hits

Hva vil Nike med sitt hijab-stunt?

Foto: NIke

I dag leste jeg at Nike har lansert sitt frste hijab for kvinnelige lpere. Jeg m vre rlig. Jeg har blandede flelser om dette. Hva er det Nike prver gjre? Tjene milliarder av dollar p et marked av hijabbrukere slik Dolce & Gabbana gjorde med hijab-kolleksjonen sin i fjor? Eller kan kommersialisering vre med p frigjre kvinner i sin kvinnekamp?

Jeg leste for eksempel nylig at en av rsakene til at kvinner endelig fikk lov kjre bil i Saudi Arabia var konomien og kjpekraften (Washington Post). Det finnes et stort konomisk marked for velstende kvinner som har lyst kjpe og kjre sine biler. Samtidig i det store og hele er det kunne kjre bil blitt et symbol p kvinnefrigjring og et stort steg mot fremskritt for det konservative kongeriket.

For en kvinne som bor i Afghanistan og m g med burka for f fred fra pgende, konservativ religise menn og for overhode kunne ferdes i samfunnet, er en rosa Nike-hijab frigjring. Dette er et land preget av mangerig krig og talibanisering. Det samme gjelder kanskje for mange andre muslimske kvinner og jenter som i hundrevis av r er blitt opplrt til g med svre, sorte lange tildekkingsplagg som niqab, chador eller abaya. For dem er Nikes rosa hijab og en bukse frigjring.

Men for andre kvinner som er vant til kle seg fritt og har kommet lengre enn dette i kvinnefrigjringen, kommer sprsmlet om hvorfor en kvinne ikke kan f lov av Gud og menn til lpe uten mtte dekke til hret sitt? Hr er den vakreste som finnes ved en kvinne eller en mann. Jeg kjper personlig ikke dette med at min hijab er mitt hr. Hr er hr og et stykke plagg er et stykke plagg.

Hijab er dessverre et kontroversielt plagg. Mange gr med det av fri vilje, men det er mange som ogs ikke gjr det. Mange mener det er blitt mote. En mener det er opprr. En annen mener at det viser religis konservatisme. Jeg er ikke i  tvil om at konservative imamer og menn kommer til se rdt p grunn av Nikes siste hijab-stunt. De tenker sikkert, hva blir det neste? Skal kvinnene vre lpe rundt med sine sm hijaber? De er helt ute av kontroll liksom.

Jeg er ogs sikkert p at mange som misliker hijab, blir sttt av dette fordi de mener et kvinnediskriminerende plagg ikke har noe gjre p hodet til en kvinne nr hun lper. Br ikke vind f lov blse gjennom kvinners hr nr de lper som alle andre skapninger? Hvorfor tar ikke mannen p seg en hjelm nr han lper? Hvorfor dekker han ikke hret sitt?

Nr jeg prater med religise konservative imamer sier de at man ikke skal stille sprsml ved dette. Det er bestemt av Gud og er nevnt i koranen. Vel, jeg er en person som stiller sprsml. Det stille sprsml er det mest menneskelige og viktigste for rasjonelle mennesker gjre. Samtidig er det ikke min business avgjre hvordan andre kvinner velger kle seg.  Jeg er blitt ganske liberal p det omrdet. For min del som Iraner, og her m jeg vre rlig, er det trist at et plagg som innfres med vpen i mitt land akkurat n, skal bli mer og mer mainstream.

Forrige gang jeg holdt foredrag om integrering, spurte en nydelig hijabkledd jente meg om hijab. Hun spurte om jeg ogs er imot sminke fordi noen bruker det og andre ikke gjr det. Jeg svarte med at sminke ble ikke innfrt noe sted med kalashnikov. Dersom den ble det, ville jeg spurt meg om hva slags symbol dette er som m misbrukes av fascistiske autoriteter som str for ufrihet og patriarkatet?

Foto: My stealthy freedom

I s fall ja, kanskje jeg ville sluttet med det s lenge slike autoriteter finnes. Eller kanskje ikke. Mulig jeg satt mine egne premisser. I Iran n henger en del modige jenter og kvinner sine hijaber p en pinne og str p benker og protesterer mot obligatorisk hijab. De er blitt arrestert og skal bli straffet. Jeg har respekt for frie valg. Om det er en kvinne som har lyst til g med hijab av fri vilje, sttter jeg henne hundre prosent. I disse dager som man opplever mer og mer muslimhat, er det blitt vanskeligere snakke om hijab, fordi man vet at disse kvinnene str i fare bli diskriminert og uglesett. Jeg er imot enhver diskriminering av disse kvinnene og kvinner generelt. Samtidig som jeg alltid kommer til minnes den patriarkalske ideen som ligger bak et slikt plagg. Balansegangen er viktig.

Sophie Elise eller Ulrikke Falch? Hvem har rett?

Sophie Elise Isachsen Bilde: NTB, Scanpix

Ulrikke Falch trekker seg fra finale-nominasjonen til Vixen Influencer Awards. Jeg trenger ikke en pris for vite at det jeg gjr er viktig, sier hun, Industrien tjener penger p ungdom sin overbevisning om at de kan forbedre seg. En fuktighetskrem mot rynker, strmpebukse som holder magen inne, leppestift som pumper opp leppene. Vrt drlige selvbilde er en milliardindustri. Skjnnhetstyranni bestr av redusere mennesker til objekt som skal forbedres. Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig.

Dette har ftt bloggeren Sophie Elise Isachsen til fle seg angrepet. Hun har i flere anledninger fortalt om sine plastisk kirurgiske inngrep for forbedre selvtilliten. Hun etterlyser lsninger: Jeg trenger heller ingen pris for bli minnet p dette. Jeg fr daglig meldinger fra unge flgere som enten sliter som flge av mobbing, en ugrei situasjon hjemme, lavt selvbilde, at de ikke passer inn, ensomhet. Jeg bruker like lang tid hver dag p svare hver og en av disse, som jeg gjr p svare p jobbmailer. Faktisk mer.

Det er ingen tvil om at Sophie Elise er populr hos ungdom og unge jenter. Hennes bok "forbilde" ble en bestselger. En av grunnene til at hun er populr er nettopp fordi hun er vakker. Skjnnhet er makt, det lrer vi kvinner dessverre fra da vi er smjenter. De som blir sett p som vakre, fr alltid mer oppmerksomhet. Jeg har ofte lurt p om Sofie Elises popularitet kommer fra det at hun er vakker eller fordi hun har egentlig noe viktig si. Det er kanskje vanskelig skille den ene fra den andre.  Men en ting jeg vet er at Sofie Elise ikke er noe dum og deilig Kardashian. Hun blogger ikke bare om kremer og produkter. Men hun ogs skriver om psykisk helse, om drlig selvtillit, om depresjon, om samfunnssprsml og mobbing, selv om hun er ganske ung. En Kim Kardashian ville aldri skrevet om disse tingene, hun bare promoterer seg selv og produkter. Det er her Sofie Elise stikker ut og bruker hennes populre stemme for fremme sak og n frem til ungdom. Med andre ord, hun er ikke nominert til Vixen prisen for vre vakker men for si noe viktig. Men en br sprre seg om hvordan en ung jente reagerer p rd om indre kvaliteter fra en som er skjnnhetsoperert? Det blir en motsigelse i seg selv.

Ulrikke Falch Bilde: NTB, ScanPix

I min yngre dager var jeg selv offer for drlig selvtillit. I et eller annet tidspunkt sultet jeg meg for bli supertynn. Problematikken som Ulrikke tar opp er p ingen mte ukjent for meg og derfor fler jeg meg truffet. Hun er modig for ta opp dette sprsmlet. Jeg selv har slitt. Som aktivist fler jeg ogs at jo eldre man blir, jo lite attraktivt man blir for media. Jo styggere man er, jo mer vil de skjule deg. Det er blitt et skikkelig problem at man br ha et ungt og vakkert ansikt for vre med i media og i det hele tatt f en stemme. Fordi det m ikke vre slikt at man skal f popularitet og stemme fordi man har et vakkert ansikt eller en pen kropp men fordi man str for noe viktig. Der sttter jeg Ulrikke Falch. Mange jenter sitter og ser opp til disse vakre rollemodeller. Disse jentene har s mye tilby nr det gjelder livet, ideer, innovasjon og drmmer. De har s mye leve for. Men de kaster deres tid og energi og ungdom p gjre seg vakre. De lider, de sulter seg i hjel, de trener seg til dden. De kjper og konsumerer, noen har ikke engang ekstra energi for gjre hverdagslige, morsomme ting. Det har jeg selv opplevd fordi man sitter hjemme og sulter seg. Snn sett trenger vi virkelig gode rollemodeller som lrer jenter vre takknemlig for det de har, oppmuntre dem bruke deres potensiale for gjre en forskjell eller bare leve livet til det fullest.  Vi trenger s srt unge rollemodeller som forteller ungdom om vre lykkelig, glad og fornyd med seg selv. Snne rollemodeller har vi dessverre f av og det er kanskje det som Ulrikke Falch trekker frem.  

Ofte hrer jeg at feminisme i moderne tid dreier seg om inkludere, enn ekskludere. Kanskje denne problematikken ogs dreier seg om nettopp dette. inkludere, n frem og finne lsninger.

 

 

Blokkert fra Facebook

Jeg er blokkert fra Facebook p grunn av masserapportering av netttroller fra ytterliggende hyrevridde nettsider. Samme mennesker som har mobbet meg og masserapport meg har n gtt i offerrollen hos Nettsider som Resett og kommer som vanlig med lgn og halve sannheten. 

Jeg har tro p demokrati og Europa, til tross for oppvekst av hyrepopulistiske krefter. Verden har kommet veldig langt, se p sivile rettigheter, homofile rettigheter, kvinnerettigheter og dyrevelferd. De menneskene som skjuler seg bak populisme og falsk frihet, egentlig reklamerer for ufrihet og illiberalisme. Europa betyr fremdeles for meg og mange demokrati, menneskerettigheter og kvinnerettigheter. Det er verdt kjempe for.

Jeg kommer sterkere tilbake. Peace out.:-)

 

elske Norge om vinteren

Jeg tr  pst at om man ikke liker Norge om vinteren,  liker man ikke Norge i det hele tatt. Dermed blir for mye klaging p sn og kulda noen ganger for mye. Ingen kan tross alt savne sol mer enn meg, hos oss er sola gitt nesten hver dag.

Likevel prver jeg se det vakre ved vinter. Sn er naturens lys i vinterens mrke, hver snstjerne er et stearinlys. Ingenting var mer uutlelig enn den sorte isen vi opplevde fr jul. Alt var beksvart. Men n er lysekronene av sn overalt. Dette guddommelige pudderet kastet til oss i beruselse av vrgudene.

Lykkepillen er sn. Sn blir vannet du drikker og strmmen du kommer til bruke. Akkurat n i landet mitt er det vannkrise. I sommer skal det bli et helvete. Men her fr man disse gavene gratis fra himmelen hver dag, og folk maser og klager. Noen som bor langt unna oss p andre siden av kloden ser p sn som noe utenomjordisk. Du kan se p den som noe futuristisk, du bor bokstavelig talt i en science fiction n. Kulere enn det blir det ikke.

I kulda kan man eksperimentere med fargerike luer og kule skjerf, det er som vre med et teaterstykke og kle seg ut. Hva mer trenger man for vre lykkelig enn en varm kopp kaffe eller en varm kopp te? Og pskuddet er kulda. Eksotifiser gjerne din kaffe med drysse kanel p den og lag ditt egen afrodisiakum. Kanskje blir du ogs kt av det?

Med litt musikk p ret kan du til og med danse mens du venter p trikken sammen med snflakene som daler ned. Musikk er behandling. Ta litt kneippbrd i lomma og gi litt mat til duene mens du venter p bussen. Mat er liv. De fryser mer enn du gjr, og er mer sultne enn du er. Kjp en bukett blomster p vei hjem og bring vren inn i stua med et knips med fingrene og en femtilapp.

Smil til en fremmed, kanskje han som skal g av samtidig som deg fra trikken. Jeg vet at det kan se rart ut, men hva er vel bedre i kulde enn dele ut smil og vre smgal? Jeg fikk en "stalker" av gjre akkurat det samme i fjor, men i r er jeg kanskje mer heldig. Hjelp en dame som sliter med dytte barnevognen i sn og slaps. Det barnet hun brer skal bli omsorgsarbeideren din nr du blir en gammel fis. Vi gr i sirkel, det du gir, fr du. Dere skal treffes igjen.

Vr litt hflig, si takk, si unnskyld mer. La folk bli overrasket over hvor dum du er, som om du er det siste snille mennesket p jorda i denne kalde, ubarmhjertige vinteren. Det er verdt det. Husk at vi selv en gang blir til snpulver og stjernestv. 

Guds bdler i Iran

En iransk kvinne fotografert i tken av tregass ved universitetet i Iran lrdag. Foto: Str (AFP) 

 

I forrige uke foregikk mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nrmere 40 r har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover p religise sharialover, med en verste leder som ser p seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og prostitusjon herjer. Opprret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe tape: De fattige og de unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for delta. Den brutale nedslingen av det forrige folkeopprret, i 2009, skremmer mange. 
 
Det ville vrt bra om Norge sttter det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.
I 39 r har Iran forbudt kvinner kle seg som de vil i offentligheten. De er plagt til bruke hijab og tildekkende islamsk kpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved vise hret sitt under den obligatoriske hijaben, eller bruke stadig trangere og kortere kpe, har de ikke klart velte de rigide pkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et moralpoliti, bevpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartlister dem slik at de ikke fr anledning til studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingles uten dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for bli pisket, eller fr store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vr persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere fr tillatelse til synge, og sangtekstene m godkjennes av ministeriet for Moral. Kvinnelige solosangere fr ikke lov til synge. Statlig TV er stappfull av religise prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klr blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, fttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv animasjonsfigurer er ikke immune mot sensur og retusjering. Barna ned til sjursalderen m dekke hret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklrt krig mot parabol, som kilden til umoral. Fra tid til tid gjr politiet omfattende parabolrazziaer og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjres treig og er svrt begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles filter-knusere for f tilgang til ikke-tillate nettsider. Straff for tyveri er kutte av hender og ftter, blasfemi er forbudt og straffes med dden.

I lpet av 39 r er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store hyttalere, drar bdler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse forbrytere blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religist begrep som betyr spredere av umoral p jordas overflate. Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den frste i iransk historie til bli steinet til dden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989.
Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vrt emne for mange diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulrt styre noen gang kan forst seg p den uretten som det iranske folket har tlt i 39 r.

Ofte, nr jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er brere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg p hvor heldig jeg er som bor i et land basert p sekulre lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Snne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rett for troende i et demokrati. Problemet oppstr nr brere av sanne tolkningen skal tvinge deres versjon p andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden, der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.
(Kronikken ble publisert i Klassekampen 12. januar 2018)
 

Seier for terroriserte innvandrer-kvinner

Illustrasjonsfoto. Hkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

 Sndag 7. Januar kunne man lese i Aftenposten om en barnemor som ble utsatt for vold og overgrep i flere tir. "Hun ble jevnlig sltt, sparket i kroppen, dratt i hret, slengt i gulvet, spyttet p og skreket til. Hun ble presset til samleier selv om hun sa hun ikke ville. Hun ble ogs truet til sverge fem ganger p Koranen at hun ikke hadde noen mann i sitt liv."  Ekssamboeren hadde besks- og kontaktforbud men til tross til det, ringte han stadig, sendte meldinger, ringte p dren og banket p vinduer hjemme hos henne.

Saken fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/xR31BQ/Voldsdomt-ma-ga-med-elektronisk-fotlenke---nesten-hele-Ostfold-blir-forbudt-omrade

N har kvinnen ftt et nytt liv. Etter flere tir med vold og overgrep m voldsmannen flytte og holde seg langt unna. Mannen i 40-rene er en av svrt f voldsmenn i Norge som er dmt til g med elektronisk fotlenke. Han er dmt til fire rs fengsel og i frste omgang skal g med fotlenke i et r. Fotlenken virker som en slags alarm. Signalet fra fotlenken gjr at politiet kan flge med mannens bevegelser. Alarmen gr hos politiet dersom mannen gr inn i forbudssonen (stfold). Alarmen ogs gr hvis han fjerner den eller den gr tom for strm.

Nyheten er en seier for alle kvinner som blir terrorisert av sine kontrollerende eksmenn. Ordningen med omvendt voldsalarm er ikke en ny lov og ble innfrt i 2013. Men dessverre har det tatt svrt lang tid ta ordningen i bruk, iflge tall hentet fra politidirektoratet gr kun fire voldsdmte n rundt med omvendt voldsalarm. Hele 1440 personer ved rsskiftet gikk med voldsalarm for kunne varsle politiet raskt, de fleste p grunn av vold og trusler i nre relasjoner.

Iflge Kripos bor det ogs 1074 personer p sperret adresse, de fleste p grunn av trusler og vold. Av dem bor 444 personer under det som kalles kode 6 - med hemmelig adresse og identitet. 

For et par mneder siden lanserte Wenche Fuglehaug boka Det store sviktet som dreier seg om resdrap og resvold. Dette er en kjempeviktig bok. Boka tar for seg den sanne historien om den afghanske jenta Sara og hennes kamp for slippe unna familiens kontroll. En setning i boka kildrer den bitre sannheten og dilemmaet mange vold og overgrepsutsatte kvinner mter i mte med de milde straffene mennene fr i slike saker. Jeg kommer ut av fengselet. Du kommer ikke ut av kista ?

Det finnes 47 krisesentre rundt om i Norge. Hit kommer kvinner og barn som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i nre relasjoner. I 2015 hadde 67 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. De har ulike grunner til oppske hjelp ? resrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel oppgis ofte som rsak.

Wenche Fuglehaug har mtt norske jenter med innvandrerbakgrunn som m leve p skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er leve med redselen for sitt eget liv.

Da jeg var p et mte arrangert av tenketanken Agenda om reskultur i Oktober, husker jeg en samtale med bokas forfatter og et par andre, en samtale som traff meg rett i hjertet. Sara som lever under kode 6, den mest strenge koden for sikkerhet i Norge med nytt identitet og hemmelig adresse hadde stilt sprsml til Norge.  Hvorfor mtte hun leve under slike forhold mens familiemedlemmene som hadde pfrt henne vold og overgrep under mottoet re levde sitt frie liv. Denne unge kvinnen tr ikke engang vre p sosiale medier av frykt for bli sporet opp. I en verden der sosiale medier er sentralt i unge menneskers liv, kan man bare forestille seg hva slags fengsel hun egentlig lever i. Hun med andre ord har flyktet fra eget land for s bli flyktning i Norge.

Bruk av fotlenke i den omtalte saken er en god nyhet men jeg hper at dette kan ogs vre begynnelsen p mer rettsikkerhet for kvinner generelt og spesielt innvandrerkvinner p rmmen fra kontrollerende menn. Det er p tide at skylden skal legges akkurat der den hrer til, nemlig p overgriperen og ikke p offeret.

 

 

 

 

Document.no et hav av lgn

 

I gr publiserte den innvandrerfiendtlige nettsiden Document.no en artikkel om meg med tittelen:

En innvandrer ser seg tilbake og lar seg ikke imponere av venstresida. De brukte mitt personlige private profilbilde fra FB i en svr strrelse uten be om tillatelse fra meg i forbindelse med artikkelen. Artikkelen er en suppe av diverse sitater fra meg tatt ut av sammenheng fra diverse anledninger som allikevel blir referert til som en artikkel hentet fra Finansavisen. Dette er lgn! Artikkel skribenten introduserer seg som Henrik.  Hele artikkelen er basert p lgn og tyveri. Jeg ble intervjuet i Finansavisen nettopp p grunn av mitt engasjement for stkanten og fattige innvandrerbarn som ikke har ftt den hjelpen de trenger under den skalte Tyenlft.

Videre er det hentet sitater fra meg fra en egen bloggpost hvor jeg forklarer om hvordan islamkritikk/innvandrerkritikk ble tabulagt ganske tidlig i norsk offentlighet av "en del" av venstresida. Og mener at kanskje dette er grunnen til eksplosjon av yttergende hyreekstreme sider, som Document.no og andre sider.

Min bloggpost faktisk begynner med en innledning som er kuttet ut av Document.no, i denne innledningen skriver jeg om hvordan jeg ble forskt pkjrt da jeg frst kom til Norge da jeg sammen med et par andre asylskere gikk langs veien i Vestlandet. Jeg forklarer hvordan slike folk som sjfren kan vre flittige brukere av slike fremmedfiendtlige nettsider som Document.no og andre. Alle disse informasjonen er blitt kuttet ut, og i stedet er det blitt sauset sammen en suppe av ting jeg har sagt i diverse anledninger, alt tatt ut av sammenheng med egne notater fra Henrik levert sammen med mitt svre stjlne profilbilde til Document.no sine lesere.

Nr jeg frst ber hflig nettstedet ta bort mitt personlige bilde, svarer en Christian Skaug i et langt brev at det er deres rett bruke bilde siden bilde har vrt offentlig p min profil. Dette er tyveri og forfalskning i dagens lys! 

La meg vre klar og tydelig her. Mitt engasjement og kritikk kommer fra omsorg og for finne lsninger for innvandrere, den har ikke noe gjre med en hvit, rasistisk etnosentrisme. Jeg er ikke noe Document.no fan, heller ikke noe Document.no heltinne, men en Document.no offer. Jeg anser meg som en aktivist for menneske/og kvinnerettigheter fra venstresida, jeg er ikke en som liker finne opp usannheter for piske opp stemningen mot innvandrere eller venstresida. Jeg er selv innvandrer og tilhrer venstresida og om det ikke var for DEM og deres innvandrervennlighet, ville jeg ikke sluppet inn i landet den gangen, da jeg s srt trengte beskyttelse. Slik misbruk bare fr meg til slutte skrive og det er nettopp p grunn av slike nettsider at det er blitt s vanskelig for oss aktivister til kritisere noe.

Slike grumsete, uryddige nettsider kan skrive hva de vil om det de vil i ytringsfrihetens navn, men de m slutte misbruke aktivister, forfalske sitater og stjele bilder for legitimere deres grums. Lykke til med det!

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de s populre?

 

Islamic pattern design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det er mye debatt om innvandrerkritiske sider som Resett, HRS, Document p sosiale medier. Noen fordmmer og boikotter dem, men ingen tar opp hvorfor disse sidene har ftt s stor popularitet.

P venstresida og blant muslimer er det mange som forklarer den enorme populariteten disse sidene har ftt, kun med rasisme og diskriminerende holdninger. Jeg fr ikke med meg alt som skrives p disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordmmelsen av dem er overfladisk s lenge man ikke gr dypere inn i rsakene til at de er blitt s populre.

Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forskt pkjrt i veikanten utenfor Tnsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterp viste mannen p passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 r siden. En gang p nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke mingle med dem, men holde oss sammen med vre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.

Men det er ogs en del av mine oppegende venner som besker disse sidene. De er p ingen mte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklrt i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggende islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vrt unngtt med pen kritikk, manglende sensur og strre saklighet.

P mange mter tilhrer jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida m ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge fr noen turte gjre det offentlig. Det var tyranniske tilstander p det omrdet. Folk var i fare for miste jobb og nattesvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde ftt nok. Det skjedde i en trd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte lgner om hva jeg hadde sagt. Det l alltid et eller annet angrep p lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordmmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnyen var stor.

Allerede etter utgivelsen av min frste bok Djeveljente, kommenterte Mala Naveen i Aftenposten sin frustrasjon over kningen av jenter som skriver om djevelske tilstander. At slik praksis har eksistert s lenge er interessant ta med seg nr man lurer p hvorfor vi ikke har ftt (for eksempel) nok fokus p reskultur fr n.

Da jeg skrev boka Skam der jeg redegjorde for hvordan min religise bakgrunn innhentet meg i voksen alder, ble jeg om og om igjen mobbet til trer av en tekstvasker. Hun kunne penbart ikke tle min personlige historie. Hun skrev mobbende kommentarer p hver side i manuset, i en av dem beskyldte hun meg til og med for vre gal! Det var ganske tungt og belastende for min del. Hva var min forbrytelse? Jeg fortalte om min religise/kulturelle oppdragelse.

Dette var hverdagen for dem av oss som var villig til ta et oppgjr med og kritisere vr religise eller kulturelle bakgrunn i offentlighet. De var ingen i NRK til lage serie av min Skam  eller andres skam i lignende situasjon. Hvorfor det?

Det ble litt etter litt sltt sprekker i denne tyranniske veggen, det var en uunngelig prosess, men da terroren kom tettere og tettere p oss, brast demningen.

Meningstyranniet og jakten p dem som saklig kritiserte islam/innvandring skapte et vakuum som pnet for sider som Rett, HRS, Document. Og det kan ingen av oss gjre noe med. Vi kan selvflgelig forske balansere bildet og komme med litt saklighet der det trenges, det har jeg og andre forskt p, men jeg vet ikke om det kommer til hjelpe situasjonen til noe bedre. En ting vi kan gjre er ta lrdom og erkjenne ansvar om hvorfor vi er kommet i den situasjonen vi ligger i n. Det er viktig.

Tyenlft, Hva med innvandrerbarna?

NRK Brennpunkts program Norske tilstander fokuserte i forrige uke p livsvilkrene til ungdom p Tyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene p Tyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesk, dopselgere og brukte spryter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for f tak over hodet midt i Oslo sentrum, men mten utsatte mennesker ble stuet sammen p uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsflelse, frustrerte meg.

Iflge programmet er det brukt 150 millioner kroner p det skalte Tyenlftet. Av dette er det gtt kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt p la humla suse-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlter. I stedet for tiltak som kan bidra til holde dem unna dop og drlig selskap p gata, satser Oslo kommune p veggbilder og planteputer. Mange millioner ogs er brukt p fritidssentralen p Tyen, uten at denne ser ut til ha gjort noen forskjell.

Ungdom s ut til vre overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene vre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjr. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte p parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene p gata for selv f fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan vre traumatiserte. De snakker drlig norsk, ofte er de syk eller ufr og avhengig av NAV-penger.

Nylig s jeg en dokumentar om hvordan Island har klart f den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vrt god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebrer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var holde barn under 16 r hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de p forsterke familiebndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger p gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette m tas p alvor.

Tyen er blitt hippere, middelklasse med kjpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er pnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for ta hyere utdanning, gutter pvirkes i sterke grad enn jenter av nromrdet. P Nedre Tyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Iflge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tyenlftet bragt kake til de som hadde kake fra fr. Vi br sprre oss hvor mange av de 150 millionene er gtt til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom p Tyen.

Kanskje er det p tide kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv p det renoverte fritidssenteret p Tyen.

 

Oktoberbarna- fleri eller fakta?

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

Debatten om de skalte Oktober-barna har vrt en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det yeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig m man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover. Det er mer fleri i denne debatten enn det er kunnskap. Som tolk er jeg en smule lei av flelsesladde "Er du uten sympati, Listhaug"-innlegg. Folk er mer opptatt av personen Sylvi Listhaug enn hre p fakta.

For de av oss som jobber med utlendingssaker og ser fra nrt hold hvilken kompetanse som blir brukt og ressurser som blir satt i gang for underske asylsknadene, fr saken en annen vinkel. Etter definisjon regnes man som asylsker i Norge nr (man mener) man er forfulgt. Enorme ressurser blir satt i gang for verifisere ens historie, for finne ut om vedkommende lyver eller ikke. N kan man alltids mene at saksbehandlingen, tolkeprosessen eller formidling av ens historie har vrt mangelfull, men de som til syvende og sist fr avslag p asylsknaden etter en lang runde med klager og saksbehandling er ofte de som ikke har krav p beskyttelse og dermed m forlate landet.

Hver sknad som baseres eller inneholder lgn gjr at kvoten for de som faktisk blir forfulgt og ligger et stykke unna fengsel og dden mindre. En ikke-faktabasert debatt gr p bekostning av de som virkelig trenger beskyttelse. Asylkvoten etter asylkonvensjonen er liten for et lite land som Norge. Jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, homofile som risikerer livet p grunn av deres legning, folk som virkelig er ml for Taliban er de som trenger mest beskyttelse, ikke en gruppe med ungdommer som reiser sammen for f et bedre liv. Drmmen om en lys fremtid og et bedre liv er forstelig og legitim, men langt fra nok til kunne f asyl.

Videre er det slikt at dersom de fr bli, selv om de ikke har krav p beskyttelse, vil de formidle dette budskapet til de som sitter i hjemlandet. Det er en desperat situasjon og ingen kan klandre de som kommer. Samtidig som man m finne ut hvordan man kan hjelpe de som har mest behov for hjelp.

Debatten dreier seg ikke om 300-500 sympatiske gutter som jeg s inderlig hper har det bra og forblir i Norge, selv om de har ftt avslag, men om de som igjen blir oppmuntret til ta den farlige, vanskelige reisen s lenge denne naiviteten fortsetter. Debatten dreier seg om de som virkelig trenger beskyttelse, men som forblir og mter sine bitre skjebner.

 

 

 

Tortur av innvandrerbarn eller delvis assimilering?

Streetlife
Licensed from: aidasonne / yayimages.com

For mange r siden reiste jeg til Manchester for beske en engelsk venn av meg fra studietida. Om dagen da han var p jobb, vandret jeg rundt i nabolaget og spiste ofte hamburger p en nedslitt kebab sjappe rett ved hjrnet p gata. Eieren var en innvandrer og vi slo av en prat om livet i England, han spurte meg om mitt liv i Norge. Jeg glemmer aldri hvordan han den tida nevnte at han bodde i et omrde som ikke hadde engelske naboer, men var bebodd med innvandrere. Han faktisk snakket om dette som om dette var noe positivt. Den tida var jeg ikke samfunnsdebattant, men allerede da flte jeg et stikk av ubehag, da han fortalte meg det. Jeg var jo tross alt gjest hos min engelske venn som hadde pnet sitt hjem for meg. Men denne eieren snakket om et isolert omrde midt i England langt unna engelskmenn, som om det var noe positivt. Heldigvis er det mange av oss innvandrere som ikke har slike meninger og har lyst forholde oss mer til de vestlige, s jeg skal ikke generalisere her. 

Men det finnes dessverre ogs en god del med et slikt syn. I disse dagene, som integrering er p agendaen mer enn noensinne, tenker jeg ofte p denne episoden. Jeg spesielt tenkte p det jeg opplevde i England, da jeg leste i gr hos NRK om mishandling av norsk somaliske barn som blir sendt til hjemlandet p diverse koranskoler. Det er snakk om barn som blir lenket og sltt for f vesten banket ut av dem. Det er kanskje her kjernen av problemet ligger og det ubehagelige sprsml med integrering kommer inn. Hvorfor er vi innvandrere her? Skjer det noen mental/sekulr/kulturell integrering hos innvandrere som flykter til vesten fra kulturer som er svrt forskjellige, om ikke, helt motsatt av den vestlige kulturen? Sekulr/mental/kultur integrering er en utrolig viktig del av integrering som m mer drftes, spesielt nr man hrer hvordan enkelte innvandrerbarn blir presset og mishandlet for ta avstand fra den vestlige kulturen.

Disse er barn som har lyst bli delvis assimilert. Dessverre har assimilering ftt en negativ klang av en del kulturrelativister. Assimilering i hvert fall i vestlige verdier som likestilling, frihet og ytringsfrihet er en ndvendighet og ikke et onde. En br sprre seg om hva er vitsen med at man flykter til vesten eller Europa, nr man s inderlig skyr den vestlige kulturen. Her i vesten finnes trygghet, menneskerettigheter og borgerrettigheter og trosfrihet, et system som fungerer, et tillitsamfunn som er bygget p velferdsstaten, disse er ting som appellerer til de som flykter fra kaos, fattigdom og krig. Dersom man er flink med noe, tjener man ogs gode penger i tillegg. Samtidig som det finnes andre verdier som er grunnsteinen for det vestlige samfunnet. Individets frihet og sekularisme er motoren bak et slikt samfunn. Dersom man er her bare for tryggheten og pengene, er sjansen for krasje med andre deler av det vestlige samfunnet ganske stor. Er man her som flyktning eller immigrant fordi man vil ha frihet, demokrati, likestilling og ytringsfrihet, da har man gode sjanser for integreres i samfunnet.

Et eksemplet p dette ser vi hos de familiene som sender barna ut p kulturrehabiliterings turer. De nytter godt bare av en del av det samfunnet har tilby og motsetter seg de andre verdiene. Integrering dreier seg ikke bare om lre sprket og kunne tjene penger, slik at man lager sm omrder av det samme samfunn man har flyktet fra rundt seg. Det er nettopp disse stedene som senere danner grunnlag for parallell samfunn som motarbeider samfunnet hoved verdier. Den virkelige integreringen er viljen til kaste fra seg ogs en del av kulturen eller religionen som ikke lenger tjener i den retning samfunnet er bygget p. Dette kan for noen oppfattes som en delvis assimilering. Uten en viss grad av assimilering, kommer man ikke til bli helt en del av samfunnet man lever i.

Dessverre har vi lenge hatt berringsangst og latt vre snakke om denne delen av integreringen. Dette har frt oss til en situasjon, hvor vi ser at enkelte fra andre og tredje generasjons innvandrere fremdeles holder p konservative verdier som ikke helt gr overens med verdiene i samfunnet. Tvangsekteskap, res kultur, res vold, sosialkontroll og kjnnslemlestelse er resultatet av en slik svikt. Poenget er at dersom man ikke er innstilt p akseptere vestlige verdier og ergo er her bare fordi det finnes Kiwi p hjrnet, sosialpenger, og ikke-krig, er man p feil plass. Fr eller senere kommer kultur-krasjet til overflaten og river ens verden i stykker og kaster ens familie i et eksistensielt jordskjelv. Historiene om fedre som har drept sine dtre eller gutter som er blitt drept for ha krenket ren til andre familier ved date deres dtre, m vre en varsellampe for hvor galt det kan g, dersom man ikke tar den kulturelle, sekulre eller mentale integreringen p alvor fra frste dag.

Nok innvandrerbarn har lidd, kanskje er det p tide sprre de ubehagelige sprsmlene og si fra hva man forventer av innvandrerne. Introduksjonskurset er i hvert fall et godt sted begynne.

Kultur appropriasjon, en avsporing

HSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen p Instagram.

Brket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut p hstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktrstyrte medier hnflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon p sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har frt til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi br ha respekt for dem som tilhrer en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra lytte til nr noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som gr ut p bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man m ta krenkelser p alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om flelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang s, der en person sto foran et brannslukningsapparat p en utstilling i en halv time for finne ut hva kunstneren mente med det, fr hun ble oppmerksom p at apparatet var ikke blant utstilte objekter p galleriet.

Man kan sprre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke p vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun m jo skjnne at ved gjre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke fr lov til g i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da fr man sprre seg om hvem som egentlig fr lov til gjre dette, nr hver av oss, som borgere av dette landet, p en eller annen mte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr p menneskers flelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula ogs bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham p Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarvet kjrligheten p en grusom mte og mtte lide i all evighet. Er det riktig av oss kle oss ut som ham og mene hans lidelse er s jvla festlig?

Jeg hater tenke p at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjr dette for  undertrykke meksikanere, p samme mte som jeg synes det er ethvert jentebarns drm se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig se p saken bare som Siv Jensens barndomsdrm, verken mer eller mindre?

reskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjrlighet og omsorg

Det har vrt mye snakk om reskultur og resvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

reskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen re i kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjr slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete lsninger eller tiltak. Det ligger en berringsangst i mten vi mter reskulturen p, og det bekymrer meg. Mange skriver at reskultur og resvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi m ta serist og gripe fatt i. reskultur dreier seg for altfor mange om min kultur versus din kultur, vre dtre gjr ikke dette versus vestlige dtre gjr det. Dette betyr ikke ndvendigvis et angrep p vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og deleggelse av reskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr trkke p tr og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig m man tr varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lrdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulre, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ststed samlet seg om en viktig sak som til og med forente religist konservative og sekulre innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt p sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og sprsmlene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til snakke om en ting som ble begravd i styen: Hvor f som faktisk hadde mtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et strre antall innvandrere tilstede, bde kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Nr budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke m vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjr feil som gjr at de ikke vil vre med. Trenger vi g fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

S langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med reskulturen blir ikke like enkel som arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har sttt frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som bde det ene og det andre. Derfor er det viktig se hvilke krefter som er disse jentenes stttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som nsker bryte seg ls. Per idag som jeg har erfart, str ikke noe apparat klart for den som skal frigjre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rmme. Men finnes det et offentlig ndapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstr problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet hndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle sltt og utsatt for vold, de lever under kjrlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjrlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet m jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med ssken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del gr stille i drene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg ls? Vi m huske at ikke alt blir rosenrdt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til rive seg ls. Mange tiltak er iverksatt nr vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi m vge ta opp disse problemstillingene og prve komme lenger enn til kronikker om hvor flt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordmmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.

Hijab, et mektig tystykke

Dubai UAE Two women dressed in traditional abayas and hijabs black robes and scarves.
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prver avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjr. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik br det vre i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, bde i offentlighet og i media, p Coveret til magasinet Costume og p Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke ftt med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med vpen og makt tvinges p hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og fr bot og bank?  Nr et plagg fr en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og gr over til bli et symbol. Det er dette symbolet som gjr at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner br fordmmes, og fremmedfiendtlighet br bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun et tystykke, nr det passer en. I samme innlegg leser man at dette tystykke representerer ogs et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel f respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hr, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne p hva hun har p seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "stt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til kun et tystykke p noens hode jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tystykke p noens hode og den har aldri vrt det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur bret oppe av religise og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religis fromhet. Uten den skjer det at du ikke er rbar, du ikke fr respekt, du fr ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land srger staten med bevpnet moralpoliti for at hijab innfres p gatene.

 

At plagget br kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rmmer fra familiene sine her i Norge for ha nektet hijab. Nr vi i Oslo og i innvandrertette omrder har jentebarn som bruker hijab for f aksept i miljet sitt, for f venner, har vi et problem. Nr hijaben i muslimske miljer symboliserer at du ikke er pvirket av dekadent, vestlig kultur og er mer rbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prver g imot hijabpresset. Hva slags tystykke kan ha s mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media mter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som hat. Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som br bekjempes. Men med hvilken rett taler de p vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan vre islamisme, mote, opprr mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan ogs vre en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til bare et plagg. S enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf p hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, rbarheten og miljet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religise pbud om tildekking av hr og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved kreve vise bar hud p strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjrt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv p sosiale medier og ble resdrept for ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for  nekte hijab og ble et symbol p opprr mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begtt p grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppsttt i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religis kollektivisme. 

Det kulturelle og religise patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.

 

Den lave forventingen til oss


 

Sist lrdag var jeg p Tyenbadet. I barnebassenget var det en fullt tildekket kvinne med kpe, bukse og hodeplagg. Ikke engang burkini hadde hun p seg. Selvflgelig er det uhygienisk ha en fullt pkledd person i bassenget, men folk rundt lot som ingenting. Dette er et barnebasseng, hvor folk oppfordres til vre hygienisk. Ingen sa noe, heller ikke badevaktene reagerte. Hvorfor det?

Samme dag spurte jeg p Facebook hvordan det kan vre mulig for en godt voksen kvinne g fullt pkledd i svmmebassenget, uten forvente at samme kleskode skal gjelde for mannen hennes. Og hvordan kan det vre mulig skamme seg s inderlig over den hud og det hr som Gud har skapt? Hvorfor er ikke hud og hr like kontroversiell for mannen som for kvinnen?

Facebook-statusen skapte som vanlig rabalder. Det haglet med kommentarer. Et par av dem kom fra norske kvinner med lave forventninger til oss; de som skal beskytte min kultur og religion mot snne som meg. Et par av dem kalte meg fordomsfull fordi jeg pekte p den opplagt diskriminerende praksisen, en praksis jeg selv under oppveksten i et islamsk land gang p gang har flt p kroppen. Konservativ forstelse av skriften forlangte at hver centimeter av huden min, hvert hrstr mtte skjules.

Helt siden barndommen husker jeg hvordan den konservative, muslimske kvinnen satt i sola full tildekket mens mannen og guttungen badet og koste seg i vannet. I senere tid og kanskje i mte med vestlig kultur har en libanesiske-australsk kvinne kommet opp med oppfinnelsen av Burkini. Selv Burkinien brukes ikke av mange konservative muslimske kvinner, av frykt for at deres kvinnelige humps and bumps skal vises.

 Hvordan kan jeg som kommer fra denne kulturen, kalles fordomsfull fordi jeg stiller kritiske sprsml ved en diskriminerende praksis jeg har rmt fra ? nr jeg ser den tydelige forskjellsbehandlingen av kjnnene, nr jeg ser hvordan muslimske menn koser seg i vann og p land fri for skam for hr og hud, slik de har gjort i hundrevis av r? Jeg skjnner at disse norske kvinnene mener vel, men har de ikke lave forventninger til muslimske kvinner, ser de ikke p oss som en slags primitive vesener?

Heller ikke jeg sa ifra til badevakten p Tyebadet, for vre snill. Jeg tror en god del av badegjestene flte det samme. Samtidig lurer jeg p om de etnisk norske visste hvordan de ville bli oppfattet dersom de sa ifra. At de ved peke p dette ville blitt kalt det ene og det andre, som jeg ble. Etter ha skrevet p Facebook ble jeg kontaktet av en norsk dame som hadde rapportert slike forhold til Tyenbadet, uten f svar.

Islams regler for tildekkende pkledning gjelder begge kjnn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske vestlig og fritt. Han gr i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er slyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Rd kler seg bekvemt vestlig og tar p slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.

Hvorfor str ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hr tle dagens lys nr den muslimske mannen har kunnet frigjre seg? Og hvorfor i all verden skal norske kvinner st i veien for at disse sprsmlene tas opp?

 

Konservative muslimer og norske stttespillere som forsvarer at kvinner skal bade fullt pkledd med hodeplagg, argumenterer med at om hun ikke gr i vannet med alle klrne p vil ikke barna hennes lre svmme, og dermed dr de. Det er et brutalt valg disse menneskene gir oss, enten g fullt tildekket i vannet eller d ved drukning. Jeg vil aldri akseptere at et menneskeliv skal settes lik et par lag av klr.

Det er de laveste forventningers argumentasjon. Som om muslimske kvinner ikke er tenkende mennesker. Tenk dere hvilken kamp innvandrerkvinner som Kadra Yousef og Shabana Rehman-Gaarder har mttet st i, i mte med slikt tankegods. Da Kadra sto opp var kvinneomskjring tross alt bare en fjern tradisjon utfrt i fargerike, eksotiske seremonier som ingen visste noe srlig om.

 

Islam har hatt perioder der fornuften ble satt i hysetet. P 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. De var inspirert av gresk filosofi og argumenterte for at mennesket hadde fri vilje og evne til skille mellom godt og ondt. Det var en av grunnene til Islams gullalder.

Om vi drmmer om en ny gullalder innen islam, noe jeg s inderlig hper p, m vi stille de viktige sprsmlene. Om ikke vil vi seile inn i en mrk, bokstavtro salafist-konservativ ra med tilslrt hode og alle klrne p.

(En mindre versjon ble frst publisert av Klassekampen torsdag. 20. Juli)

 

Patriarkatets voktere

Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen blir utsatt for hets og trusler fra muslimske miljer fordi de er aktive i samfunnsdebatten.

 

Jeg trodde lavmlet i reskultur-debatten ble ndd med norsk-pakistanerne Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad kronikk Heltinneindustrien i Klassekampen. De trakk i tvil troverdigheten til kvinner med muslimsk bakgrunn som snakker ut om reskultur og sosial kontroll. De viderefrte Morgensbladets svertekampanje mot en av vre viktigste muslimske homofille samfunnsdebattanter, Amal Aden. I kronikken ble personlige vitneml underkjent mens det ble etterlyst forskning og data om hets og trakassering.

Men bunnen var ikke ndd. Forrige uke gikk en rekke kvinner fra gruppen Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere ls p tre muslimske samfunnsdebattanter som modig har tatt opp sosial kontroll og ukultur p NRK ytring og Dagsrevyen. I en kronikk p Desi.no gr de ls p Laial Janet Ayoub og to andre med pstander om at de bygger opp forestillingen om ukultur innen innvandrermiljer. De krever dokumentasjon av sosial kontroll og reduserer alt annet til traumatiske personlige opplevelser.

Innlegget deres oser av en arroganse som gir assosiasjoner om en salgs innvandrernes Marie Antoinette-syndrom. Budskapet er at de har det bra, dermed m alle andre ha det bra. Og de fler seg stigmatisert dersom man snakker ut om ukultur innen innvandrermiljer, spesielt er kvinnene bekymret for sine menn. Jeg lurer p hvordan norske menn har taklet den solide og brutale kvinnekampen i Norge. De m hver dag ha blitt stigmatisert ihjel nr en norsk kvinne krevde retten til egen kropp, snakket om abort, krevde likestilling og likelnn.

Under dekke av manglende forskning skal de stemmene som snakker ut kveles. De str frem som bekreftelsen p at kvinner er kvinner verst. Vi br kanskje sprre om hvilken forskning som viser at de selv har det bra og er fri? De viser til hyt utdannede norsk-pakistanske kvinner, men er hyere utdannelse noe bevis p frihet?

I mitt land Iran med kvinnefiendtlige sharia-lover har 60 % av kvinnene hyere utdannelse og det kommer av det ikke finnes andre arenaer for selvrealisering, og fordi utdannelse er jenters frihavn for slippe sosial/religis kontroll. Finnes det forskning p deres narrativ om vre fri?

Sosial kontroll er vanskelig bevise, og det er grunnen til at det har tatt lang tid belyse et usynlig problem, og det er vanskelig bekjempe det. De ekstreme tilfellene av sosial kontroll som kjnnslemlestelse og resdrap er blitt mulig f et bilde av gjennom ulike tiltak og politiet, men ogs det kommer av at modige stemmer har satt problemet p agendaen.

Hvordan skal man bevise at tusenvis av unge mennesker ikke kan bestemme over sitt eget liv, sin egen hverdag, over hvordan de skal kle seg, over hvem de skal gifte seg med, hvem de skal omgs, hva de skal bruke fritiden p. Unge jenter og gutter rmmer fra sine familier i jakt p frihet, hvor skal de hente overskudd til delta i kartlegging av deres problemer? Er kravet om forskning rasjonelt eller et forsk p sverte dem?

Den muslimske feministen Mona Eltahawi sier i boka Jomfru og hymen at hver av oss bidrar ved fortelle vre historier. Vre historier og vre anekdotiske opplevelser hjelper til kartlegge slike problemer der forskning er umulig.

At det ss mistillit til anekdotiske kvinnehistorier er farlig. Om man skal flge deres narrativ, m man heller ikke tro at muslimske kvinner med hijab blir spyttet p eller skjelt ut fordi det ikke finnes bevis for det. s mistillit er undergrave det norske tillitsamfunnet.

De pstr at de nsker det samme som en gjennomsnittsnordmann, men deres tekst viser hvor langt unna det norske samfunnet de str. De er lei av heltinneindustrien. De har ikke ftt med seg at i dette samfunnet har kvinnehistorier og personlige fortellinger om vanskelige forhold hy verdi. Jeg er personlig utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som har en heltinneindustri, et land der kvinnehistorier lftes frem for fremme likestilling og likeverd. For meg som kommer fra et land der kvinnehistorier blir kvalt ihjel, er det en re ha en heltinneindustri.

I samme innlegg spr de hvorfor samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ikke kritiserer ukultur i det norske samfunnet. Enten vet de ikke bedre eller s lyver de bevisst. Laial Ayoub har lenge blogget om diskriminering av hijabkledde kvinner. Sofia Srour fra Skamlse jenter fortalte i en hjerteskjrende bloggpost om bli mobbet som eneste hijabkledde p skolen. Amal Aden snakket hos Ole Torp om hvordan integreringsministeren sender et signal som ikke hjelper integreringen.  Det er ikke slik at disse stemmene bare kritiserer innvandrere.

 Videre er det absurd kreve at problemer ved det norske samfunnet m tas opp for legitimere at ukultur innen innvandrermiljer problematiseres. Er det slik at hver gang en nordmann snakker om russevoldtekt, m det ogs dras inn at enkelte innvandrere antaster kvinner p festivaler? Er det slikt at hver gang en i en avis tar opp vold i nre relasjoner, m det ppekes at innvandrere er overrepresentert i resdrap? Hvis ikke, hvorfor er det da ndvendig ta opp etnisk norske problemer nr man snakker om ukultur i innvandrermiljer?

De pstr selv at de er for et demokratisk og harmonisk samfunn, men de har ikke skjnt en snev av den norske samfunnskontrakten. Som likeverdig samfunnsborger i Norge gjr man det plikten krever, man rapporterer om ukultur nr man opplever eller ser den, uten ta hensyn til klan og gruppetilhrighet.

 Utfra artikkelen har samfunnsengasjerte norskpakistanere det svrt godt, dermed m alle andre ha det svrt godt.  Jeg er glad for at de er stolte. Men denne Marie Antoinette-gruppen br skjnne at dersom de har det bra, m de bidra til at ogs andre har det bra, ikke plegge at de andre m ha det bra. I stedet for bidra til en positiv samfunnsutvikling, bidrar de til mistenkeliggjring og undertrykkelse av en skjr bevegelse.

Konservative menn og deres kvinnelige strmann misbruker ytringsfriheten til kvele en nydelig, men skjr spire. For beskytte patriarkatet er de villige til spre lgn om denne bevegelsens stttespillere, som samfunnsdebattanten Nils Inge Graven.  De br vite at de i kampen mot frihet kan erklre sster- og brorskap innad i gruppen, men friheten selv kan de ikke stoppe. Disse stemmene er her for bli!

Den evige flagg-debatten

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

 

Debatten om andre lands flagg p 17. mai er en gjenganger p denne tiden av ret. Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere sty. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstanden og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgende enn om man br f lov veive med andre lands flagg p 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom p et behov for vise aggresjon og gjre opprr.

Som innvandrer har jeg lenge kjent en flelse av rastlshet, av ikke passe helt inn, man brer med seg en flelse av vre bortkommet og forlatt, en flelse en innfdt kanskje ikke er i stand til skjnne. Det multikulturelle folket brer p en ulykke, de har hrt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det frer med seg en rotlshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfdte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi fler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjr oss rastls.

Vi er misunnelig p de innfdte, de er s enkle, har ett flagg, har sin kake p 17. mai, de kan n nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfdte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforstelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for re-orientere og skape seg selv p nytt, den andre parten holder p den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser p andre flagg p nasjonaldagen som en selvflge, den andre parten fler seg krenket og fler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. f en ny identitet er en pgende prosess, og de innfdtes tlmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klrne, begrepene og festene er hellige og p en mte ferdig definert for mange hundre r siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er sret p foten til den store elefanten.

Det gjr vondt vre vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfdte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har flt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til vise opprr mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert r.

Men i styen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget p 17. mai og synes andre flagg p nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de bestr av kokosntter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke fler behov for feire andre nasjoner p Norges dag. S enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare p egne premisser. Det er symptom p noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om ekskludere seg selv. Sprsmlet er hvorfor disse menneskene behver skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne brkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt falle ut, men det er ikke sant at veive med andre lands flagg p Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feier p 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i vre hjerter og gjennom savn andre dager av ret.

God 17. mai, folkens!

Muslim og stolt....

 

Kharanaq in Iran
Licensed from: MichalKnitl / yayimages.com

Jeg har merket at en del som flger meg og dette gjelder heldigvis ikke alle, det er mange oppegende mennesker der ute.  Dette gjelder bare en del av mine flgere som jeg opp gjennom rene er blitt oppmerksom p. De har nrmere fremmedfiendtlige og muslimfiendtlige holdninger. De kanskje misforstr min kritikk av ukultur eller av sider ved min religion som kolliderer med menneskerettigheter og modernisme. Jeg ser p meg frst og fremst som en menneskerettighets-aktivist og kvinnerettighet-aktivist. N har jeg mine feil og mine ulemper, det er ikke alle slike saker jeg fr tid til skrive om.

Men jeg prver s godt jeg kan, jeg er jo bare et menneske. Men mitt engasjement og min kritikk br ikke, for et sekund, forveksles med grumsete holdninger og fremmedfiendtlige meninger som noen har der ute. Hittil har takhyde for kritikk av ukultur hos meg vrt ganske hy. Jeg er for kritikk, kritikk er veien til forbedre seg. Men nr jeg ser at min kritikk som ikke rettes mot innvandrere, men mot noe i det norske samfunnet, blir mottatt med voldsomme reaksjoner, noen av type voldelig nasjonalisme, setter jeg foten ned.  Derfor skriver jeg dette.

Jeg er selv muslim og ganske stolt av min kultur og min religion. Og selv om jeg ikke er praktiserende og til tider ganske tvilende, har jeg plukket opp flotte ting fra islam. Jeg kommer fra en svrt troende Sufi familie.  Jeg er verken tvangsgiftet eller er forskt til giftes bort i ung alder slik en del av dere tror muslimer er. Tvert imot ble jeg oppmuntret av min troende far til studere, en far som selv hadde doktorgrad i jus og var svrt glad i meg som datter. Jo mer du insisterer at islam er en "ddskult med inavl og greie" her p kommentarfeltet, jo mer viser du at du vet ingenting om islam, jo mer gjr du at jeg skal kalle meg for muslim, enda jeg ikke er troende.

Min fars oppmuntring gjorde at jeg kom inn i et av de mest prestisjefylte universiteter i Iran, universitetet i Teheran gjennom en tff konkurranse, i en tid da Iran ble islamisert og alt var kvotert.  I mitt mte med obligatorisk hijab var faren min en av de som var svrt imot fenomenet. I glovarme sommerdager i Teheran var det han som oppmuntret meg dusje fr jeg gikk ut, s jeg ikke kokte undre all obligatorisk klr. Han kranglet som busta fk med moral politiet i Iran.

Fra islam har jeg lrt vre takknemlig for enhver liten ting i livet. Jeg har lrt vre beskjeden. Nr jeg fr et mltid, takker jeg Gud. Jeg er takknemlig for den minste jeg fr i livet. Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge. Jeg er takknemlig til Norge for ha gitt meg et liv og s mange muligheter, kanskje dette er en av de grunnene til at jeg skriver i det hele tatt, for gi noe tilbake.  Jeg respekterer eldre, og har lrt hjelpe de vanskeligstilte. Alle disse tingene har jeg fra Islam og fra min far.

Dag inn dag ut leser jeg om grove ting folk skriver i kommentarfeltene om islam. Jeg skjnner at det foregr et fenomen rundt oss som heter islamisme/voldelig islamisme/jihadisme og det gjr folk redde og ukomfortable.  Det er forstelig. Men jeg vil ikke godta diskriminerende, anti- muslimske holdninger.

Folk glemmer ofte at jeg selv er innvandrer. Noen vil ha en nikkedukke som bare snakker drlig om innvandrere og innvandrermiljet. Dette kan de f andre steder, ikke hos meg. Det er plenty av steder p nettet som driver med dette.

Til slutt er jeg en forfatter. Dette betyr at jeg tenker kritisk og jeg skriver om ting andre ikke legger merke til. En ting jeg ikke er, er en menneskehater.

Grnland, et parallelsamfunn

 
av Paul Weaver


Det har i det siste vrt mye snakk om parallellsamfunn. Diverse eksperter har sttt frem i media og hevdet at det eksisterer ikke; vi har ikke svenske tilstander i Norge og det er jeg glad for. Men vi trenger ikke ekstreme svenske tilstander for skjnne at et omrde av byen har en majoritetskultur som er fremmed for samfunnet ellers.

Jeg bor like ved Grnland og utviklingen her skremmer meg. En svrt konservativ islamsk parallellkultur sprer seg i innvandrertette omrder. Hijab og konservativ tildekking er denne kulturens symbol og det er ikke plagget i seg selv som er problematisk, men hva denne kulturen representerer og hvordan den krasjer med grunnleggende verdier som likestilling i dette landet.

 

Jeg selv er innvandrer og etniske nordmenn er uforstende til det jeg snakker om, for dem er Grnland og Tyen eksotiske omrder. At jeg kler meg vestlig og har retelefon p ret virker provoserende her, spesielt om kvelden, nettopp fordi jeg er innvandrerkvinne. Folk glor og jeg fr vemmelige blikk fra strengt pkledde kvinner i hijab og menn i kjortel som sier du m ikke kle deg snn. Eller jeg fr smigrende, sjekke opp-blikk fra menn som tror jeg er lett p trden fordi jeg gr utildekket.  Jeg trenger ikke den ekstra-oppmerksomheten, verken den positive eller den negative. Jeg er en godt voksen kvinne. Hvorfor kan jeg ikke ferdes like sorgfri p Grnland slik jeg gjr andre steder i byen. Frst tenkte jeg at jeg innbiller meg ting. Men s snakket jeg med innvandrervenninner som har hatt samme erfaringer. Det er dette som er problematisk med hijab kulturen som deler kvinner i de rbare og de u-rbare.

 

Jeg har bodd i Oslo sentrum en stor del av mitt liv, og utviklingen imponerer ikke. P Grnland fler du ikke lenger at du bor i Norge. Innvandrere med et problematisk forhold til Vestens kultur har skapt sin egen verden hvor deres egne moralske normer hersker. Kvinner med strenge hijaber og svre islamske kper er i ferd med bli majoritet. Bak plagget gjemmer de en dydighets- rbarhetskultur som er helt motsatt av storsamfunnets kultur; de fniser og ser ned foran menn. Det uhyggelige utenforskapet er problematisk. Er du som kvinne ikke medlem av klubben, fr du ingen varme smil og hilsener; Du er ikke en "sster". 

Vi har religionsfrihet i Norge, men den kte bruken av det islamistiske symbolet hijab vekker mistillit hos andre borgere og signaliserer utenforskap. Du kan definere deg som du selv vil, men nr den muslimske definisjonen overtas av majoriteten, oppstr et konformitetspress. At denne signaliserer segregering, kjnnsunderdanighet og fravr av likestilling, er et problem. Fr eller senere kommer det til en kollisjon med storsamfunnets verdier. Debatt om burkini, barneburkiki, barnehijab, niqab og det faktum at jenter blir holdt tilbake fra fellesaktiviteter og gymtimer, viser at kulturkrasjet allerede er realitet. 

 

Grnland er blitt det lille islamiserte landet de rmte fra med de samme butikkene og samme klesdraktene. Det er her niqab-brukere fler seg hjemme. Restaurantene som reklamerer med halalsymboler, halal pizza, halal kebab osv., har overtatt i dette lille Hijabistan. Det vre vestlig er blitt et skjellsord, og et nedsettende uttrykk i slike miljer. Det er problematisk.

 

Som innvandrer elsket jeg en gang Grnland. En del av meg gjr fremdeles det. Det eksotiske og fargerike Grnland med billige grnnsaksbutikker og frisrsjapper har en kjr plass i mitt hjerte. Men bak gjestfrie blikk og deilig frukt fra innvandrerbutikker, overhrer jeg at frisren sier til min iranske venn at han ikke vil hente sin irakiske kone hit, for kvinnene blir drlige her i Norge. Min venninne med innvandrerbakgrunn blir uglesett fordi hun gr med korte skjrt i sommer sammen med sin norske mann. 

 

Jeg ser den konservative innsiden mer enn den forfrende, fargerike utsiden. Jeg ser unge, konservativt kledde jenter som signaliserer den lokale majoritetskulturen, og blant dem ser jeg kanskje noen som ikke har lyst til g med hijab, men er overkjrt av de andre. Jeg ser angsten for miste venner, familie og miljet dersom hun tar av seg hijaben. Jeg ser somaliske kvinner som gr med knallrd leppestift eller knallrdt hodeplagg og p den mten gjr opprr innenfor de snevre rammene de er gitt. Kvinner som befinner seg fysisk i Norge, men psykisk i islamsk land fr ikke mulighet til prve n dag uten hijab. Det ville ekskludere dem fra felleskapet og konservative landsmenn ville drlig-erklre dem. Dette er den stygge siden ved Grnland som ingen vil snakke om.

De menneskene som sttter denne utviklingen aner ofte ikke hvilket samfunn de bor i. Eller de bryr seg rett og slett ikke. Hvordan kan man flykte fra noe for s bygge et tilsvarende samfunn der man kommer?

Er det slik vi skal ha det i Norge? Hvorfor analyseres ikke den kte tilslringen av muslimske kvinner i Vesten? Er niqab forenlig med vestlig kultur og levesett?

 

Jeg har ftt nok av etniske nordmenn som forteller om hvor eksotisk det er g p sluming p Grnland for kose seg med kebab p vei hjem. De ser ikke det usynlige presset og bryr seg heller ikke om det. Det samme gjelder et par hylytte hijabkledde samfunnsdebattanter som gang p gang forteller om egne valg og bagatelliserer dette konformitet-presset. 

 

Niqab versus KKK-hette

Portarit of young woman in brown niqab
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I gr ble det kjent at Islamsk rd Norge har ansatt Leyla Hasic for utfre rdets kommunikasjonsarbeid. Nyheten fikk det til koke p sosiale medier. Leyla Hasic gr med det heldekkende plagget Niqab som maskerer ansiktet hennes.

 

Jeg har ingenting imot personen Leyla Hasic, tvert imot synes jeg at hun br vite at protesten ikke gjelder henne som person, men selve plagget og det symbolet hun representerer. Hun er et medmenneske som alle andre.

 

En del nordmenn har som vanlig gtt til forsvar av dette valget fra Islamsk Rd.

De snakker om toleranse, og at vi m tolerere se folk som er annerledes enn oss.

 

Dette utsagnet provoserer meg innmari mye, siden jeg selv kommer fra en slik kultur og er godt kjent med symbolikken og kulturen bak slike plagg. Niqab er et svart telt som faktisk visker ut en kvinne,  det er bare ynene som skal synes. Dette plagget fremmes av den svrt konservative retningen i Islam som heter Wahabisme og har sitt opphav i Saudi Arabia.

 

Videre er plagget en yndling hos den voldelige jihadistiske gruppen ISIS. Gruppen har tidligere innfrt bruk av plagget med tvang i omrdene de okkuperte. Man kan se klipp fra muslimske kvinner som etter frigjring fra ISIS tar av seg dette tvangs-symbolet.

Plagget i seg selv er svrt kvinnediskriminerende, og signaliserer at en kvinne er en kilde til lyst og trbbel i kontakt med andre menn, som ergo m pakkes i en telt for ikke vekke seksuelle lyster.

 

Det er p tide at disse tolerante nordmenn pner yne for symbolikken og kulturen som ligger bak Niqab. De tror at ved at en kvinne fr lov til g i Niqab, er hun i samsvar med den individualistiske, frie europeiske nden og representerer en vakker annerledeshet, noe som er langt unna virkeligheten.

Dette er symbol p tvang som gr fri under mottoet fri vilje her i vesten av slike som Leyla Hasic og hennes tilhengere.


Jeg kan sprre her om jeg i samme nd, for eksempel, m respektere og rose en hvit mann som gr med KKK hette i et sideliggende sted i Afrika der folk er ikke klar over symbolikken til en KKK-hette? Det ene plagget er kjnnsdiskriminerende, det andre er rase diskriminerende. Det er plagget jeg snakker om her, ikke personen, som med viten eller uvitende gr med det. M jeg virkelig finne plagget interessant og vise til ham som brer det som den hvite nusselige mannen med en st hette? M jeg tolerere hans plagg og mene at han er annerledes og derfor m jeg finne verdi i hans annerledeshet og min penhet? Eller skal jeg konfrontere ham og de som er rundt ham ved gjre dem oppmerksomme p hva slags symbol han egentlig brer.

 

Det er p tide at vi tar mer serist p symbolikken og kulturen som disse, diverse, religise plaggene representerer, og ikke bli blindet av vr egen misforsttte toleranse.

Vi m trre snakke om islamisme

 

Foto: Niklas Halle'n/AFP

 

I de siste dagene har den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan kommet med en rekke hrreisende uttalelser i offentlighet om Europa. Uttalelser som Tyrkere i Europa m f minst fem barn fordi de er fremtiden, Nederland er nazilevninger og fascister, Europeere vil ikke g trygt i gatene dersom de holder p sin nvrende holdning, den sistnevnte uttalelsen kom rett fr terrorangrepet i London. Og hans siste utspill, som dreier seg om det skalte clash of civilisations, der han mener islam og kristendommen skal g i krig med hverandre. Dette nevnte han i forbindelse med en EU-dom som gir arbeidsgivere tillatelse til forby religise, politiske plagg som hijab.

Alle disse uttalelsene kommer i kjlvannet av at en rekke europeiske land, som Nederland og Tyskland, innfrte restriksjoner mot at Erdogans ministre skal kunne drive politisk valgkamp p europeisk jord. Neste mned er det folkeavstemning i Tyrkia, der velgerne skal ta stilling til om president Recep Tayyip Erdogan skal f enda mer makt. Grunnlovsendringene som skal stemmes over er svrt kontroversielle, og vil dytte Tyrkia i en mer totalitr retning med Erdogan ved makten.

Etter at Donald Trump ble president i USA og i den siste tiden generelt, har vi i vestlig media hrt mye om hyrepopulismens fremmarsj. Det merkeligste er hvordan vestlig media og politikere ofte snakker fritt om farene ved populisme uten nevne islamisme i samme slengen. Erdogan, for eksempel, blir ofte referert til i vestlig media som en mann med nasjonalistiske tendenser, mens han i virkeligheten er en islamist med et eget islamist-parti og en islamistisk agenda.  En agenda som gjr ham mer populr hos hans religise fan-skare, bde i Tyrkia og i den muslimske verden, og som appellerer til drmmen om en tilbakevending til den muslimske storheten la Osmani-tiden.

Lenge har det vrt en unnfallenhet i vestlig media nr det gjelder snakke om islamisme som en ideologi. Dette kan kanskje skyldes naivitet eller vre uttrykk for et nske om berge europeiske muslimer fra konflikt, beskytte dem mot rasisme og gjre deres integrering i det europeiske samfunnet lettere. Europeiske politikere og media har prvd alt for at muslimske innvandrere skal fle seg hjemme og fle tilhrighet til Europa. De har drevet med inkludering, har beskt moskeer, har forsvart retten til bruke hijab og har ofte snakket om religionsfrihet i demokratiske, europeiske samfunn. Samtidig synes jeg deres unnfallenhet nr det gjelder ta islamisme p alvor, har vrt kontraproduktiv. Deres vegring mot  nevne en sterk ideologi som islamisme, har gjort at europeiske borgere er blitt mer skeptiske til media og politikere og har vendt seg til ekstreme populistiske partier og uavhengige medier.  

Tragisk nok har denne unnfallenheten ikke bidratt til strre toleranse for muslimske borgere. Tvert imot vet de fleste borgere ikke at det er forskjell mellom islam og islamisme og ofte blander sammen de utfordringene som islam som en religion har, med islamistisk politisk agenda. Dette indirekte har hjulpet til fremmarsj av hyrepopulisme.

Vegring mot ta ordet islamisme i munnen kommer kanskje ogs delvis av at ordet peker mot islam, og dette faller majoriteten av europeiske muslimer tungt for brystet, ettersom de stadig vekk prver ta oppmerksomheten bort fra skyggesidene til islam med bortforklaringer og villedelse. Islamisme er en ideologi som har elementer av islam i seg, og selv om disse elementene er forvrengt og til tider tatt helt ut av den historiske konteksten, appellerer de dessverre med deres historiske referanser til et muslimsk publikum.  

Islamisme som ideologi ble iverksatt med den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Khomeini introduserte med denne revolusjonen en aggressiv type islam, som var svrt fiendtlig innstilt til Vesten.  I tillegg ble to andre elementer som hijab og jdisk/israelsk konflikt ogs ganske sentrale elementer i islamisme. Som barn av islamismen opplevde jeg gjennom oppveksten hvordan denne ideologien ble implementert steg for steg. Jeg erfarte hvordan mitt land Iran gikk fra vre en sekulr stat til bli et islamisert land, og elementer som jde-/Israel-hatet, hat til Vesten og krav om hijab ble brukt for spre denne ideologien. Dessverre er disse elementene som en slags trojansk hest, som appellerer til svrt mange religise muslimer. Bde tildekking av muslimske kvinners kropp og jdehatet har referanser i muslimske skrifter og kan brukes og er blitt brukt for villede en god del troende muslimer. Khomeinis drm var eksportere sin islamske revolusjon til hele Midtsten.

Fra frste stund da han satt foten i Iran, snakket han om lede den muslimske nasjonen (Ummah) og ta over Jerusalem. Dette appellerte sterkt til muslimer verden over, som ser p Palestina-Israel-konflikten som et slags srt, muslimsk anliggende. Referanser fra islamske tekster, der jdehatet til en bestemt jdisk stamme i en historisk kontekst var nevnt, ble vrengt og brukt for rettferdiggjre et generelt hat mot jder og Israel.

Det samme gjaldt hijaben. Tildekking av muslimske kvinner har ofte vrt sentralt og en kilde til uenighet mellom diverse religise lrde i Islam. Khomeini brukte gjen-tildekking av muslimske kvinner som en slags verkty for en tilbakevending til den muslimske storhetstida, siden av-slring av muslimske kvinner stort sett skjedde etter nederlaget til Det osmanske riket og etter opprettelsen av sekulre stater i Midtsten. Legg merke til at Khomeini aldri snakket om sin egen tilhrighet til den religise sekten Shii eller det store gapet mellom Shii og Sunnier. Dersom han hadde snakket om dette, ville han aldri kunne forene muslimer. Hans og hans etterflgeres store drm var lede en samlet muslimsk verden og ta over Israel. Han gruet seg til se shiier og sunnier i konflikt.

I begynnelsen var hans drm bare en slags politisk propaganda, men med tiden og gjennom Salman Rushdie-saken, s han en enorm mulighet for hevde seg blant muslimer som en sann muslimsk leder. Han visste godt at kritikk av islam i boka ikke faller i god jord hos muslimer generelt, og Rushdies roman kunne brukes p den mten. Han utstedte en fatwa mot Salman Rushdie, mobiliserte muslimer over en hel verden og fikk mange muslimer med seg.  Slik klarte han st fram som en seris muslimsk leder. Men dette ble ogs en vekker for andre muslimske land. Saudi Arabia s en mulighet til bli mer synlige p verdensbasis for hevde samme stilling, og f en lederrolle i den sammenheng.

Dessverre inspirerte Khomeinis islamistisk ideologi andre typer islamister, og vekket til livet en rekke bevegelser i Midtsten i etterkant. Mujahedin i Afghanistan, al-Qaida og sist ISIS, er eksempler p utbredelse av islamistisk ideologi utover Midtsten. Den islamistiske ideologien er n spredt utover verden og helt til Afrika med bevegelser som Al Shabab.

Mens disse er eksempler p voldelige islamistiske ideologier, har vi hatt en rekke ikke-voldelige islamistiske ideologer i vr tid. De egyptiske Muslimbrdrene og Erdogans islamist-parti faller under sistnevnte. Dessverre har en del av akademia i Vesten lenge insistert p at Muslimbrdrene og Erdogan er ufarlige, ikke-voldelig islamister. Dette har ogs vrt en direkte rsak til at fokuset p islamismens fremgang har vrt fravrende i media.  Islamister er flinke til bruke demokrati og ytringsfrihet til egen fordel. For eksempel, nr Erdogan ber europeiske ledere om flge demokratiske prinsipper som ytringsfrihet eller religionsfrihet, vil han bare bane vei for sin egen islamistiske agenda.

Det er p tide trre snakke pent om islamisme som ideologi, islamismes symboler og verkty. Erdogan er ikke lenger en ufarlig samarbeidspartner for NATO, men en rival som hisser opp massene gjennom religion, mot Vesten og Europa, for f oppslutning og makt. Vi m slutte late som om hyrepopulisme i Europa og i Vesten har oppsttt i vakuum, og innse at hyrepopulisme str i direkte sammenheng med islamismens fremmarsj. Begge er udemokratiske ideologier som delegger for en fri verden. Islamisme - enten fredelig eller voldelig - er en aggressiv ideologi med drmmer om khalifat og muslimsk storhet.

Denne drmmen kan virke fjern og uvirkelig, men den har rot i virkeligheten og historiske referanser, den skaper splittelse og kaos mellom europeere og muslimske borgere. Det er ikke uten grunn at Erdogan forsvarer hijab i Vesten i sitt siste utspill. Han vet at hans forsvar av hijab teller stort hos muslimer, og p den mten er han ute etter muslimsk oppslutning. Noe han sikkert vil f, siden hijab er blitt s viktig for mange europeiske muslimer. Vi m trre referere til Erdogan som en islamist og hans parti som et islamist-parti som bruker islam for hva det er verdt, for f oppslutning hos de religise. Hans ideologi er ikke bare nasjonalistisk.

Dessverre har sekularitet ikke like sterke rtter som religisitet i en del muslimske land og slik jeg ser det, kan ikke sekularitet st imot islamismens fremmarsj. Og selv om land som Tunisia eller Egypt for s vidt har klart redde seg fra klrne til islamister, har sekularitet skjre, ofte vestlig inspirerte, rtter i Midtsten og i muslimske land, og blir ikke sett p som like autentisk som islamisme. Farene ved islamismens fremmarsj br ikke bagatelliseres, ignoreres og settes til side, slik det hittil er blitt gjort i Vesten. Oppmerksomhet rundt islamisme handler ikke om skape krigsretorikk eller gjre livet til muslimer vanskeligere, men om skape bevissthet hos europeere og europeiske muslimer og gjre dem oppmerksomme p deres lojalitet overfor demokratiet.

"Those who want to sow discord are neither Sunni nor Shia, they are agents of the superpowers and work for them..(...) I hope that through considering this Islamic precept - that all Muslims are brothers - all Islamic countries will triumph against the superpowers and succeed in actualizing all Islamic ordinances.."  Ayatollah Khomeini 

Vr s god! Bli krenket

Denne historien startet tidligere denne uka. Et bilde fra en privat fest ble uten tillatelse delt i store, lukkede muslimvennlige grupper p nettet, grupper som har tradisjon for henge ut frigjorte muslimske kvinner. I disse miljene er ordet hore en yndet favoritt. Bildet viste meg sammen med noen andre kvinnelige sekulre muslimer og eks-muslimer. Hensikten var slutshame oss og henge oss ut.

En muslimsk mann sto bak. Den samme mannen sammen med en journalist, mistenkeliggjorde i Klassekampen fr jul enhver kvinne med muslimsk bakgrunn som kritiserer ukultur.

I lang tid har jeg forskt nrme meg muslimske miljer ved ta en brobyggende og reformerende posisjon. Jeg har ogs vrt i respektfull dialog med mannen som delte dette bildet. Jeg oppmuntret ham bruke hans ytringsfrihet, og nevnte at han har talent. I ettertid sitter jeg tilbake med en noe bitter smak i munnen, du kan ikke g i dialog med hat. For si det rett ut: Disse menneskene er avhengig av fiendebilder.

Holder du kvinnene nede, holder du samfunnet nede. At den muslimske verden er stagnert er forstelig. Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for pne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp, seksualitet og sekularitet.

Dette er krise, det er ingen generalisering av menn fra muslimske land, mange av dem er svrt flotte, opplyste mennesker som jeg er glad i og respekterer. Mange av dem er troende muslimer. Jeg snakker hovedsakelig om annen- og tredjegenerasjonsinnvandrere fdt og oppvokst i Norge, med et menneske-/kvinnesyn fra middelalderen. Hva gikk galt?

S snart jeg gr inn i en diskusjon p FB gr en sint muslimsk mann ls p meg med sprengkraft som en bombe under vesten. Jeg har aldri skrevet hrreisende eller hard kritikk av islam eller muslimer, men snn oppfrsel provoserer meg til utfordre disse holdningene. Disse menneskene er i en konstant tilstand av krenkelse, i en evig offerrolle, de maser om hvor koselig de er og hvordan de blir stigmatisert. I virkeligheten har de grumsete totalitre trekk og etterlyser blasfemilover og sensur, de fornekter jdehatet blant muslimer, de har kvinneundertrykkende holdninger og uttrykker det verste hat mot annerledestroende, sekulre muslimer og eks-muslimer. En journalist med muslimsk bakgrunn skriver i dag i magasinet Utrop at han vil ha en kartlegging av islamofobi i Norge, han nsker saudiarabiske tilstander i Vesten.

Hvorfor dele et privat bilde p et forum med mange tusen medlemmer av aggressiv karakter? De har tidligere vist samme nedlatende holdninger til kvinner med muslimsk bakgrunn, eksempler er Shabana Rehman og Skamlse jenter. Det som skjer og det er bevisst, er at de hisser opp en lynsj mobb og mobiliserer til hets og trakassering.

Islam har ingen tradisjon for akseptere kritikk. Det er denne religionens ulempe og svakhet. Enhver fri tanke, ethvert sprsml, enhver tvil blir respondert med voldsom gruppemobilisering, protest, sinne og til slutt vold. Denne hermetiske tilstanden har vart i 1400 r. Nok er nok. Mens kristendommen er blitt drftet, hamret p, kritisert, karikert og forsket p, har vi i islam denne stolte tradisjonen hvor det endog skrytes av at det aldri vil tillates at islam lider samme skjebne som kristendommen. Mangel p kritikk er mangel p intellektuell tilnrming. Det er en tragedie for ethvert menneske med et hode p toppen av kroppen.

I den muslimske verden og i iransk historie ser vi hvordan den minste kritikk eller den minste reformvennlige vinkling er blitt jaget, drept og hugget ihjel. Det er ikke lenge siden hender og ftter til den iranske islamkritikeren Ali Dashti ble hugget av. Det er ikke lenge siden tungen ble skret ut av munnen til komikeren Fereydoon Farookhzad etter at han gjorde narr av Khomeinis religise bok. Dette skjedde i Tyskland, i den frie vestlige verden. Og hva sier en mainstream muslim om Charlie Hebdo-massakren? Vel, mange er ikke spesielt imot den heller.

Skal disse menneskene gjre noe for f aksept for islam i Vesten og den ikke-muslimske verden, m de kanskje slutte med trusler, hets, drap, vold og hrsrhet?

I 1400 r har vi hatt en hold kjeft eller d-innstilling i den muslimske verden. I det siste har Vestens akademia skjenket oss en ny forbannelse som de kaller islamofobi. De samme menneskene som krenker meg, trakasserer meg, hetser meg og henger meg ut, gr i offerrollen og trekker n islamofobi-kortet om de blir kritisert. Du kjenner crying bullies, bllene som mobber andre og samtidig grter. Skam over Vestens akademia for denne gavepakken til ufrihet!

Det gr ikke n dag uten at jeg fr ekle kommentarer p bloggen min fra folk som maser om Islam. Men kjre deg, du blir kritisert for grumsete holdninger og din middelalderske, kvinnefiendtlige innstillig, gjr noe med det! Respekt m man fortjene, du kan ikke innfre respekt, og du kan heller ikke fortjene det s lenge du bller rundt blant andre.

En gang ble islam assosiert med mystikk og ndelighet og mtt med nysgjerrighet i Vesten. Jeg glemmer aldri en scene fra en gammel fransk film: Den franske filmkarakteren reiste rundt i Marokko og den marokkanske sjfren stoppet bilen for be i solnedgangen med sanddynene i bakgrunnen. Det var vakkert. Jeg savner den islam.

For meg som er vokst opp i en sufi-tradisjon som europeere, tyskere og franskmenn oppskte for oppleve mystikk og skjnnhet er det smertefullt se at vi har mistet vrt europeiske publikum.

Scenen fra den franske filmen fr du aldri tilbake om du fortsetter vre blle, stoppe all kritikk, stemple og hetse andre. Scenen fra rkenen er tapt for alltid p grunn av snne som deg.

Tiden da mrkemenn som deg mishandlet muslimske kvinner er over. Vr kamp for frihet er svidt startet, det er smertefullt for dere, men historien er full av momenter der mrkemenn har tapt kontrollen p grunn av nye, overveldende ideer, det kalles progress. De mrkemenn har skreket av smerte og gtt ls p den ene etter den andre og krenket var de g. Men noen ganger er krenkelse ndvendig. S vr s god, bli krenket!

re og jomfrudom

Coffee and Sex
Licensed from: sdCrea / yayimages.com

Jeg har av mange grunner lenge nlt med skrive dette innlegget. Forrige gang jeg skrev om jomfrudommen ble jeg av et par sinte menn beskyldt for spre umoral, og jeg nsker ikke fremst som vulgr eller uforskammet. Jeg vil heller ikke generalisere og er lei av fremstillingen av muslimske jenter som undertrykte. I Norge ligger innvandrerjenter hyt p utdannelsesstatistikken. Og utdannelse og konomisk uavhengighet er det viktigste element i kvinnekampen. Utdannelse er organisert kunnskap. Og det er nettopp kunnskap dette innlegget i siste instans etterlyser.

En venninne av meg fortalte om sin datters venninne, en jente p 14-15 r fra en konservativ, religis muslimsk familie som har sex uten at familien vet om det. Og det er ikke snakk om naturlig sex for en jente p hennes alder; for bevare jomfrudommen ser hun ingen annen utvei enn praktisere en alternativ type sex.(analsex)

Det er en del som henne der ute, og det bekymrer meg. Fenomenet er utbredt i islamske samfunn la det jeg kommer fra. En nr slektning av meg som bor i Iran, sier at de fleste unge mennesker i Teheran i dag har sex, men for noen jenter er denne alternative type sex fremdeles mest akseptabelt.

Pkjenningen er stor for unge jenter, men ogs for unge gutter som brer ansvar for holde jenta rbar. Den emosjonelle nrheten blir ikke ivaretatt, kjrlighetsakten blir redusert til f ut seksuell frustrasjon. Dette er unge menneskers frste, spennende seksuelle opplevelse, og for en del kan det bli den form man forventer livet ut. Den type sex er hverken kjrlig eller givende for forelskede unge mennesker, det er eksperimentell sex for erfarne mennesker.

Etter en reise i Midtsten fortalte i 2013 den egyptisk-kanadiske aids/hiv-forskeren og aktivisten Shereen El Feki om fenomenet p Ted-talk. En marokkansk kvinne, Faiza, hadde fdt en snn, men skrt etterp av vre jomfru hvilket hun hadde medisinsk attest p. Faiza lot som at hun hadde hatt jomfru-fdsel mens i virkeligheten hadde hun hatt den type sex. Det Faiza ikke vet er at en liten prosent blir faktisk gravid av det.

Med naturlig sex risikerer en ugift jente mye. En del hevder vre jomfru for ikke  miste re. Noen opererer inn ny jomfrudom fordi det sosiale presset er for stort, de frykter for sitt liv og m beskytte seg mot resdrap eller offentlig gapestokk. Noen bestiller jomfrukapsler med rd farge p nettet, de er laget i Kina og lover gi tilbake tapt re. All denne ukulturen stammer fra tilbedelsen av jomfrudommen.

Denne ukulturen blir ikke parkert ved grensen nr man flytter til Vesten. Av frykt for tape sin religise eller kulturelle identitet blir foreldre ofte mer konservative i mte med vestlig kultur. De setter jentebarn som er fdt og oppvokst i vestlige samfunn hvor sex er akseptert, under enormt press for avst fra sex. I mte med det annet kjnn ser disse jentene ingen annen mulighet enn akseptere denne type sex

Mitt poeng er ikke at ungdom for enhver pris skal ha sex, selvflgelig er det lov velge det bort. Men problemet er at en del jenter p hjemmebane later som om de er dukker uten flelser og behov. De lever et dobbeltliv under konstant frykt for bli oppdaget. Ofte kjenner ikke disse jentene til farene for aids-smitte knyttet til den type aktivitet. Sjansen for f Aids av den type aktivitet er mye strre enn vanlig sex. Ofte bruker de ikke kondom, og som ung og usikker kan det vre vanskelig vite om dette er noe de virkelig vil. Uklare grenser gir rom for misbruk. Men de har ingen snakke pent med, ei heller mulighet til la naturen g sin vante gang.

I Midtsten krever dagens unge jenter strre rettigheter, internettkampanjer har vrt banebrytende og tabuene brytes. Det er trist hre at her i Norge gr en del jenter til private leger for sjekke om det kan synes p dem om at de har hatt den type sex fr ekteskapet. Det er trist hre om unge jenter som desperat sker en imam for bringe p det rene om den type aktivitet er halal (tillatt).

Konservative religise miljer, uansett religion, vil aldri tillate sex utenfor ekteskapet. Men de kan heller ikke fjerne grunnleggende behov for nrhet og seksuell erfaring hos ungdom. Frigjringen vil ikke skje gjennom de geistlige, men gjennom opplyste foreldre. Om man skal lytte til de geistlige fr man repetert samme gamle lekse som for 100 r siden. Men det finnes borgere som ikke bryr seg om de geistlige og prver kombinere et moderne liv med religion. Det finnes for eksempel ikke mange bokstavtro imamer som ikke aksepterer polygami. Men det finnes svrt mange muslimske kvinner som er imot polygami.

anse en jente som har hatt sex som B-vare, en ingen vil gifte seg med, tilhrer historiens skraphaug. Selv i Midtsten er frigjringen i gang og en del innvandrerfamilier ogs her til lands har vrt med denne blgen. Selv om man ikke blir lykkelig av sex alene, kan man heller ikke sykeliggjre og pervertere unge menneskers naturlige drifter. Ungdom m beskyttes og ukulturen m mtes med penhet og kunnskap.

Abid Raja! Jdeutryddelse har ingenting med Listhaug gjre.

NTB Scanpix

 

Stortingspolitiker Abid Raja (V) sa igr til ABC nyheter at vi ikke m la Trumper eller Listhauger splitte oss.

Han sier at hyrepopulister kan f makt i Europa i 2017 og mener retorikken er skremmende lik den som ble frt mot jder fr annen verdenskrig.

Det er ingen tvil om at hyrepopulismens vekst er et reelt problem. Men problemet m ikke sees isolert. Islamismens og hyrepopulismens vekst er vr tids politiske Ying Yang, motstykker som forsterker hverandre. Raja som selv er blitt rammet av islamistenes trussel m vite bedre. Han og de fleste islam eksperter i norsk offentlighet, er bare opptatt av hyrepopulismens og lite opptatt av islamismes fremgang. Jeg husker en uttalelse under Oslo Freedom-konferansen i 2016 fra den tyrkiske journalisten Mustafa Akyol, en forkjemper for ytringsfrihet i dagens islamiserte Tyrkia: Dersom du bor i Tyrkia n, fler du fra all statlig propaganda at Vesten str ved portene og er klar til angrep.

Snn er Tyrkia under islamisten Erdogan. For islamistene er Vesten den strste fienden, den vestlige kulturen er dekadent og m bekjempes. Jeg vokste opp med samme retorikk i Iran under islamismens fremvekst. I disse landene gr det ikke n dag uten at Vesten gis skylden for problemene, Vesten er roten til alt ondt.

Jeg synes det er kunnskapslst av Abid Raja og mange med ham i en betent tid som dette, bare vre opptatt av hyrepopulismen. Ved glemme den andre siden villeder de den offentlige samtale.

hevde at det er paralleller mellom muslimenes situasjon i Europa n og jdenes under annen verdenskrig, er ikke bare uriktig, det er spredning av konspirasjonsteorier.

Kanskje Abid Raja ikke har ftt med seg at vi opplever masseflytting av jder fra Europa til Israel, en av grunnene er nettopp den muslimske innvandringen. Det er sterke antisemittiske holdninger i deler av den muslimske befolkningen, og et av islamistenes terrorml i Europa er jdene. 9. januar 2016 ble nrbutikken i det rolige arbeider- og middelklassestrket Port de Vincennes i Paris rystet av et brutalt gisseldrama. Etter hvert ble det klart at butikken ikke var tilfeldig valgt av terroristene. Det var franske jder som var mlet for terroraksjonen.

Abid Raja glemmer ogs at mektige muslimske stater like utenfor Europa er svrt opptatt av muslimene i Europa. Ikke fordi de bryr seg om europeiske muslimers velvre, men fordi de har egeninteresser og bruker dem for deres egne politiske spill. Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia, alle pberoper seg retten til snakke p vegne av den muslimske befolkningen (ummah). Muslimske organisasjoner og trossamfunn i Europa og Vesten er sponset av den ene eller den andre av disse stormaktene.

Den muslimske propagandakanalen Al-Jazeera er eid av den rike gulfstaten Qatar. Kanalen hadde nylig en sak om hvordan en muslimsk mann ble kastet ut av et UNITED-fly fordi han snakket arabisk med sin mor p mobiltelefonen. Nyheten gikk som ild i trt gress i sosiale medier og ble delt av alle mine muslimske venner som et eksempel p den grusomme behandlingen av muslimer i Vesten. Dette til tross for all verdens diskrimineringslover som skal beskytte den muslimske befolkningen i Vesten. Senere viste det seg at mannen var en prankster som hadde lyet om det hele, en mann som har som jobb tyse for f publikum p sin Youtube-kanal. Jeg er ikke sikker p at saken ble oppklart for de millioner muslimer som delte denne saken fra A-J.

Et annet eksempel er den burkinikledde kvinnen p stranda i Nice i et terrorrammet Frankrike. Mens iranske kvinner blir diskriminert, fengslet, btelagt, sltt hver eneste dag for ikke ville bre den obligatoriske hijaben uten en samlet, internasjonal protest, var en hel verden i fyr og flamme fordi hun ble bedt av politiet ta av seg burkinien, takket vre denne enorme propaganda maskinen.

Enda et eksempel er Al Jazeeras svrt omtenksomme rapporter om flykningenes elendige kr i Europa. Den Qatar-eide nyhetsstasjonen stiller ikke en eneste gang sprsml om hvorfor Qatar, verdens rikeste land i 2016, ikke hjelper disse ndstilte menneskene.

Sylvi Listhaug er blitt skiveml for allslags personangrep, men sette henne i sammenheng med jdeutryddelse er bare kjipt. Ministeren er kanskje retorisk splittende, men kaste ut ulovlige immigranter basert p lov vedtatt av Det norske storting, har ingen ting med jdeutryddelse gjre.

Jeg er enig at vi har alle plikt bygge bro mellom muslim og ikke-muslim, mellom medmennesker i vr mangfoldige samfunn, n mer enn noensinne, men bruke populistisk retorikk for hste popularitet blant sine egne, er like ille uansett hvem det kommer fra.

Vr snill, ha nde, Sylvi!

bilde fra http://lesmiserables.wikia.com/wiki/File:Les-Miserables-Jean-Valjean-4.jpeg

Mahad Adib Mahmoud (30) mister statsborgerskapet etter ha bodd 17 r i Norge. Han kom til hit som 14-ring, hadde sin ungdomstid i Brumunddal og utdannet seg til bioingenir. I dag har han familie i Oslo og jobb som bioingenir ved Ullevl sykehus.

Jeg er veldig glad i Norge og jeg fler meg norsk. Norge er mitt land. Det er her jeg har gtt p skole og studert, jeg har til og med barndomsvenner her. I Norge fikk jeg de mulighetene jeg ikke fikk i mitt hjemland, sier Mahamud til Nettavisen.

Myndighetene mener at han har lyet p seg statsborgerskapet, 14 r gammel, da han rmmet fra forflgelse og fattigdom, og at han ikke kommer fra Somalia, men fra nabolandet Djibouti.

Historien om Adib Mahmoud er historien om Jean Valjean fra De elendige, han som stjal et stykke brd. Victor Hugos uddelige mesterverk Les Misrables gjenspilles foran vre yne, et verk som aldri dr, men gjentar seg igjen og igjen i menneskenes liv overalt p kloden. Det er et stykke evig litteratur, men ogs et stykke Europa. Det er historien om en feil som er gjort; om en fortid som ikke fr lov til vre fortid. Jan Valjean jages av politiinspektr Javert. Valjean vil starte p nytt, men Javert vil ikke ha forsoning og nekter la nde g for rett.

Det norske folket har skrevet til Abid Mahmoud, de sender sttte-SMSer, de vipser ham konomiske bidrag. Det er slik han kjenner det norske folk, dets godhet, sier Abid som er overveldet av sttten han fr.

Det gode vinner i Les Misrables. Nde er der for gis, det er det menneskene streber etter, sken etter tilgivelse og forsoning er historien vi alle deler. En gang i livet har noen gitt oss pusterom, en ny sjanse, en ny start, en gang var det en som var villig til lukke yene slik biskopen Digne i Les Misrables gjorde da han ly for berge Jean Valjean.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan Adib og andre i hans situasjon har det. Enda en gang mister han det eneste land han kjenner til. Snart er han statsls. Uten rettigheter, uten personnummer.

Jeg hper s inderlig at nde vinner over rett ogs her, slik den gjorde i Victor Hugos tidlse mesterverk.

Sttter Hgskolen i Oslo kjnnsapartheid?

Bilde er hentet fra MinHaj sin facebook side

 

MinHaj, en fredelig organisasjon for unge muslimer, sto i helgen for arrangementet Kjrlighet, fred & kunnskap p Hgskolen i Oslo og Akershus.

P et bilde p deres egne hjemmesider ser vi at guttene sitter p en side og jentene p den andre siden av salen. At ogs unge muslimer i Vesten praktiserer kjnnssegregering er i utgangspunktet ikke noen stor sak, men ser vi det i sammenheng med islamismens fremmarsj overalt i verden, er dette plagsomt.

Kjnnssegregering har mer med islamisme gjre enn med islam. P selveste Haj-seremonien der millioner av muslimske kvinner og menn deltar, er ikke kvinner og menn segregert. S hvorfor skal de segregeres i en sal p Hgskolen i Oslo og Akershus?

Det er viktig f avklart hva slags holdning en hyere utdanningsinstitusjon som Hgskolen i Oslo og Akershus har til slik kjnnssegregering. Det er Hgskolen som disponerer lokalene de stiller til rdighet for denne organisasjonen. Hgskolen i Oslo og Akershus har ogs tidligere stilt lokaler til rdighet for en ekstrem organisasjon som IslamNet.

Str ikke Hgskolen i Oslo og Akershus for likestilling? Kjnnssegregering blir innfrt av islamister. Frst i Iran etter den islamske revolusjonen, n spres det over hele verden i rigide muslimske miljer.

Jeg studerte ved Universitetet i Teheran da kjnnene ble adskilt bde i kantinene og i timene av frykt for at en blandet sal skulle friste til umoralske, seksuelle handlinger, en primitiv tankegang som ikke har noe i et moderne, sivilisert samfunn gjre. I et land som Norge har denne type segregering ingen plass, selv om organisasjonen eller ungdommene som deltok nsker det. Kjnnsapartheid er ogs apartheid, man kan ikke vre mot en type apartheid og samtidig sttte en annen type apartheid. Apartheid er apartheid uavhengig om det er basert p kjnn, religion, etnisitet, funksjonshemning, legning.

Vr ungdom m forst at det blir feil ha et ensidig fokus p diskriminering og rasisme mot muslimer, samtidig som de selv utver et religist apartheid, og det i lokalene til en statlig undervisningsinstitusjon i et land med demokratiske verdier hvor likestilling er grunnfestet.

Jeg gr ut fra at vi som forsvarer likestilling mellom kjnnene vil f en oppklaring fra Hgskolen i Oslo og Akershus. 

NRKs svartmaling

Foto: NTB Scanpix

 

I andre runde av artikler fra NRK som stiller sprsml ved den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Adens troverdighet, kokes det suppe p spiker. Det er pinlig lese artikkelen. Politiet i Kvam har spurt seg litt rundt, men finner ikke noe fordi Amal Aden ikke har anmeldt konkrete personer.

Politiet i Oslo bekrefter at trusselbildet for Amal er reelt og det er rsaken til at hun har ftt politibeskyttelse. Politiet i Kvam mener trusselen kunne vre reell, men ingen anmeldelser, ingen gjerningsmenn.

S hva er problemet?

Det er at NRK lager en sak av ingen ting og heller bensin p blet konservative religise miljer har fyrt opp under Aden. Uansett hvor mange ganger man leser NRK-artikkelen kommer man ikke til annen konklusjon enn at den eneste feilen Aden har gjort er ikke anmelde konkrete personer. Det er legitimt sprre hvorfor hun ikke har gjort det. Men like legitimt sprre om det kan ligge personlige rsaker bak det at hun ikke anmelder.

Vi vet at Aden skriver under pseudonym og er under politibeskyttelse for ha vitnet i en narkosak og for hennes foredragsvirksomhet. Allikevel flesker NRK til med overskrift i stor skrift: Politiet rykket ut for beskytte Aden, fant aldri bevis for at hun ble truet.

Tittelen gir inntrykk av at Amal rett og slett lyver. Hva er hensikten med dette? Artikkelen sprer seg i sosiale medier og bygger opp under den heksejakten Utrops redaktr Majoran Vivekananthan og shariaelskere som Farhad Qureishi driver mot Amal. I kommentarfeltene hevder enkelte muslimske landsmenn at Amal gjennom lgn stigmatiserer somaliere og muslimer. Om Amal Aden ikke allerede var hetset, er hun det virkelig n. Takket vre NRK.

Amal Aden er en lesbisk, muslimsk kvinne fra Somalia. Hun gr utildekket og bruker bukse, noe som i det somaliske miljet er tabu for en kvinne. En annen homofil muslim kan ogs fortelle om trakassering p grunn av sin legning. I en artikkel skrev Katlam Lie engang at han noen ganger kvier seg for g til sppelrommet av frykt for bli fysisk angrepet. For ikke lenge siden skrev VG om en homofil muslim og hans norske samboer som fikk juling p grunn av at de holdt hverandre i hnden. Muslimske venner av familien sto bak.

Trenges det virkelig hjernekirurgi for skjnne at disse menneskene blir utsatt for trakassering og press? Hva er NRKs hensikt med flge opp Utrops hets av en allerede truet kvinne, en kvinne hvis beskyttelsesbehov er bekreftet av politiet? Som samfunnsdebattant med innvandrerbakgrunn spr jeg, hva vil NRK med dette?

I en annen sak (2.12.2016) gr fylkesordfrer i Vest-Agder, Terje Damman, ut gjennom NRK.no og ber om dokumentasjon for at Aden ble nektet drosje. Som om det er mulig dokumentere at man blir nektet drosje. Jeg ble selv ofte nektet drosje da jeg var syk og brukte TT-kort. Jeg haltet fra drosje til drosje til jeg fant en som aksepterte TT-ordningen. Terje Damman har spurt seg om og ingen kan huske ha nektet Aden drosje, ergo er alt i skjnneste orden. Vi forstr at han ikke nsker sette Vest-Agders drosjenring i drlig lys. Men er dette alt han kan stille opp med? Tror han virkelig at noen kommer frem med navn og adresse og innrmmet at han har diskriminert Amal?

I gr ga Rania Jalal Al-Nabi i VG et urovekkende innblikk i hverdagen til en frittalende minoritetskvinne. Hatmeldinger, trusler og utsttelse er hennes belnning for ta et oppgjr med patriarkatet.

For en uke siden ga en annen muslimsk samfunnsdebattant en statusoppdatering p FB. Faten Al Husseini skrev om hvordan hun etter ha bodd for seg selv en tid p grunn av helseplager, er blitt rammet av rykter og karakterdrap i nrmiljet. Er det anstendig av oss sprre henne om eksakt hvem som har sagt hva til henne og i hvilken sammenheng? Er det anstendig sette utsatte personer under enda mere press? Er det verdt sette deres troverdighet og helse p spill for f en sak, f klikk? Hva nsker NRK oppn? Skal innvandrerkvinner hetses til ikke snakke ut om sosial kontroll? Er alt roserdt i innvandrermiljer: Du kan vre homofil og muslim, smile glad, vre pen om din legning og f ros for det? Kan en innvandrerjente flytte for seg selv uten bli mlskive for nedverdigende, ondskapsfull ryktespredning?

 

Jeg tror p Faten Al Husseini, p Amal Aden og p Rania Jalal Al-Nabi fordi jeg selv kommer fra denne kulturen og kjenner den, det er en kultur av rykter, baksnakking og karakterdrap, men mest av alt sosialkontroll.

For beskytte seg mot disse menneskene i NRK og Utrop, som p lik linje med patriarkatet venter p rive dem i stykker, skal disse jentene fra n av vre litt mer presis om hvem som har sagt hva til dem.

Disse modige jentene skal fra n av huske godt.  

Men enn s lenge og for all del, ikke lat som at snne ting ikke skjer bare fordi man ikke har bevis p papir. For det skjer oftere enn NRK og Utrop liker.

 

Hvordan hjelpe et folk som nsker utslette seg selv?

Kampen kirke- kilde: kirken.no

Hvordan hjelpe et folk som nsker utslette seg selv?

Forleden gikk jeg forbi Kampen kirke og fikk lyst stikke innom. Juletid og pne kirkedrer kan friste en spirituell person som meg. Jeg liker g i kirker, gamle moskeer og templer, sitte og la tankene vandre. Kirken virket gammel, alteret var vakkert og lysekronene storslagne, men den var s tom at jeg kunne hre mine egne skritt. Ikke en eneste sjel var se.

P en mte var det fint vre for meg selv og gruble, p den annen side gjorde den folketomme kirken meg trist. N som kristendommen er humant harmonisert med menneskerettighetene og fullstendig spiselig, er det nesten ingen der se. Vi har lesbiske biskoper og prekenene vre dreier seg bare om kjrlighet til medmennesker, men kirkene er folketomme. For mange som nsker humanisere islam p samme mte som kristendommen, virker snne scener skremmende.

Hvorfor kan ikke min etnisk norske venninne g i kirken og finne spiritualitet, spurte jeg meg selv. Hun som er s glad i messe i yoga timer, tenne sterk rkelse og mumle merkelige, uforstelig fraser p indisk. Hver gang hun har anledning reiser hun p spirituelle reiser til India, hun jager guruer som heter Mooshu eller Ushoo som gir henne one-linere om livets mysterium, de retter opp hennes chakra slik hun forklarer meg, og lover at hennes tredje ye skal snart pnes.

Kunne hun ikke kanalisere sin spiritualitet gjennom kristendommen? Hvorfor er Buddha mer eksotisk enn Jesus?

I gr leste jeg om Slemdal skole som har bedt foreldrene om tillatelse til at barna skal g rundt juletreet i siste uke fr juleferien. Saken tok etter hvert en merkelig vending i kommentarfeltene, det ble antydet at muslimene blir krenket av at barn gr rundt juletreet. Det er ingenting som tyder p dette. Snarere tvert imot slik det kommer frem av Side2-reportasjen, ser det ut at rektoren viser til en innstramning fra Utdanningsdirektoratet i opplringslovens paragaraf 2-3a, som tolkes dithen at enkelte kan oppfatte det g rundt juletreet som utvelse av religion.

Vi vil ikke stte noen, sier rektoren til Nettavisen. Det er faktisk noen nordmenn som har problemer med dette, hvem de er og hva de mener er uklart. Men dette problemet m ikke dyttes p innvandrere, eller muslimer, selv om det kan finnes skumle islamister der ute som fryder over dette. Man kan samtidig sprre seg om hvorfor en slik innstramning av loven rammer juletreet og ikke barnehijab?

Kanskje er det p tide at nordmenn spr seg hvor denne forakten for sin egen kultur kommer fra? Hvordan kan man fornekte sin egen kulturelle arv? Her snakker jeg selvflgelig ikke om den religise arven, jeg er ingen religion fan og en svoren tilhenger av sekularisme. Men den kulturelle arven er noe vi mennesker trenger, det er de verdier vi er bygget av og bestr av, tradisjoner som er verdsatt i mange generasjoner.

Som samfunnsdebattant i Norge har jeg over tid merket en merkelig forakt for egen kultur og kulturelle arv blant nordmenn. Jeg er enig i at umenneskelige tradisjoner br forkastes og glemmes, men hva med de gode, fredelige tradisjonene? Ofte fr jeg inntrykk av at nordmenn krenkes av sin egen kultur, eller av seg selv. Hvor kommer dette selvhatet fra?

Samme mennesker som forsvarer ekstreme religise og kulturelle fenomener blant oss innvandrere, barnehijab og niqab for nevne noe, tler ofte ikke et fnugg av sin egen kultur. Alt fra de andre er eksotisk, det oser av en slags annerledes varme. Mens deres egne tradisjoner gir drlig selvflelse og krenker dem. Norge eller Europa er individualismens kontinent, her fr du lov til bryte ut av kollektivet og du fr ros for det. Men betyr dette at man skal hate alt som har med kollektivet gjre; kollektivet omfatter jo ogs sprk, kultur, historie, religion, mat og litteratur. Hvordan kan man hjelpe et folk som har lyst til utslette seg selv?

En kultur kan ikke ta vare p seg selv og overleve om den tres ned og opplses av sine egne fra innsiden.

 

Hans-Wilhelm har rett om Sylvi Listhaug

GLEMT FOLKET: Hans-Wilhelm Steinfeld mener norske politikere og medier er for politisk korrekte.  Foto: Bjrn Sigurdsn (NTB scanpix)

 
I etterkant av det amerikanske presidentvalget har et par reportere trukket medias rolle i seieren til Donald Trump under tvil. Den politisk ukorrekte, satiriske liksom reporteren Johnathan Pie hadde en video p Youtube med nrmest to millioner seere hvor han sier at mange stttet Trump, men turte ikke si ifra. MSNBC morgenvert Joe Scarborough sa tirsdag at media handlet som cheerleadere for Clinton. Mange tusen mennesker mtte opp i kampanjer til Trump men media rapporterte ikke om dem.
 
Her hjemme, sier NRK veteranen Hans-Wilhelm Steinfeld (65) i et intervju med Dagbladet at norske partier og medier er s politisk korrekte at de ikke har ftt med seg hva som egentlig skjer og tenkes rundt om i landet. Media underslr sttte til Sylvi Listhaug og hennes innvandrerpolitikk, av politisk korrekthet.
 
Nr media som fjerde statsmakt mister sin objektivitet og tar side i en debatt, da har de svekket demokratiet. Folk mister sin tro p mainstream media og leser heller nyheter andre steder. Jeg selv merker p bloggen, hvordan folk lenker til andre kilder i kommentarfeltet (nr jeg har det pent).
 
Man fr det inntrykket at de for lengst har sluttet lese mainstream aviser. Samtidig er det ofte problemet at blogger og andre kilder, i mangel av et grundig redaksjonelt arbeid, kan vre ensidige eller noen ganger til og med feil. Vi gambler med demokratiet fordi mainstream media har tatt avstand til folket og har tatt p seg rollen som bedrevitere.
 
Media virker ha tatt rollen om en vis far eller en streng lrer p seg og skal belre folk hva de skal mene, og i hvilken retning de skal tenke. Folk er ikke barn, de liker ikke den type umyndiggjring. De vil ikke ha sensur og politisk korrekthet, og de vil til tider vre politisk ukorrekte, tenke fritt og sette sprsml ved viktige saker, uten bli dmt.
 
Bare ved ta en pen og fordomsfri debatt og med imtekommenhet kan man drepe myter og formidle sannheten. Nr media stadig vekk lfter den moralske pekefingeren og vil fortelle folk hva de M tenke, i stedet for rapportere hva som skjer der ute, fr vi et tillitsproblem som gir avstand mellom folket og media. Det er demokratiet som til slutt vil tape p dette.

Hijabnekt hos sykehjem

Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte g med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de gr med hijab eller ikke. De er mine medsstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet p kvinneundertrykkelse, dette verktyet for skamlegging av kvinnehr, begynner gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det m utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir frt bak lyset nr de fr beskjed om at hijab er pbud i Islam. Frst og fremst er det muslimske kvinners oppgave kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjringsobjekt, og det sprer seg som ild i trt gress.

Fr den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg m gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religise miljer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet nr de dekker seg til p en bestemt mte.  P den mte skulle de gjre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen Ummah, slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjr seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg p om de vet det, men gjr det for fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig unng se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved alminneliggjre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til innfre res- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er full face, at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hr, med bruke voldsom sminke, trutmunn og hye, falske yenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol p islamisme, men et uttrykk for religis konservatisme. Jeg er vokst opp med en religist konservativ kvinne som jeg elsket hyere enn min mormor. Hun dekket seg til for tilfredsstille Gud, for ikke gjre synd, og hun s like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi dukkeansikt. Det pirrer dem s sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjnnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg p hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser hret sitt og gr med allvrsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det vre beskjeden. Ironisk nok gjr disse jentene alt for vre det motsatte. De bruker hijab for pirre menn; se meg, men ikke ta p!. De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religist konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr vre beskjeden.

De religist konservative brukte tildekking for ikke virke attraktiv og for unng synd, ikke for tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.

Er det norske samfunnet s diskriminerende?

FR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke nsker bli integrert. Hun fr tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordmte i Dagbladet i gr truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om Fatumo, en person som skyver religionen foran seg for unng mtte ta arbeid og for ikke la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger fr hun sluttet telle, det er prisverdig at ogs somaliere reagerer p dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir hp. Men hvor helhjertet denne fordmmelsen er, kan man lure p. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de gr fra praksisplass til praksisplass uten f jobb, hvordan vitneml og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor st frem med rak rygg og kompromisslst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin sttte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religist konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, fr ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er hy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjr ikke saken lettere ved skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede p et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset mtte avbryte for be!  

 

For en stund siden s jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svre hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan vre til hinder for utfre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang p gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har ftt i dette landet, m vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi m innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for slippe jobbe. Det handler om de av somaliere som blir s provosert over bli avslrt, at de truer med drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som m tas tak i. Vi trenger ingen tkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

Norsk niqab-sttte

 

Frsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har ogs hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner p en benk p Grnland, uten merke at niqaben har vrt til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har ogs spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun p khrono.no. 

Snne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstr ting ihjel, noen ganger forstr de s mye at man lurer p om de gr glipp av hele poenget.   

Jeg mter stadig vekk forstelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om ogs den innfdte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun s provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og vre eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; fle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forstelsesfull og flott hun har vrt i mte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er s overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er s fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forstelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forstelse ikke stopper der, hun forstr kanskje ogs annen ukultur som polygami, jenteomskjring og resdrap. S lenge de foregr blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spr p slutten av sin kronikk om de skrsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvflgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstr s inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg p vei til Nav for tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken p g hele veien tilbake i gater dekket av snevr, fristet ikke, jeg har drlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun byde seg og lftet opp hansken min. Jeg kunne hre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg flte meg nr henne av takknemlighet, men jeg savnet fle tilhrighet, ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen s jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun s p meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. ynene i sprekken avslrte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte p alle de gangene jeg i min kultur hadde hrt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for ikke synde, for ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for puste og spise, men for menn. Jeg tenkte p alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte p alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorrets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte p det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brd i et telt. Hun stirret p en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i yene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er g lettkledd i brennende sol. Men fr hun lov til det?  

Selvflgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritr, han pisket kamelen og lshunden og beordret henne vise frem sitt hndverk for tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spr sin beduinvenninne om snt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til fle sola p huden eller vinden i hret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil d med niqaben p.  

Nilsen trenger ikke tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag gr i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette leve sitt behagelige, tolerante og forstelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til g uten slr. En av dem sa at de rett og slett har lyst til mte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet slret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra st ved hans side og tale ham etter munnen.