Frankrikes burkini forbud



En muslimsk kvinne i burkini på stranden i Marseille tidligere i august. Foto: Stringer/Reuters

Bildene av en muslimsk kvinne i burkini på stranden i Cannes fylte meg med sinne og frustrasjon. Det oppleves skuffende for liberale, frihetselskende mennesker å se henne omgitt av politi. Det er Frankrike vi snakker om, frihetens vugge.

Men jeg er ikke naiv, jeg kommer selv fra en tildekningskultur hvor kvinner har dekket seg til i mange generasjoner. I sjah-tidens Iran var tildekning i motsetning til i dag, forbeholdt strenge, konservative miljøer. I dag har vi et hijab-politi som påser at hvert hårstrå på enhver kvinne i gatebildet, holdes skjult.

Tildekningskulturen dreier seg ikke om et plagg, men en æreskultur som skambelegger og problematiserer muslimske kvinners hud, hår og seksualitet. Prøv å ta på deg bikini i et islamsk land i Midtøsten eller Nord-Afrika, og jeg snakker ikke om deg, du blonde, frigjorte europeiske gudinne som menn i islamske land sikler etter og drømmer om, men deg, du muslimske kvinne med arabisk/nordafrikansk utseende.

Gå alene til stranden i et muslimsk land og ta på deg bikini. Se reaksjonene fra menn og kvinner. Du er en hore uten ære og forstand, du viser hud og fortjener å bli voldtatt, du fortjener seksuell trakassering. Menn med sin kone ved sin side, sikler etter deg, du er lavstatus, du er ingenting. Alt dette fordi du går i bikini. I noen land kan du til og med bli arrestert og angrepet.

Dette er kulturen, subteksten, symbolikken bak hijab, niqab og burkini. Min samvittighet forbyr meg å være med på å helliggjøre dette lenger; jeg beklager at jeg ikke på korrekt vis finner min plass på den brede vei hvor hele problematikken reduseres til muslimske kvinners fri vilje i et liberalt samfunn. Problematikken er mye mer komplisert enn det.

Feminister som forsvarer norske kvinners frie seksualitet, viser ivrig medfølelse med den bøtelagte kvinnen i Cannes. De kjenner ikke ubehaget ved å gå med full påkledning i vannet, kanskje de burde smake sin egen medlidenhet og selv bade fullt påkledd med et hodeplagg som kleber til hår og nakke. Det som er fint for andre er vel fint for dem selv? Prøv å forstå, sier de. Hva er det å forstå?

Mange muslimske kvinner har utviklet svært alvorlige komplekser for sin hud, kropp, seksualitet og hår, nettopp på grunn av denne kulturen. Solen steker, men de nekter å bade offentlig med mindre de er tildekket fra topp til tå. En av disse kvinnene fikk hjerneinfarkt rett foran mine øyne under et norskkurs for et par år siden. Den unge kvinnen siklet, gispet etter luft samtidig som hun med skjelvende hånd stoppet andre kvinner fra å løsne knuten på hijaben for at hun skulle puste bedre.

Våre menn er ikke underlagt samme regler. Hvorfor det? Skal jeg som en moderne, frigjort kvinne akseptere dette?

Fri vilje, sier du. Jeg ser at du er kritisk til jenter som av fri vilje opererer inn brystimplantater og bruker restylane, du kritiserer kvinner som av fri vilje opererer ribbebena for å få smalere midje. Du er ikke nådig når unge jenter av fri vilje sulter seg i hjel, når de deler sultetips og anoreksianekdoter i online-klubber, men du snakker om fri vilje når kvinner tar på seg allverdens klær for å bade. Det er hellig og må forsvares. Du reduserer tildekningen til et spørsmål om klær. Du ser bort og aksepterer at de er slaver under en mannssjåvinistisk kultur. Din dobbeltmoral for kvinner gjør meg kvalm.

For en stund siden reiste første Air France-fly til Iran etter lang tids sanksjoner. Stabssjefen, en blond fransk kvinne, forklarte hvorfor hun hadde skaut over hodet som gjest i et islamsk land: «I Air France respekterer vi andres kultur.»

I Frankrike har de kultur for toppløs soling og can can-show, de var først ute i Europa med toppløs dans. Frankrike har en nakenkultur som de har kjempet for, for hver eneste centimeter kvinnehud som vises i offentlighet har de betalt en pris. Det har kostet å få lov til å opptre lettkledd i offentlighet ( med shorts, med utringning ) uten å oppleve seksuell trakassering eller å bli stemplet som sosialt avvik. Det er dette forbudet mot burkini dreier seg om.

Timingen for burkini-forbud er selvfølgelig uheldig og kan virke provoserende og radikaliserende på en del muslimer. Men når har det egentlig vært god timing? Muslimske kvinner begynte sin kamp mot tildekning og ærekultur allerede i 1919. Lenge har jeg sett frem til den dagen vi muslimske kvinner selv tar opp kampen mot denne kulturen og hva den representerer. Dette er en kulturkamp, en kamp mot mannssjåvinisme og kvinneundertrykking. Mange har modig kjempet imot og mistet livet i denne kampen, men altfor mange muslimske kvinner har sviktet. Der ligger tragedien.

Frankrike vil ikke tilbake til en æres- og skamkultur. Franske kvinner er ferdig med den. Det kvinneslaveri vi har i store deler av den muslimske verden, er båret frem av kvinner som selv løfter opp sine lenker for menn. Det har mange forsonet seg med.  Men det er ikke ønsket på Frankrikes strender. Det må vi forstå.

 


 

 

 

 

 

Muslimer med særkrav

SENDT HJEM: I forrige uke fikk Shamira Mahameds ti år gamle sønn beskjed om at han ikke lenger fikk være med på treninger og kamper. Foto: Foto: Vidar Sandnes / Romerikes Blad

For nordmenn er religion en privatsak, det er ikke noe man skyver foran seg ute i samfunnet. Høylytte religiøst funderte krav om særbehandling irriterer nordmenn og bygger opp under negative holdninger til muslimer.

I dag skriver Nettavisen om Shamira Mahamed som nekter å selge lodd fordi dette strider mot hennes tro. Siden hun ikke vil selge lodd får ikke hennes ti år gamle sønn trene med fotballklubben. For en måned siden rapporterte Nordlys at en skole i Stavanger tilbyr muslimske jentebarn barneburkini for at de skal få lov av foreldrene til å være med i svømmetimene. For en uke siden leste vi at en muslimsk sykepleierstudent nekter å servere grisekjøtt i et gamlehjem.

Som innvandrer er jeg bekymret for denne utviklingen. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden, stilte ikke vi innvandrere slike krav. Vi hadde søkt asyl av frykt for våre liv, og vi ønsket så fort som mulig å lære hvilke lover og regler, skrevne som uskrevne, som gjaldt i vårt nye hjemland.

Med den økte muslimske befolkningsandelen virker det som om ting er forandret. Den nye bølgen av innvandrere ønsker selv å definere hvordan samfunnet skal fungere, og de vil selv bestemme hva integrering skal gå ut på.

Les om saken: http://www.rb.no/sport/nyheter/strommen-if/han-er-sa-glad-i-fotballen/s/5-43-344971

Hver dag kan man lese om hvordan muslimfrykt og muslimhat øker i samfunnet, noe som er bekymringsfullt og må bekjempes. Vi må innse at en del muslimske innvandreres fremferd virker radikaliserende på vanlige nordmenns syn på oss, og det må muslimene selv ta ansvar for.

Det norske samfunn fungerer utmerket. Ting kan alltids bli bedre, men alle tilpasningene for å tilfredsstille muslimer leder ikke nødvendigvis i retning av det bedre. Muslimske innvandrere kommer fra dysfunksjonelle samfunn. Nordmenn frykter i økende grad at alle de små særkravene til sammen og over tid skal underminere det samfunnet de har bygget opp.

Det er ikke bare Shamira Mahameds holdning som er bekymringsfull, også at så mange støtter henne. Yram Mahmod uttrykker lignende bekymringer og forteller om andre foreldre med samme problem, sønnene har måttet slutte å spille fotball.

Det er disse barna som blir diskriminert. De blir utestengt fra fotball, svømming og det som er gøy for barn, på grunn av foreldrenes religiøse fanatisme. Disse barna lærer veldig fort at de er annerledes. Det er disse barna som i fremtiden vil slite med identitetsspørsmål.

Norge er et multikulturelt samfunn og som innvandrere vi må alle være med på å bygge det opp og jobbe for å bli integrert. Felles arenaer og felles aktiviteter er viktig for å skape forståelse og samarbeid på tvers av religion, etnisitet og rase. Skole og fritid er viktige arenaer for innvandrerbarn.

Mahamed forteller at hun blir holdt ansvarlig overfor Gud dersom hun selger lodd. Vi kan lure på hvordan hennes Gud ser på at hun som innvandrer i Norge får stønader fra en stat som hverken er islamsk eller noe halal-organ. Hvordan lar det seg kombinere å motta barnebidrag, bostøtte og andre bidrag, å gå i barnehage og på skole, når man ikke kan selge lodd for veldedighet?

Religion er mye og mangt, og tolkningene mangfoldige. Dersom alle forlanger at samfunnet skal tilrettelegges for egendefinerte religiøse behov, blir listen uendelig lang og vi ender i kaos og uorden. Jeg tror det er på tide å fortelle våre nye landsmenn at deres religiøse fanatisme hindrer integrering av både dem selv og deres barn. Vi må fortelle dem at religionsfrihet ikke betyr rett til å utøve ekstrem religion. Det må være mulig å forklare dem forskjellen på kasinoer i Las Vegas og loddsalg for barnefotball.

For ikke lenge siden leste vi om Islamnets initiativ til et marked for muslimboliger og halal-jobber. Det er en bekymringsfull trend. Vi går i en retning som til syvende og sist ender med segregering.

 

 

Kjønndsdiskrimingering til lands og til vanns

sea-gulls
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

Burkinien har sin opprinnelse på de hvite sandstrendene i Sydney i Australia tidlig på 2000-tallet. Zanetti, kvinnen som fikk ideen til plagget, er født i Libanon, men flyttet til Australia da hun var to år gammel. Hun så at niesen spilte volleyball på stranden i tradisjonelle muslimske klær, mens de andre var kledd i shorts og bikini.

Zanetti sier at den heldekkende badedrakten som nå skaper splid i Europa, i Australia sees på som et symbol på integrering.

Jeg mener ordet integrering blir misbrukt i dette tilfellet. Blir muslimske kvinner integrert i Australia ved å kle seg dramatisk forskjellig fra dem de skal integreres med? I muslimske land sitter den tradisjonelle, ortodokse muslimske kvinnen på piknik-teppet og beundrer sin mann som sammen med guttebarna eksponerer seg på stranden eller i vannet.

Å «integrere» den muslimske kvinnen betyr i realiteten å integrere henne i vannet med klærne på, ikke i samfunnet eller miljøet rundt henne. Det eneste formildende som kan sies om denne «integreringen» er at hun slipper å sitte i solas unådige varme, hun skal aller nådigst få lov til å føle vannet på kroppen, men fullstendig tildekket av klebrige klær. Gud forby!

Disse kvinnene stiller ikke en gang spørsmål ved hvorfor mannen får boltre seg halvnaken på stranden mens hun sitter der med svarte klær over den minste hudflik. Premissene er nemlig lagt for lenge siden. Det bare er sånn, Gud har sagt at han kan vise hud, hun kan det ikke, ferdig med det. Dette budskapet får jentebarn inn fra tidlig alder.

I sjah-tiden tok iranske kvinner imot den friheten de ble gitt, og gikk i vannet iført bikini. De var muslimer, men de utfordret ideen om at den muslimske kvinnen skal reduseres til tildekkende klær. Trenden møtte selvfølgelig motstand. I ultrakonservative familier dekket kvinnene seg til og holdt seg lydig unna det våte element. Men trenden spredte seg til de fleste iranske strender. Etter revolusjonen måtte de kvinnene som tidligere gikk i bikini, tilbake i gamle, kjønnsdiskriminerende mønstre. Tildekkingen ble ikke bare begrenset til stranden, den ble normen i hverdagen og voktet av det famøse iranske moralpolitiet.

Det er en forvrengning av virkeligheten å fremstille burkini eller barneburkini som et middel til integrering. Burkini er å sementere ideen om at en muslim kvinne ikke kan gå i vannet med mindre hun er fullstendig tildekket. Det er å fortelle henne at om hun ikke tar på seg denne drakten, så får hun vær så god sitte og steke i sola.

Det eneste burkinien gjør er å integrere den tildekkede muslimske kvinnen til lands med den tildekkede muslimske kvinnen til vanns. Det er å integrere kjønnsdiskriminering.

 

 

 

Kjære Hege Storhaug, se dem

Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix)

Hege Storhaug har mye rett i det hun skriver om Fugelli. Det bor bare godt i ham, men han har et smule naivt forhold til utfordringene innvandringen fører med seg. 

På den annen side er ikke Heges verden mindre svart-hvit enn Fugellis. Jeg beundret henne i en periode for det mot hun utviste ved å gjøre det ingen andre turte; å ta fatt i problemene knyttet til islams fremvekst i vårt samfunn. 

Islam har som enhver religion, sine utfordringer. Men i Heges verden er det blitt mørkere og trangere og nyansene er forduftet. Hun er i kamp med islam og bare islam. I hennes boble foregår det en sivilisasjonskrig mellom muslimer og ikke-muslimer. Der er det intet skille mellom ekstreme og ikke-ekstreme, mellom islam som verdensreligion og islamisme som politisk ideologi. Islam er en landeplage. Fugelli er en Chamberlain som står passiv når nazistene kommer. I Heges verden må vi ta stilling: Er du med muslimene er du forræder, er du imot dem elsker du landet ditt.

Hege Storhaug er en viktig stemme. Hun har mange beundrere og en stor tilhengerskare. Det er synd at hun ikke også får med seg hvilken kamp europeisk muslimsk ungdom hver dag kjemper for demokratiet.

Den konservative muslimen Usman Rana har skrevet boken «Norsk islam» for å vise at islam og demokrati går sammen. Faten Al Husseini tok initiativet til en demonstrasjon i Oslo mot ISIS. Ali Chishti sto bak fredsringen rundt synagogen i Oslo. Sammen med andre unge mennesker kjemper han mot de bokstavtro i Islamnet og andre grumsete holdninger bl. muslimer. 

Disse er alle konservative muslimer med tro på en fredelig tolkning av islam. De har en gud, en profet, i deres verden er han så god at de er blind for andre sider ved ham. Man kan være enig eller uenig med dem, men deres forståelse av islam harmonerer med det en majoritet av verdens muslimer tror på. 

Jeg er ikke naiv. Vi går mot en mørkere tid i verden. Men det er nettopp i disse mørke tider at vi trenger å finne allierte som hjelper oss. Derfor ber jeg Hege Storhaug få med seg hva disse menneskene står for og ta inn noen nyanser i sitt verdensbilde.

Da terroren rammet Egypt etter nyttår var jeg i Hurgada, bare et par blokker unna terrorangrepet. Hele natten sto i fryktens tegn, men det egyptiske hotellpersonalet sørget for at vi europeiske turister skulle føle trygghet. Før angrepet merket jeg hvordan Egyptisk politi og unge soldater kravlet under bilene og lette etter bomber ved sjekkposter, kvinner med hijab gikk gjennom veskene på kjøpesenter innganger og sjekket dem for bomber. Det var ingen kamp mellom vestlige og muslimer. Vi kjempet alle mot terroristene. Når terroren rammer Tyrkia, Bagdad, Nice er det også muslimer blant de drepte. 

Hvordan passer dette med den krigerske Mohammed fra Medina-tiden i Hege Storhaugs svart-hvite verden?

 

Profeten Usman Rana

Photo: Ellen Lande Gossner

 
Usman Rana tillegger meg i et innlegg i Aftenposten 8. august meninger jeg ikke har. I tittelen kaller han meg norsk-iransk bedreviter. Jeg har aldri kalt Rana «norsk-pakistansk» besservisser, men la oss heve oss over diskriminerende småligheter og konsentrere oss om saken.
 
Rana kaller meg ateist eller «nyateist» og sammenligner meg med Ali Hirsi. Jeg er spirituelt troende, men min gud er ikke som Ranas. Jeg er ikke livredd for å utvanne eller demokratisere islam, i motsetning til Rana er mine helter Majid Nawaz og Irshad Manji, muslimske reformister som ikke er redd for å vende blikket innover i religionen og ta imot kritikk.
 
Rana trenger å modernisere tankegangen. Han påstår at (islamsk) religiøsitet er fullt forenlig med sekularitet samtidig som han angriper «aggressiv sekularisme» ? hva enn det er. Det viser hvordan han dytter årsakene til radikaliseringen av muslimer vekk fra sin egen religiøsitet. Han leter med lys og lykte etter en oppskrift på demokrati i 1400 år gamle religiøse tekster. Men kritisk tenkning er helt fraværende i hans verden. Dersom Rana og hans likesinnede konsentrerte seg om å gi unge muslimer redskaper til å tenke, vurdere og ta egne beslutninger, ville vi ikke vært i det uføre vi er i idag.  Å være bokstavtro og gjøre seg avhengig av teologer, bedrevitere, tolkere, og koranvers er en del av problemet.
 
Rana ønsker selv å være den som plukker frem «de gode versene» for ungdom. Men han later som om han ikke vet hvilket mangfold av retninger og tolkninger vi har i islam.  Mange før ham har prøvd denne metoden, de også har trodd at de er den eneste riktige bærer av sannheten. Wahab, Khoemini, Al Qutb for å nevne noen.
 
Demokratisering av en religion innebærer å tilpasse troen til sentrale verdier som menneskerettighetene og menneskeverdet. I Ranas verden er Gud og profeten fremdeles ufeilbarligheter. Hans bidrag til demokratisering begrenser dermed seg selv.
 
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger, skrev i forrige uke et omfattende essay i Broen.xyz om fransk sekularisme. Han tok utgangspunkt nettopp i diskusjonen mellom Rana og meg:
 
«Nokre har då konstruert dette slik, altså, at det er den franske sekularismen som framprovoserer motreaksjonar og faktisk gjev tilskot til å rekruttere til terroristmiljøa. Dette er ein variant av ein teori som enkelte norske og andre islam- og terrorismeforskarar har brukt før, nemleg at å kritisere og gå imot islamismen er å framprovosere den. Omtrent som vi seier om Fanden, at når vi ropar på han, så kjem han. Etter mi oppfatning er dette å stille saka fullstendig på hovudet. Eg meiner det er av ekstremt stor betydning at vi forstår kvifor den franske sekularismen ikkje må mistolkast i denne situasjonen...(...) Sjølv om ein slik gav seg heimel til å avvise politisk agitasjon utanfrå mot den franske staten - ein heimel som har vore aktivt i bruk sidan 2012 for å utvise imamar som talar for at sharialover må stå over franske lover og særleg dei som manar til valdsverk - så var ikkje dette noka «antireligiøs» eller ateistisk lov. Den berre forklårde at heretter skulle ingen religiøs organisasjon ha kontroll eller påverknad på noka offentleg verksemd eller politikk, til gjengjeld skulle ikkje staten leggje seg opp i religiøs verksemd. Så, det var altså også ei lov for religionsfridom, som mange mindre religionar, såleis dei gamle hugenottane og andre protestantar, men også muslimane som det alt var ein del av i landet og ikkje minst jødane, som alltid hadde vore der, var glade for. Det same gald mesmeristar og andre meir obskure okkulte og merkelege retningar. Ingen av desse gruppene hadde jo hatt større glede av det hegemoniet den katolske kyrkja hadde nytt. Sidan lova jo galdt for heile det franske territoriet, inkludert koloniane, så var jo dette ei opning for dei mange tradisjonelle religionane, og medførte mellom anna stor vitskapleg interesse mellom antropologar og etnologar for å studere levande religionsutøving over heile det franskkontrollerte området. Lova inneber altså full ytringsfridom og full organisasjonsfridom, men krev at det skal skje gjennom organisering ifylgje assosiasjonslova av 1901.»
 
Radikalisering er en komplisert prosess, det er vi enig om. Om jeg hadde fått like mye spalteplass av Aftenposten som den religiøse Rana, ville jeg kunnet redegjøre for mitt syn. Men den luksusen har ikke vi ikke-religiøse. Det faktum at Rana ser på «aggressiv fransk sekularitet» som en av årsakene til radikaliseringsprosessen, forteller noe om hans mentalitet; hvordan han anser ikke-religiøsitet, og nøytrale religionsfrie arenaer som styggedommen som fører til at muslimske sinn radikaliseres.
 
Han avviser min tese om martyrdommen i islam og kaller det tøv. Jeg foreslår at han leser hva Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, sier i et intervjue med Quantra:
 
«I am not denying that there is a religious dimension. It is important, because it means the jihadists can reinterpret their nihilism as a promise of paradise. Their suicide becomes a guarantee for eternal life.»

innvandrerhumør

Og sånn går nu dagene ?

Det er noe tragikomisk ved muslimer som på offentlige arenaer hevder de er de rette budbringere av islam. og drar Allah i alle retninger. I ukene som er gått var Usman Rana ute og hevdet at ekstrem sekularisering - hva det enn er - har fått folk til å drepe uskyldige i Frankrike.

Og så kunne vi kunnet følge en krangel i VG mellom Ali Chishti som tror på en fredelig og god tolkning av islam, og ekstremmuslimen Farhad Qureishi. I helgen har skurk-muslimen Qureishi erklært «verbal jihad» mot liberale muslimer. Pennen, kommentarfeltene og en smule hat er blitt erklært halal av ham.

Ali Chishti mener Norge er det ideelle islamske samfunnet, et sted der kvinnene er ressurser og alle får del i velferden uten korrupsjon. Det norske folk visste ikke at da de det siste århundre kjempet seg ut av kristendommens klør, stiftet de en islamsk stat. Noen bør fortelle IS-lederen Al Baghdadi at vi allerede har et kalifat her oppe i nord.

Og så har vi ekstremmuslimen Farhad Qureishi, han minner om en av skurkene i amerikanske tegnefilmer, jokeren med en viss karisma, men ond og narsissistisk til fingertuppene, gutten som har gjort hat til sin butikk. Hans 15 minutters berømmelse er nettopp startet. Han sitter i timevis og justerer skjegget og trimmer barten etter 1400 år gamle hadither, men nymotens dressjakke får han lov til å ha på seg. Han så inderlig vil tilbake til 600-tallet, men har vanskeligheter med å holde seg unna Youtube, Facebook og andre sosiale medier. Vi lurer på i hvilken hadith disse er nevnt?

Nordmenn med meninger om integrering og mangfold er også fornøyelige midt opp i dette.  Dagsnytt 18 klarer ikke et øyeblikk å holde seg unna Qureishi, hver morgen ringer de ham for siste snakkis. Per Fugelli koker i sin egen boble i Teletubby-land og har totalt mistet kontakten med planet jord mens han snakker om muslimfrykt. Hvilken av disse muslimene han snakker om, får vi imidlertid ikke vite.

Andre nordmenn skjelver i knærne av angst for at rasistklistremerket skal komme som en mygg en soldag og klebe seg til dem. VG-redaksjonen gir en helside til Qureishi for hans absurde propaganda mot Chishti. En helside og et par linjer får han for å skrive tilsvar i avisen, en drøm for oss andre jordlige som blir begrenset seks-syv linjer. TV og media er blitt Qureishis tempel, han messer og preker som i sin egen moské.

Og politiet i Romerike, la oss ikke glemme dem, de syntes muslimsk ungdom var så altfor prektig i deres distrikt - de går på skolen og jobber på McDonalds - noe så hinsides uakseptabelt at de ikke så annen utvei enn å invitere Qureishi til å radikalisere dem litt.

Og sånn går nu dagene i Norge.

 

Aner ikke hva sekularitet er

islamic
Licensed from: yuliang11 / yayimages.com

 

Min bror bruker en muslimsk frisør. Jeg var sammen med dem og frisøren fortalte at han trives best i Belgia, «der finnes det mer muslimer, selv politiet er muslimer», sa han. Det fikk meg til å reagere, men for ikke å innlede til en ubehagelig samtale sa jeg ikke noe.

Et par dager senere havnet jeg i krangel med min muslimske hijabi-nabo da vi snakket om Iran, islam, Tyrkia og Salman Rushdie. Hun mente at folk må respektere, ikke fornærme profeten. Hun tok kritikk mot profeten for personlig, det føltes som om hennes far var under angrep, sa hun. Hun mente også at Iran er en sekulær stat(!).

Mitt standpunkt var at om hun ikke aksepterer kritikk av profeten, burde hun kanskje ikke lese bøker som Salman Rushdies «Sataniske vers». Videre at det er primitivt å kreve at Rushdie skal bli drept, fortiet og kneblet.

Dette er en kvinne som er vokst opp i Norge, hun går til moskeen, utnytter alle fordelene en sekulær stat gir, men skjønner ikke at denne sekulære statens grunnlag er frihet, tillit, rettferdighet: Trosfrihet, ytringsfrihet, rettssikkerhet. Her gis hun rett til å praktisere sin religion, men på den annen side må hun akseptere og respektere andres rett til å kritisere religionen. Nemlig.

Etter at jeg i en kronikk i Aftenposten for noen dager siden, forsvarte en sekulær organisering av samfunnet, har jeg selv vært under angrep; hets og utskjelling. Muslimer vet stort sett ikke hva et sekulært samfunn innebærer. Det de vet er at de er kommet til Vesten, her drikker folk og har sex, de er umoralske vesener, men de har sine moskeer og muslimske områder hvor de ikke helst trenger å forholde seg til syndige mennesker.

De vet også at den sekulære staten tar seg av dem dersom de ikke har jobb, hus, penger til medisiner, til barnehage og skole. De vet at institusjonene fungerer og systemet hverken kollapser eller er korrupt. Mer enn dette trenger de ikke vite, og de vil heller ikke vite mer.

Her tjener de gode, sterke norske kroner. Så lenge ingen kritiserer deres religion eller religiøse skikker, er de hyggelige, fredelige og koselige folk. Blir den uangripelige religionen kritisert forvandler de seg til sinte vesper, hissig klumper de seg sammen, går i forsvarsposisjon og angriper.

Kanskje trenger nye landsmenn et kurs om sekularitet og ytringsfrihet. De fleste aner ikke hva det er og dette er problematisk for et fritt samfunn.

Moderne mørkemann



 
Usman Rana har vært en viktig stemme i islam-debatten. Det er rosverdig at han forsøker å forene islam med demokrati. Men han bommer i sin kronikk i Aftenposten i går, der han hamrer løs på sekulariteten og den sekulære muslimske organisasjonen i LIM.
 
Han hevder at mange av de muslimske terroristene den siste tiden er langt mer liberale enn de sekulære, og det er derfor de ender de opp som massedrapsmenn. De som blir tiltrukket av ekstremistiske grupper er ifølge ham, lite skolert i islam. Han nevner for eksempel den «ikke-religiøse» Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel og Orlando-terroristen Mateen.

I det siste er det blitt mote å beskylde sekulariteten blant muslimer for de forferdelige terrorangrepene i Europa. Det Rana bekvemt unngår å nevne er hvilken rolle religionen spiller i disse angrepene. Alle terroristene bak terroren er muslimer, enten han liker det eller ikke. Bakgrunnen i en muslim familie, eller det at de har vokst opp i et muslimsk land, har påvirket unge menn til å begå disse angrepene.

Det blir plantet religiøse frø i oss helt fra barndommen, og vi er alle, religiøs eller ikke religiøs, påvirket av en religion som griper inn i alle aspekter av vårt liv, våre foreldres liv og samfunnet vi kommer fra.

Fra barndommen av blir vi indoktrinert av islam, religionen er viktigere enn vår nasjonalitet. Det første en muslim fra et annet land spør om, er om man er muslim, ikke hvor vi kommer fra. Man blir hjernevasket gjennom koranskoler og av foreldrene; troen er allestedsnærværende, fra kledning til bønn, fra levemåte til ekteskap, fra omskjæringen som barn til døden. Å være muslim er altomfattende.
 

Jeg kommer fra en moderne religiøs familie og kan aldri glemme hvordan det religiøse elementet var til stede i alt min far gjorde. I voksen alder kan man utenfor foreldrenes kontroll drikke, ha kjærester og leve et «vilt» liv, men dette forsterker skammen og den fortapelsen man er blitt hjernevasket til å tro på. Skammen kan hente deg inn når som helst og hvor som helst. Jo villere man har levd, desto dypere blir fortapelsen om man ikke får gjort opp sitt regnskap med Gud.

Det er mektige krefter som krever at man skal gjøre opp for sine synder. Man har vært en taper i livet, men kan fremdeles bli en helt hos Gud ved å drepe noen titalls hedninger og deretter seg selv. Orlando-terroristen "Mateen" gikk til moskeen engang i uken. Nice-terroristen hadde ifølge franske sikkerhetstjenester radikalisert seg på nettet.

I et møte om radikalisering arrangert av Agenda før sommeren, fortalte Mona Salin at radikalisert muslimsk ungdom fra Sverige som har sluttet seg til IS, ofte er unge menn som ikke har klart å leve opp til familiens forventninger. Drømmen var at de skulle bli leger og ingeniører mislykkes, og de lever ofte i synd med alkohol og kjærester. Men en ny religiøs oppvåkning gir dem anerkjennelse og ros fra foreldre som ikke ser at barnas plutselige religiøsitet er begynnelsen på en fatal reise som kan ende hos IS i Syria.

Usman Rana har skrevet bok om norsk islam, men han glemmer å nevne martyrdommen i islam, noe Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, holder frem også som et rekrutteringsgrunnlag for muslimsk terrorisme.

I Islams historie har et stort antall unge så vel som eldre tatt en snarvei til Gud og hans profet ved å bli martyr. Under Iran-Irak-krigen gikk tusenvis av unge gutter i alderen 15-16 år, frivillig inn i minefelt av religiøs plikt. Prestestyret hang billige plastnøkler til paradisets port rundt halsen deres, og ga dem en egen martyravdeling på gravlunden.
 
I Ranas kronikk vendes det igjen tilbake til Irak-krigen. Om Bush og Blair ikke hadde invadert Irak, ville vi ikke fått denne radikaliseringen av muslimer, heter det. Det er klart at invasjon av Irak var et forferdelig feilgrep, ingen benekter det. Men vi begynner å bli lei av muslimenes ikke-ansvar. Alt er Vestens skyld. Rana nekter i likhet med den muslimske majoritet, å se den sekteriske krigen som har pågått i Irak etter USAs invasjon. Sjiaer og sunnier dreper hverandre på samme måte som sjiaer og sunnier har drept hverandre i tusen år.

Er disse blodige, sekteriske kampene også USAs skyld? Når skal religionen og de religiøse lederne se sitt ansvar for det som foregår i landene våre?
Selv er jeg lei av det ensidige gnålet om USA-invasjonen fra muslimer som nekter å ta ansvar for hva islam lærer oss; la oss bare nevne hatet mellom alle ulike grener av islam. Det er mer enn nok i seg selv. Det første demokratiske valg i Irak på mer enn 50 år, ble avholdt etter Irak-invasjonen. Men denne gangen kom sjiaene til makten, og under påvirkning av Iran undertrykker de den stolte sunni-befolkningen. Vi må også kunne selv ta ansvar for problemene vi systematisk fornekter i Midtøsten, og holde opp i vår elendighet med å legge all skyld på Vesten.
 
Rana angriper videre den «aggressive og antimuslimske franske sekularitet». Sekularitet er en grunnleggende søyle ved det vesteuropeiske samfunn. Kanskje det er på tide at muslimer, som ikke har reformert sin religion og står uten sekulære referanser, får med seg at de har innvandret til et sekulært land og at denne sekularitet er samme ting som støtter fri religionsutøvelse, gir støtte til moskeer og anerkjennelse til muslimske borgere. Den samme sekularitet beskytter oss andre fra å bli slaver av religiøse dogmer og gir Rana frihet til å ytre seg om hvor fæl den franske sekularitet er.

Ranas kur mot den elendigheten vi sitter i, er enda mer religion, han forteller om hvordan "de rette imamene", "de rette koranversene", ville hjulpet. Om vi bare ga disse unge menn Ranas «riktige religion» (hva enn det er), hadde vi hatt en terrorfri verden. 
Ranas kur viser nettopp hva slags hjernevasking som foregår i religiøse hoder. Svaret på alt ligger i religion og mer religion, vi må underordne oss hierarkiet med den feilfrie profeten og Allah på toppen, og vi andre der nede. Løsningen er ikke sekularisme og humanisme, men mer religiøsitet på "den riktige måten".

Når døden appellerer mer enn livet

Teknikere undersøker et funnsted etter skytingen i München. Foto: Stringer (Reuters)

Gårsdagens grusomme handlinger i München i Tyskland satte i gang spekulasjoner på om terroren var høyreekstrem eller islamistisk. Så langt er det ikke påvist tilknytting til noen av dem, og det er for tidlig å si noe om motivet. Vi vet at gjerningsmannen var en 18-årig tysk-iraner.

 

Da jeg så videoen av den forstyrrede terroristen som i desperasjon gikk frem og tilbake på taket av kjøpesenteret Olympia i München, så jeg et fortvilet, svært forskudd mann som på slutten av sitt liv ropte «jeg er tysk» for å rettferdiggjøre sine grusomme handlinger. Merkelig nok fikk denne videoen meg til å tenke på videoen som viste Mohamed Lahouaiej-Bouhlel kjøre en lastebil inn i folkemengden på promenaden i Nice, hvor han meide ned noen titalls mennesker.

Nice-terroristen sies å ha hatt kontakt med et jihadist-nettverk, men hans desperasjon sprang ut av samlivsproblemer.

På et høyere plan har vi med en dødskult å gjøre. En kult av høyre-, islamistiske ekstremister og andre desperados som er mett på livets utfordringer, de vil heller dø enn å leve, men deres død skal være grandios og voldelig; de har vært tapere i livet, i døden skal de vokse seg stor og berømt.

Forskrudde mennesker finner forskrudde ideer i informasjonens tidsalder. Dødelig ideologi ligger tilgjengelig på nettet. Nice-terroristen ser ut til å være selvradikalisert online. Fans skriver til ABB og får svar.

Oliver Roy, en av verdens største eksperter på radikalisme, har mange ganger uttalt at han samarbeider med psykologer og psyko-analytikere i forskningen på islamistisk ekstremisme. Han mener at viljen til å ta risiko er blitt generelt større hos unge mennesker. Som eksempel viser han til to unge italienere som nylig drepte et medlem av sin egen vennegjeng, bare for å kjenne hvordan det føles å drepe.

Oliver Roy mener at ungdom som slutter seg til ISIS, ikke bare gjør det av religiøs interesse, men at de også er tiltrukket av voldsutøvelse. Han kaller islamistisk radikalisering for islamisering av radikalisme. Etter å ha studert livshistorier bak radikalisert ungdom, mener han at de blir tiltrukket til ISIS mest fordi de er radikale fra før, og at ISIS gir dem tilgang til det største voldsmarkedet som finnes. De har en voldelig historie. Nice-terroristen slo kona, det samme gjorde Orlando-terroristen. De har vært småkriminelle. Hvis det fantes mer voldelige alternativer enn ISIS, ville de sikkert sluttet seg til dem, sier han.

Denne dødskulten omfatter både høyreekstreme, jihadister og desperadoer, såkalte «lonely wolves» som løser livets utfordringer ved å drepe andre. Vi må bekjempe ideologien bak voldshandlingene (høyre-ekstreme så vel som islamistiske), men vi må også konsentrere oss om den kulturen hvor vold romantiseres og er løsningen på livsproblemene. Som Deeyah Khan (hun har laget en prisbelønnet dokumentar om radikalisering) sier; skal vi stoppe terrorismen, «må vi utfordre den mannlige volden».

Vi er selv med på å bygge opp under denne dødskulten ved å akseptere vold og død som underholdning. Vi glorifiserer vold gjennom action-filmer og dataspill. Vold er blitt kos, en kur for håpløsheten hos plagete sjeler. Samfunnet kan ikke leve med at den voldelige døden appellerer mer enn livet.

Feil tilnærming av media

I dag melder en fransk sikkerhetskilde til AP at terroristen i Nice, Lahouaiej-Bouhlel, trolig hadde blitt radikalisert av et Jihadisk nettverk og hadde eventuelt kontakter med personer i nettverket gjennom tekstmeldinger. Dessverre er det slikt at hver gang et terrorangrep skjer, fokuserer vestlige medier på gjerningsmannens liv med sensasjonelle og misvisende overskrifter som «han var ikke religiøs» eller «han var ikke muslim eller god muslim»

I kjølvannet av angrepet i Nice kunne man lese om at «terroristen slo kona si», «terroristen drakk». Og fra det  kommer man med konklusjonen om at terroren ikke hadde noe med islam å gjøre.  Muslimer flest liker denne forklaringen, de liker ikke å mene at Jihadisme har noe med islam å gjøre

De fleste er i total benektelse og ser på enhver kritikk som et slags personlig angrep. Jeg vet at intensjonene er gode. Og at man skal verne den alminnelige, fredelige muslimen, det er viktig. Men må man ty til totalt selvbedrag og fornektelse? Og hvem definerer egentlig hvem som er en god muslim, eller muslim nok? Er vi blitt det nye ISIS? For ISIS rangerer også muslimer utifra om de drikker eller gjør andre vestlige greier.

Halve den muslimske verden drikker, er dette et kriteria for hvor muslim man er? Terroristen kan ha drukket og slått sin kone, men han er fremdeles muslim og har en muslimsk bakgrunn fra Tunisia. Han blir begravd i den muslimske delen av gravlunden og kan være mål for islamistideologi.

Egentlig fungerer medias narrativ omvendt.  Dette sier jeg basert på min oppvokst og basert på endokrine Martyrdom som ble først representert av Khomeini gjennom Iran-Irak krigen. Man blir hjernevasket i barndommen med den ene religiøs indoktrineringen etter den andre. Etterlivet får utrolig mye fokus. Også vokser man opp, man ligger med folk, man drikker og danser, men den store skyld- og skamfølelsen er der i bakhodet.

Er man gal og naiv nok eller har nok psykiske problemer, vet man at man skal gjøre opp hos sin Gud. Ergo tar man for eksempel en lastebil og meier ned folk og tar med seg så mange vantro som en kan til etterlivet, der man er lovet en hel rekke god saker, men mest av alt frelse.

Man blir martyr, man har vært en skam i livet etter å dømme religiøst, men blir til en slags konge i paradiset hos Gud som martyr. Så dette at han drikker og spiser pølse og slår kona egentlig betyr lite, når etterlivet kommer i fokus.

Majid Nawaz, den berømte muslimske reformisten skrev også om den gale tilnærmingen til media for et par dager siden.  Om man skal verne den fredelige muslimske befolkningen, må man kunne skille mellom ideologien Islamisme og Islam. Muslimer i total benektelse trenger å vite også at ideologien islamisme har med islam å gjøre, dersom de skal bekjempe den. Å totalt benekte alle sammenhenger gir en negativ effekt i lengden.

 

hits