et verk som aldri dør, men gjentar seg igjen og igjen i menneskenes liv overalt på kloden. Det er et stykke evig litteratur, men også et stykke Europa. Det er historien om en feil som er gjort; om en fortid som ikke får lov til å være fortid. Jan Valjean jages av politiinspektør Javert. Valjean vil starte på nytt, men Javert vil ikke ha forsoning og nekter å la nåde gå for rett.

Det norske folket har skrevet til Abid Mahmoud, de sender støtte-SMSer, de vipser ham økonomiske bidrag. Det er slik han kjenner det norske folk, dets godhet, sier Abid som er overveldet av støtten han får.

Det gode vinner i Les Misérables. Nåde er der for å gis, det er det menneskene streber etter, søken etter tilgivelse og forsoning er historien vi alle deler. En gang i livet har noen gitt oss pusterom, en ny sjanse, en ny start, en gang var det en som var villig til å lukke øyene slik biskopen Digne i Les Misérables gjorde da han løy for å berge Jean Valjean.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan Adib og andre i hans situasjon har det. Enda en gang mister han det eneste land han kjenner til. Snart er han statsløs. Uten rettigheter, uten personnummer.

Jeg håper så inderlig at nåde vinner over rett også her, slik den gjorde i Victor Hugos tidløse mesterverk.

Støtter Høgskolen i Oslo kjønnsapartheid?

Bilde er hentet fra MinHaj sin facebook side

 

MinHaj, en fredelig organisasjon for unge muslimer, sto i helgen for arrangementet «Kjærlighet, fred & kunnskap» på Høgskolen i Oslo og Akershus.

På et bilde på deres egne hjemmesider ser vi at guttene sitter på en side og jentene på den andre siden av salen. At også unge muslimer i Vesten praktiserer kjønnssegregering er i utgangspunktet ikke noen stor sak, men ser vi det i sammenheng med islamismens fremmarsj overalt i verden, er dette plagsomt.

Kjønnssegregering har mer med islamisme å gjøre enn med islam. På selveste Haj-seremonien der millioner av muslimske kvinner og menn deltar, er ikke kvinner og menn segregert. Så hvorfor skal de segregeres i en sal på Høgskolen i Oslo og Akershus?

Det er viktig å få avklart hva slags holdning en høyere utdanningsinstitusjon som Høgskolen i Oslo og Akershus har til slik kjønnssegregering. Det er Høgskolen som disponerer lokalene de stiller til rådighet for denne organisasjonen. Høgskolen i Oslo og Akershus har også tidligere stilt lokaler til rådighet for en ekstrem organisasjon som IslamNet.

Står ikke Høgskolen i Oslo og Akershus for likestilling? Kjønnssegregering blir innført av islamister. Først i Iran etter den islamske revolusjonen, nå spres det over hele verden i rigide muslimske miljøer.

Jeg studerte ved Universitetet i Teheran da kjønnene ble adskilt både i kantinene og i timene av frykt for at en blandet sal skulle friste til umoralske, seksuelle handlinger, en primitiv tankegang som ikke har noe i et moderne, sivilisert samfunn å gjøre. I et land som Norge har denne type segregering ingen plass, selv om organisasjonen eller ungdommene som deltok ønsker det. Kjønnsapartheid er også apartheid, man kan ikke være mot en type apartheid og samtidig støtte en annen type apartheid. Apartheid er apartheid uavhengig om det er basert på kjønn, religion, etnisitet, funksjonshemning, legning.

Vår ungdom må forstå at det blir feil ha et ensidig fokus på diskriminering og rasisme mot muslimer, samtidig som de selv utøver et religiøst apartheid, og det i lokalene til en statlig undervisningsinstitusjon i et land med demokratiske verdier hvor likestilling er grunnfestet.

Jeg går ut fra at vi som forsvarer likestilling mellom kjønnene vil få en oppklaring fra Høgskolen i Oslo og Akershus. 

NRKs svartmaling

Foto: NTB Scanpix

 

I andre runde av artikler fra NRK som stiller spørsmål ved den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Adens troverdighet, kokes det suppe på spiker. Det er pinlig å lese artikkelen. Politiet i Kvam har spurt seg litt rundt, men finner ikke noe fordi Amal Aden ikke har anmeldt konkrete personer.

Politiet i Oslo bekrefter at trusselbildet for Amal er reelt og det er årsaken til at hun har fått politibeskyttelse. Politiet i Kvam mener trusselen kunne være reell, men ingen anmeldelser, ingen gjerningsmenn.

Så hva er problemet?

Det er at NRK lager en sak av ingen ting og heller bensin på bålet konservative religiøse miljøer har fyrt opp under Aden. Uansett hvor mange ganger man leser NRK-artikkelen kommer man ikke til annen konklusjon enn at den eneste feilen Aden har gjort er ikke å anmelde konkrete personer. Det er legitimt å spørre hvorfor hun ikke har gjort det. Men like legitimt å spørre om det kan ligge personlige årsaker bak det at hun ikke anmelder.

Vi vet at Aden skriver under pseudonym og er under politibeskyttelse for å ha vitnet i en narkosak og for hennes foredragsvirksomhet. Allikevel flesker NRK til med overskrift i stor skrift: Politiet rykket ut for å beskytte Aden, fant aldri bevis for at hun ble truet.

Tittelen gir inntrykk av at Amal rett og slett lyver. Hva er hensikten med dette? Artikkelen sprer seg i sosiale medier og bygger opp under den heksejakten Utrops redaktør Majoran Vivekananthan og shariaelskere som Farhad Qureishi driver mot Amal. I kommentarfeltene hevder enkelte muslimske landsmenn at Amal gjennom løgn «stigmatiserer» somaliere og muslimer. Om Amal Aden ikke allerede var hetset, er hun det virkelig nå. Takket være NRK.

Amal Aden er en lesbisk, muslimsk kvinne fra Somalia. Hun går utildekket og bruker bukse, noe som i det somaliske miljøet er tabu for en kvinne. En annen homofil muslim kan også fortelle om trakassering på grunn av sin legning. I en artikkel skrev Katlam Lie engang at han noen ganger kvier seg for å gå til søppelrommet av frykt for å bli fysisk angrepet. For ikke lenge siden skrev VG om en homofil muslim og hans norske samboer som fikk juling på grunn av at de holdt hverandre i hånden. Muslimske «venner» av familien sto bak.

Trenges det virkelig hjernekirurgi for å skjønne at disse menneskene blir utsatt for trakassering og press? Hva er NRKs hensikt med å følge opp Utrops hets av en allerede truet kvinne, en kvinne hvis beskyttelsesbehov er bekreftet av politiet? Som samfunnsdebattant med innvandrerbakgrunn spør jeg, hva vil NRK med dette?

I en annen sak (2.12.2016) går fylkesordfører i Vest-Agder, Terje Damman, ut gjennom NRK.no og ber om dokumentasjon for at Aden ble nektet drosje. Som om det er mulig å dokumentere at man blir nektet drosje. Jeg ble selv ofte nektet drosje da jeg var syk og brukte TT-kort. Jeg haltet fra drosje til drosje til jeg fant en som aksepterte TT-ordningen. Terje Damman har spurt seg om og ingen kan huske å ha nektet Aden drosje, ergo er alt i skjønneste orden. Vi forstår at han ikke ønsker å sette Vest-Agders drosjenæring i dårlig lys. Men er dette alt han kan stille opp med? Tror han virkelig at noen kommer frem med navn og adresse og innrømmet at han har diskriminert Amal?

I går ga Rania Jalal Al-Nabi i VG et urovekkende innblikk i hverdagen til en frittalende minoritetskvinne. «Hatmeldinger, trusler og utstøtelse» er hennes «belønning» for å ta et oppgjør med patriarkatet.

For en uke siden ga en annen muslimsk samfunnsdebattant en statusoppdatering på FB. Faten Al Husseini skrev om hvordan hun etter å ha bodd for seg selv en tid på grunn av helseplager, er blitt rammet av rykter og karakterdrap i nærmiljøet. Er det anstendig av oss å spørre henne om eksakt hvem som har sagt hva til henne og i hvilken sammenheng? Er det anstendig å sette utsatte personer under enda mere press? Er det verdt å sette deres troverdighet og helse på spill for å få en sak, få klikk? Hva ønsker NRK å oppnå? Skal innvandrerkvinner hetses til ikke å snakke ut om sosial kontroll? Er alt roserødt i innvandrermiljøer: Du kan være homofil og muslim, smile glad, være åpen om din legning og få ros for det? Kan en innvandrerjente flytte for seg selv uten å bli målskive for nedverdigende, ondskapsfull ryktespredning?

 

Jeg tror på Faten Al Husseini, på Amal Aden og på Rania Jalal Al-Nabi fordi jeg selv kommer fra denne kulturen og kjenner den, det er en kultur av rykter, baksnakking og karakterdrap, men mest av alt sosialkontroll.

For å beskytte seg mot disse menneskene i NRK og Utrop, som på lik linje med patriarkatet venter på å rive dem i stykker, skal disse jentene fra nå av være litt mer presis om hvem som har sagt hva til dem.

Disse modige jentene skal fra nå av huske godt.  

Men enn så lenge og for all del, ikke lat som at sånne ting ikke skjer bare fordi man ikke har bevis på papir. For det skjer oftere enn NRK og Utrop liker.

 

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Kampen kirke- kilde: kirken.no

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Forleden gikk jeg forbi Kampen kirke og fikk lyst å stikke innom. Juletid og åpne kirkedører kan friste en spirituell person som meg. Jeg liker å gå i kirker, gamle moskeer og templer, sitte og la tankene vandre. Kirken virket gammel, alteret var vakkert og lysekronene storslagne, men den var så tom at jeg kunne høre mine egne skritt. Ikke en eneste sjel var å se.

På en måte var det fint å være for meg selv og gruble, på den annen side gjorde den folketomme kirken meg trist. Nå som kristendommen er humant harmonisert med menneskerettighetene og fullstendig spiselig, er det nesten ingen der å se. Vi har lesbiske biskoper og prekenene våre dreier seg bare om kjærlighet til medmennesker, men kirkene er folketomme. For mange som ønsker å humanisere islam på samme måte som kristendommen, virker sånne scener skremmende.

Hvorfor kan ikke min etnisk norske venninne gå i kirken og finne spiritualitet, spurte jeg meg selv. Hun som er så glad i å messe i yoga timer, tenne sterk røkelse og mumle merkelige, uforståelig fraser på indisk. Hver gang hun har anledning reiser hun på spirituelle reiser til India, hun jager guruer som heter Mooshu eller Ushoo som gir henne one-linere om livets mysterium, de retter opp hennes chakra slik hun forklarer meg, og lover at hennes tredje øye skal snart åpnes.

Kunne hun ikke kanalisere sin spiritualitet gjennom kristendommen? Hvorfor er Buddha mer eksotisk enn Jesus?

I går leste jeg om Slemdal skole som har bedt foreldrene om tillatelse til at barna skal gå rundt juletreet i siste uke før juleferien. Saken tok etter hvert en merkelig vending i kommentarfeltene, det ble antydet at muslimene blir krenket av at barn går rundt juletreet. Det er ingenting som tyder på dette. Snarere tvert imot slik det kommer frem av Side2-reportasjen, ser det ut at rektoren viser til en innstramning fra Utdanningsdirektoratet i opplæringslovens paragaraf 2-3a, som tolkes dithen at enkelte kan oppfatte det å gå rundt juletreet som utøvelse av religion.

Vi vil ikke støte noen, sier rektoren til Nettavisen. Det er faktisk noen nordmenn som har problemer med dette, hvem de er og hva de mener er uklart. Men dette problemet må ikke dyttes på innvandrere, eller muslimer, selv om det kan finnes skumle islamister der ute som fryder over dette. Man kan samtidig spørre seg om hvorfor en slik innstramning av loven rammer juletreet og ikke barnehijab?

Kanskje er det på tide at nordmenn spør seg hvor denne forakten for sin egen kultur kommer fra? Hvordan kan man fornekte sin egen kulturelle arv? Her snakker jeg selvfølgelig ikke om den religiøse arven, jeg er ingen religion fan og en svoren tilhenger av sekularisme. Men den kulturelle arven er noe vi mennesker trenger, det er de verdier vi er bygget av og består av, tradisjoner som er verdsatt i mange generasjoner.

Som samfunnsdebattant i Norge har jeg over tid merket en merkelig forakt for egen kultur og kulturelle arv blant nordmenn. Jeg er enig i at umenneskelige tradisjoner bør forkastes og glemmes, men hva med de gode, fredelige tradisjonene? Ofte får jeg inntrykk av at nordmenn krenkes av sin egen kultur, eller av seg selv. Hvor kommer dette selvhatet fra?

Samme mennesker som forsvarer ekstreme religiøse og kulturelle fenomener blant oss innvandrere, barnehijab og niqab for å nevne noe, tåler ofte ikke et fnugg av sin egen kultur. Alt fra de andre er eksotisk, det oser av en slags annerledes varme. Mens deres egne tradisjoner gir dårlig selvfølelse og krenker dem. Norge eller Europa er individualismens kontinent, her får du lov til å bryte ut av kollektivet og du får ros for det. Men betyr dette at man skal hate alt som har med kollektivet å gjøre; kollektivet omfatter jo også språk, kultur, historie, religion, mat og litteratur. Hvordan kan man hjelpe et folk som har lyst til å utslette seg selv?

En kultur kan ikke ta vare på seg selv og overleve om den tæres ned og oppløses av sine egne fra innsiden.

 

Hans-Wilhelm har rett om Sylvi Listhaug

GLEMT FOLKET: Hans-Wilhelm Steinfeld mener norske politikere og medier er for politisk korrekte.  Foto: Bjørn Sigurdsøn (NTB scanpix)

 
I etterkant av det amerikanske presidentvalget har et par reportere trukket medias rolle i seieren til Donald Trump under tvil. Den politisk ukorrekte, satiriske liksom reporteren Johnathan Pie hadde en video på Youtube med nærmest to millioner seere hvor han sier at mange støttet Trump, men turte ikke å si ifra. MSNBC morgenvert Joe Scarborough sa tirsdag at media handlet som cheerleadere for Clinton. Mange tusen mennesker møtte opp i kampanjer til Trump men media rapporterte ikke om dem.
 
Her hjemme, sier NRK veteranen Hans-Wilhelm Steinfeld (65) i et intervju med Dagbladet at norske partier og medier er så politisk korrekte at de ikke har fått med seg hva som egentlig skjer og tenkes rundt om i landet. Media underslår støtte til Sylvi Listhaug og hennes innvandrerpolitikk, av politisk korrekthet.
 
Når media som fjerde statsmakt mister sin objektivitet og tar side i en debatt, da har de svekket demokratiet. Folk mister sin tro mainstream media og leser heller nyheter andre steder. Jeg selv merker på bloggen, hvordan folk lenker til andre kilder i kommentarfeltet (når jeg har det åpent).
 
Man får det inntrykket at de for lengst har sluttet å lese mainstream aviser. Samtidig er det ofte problemet at blogger og andre kilder, i mangel av et grundig redaksjonelt arbeid, kan være ensidige eller noen ganger til og med feil. Vi gambler med demokratiet fordi mainstream media har tatt avstand til folket og har tatt på seg rollen som bedrevitere.
 
Media virker å ha tatt rollen om en vis far eller en streng lærer på seg og skal belære folk hva de skal mene, og i hvilken retning de skal tenke. Folk er ikke barn, de liker ikke den type umyndiggjøring. De vil ikke ha sensur og politisk korrekthet, og de vil til tider være politisk ukorrekte, tenke fritt og sette spørsmål ved viktige saker, uten å bli dømt.
 
Bare ved å ta en åpen og fordomsfri debatt og med imøtekommenhet kan man drepe myter og formidle sannheten. Når media stadig vekk løfter den moralske pekefingeren og vil fortelle folk hva de MÅ tenke, i stedet for å rapportere hva som skjer der ute, får vi et tillitsproblem som gir avstand mellom folket og media. Det er demokratiet som til slutt vil tape på dette.

Hijabnekt hos sykehjem

Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte å gå med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de går med hijab eller ikke. De er mine medsøstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet på kvinneundertrykkelse, dette verktøyet for skamlegging av kvinnehår, begynner å gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det må utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir ført bak lyset når de får beskjed om at hijab er påbud i Islam. Først og fremst er det muslimske kvinners oppgave å kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjøringsobjekt, og det sprer seg som ild i tørt gress.

Før den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg må gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religiøse miljøer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet når de dekker seg til på en bestemt måte.  På den måte skulle de gjøre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen «Ummah», slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjør seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg på om de vet det, men gjør det for å fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig å unngå å se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved å alminneliggjøre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til å innføre æres- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er «full face», at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hår, med å bruke voldsom sminke, trutmunn og høye, falske øyenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol på islamisme, men et uttrykk for religiøs konservatisme. Jeg er vokst opp med en religiøst konservativ kvinne som jeg elsket høyere enn min mormor. Hun dekket seg til for å tilfredsstille Gud, for ikke å gjøre synd, og hun så like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi dukkeansikt. Det pirrer dem så sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjønnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg på hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser håret sitt og går med allværsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det å være beskjeden. Ironisk nok gjør disse jentene alt for å være det motsatte. De bruker hijab for å pirre menn; «se meg, men ikke ta på!». De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religiøst konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr å være beskjeden.

De religiøst konservative brukte tildekking for ikke å virke attraktiv og for å unngå synd, ikke for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.

Er det norske samfunnet så diskriminerende?

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordømte i Dagbladet i går truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om «Fatumo», en person som skyver religionen foran seg for å unngå å måtte ta arbeid og for ikke å la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger før hun sluttet å telle, det er prisverdig at også somaliere reagerer på dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir håp. Men hvor helhjertet denne fordømmelsen er, kan man lure på. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de går fra praksisplass til praksisplass uten å få jobb, hvordan vitnemål og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor å stå frem med rak rygg og kompromissløst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin støtte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religiøst konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, får ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er høy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve å bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjør ikke saken lettere ved å skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede på et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset måtte avbryte for å be!  

 

For en stund siden så jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svære hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan være til hinder for å utføre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor å ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang på gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har fått i dette landet, må vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi må innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for å slippe å jobbe. Det handler om de av somaliere som blir så provosert over å bli avslørt, at de truer med å drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som må tas tak i. Vi trenger ingen tåkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

hits