Forakt for vestlig levesett

silhouette of dogs
Licensed from: stkobi / yayimages.com

 

Etter min kronikk om jomfruhinnen og det umenneskelige presset en viss ukultur legger på unge jenter, fikk jeg en del sinte og aggressive kommentarer. En sint muslimsk mann anklaget meg for å ville gjøre muslimske kvinner norsk. Han mente at norske jenter har kommet så langt i deres fortvilelse og frigjøring at de har sex med hunder. Dette skrev han i et vulgært og fornærmende språk i en Facebook-kommentar.

Hans aggressivitet fikk meg til å tenke på hvordan vi ser på Vesten fra den andre siden av kloden, og hvilken forakt for vestlig levesett og verdier som herjer en del muslimske land og hoder.

Den eneste informasjonskilden mange muslimer har om Vesten, er popkultur, kjendiseri, musikk og underholdningskanaler. Det inntrykk vi får av frigjøringen av vestlige kvinner, omfatter ikke at kvinnene har rett til å bestemme selv hva de skal ha på seg, at de har rett til å jobbe og ferdes utenfor huset uten tillatelse fra en mann og mannlig verge, ikke at de har frihet til å reise og oppdage, heller ikke at de har rett til å velge hvem de skal gifte seg med.

Det vi lærer om vestlige kvinner handler om deres umoral, om familieoppløsning og ensomhet. Vi lærer at vi må holde vår egen kultur og religion ren for å beskytte oss mot umoralen som råder i Vesten. Vi får inntrykk av at vestlige kvinner og menn omgås uhemmet i hverdagen, velter i hverandre og har tilfeldig sex. Barn blir født uten mødre og fedre, i Vesten sitter alle klissnaken på en svær metallkule som henger fra taket- som vi har sett på Mily Syrus musikkvideo «Wrecking ball».

Siden en god del av oss er så over snittet interessert i porno, nettopp fordi sex og kropp er så tabu i vår kultur, assosierer vi Vesten med porno. Og vi kjenner alle til hvilken umoral og nedverdigelse som forekommer i den bransjen. Vesten assosieres altså med en forferdelig, selvutslettende og forkastelig umoral.

Det vi ikke leser om og ikke ser, er hvordan kvinnelige ledere, forskere, økonomer, ingeniører etc. realiserer sine talenter til samfunnets nytte. Vi hører ikke om kvinnelige kirurger som redder liv, kvinnelige antropologer som alene graver gamle ruiner ut av Saharas sand, kvinnelige zoologer som midt i jungelen oppdager en ukjent dyrerase. Vi hører ingen ting om familieliv og ekte kjærlighet i Vesten. Derimot lukker vi øynene også for hva som foregår i lukkede rom av ulovlig sex og prostitusjon i våre samfunn.

Sex og umoral i Vesten er det eneste vi bryr oss om. Selv er vi opptatt av jomfruhinner. Manglende jomfrudom er hos oss det samme som å være prostituert, noe imellom disse ytterpunktene har vi stort sett ikke klart å finne i vår kultur. Nå mener jeg ikke å generalisere, det finnes gode eksempler også, men det er stort sett denne tankegangen som herjer hos allmenheten.

Nå er jeg ikke så dum at jeg ikke ser at det med kvinnefrigjøring også kan følge familieoppløsning. Jeg er heller ingen tilhenger av rollemodeller som Miley Syrus. Men på den annen side er jeg smart nok til å skjønne at dette ikke nødvendigvis er noen rollemodell, heller et utslag av en grensesprengende grådig underholdningsindustri.

Kunsten er å finne balansen. Å gi kvinnene rett til å velge. Den retten har ikke våre kvinner. En god del lever i en kultur hvor jenter begår selvmord fordi de ikke er jomfruer. I vår kultur betaler kvinner dyrt for kirurgisk rekonstruksjon av jomfruhinnen og de har all slags nedverdigende, unormal sex for å spare jomfruhinnen intakt til bryllupsnatten.

Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at poenget er balanse? Hvorfor tvinges vi til å velge mellom total avmakt og moralsk selvutslettelse? Jeg mener valgfrihet er viktig. Med det mener jeg ikke at alt ved Vesten er bra.

 

 

Mer enn en bunke muslimer

 

Colourful Multicultural Figures Licensed from: harveysart / yayimages.com

 

På et møte om radikalisering på statsministerens kontor forrige torsdag, var en rekke islamske organisasjoner tilstede. Jeg tror LIM var den eneste organisasjonen som ikke hadde en religiøs agenda, og jeg følte en enorm tilstedeværelse av religion i rommet.

Jeg skal ikke bagatellisere den jobben de islamske organisasjonene har gjort for å avradikalisere ungdom. Deres sivile dugnad er en av årsakene til at det idag bare reiser en håndfull fremmedkrigere fra Norge til Syria, men utviklingen fremover bekymrer meg.


En god del innvandrerungdom er ikke-religiøs. Som annen ungdom søker de fellesskap og tilhørighet. På den annen side står overivrige muslimer med religiøs agenda og grupperer dem etter religiøsitet.

Jeg har respekt for religiøsitet, men jeg er på ingen måte enig i at den «edle» hensikt «avradikalisering» forsvarer at innvandrerungdom skal eksponeres så sterkt for religiøs propaganda. Slik «avradikalisering» virker mer som misjonering, som Cemal Knudsen Yucell tidligere skrev i et blogginnlegg her i Nettavisen.


Innvandrerungdom søker som all annen ungdom identitet, men religiøs overeksponering gjør at de knytter sin identitet til religiøs tro. De blir mer muslimer enn noe annet. Ungdom er for allsidig og fargerik til å skulle begrenses av en overveiende religiøs mal. Det må gå an for et innvandrerbarn å slippe religiøs misjonering. I lengden er denne misjoneringen uheldig, den gir hverken rom for ettertanke, kritiske spørsmål eller tenkning.


Som innvandrer vet jeg av erfaring at det før eller senere oppstår en identitetskrise hvor spørsmålene om hvem man er og hvor man hører til, dukker opp. Ikke er vi etnisk norsk, men Norge er vårt hjem og landet vi er født i. Rundt oss eksisterer det en verden av individuell frihet og sekulære verdier, hjemme er man ofte bundet av forelderens kultur og religion. Vi blir ofte fortalt at vi ikke er norsk. På skolen og gjennom «velmenende» religiøs eksponering blir vi igjen minnet om at vi mer enn noe annet, er muslimer.


Hvorfor er det så viktig å dytte religion på skoleungdom? De er sårbare og på søken etter identitet og tilhørighet. De er ikke svart-hvitt-representanter for en samfunnsgruppe, de er selvstendige og sammensatte mennesker. Underforstått blir de fortalt at de uten alternativer står overfor et valg mellom normal og radikalisert islam, og det er problematisk.


Problemstillingen minner meg om hva den indisk-engelske forfatteren Kenan Malik skriver om England på 80-tallet: Da ble religionen og moskeene dyttet på innvandrere for å «organisere» dem, og fremdeles sliter vi med ettervirkningene av dette.


Myndighetene grupperer oss i en eller annen komisk forlengelse av muslim; troende muslim, ikke-troende muslim, muslim light, muslimsk ateist, muslim ditt og muslim datt. Dessverre klorer vi oss selv fast til den religiøse identiteten. Vi nekter å la våre ungdommer slippe den enorme tilstedeværelsen av religion i livet. Med dette mener jeg ikke at foreldrene og barna deres må forkaste islam. Personlig tro må respekteres.


Men skal islam opprettholdes som et altomfattende element i livet vårt, må vi for Guds skyld forstå at dette kolliderer med et liv i et vestlig samfunn. Det resulterer i en identitetskrise som i bunn og grunn er usunn. Vi må ivareta ungdommenes sammensatte identitet, ikke redusere dem til en bunke muslimer.

Min fiendes fiender

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

 
Historien om frisøren Merete Hodne som har nektet muslimske Malaka Bayan adgang til sin frisørsalong i Moss på grunn av sistnevntes hijab, både fascinerer og bekymrer meg. Den viser hvor forskjellig utgangspunktet de har, kritikere av hijab som et kvinnefiendtlig fenomen, og de som diskriminerer hijabkledde kvinner.

En del av oss, jeg inkludert, er kritisk til hijab. Min protest mot hijab har egentlig ingenting med den islamske revolusjonen av Iran i 1979 å gjøre, som har tvunget iranske kvinner å dekke seg til i offentligheten siden. Min protest går hele veien tilbake til to tusen år før islam, til den svært kvinnefiendtlige assyriske sivilisasjonen. Den delte kvinner i to grupper: de æreløse og prostituerte som ikke dekket seg til, og de tildekkede som var ærbare.  

Dessverre har vi den dag i dag mer eller mindre samme innstilling. En lettkledd kvinne kan for eksempel bli beskyldt for selv å ha skyld i å bli voldtatt, fordi hun ikke har vært «anstendig» påkledd. Islam adopterte samme lov, ved å foretrekke tildekkede kvinner overfor utildekkede fordi de var mer siviliserte og ærbare. Det er æreskultur, skam og en dømmende seksualmoral bak hijaben ? som igjen, med normalisering av dette plagget, blir mer vanlig i samfunnet vårt.

For de av oss som har kjempet mot denne ukulturen lenge, er trenden beklagelig. Samtidig kommer jeg fra et samfunn der en god del tradisjonelle, konservative kvinner dekker seg til. Jeg er vokst opp med dem. Jeg får ikke hysteriske anfall av å se og være i kontakt med dem. Om noe, vet jeg at tildekking også er en del av kulturen min, en kultur som burde ha utviklet seg mer enn den har gjort ? men jeg respekterer kvinnenes personlige valg.
Merete Hodne derimot, ser på hijabkledde kvinner som islamistiske soldater og på religionen islam som en ideologi. Hun kan ikke skille den ene fra den andre, hun mener bare at islam og en hijabi er hennes fiender.

En lignende problemstilling møtte jeg denne uka, da jeg på bloggen min kritiserte de muslimene som hetser programlederen Noman Mubashir for å være homofil. Der nevnte jeg blant annet  at hets av homofile har en primitiv religiøs tankegang bak seg, der evolusjonens mangfold blir satt til side og malen mann-kvinne skal gjelde for alle. Jeg nevnte også kristendommen, selv om jeg i ettertiden tenker at jeg bommet fælt. Jeg burde ha påpekt at kristendommen har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter.  

I kommentarfeltet dukket det så opp en som introduserte seg som Max Hermansen, aktiv i den islamfiendtlige gruppen SIAN. Han var skuffet over at jeg hadde nevnt kristendommen, og mente at jeg bare burde ha kritisert muslimer. Han var videre skuffet over at Mubashir, fordi han i media har uttrykt at katolikker, sikher og hinduer har samme tabuer om homofile som muslimer.

Med andre ord er ikke Hermansens agenda homofiles rettigheter, men muslimer som hetser dem. Humanisme, kritisk tenkning og likestilling er ikke motoren bak engasjementet til sånne som Hodne eller Hermansen. Målet er å ta muslimer. Hver gang muslimer er i sikte, dukker de opp og påpeker feil.  Når samme feil skjer andre steder, av andre grupper enn muslimer, er de tause. Spesielt er de blinde til deres egen krenkelse av demokratiske verdier og kritisk tenkning, når de med lys og lykte leter etter problemer bare hos én bestemt gruppe.

For min del er dette mer tragisk enn ironisk. For hver eneste gang jeg kritiserer noe ved min egen religion, havner jeg på samme side som intolerante, diskriminerende mennesker som disse. Jeg er blitt mitt eget problem, og har havnet i mitt eget helvete. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt mer verdighet hvis jeg hadde råtnet i et fengsel i mitt hjemland Iran for min aktivisme. Der fantes i hvert fall ikke Hermansen eller Hodne ? men igjen, kanskje jeg burde vært mer takknemlig, for der ville jeg ikke heller fått lov å leve. Så kampen min fortsetter.

Men som forfatteren Fernando Pessoa skriver i «Uroens bok»: «Den eneste innstillingen som er en overmann verdig, er å fortsette en aktivitet han innser er ubrukelig, å overholde en disiplin han vet er ufruktbar, og å anvende visse normer for filosofisk og metafysisk tenkning han betrakter som helt og holdent ubetydelige.»
Når jeg tenker mer på det, synes jeg at Pessoa skrev nettopp om min aktivisme.
(Innlegget kom på trykk i går hos Klassekampen)
 

Allahs mobbere

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

 
Forrige uke sto Noman Mubashir frem som homofil, etter at han ble inspirert av den inkluderende og rause talen til kongen om innvandrere og homofile. Mange har ytret sin støtte til ham, både innvandrere og nordmenn.
Men i ettertiden har han også fått ubehagelige meldinger av noen muslimer som mener at han bør skamme seg for å være homofil, en del som har ment at han som en pen mann kunne ha fått en dame. Som om de overhodet ikke skjønner hva det betyr å være homofil.
Å være homofil er en genetisk tilstand, en måte man er blitt skrudd sammen.  Vi har ikke bare det problematiske synet i Islam, men også i kristendommen. Knut Arild Hareide sliter også med sine velgere etter at han deltok i homoparaden i sommer. Ett av de største problemene ved religiøs, konservativ tankegang er den primitive tanken om at vi mennesker er blitt skapt i sementerte kategorier av mann og kvinne, Adam og Eva.
 
Når man forklarer homofile menn eller kvinner til de konservative, lurer de ofte på hvem av dem som er kvinne eller mann i forholdet. Igjen fordi de ikke er i stand til å skjønne mennesker utenfor kategorien mann og kvinne. De må presse dem i denne malen for å skjønne mekanismen, noe som gjør at de blir enda mer forvirret og støtt. Noen ganger føles det som om man snakker om tørke til en fisk.  Igjen, den religiøse primitive tankegangen stammer fra fornektelsen av Darwinistisk evolusjon.
I naturen har vi et mangfold av raser og livstiler, samme regel omfatter også mennesker. Ergo har vi i nyere tid og i vestlige samfunn, der tabuene er blitt utfordret, sett mer av dette mangfoldet i form av homoseksuelle, biseksuelle og transseksuelle. Vi har til og med har sett den skjeggete damen Conchita Wurst fra Østerrike synge ved Melodi Grand Prix i 2014. 
I de religiøse eller totalitære samfunnene der et kjønnsmønster fremdeles hersker, blir sånne mangfold tolket som perversitet eller vestlig umoral. I Russland ble den skjeggete Conchita Wurst og Europa hånt av visestatsminister Dmitrij Rogozin på Twitter. I Iran mente Ahmadinejad at vi ikke har homoseksuelle. Men de har alltid funnet overalt, bare at de ble undertrykt, skjult, forfulgt, fengslet eller til og med drept. Med andre ord blir de nektet i hjel.
Jeg håper en dag at også de konservative klarer å se dette naturlige mangfoldet ved menneskerasen og gi plass til deres medmennesker. En god del av disse menneskene trenger også tro i livet sitt.  De blir ikke bare forfulgt og dømt av sine troende medborgere, men blir også nektet en tro de så sårt trenger. Personlig er jeg lei av noen muslimer som mobber på vegne av Allah. De er ikke noe annet enn mobbere, som står i vei for enhver modernitet og fremgang.
 

Tid til å ta et oppgjør med fordommene våre

 

Fin garden - Kashan, Iran
Licensed from: parys / yayimages.com

Når sykdommen min tillater det holder jeg litt kontakt med «my people» gjennom en jobb som tolk. Siden jeg selv er førstegenerasjonsinnvandrer betrakter jeg innvandrere som «mitt folk». Nordmenn er rause nok til å kalle meg norsk-iransk, hvilket er en hedersbetegnelse. Noen vil i sin vennlighet oppgradere meg til nordmann, men hedersbetegnelsen norsk-iraner er mer reel og riktig i min mening.

I Teheran bodde det et par gater nedenfor oss en tysker. Han hadde bodd 30 år i Iran og snakket perfekt persisk. Allikevel kalte vi ham «tyskeren på hjørnet», og det var kanskje det som var sjarmen ved ham, han var førstegenerasjonsinnvandrer og for oss «eksotisk».

Sist jeg hadde et oppdrag som tolk gjaldt det en eldre afghansk mann. (Jeg har taushetsplikt og nevner møtet overfladisk.) Han gikk i kjortel og på hodet hadde han en afghansk lue. Jeg var en smule fordomsfull og tenkte «Taliban». Men så rakk han hånden frem og håndhilste. Grepet var solid og ektefølt, ved avskjeden gjorde han det samme. Han håndhilste på eget initiativ også på den unge, hyggelige saksbehandleren. Mellom samtalene fortalte han at han hadde vært på fredagsbønn i Oslo.

I sitatfeltet her på bloggen siterer folk ofte koranvers og hadither. De konkluderer gjerne med at muslimer tolker og praktiserer dem som fundamentalistiske læresetninger. Men sannheten er at islam er skreddersøm. Du finner knapt to muslimer som mener det samme om samme sak. Shahram Shayghani, psykiater/psykoanalytiker, leder for Senter for sekularisering (SSI) hadde nylig et svært interessant poeng i Nettavisens gjestblogg, som jeg siterer:

«Religion består av et sett med ideer, tanker og fantasier som blir internalisert i personen (psyken) og deretter aktualisert i den måten en tenker og tolker situasjoner på. Det vil si, idet en tror på en religion, får religionen alltid en personlig signatur. Den religiøse troen kan selvsagt forandre personligheten, men det omvendte er mer gjeldende. Personligheten former og farger måten den religiøse troen blir uttrykt på. Derfor er de fleste muslimer verden over hverken voldelige eller fundamentalister. Deres personlige forming av religionen islam blir rett og slett uforenlig med for eksempel å bruke vold, selv om at det finnes krigsvers i Koranen.»

Nå vil jeg overhodet ikke bagatellisere de utfordringer en religion som islam står overfor. Veien er lang. Men jeg vil oppfordre folk til heller å se menneskene enn religionen (hva det enn er), mennesker skreddersyr religionen og menneskeliggjør den, de oppdaterer den og tilpasser den tiden og vilkårene de lever under. En muslim er mye mer enn islam.

God helg!

 

 

Tilbedelsen av jomfruhinnen

 

Bilde fra Iran 1986- under Khomeinis styret

 

 

På NRK Ytring søndag  28. august beskriver Isra Zariat hvordan norske leger skriver ut jomfruattester til bekymrede muslimske foreldre. Legen Therese Kristina Utgård avslører at hun på nettsiden "Klara Klok" flere ganger i uken besvarer jomfruhinne-spørsmål fra unge muslimske jenter som på nettsiden får lov til å være anonym.

For meg som kommer fra en kultur der jomfrudommen dyrkes til det sykelige, har dette vært vond lesning, det blir for personlig. Jeg var selv en av disse hjelpeløse jentene.

For 23 år siden bodde jeg på asylmottak og det var ingen hjelpetelefon å ringe til. Som ung, stolt jomfru ble jeg til og med fornærmet da min advokat spurte om jeg hadde barn. «Jeg er ikke engang gift,» svarte jeg sint.

På asylmottaket traff jeg en jevnaldrende gutt fra Iran og det oppsto en heftig forelskelse. Jeg hadde rømt fra Khomeinis sykelige kjønnsapartheid, et samfunn der selv det å sitte ved siden av en mann på offentlig buss, var forbudt.

Det var utrolig spennende å ha kontakt med en kjekk mann av motsatt kjønn. Jeg kontrollerte meg selv så godt det lot seg gjøre, men i et klumsete hett moment tok følelsene styringen.

Jeg glemmer aldri den store tomheten etterpå. Forvirret og skremt lette jeg etter bloddråper på lakenet mens tårene sprutet. Jeg skulle aldri bli en hvit, ren brud. Ingen mann skulle gifte seg med meg.

Hele livet var jeg blitt fortalt hvor viktig jomfrudommen er. Menn representerte ikke det annet kjønn, de var rovdyr og overgripere. Sex utenfor ekteskap betød overgrep. Det fantes ingen gjensidighet i en forelskelse, bare utnyttelse av kvinner som ikke hadde moral og styrke nok til å stå imot det onde.

Jeg jaget ut den gutten og sto tilbake med en sorg større enn mitt hjerte. Tomheten inntok meg, jeg var en ballong uten luft. Følelsen av urenhet kunne ikke vært større om det hadde vært voldtekt, jeg var skitten som halvspiste matrester etterlatt av løshunder. Synden skulle straffes av Gud.

I min skam lovet jeg aldri å gifte meg, aldri skulle jeg avsløre min stygge hemmelighet. Jeg hadde ikke oppholdstillatelse, frykten for å bli sendt tilbake til helveteskulturen jeg kom fra, ga meg søvnløse netter. Jeg hadde fått med meg litt om at Norge var et fritt land for kvinner og jeg håpet å få bli, jeg håpet det ville gi meg bedre sjanser.

Det tyngste var selvbebreidelsene, jeg var jo ikke kommet til Norge på grunn av umoral og sex, men på grunn av forfølgelse. Men bare kroppen befant seg i Norge, mentalt var jeg fremdeles i Iran.

Det tristeste var ensomheten, jeg hadde den mest forståelsesfulle broren i hele verden, men selv ham kunne jeg ikke dele historien med, skammen fra kulturen var for stor.

Dagen jeg fikk opphold i Norge var en av de beste i mitt liv. Det ga meg mulighet til å gjenoppbygge meg selv. Men det tok lang tid og jeg mistet mange år av min ungdom.

Jeg levde i sølibat av frykt for å avsløre hemmeligheten. Jeg ba, jeg grublet, jeg klandret meg selv, men etter hvert kom den nye kulturen meg til hjelp. Den ga meg styrke til å bekjempe de negative følelsene og ta kontroll over livet. Jeg traff en hyggelig iransk mann som ga blanke blaffen i jomfruhinnen. Vi ble forlovet, men en trist skjebne skulle senere skille oss ad.

Grunnen til at jeg deler denne svært personlige historien er å hjelpe andre i samme situasjon. Husk at du ikke er alene, du jente i samme situasjon som jeg var den gang. Mange har vært der. Vi kjenner fortvilelsen og hjelpeløsheten. Presset er stort nå, men en dag vil det hele virke som en absurd drøm, en meningsløs bekymring. I Norge har du et hjelpeapparat som millioner av jenter kan misunne deg. Du kan bryte deg løs. Vi skal ikke la oss underordne det matriarkatet og patriarkatet som holder liv i denne motbydelige kulturen. Vi skal komme seirende ut av det.

 

Frisørdilemma

RETTSSAK: Merete Hodne driver sin egen frisørsalong på Bryne og må møte i retten for å ha nektet en kvinne med hijab adgang. Foto: Privat

Frisør Merete Hodne driver sin egen salong i sentrum av Bryne. Da den 23-årige muslimske kvinnen Malika Bayan, kom på døren med hijab i oktober i fjor og ville farge håret, nektet Hodne henne adgang. Hun ble bøtelagt av politiet med 8000 kroner for å ha nektet Bayan adgang til frisørsalongen. Denne boten nekter Hodne å betale, og hun er nå tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf om diskriminering. Saken skal vurderes i neste uke. 

Hodne selv mener at hun ikke ønsker ondskapen velkommen i sin virksomhet. Med ondskapen mener hun ideologien islam, og at hijab er et symbol på denne ideologien på samme måte som hakekors er det for nazismen.

Jeg må være tydelig her, man kan ikke nekte mennesker adgang til tjenester basert på deres religion, hudfarge, legning eller funksjonshemning i et demokratisk samfunn. Å nekte en kvinne med hijab adgang er som å nekte en kvinne med kors rundt halsen eller en homofil adgang et annet sted. Frisøren driver en privat virksomhet, men vi har en diskrimineringslov rettet nettopp mot slike tilfeller i Norge. I siviliserte samfunn kan ikke en butikkeier velge kunder utfra religion, hudfarge eller legning.

Mange i Norge forstår islam som en ideologi. Dette er feil. Islam er først og fremst en religion og kan i tillegg være en omfattende livsstil. Islam som ideologi er et nytt fenomen som søker å styre samfunnet etter sharia-lover, det kaller vi islamisme. Nå kan man si at hijab er ganske utbredt blant islamister, men hijab brukes også og er tidligere blitt brukt av konservative muslimske kvinner.

Nå er jeg ikke akkurat fan av hijab på grunn av historien og bakgrunnen. Men Hijab har en komplisert og sammensatt historie og kan ikke reduseres til bare «ideologien» islam: Selv i Iran der islamismen oppsto etter revolusjonen av 1979, brukte konservative muslimske kvinner chador før revolusjonen. Chador er en sort kappe som bare blotter ansiktet. Før revolusjonen hadde vi ulike typer chador som dekket ulike mengder hud og hår, men chador ble brukt.

På den annen side må det tilføyes at det virker som om kunden i frisersalongen, Malika, bevisst gikk inn i butikken (dette er spekulasjon fra min side) for å provosere frem en bestemt respons. Frisøren ser ut til å være et aktivt og kjent medlem av den islam fiendtlige gruppen SIAN (Stop islamisering av Norge), dette på et lite sted der de fleste kjenner hverandre.

I hennes frisersalong klipper både menn og kvinner seg. En dame som er såpass konservativ at hun dekker håret med hijab, ville neppe ta av seg hijaben for å farge håret i en frisersalong der menn er tilstede. Så det er tvilsomt at hun har valgt nettopp denne salongen uten å ha en politisk agenda. Selv går jeg noen ganger til en flink hijabi-dame på Grønland for å ta den tradisjonelle ansiktsbehandlingen «tråd». Hun har et eget rom bak med forheng for kvinnelige klienter.

Det blir interessant å se hvilket utfall denne saken får. Vi har ikke hatt lignende saker i Norge før, dermed må retten se på tilsvarende saker i Europa. Frisøren selv sier at hun er villig til å gå hele veien til menneskerettighetsdomstolen i Strasburg.

Personlig mener jeg at vi trenger å snakke mer med hverandre, heller kommunisere enn å bygge murer rundt oss, kanskje tilegner vi mennesker ideer de ikke har. Kanskje kunne frisøren først ha snakket litt med den muslimske kunden, det ville ikke skadet om hun for eksempel nevnte prisen på hårfarging før hun definerte kunden som en «ondskapens islamist» som skal opprette «sharia» i Norge.

Eller kanskje den muslimske kvinnen kunne tatt initiativ til å hilse og prate litt med frisøren. Å gå rundt og lage fiendebilder av hverandre hjelper ingen. For hva betyr det å få en dom i denne saken? Vil Merete Hodne i tilfelle bli mindre islam fiendtlig av det? Vil en dom hjelpe henne å forstå at hun diskriminerer folk? Har Malika i så fall seiret? Kanskje blir posisjonene mer låst og begge taper på det.

Frankrikes burkiniforbud



En muslimsk kvinne i burkini på stranden i Marseille tidligere i august. Foto: Stringer/Reuters

Bildene av en muslimsk kvinne i burkini på stranden i Cannes fylte meg med sinne og frustrasjon. Det oppleves skuffende for liberale, frihetselskende mennesker å se henne omgitt av politi. Det er Frankrike vi snakker om, frihetens vugge.

Men jeg er ikke naiv, jeg kommer selv fra en tildekningskultur hvor kvinner har dekket seg til i mange generasjoner. I sjah-tidens Iran var tildekning i motsetning til i dag, forbeholdt strenge, konservative miljøer. I dag har vi et hijab-politi som påser at hvert hårstrå på enhver kvinne i gatebildet, holdes skjult.

Tildekningskulturen dreier seg ikke om et plagg, men en æreskultur som skambelegger og problematiserer muslimske kvinners hud, hår og seksualitet. Prøv å ta på deg bikini i et islamsk land i Midtøsten eller Nord-Afrika, og jeg snakker ikke om deg, du blonde, frigjorte europeiske gudinne som menn i islamske land sikler etter og drømmer om, men deg, du muslimske kvinne med arabisk/nordafrikansk utseende.

Gå alene til stranden i et muslimsk land og ta på deg bikini. Se reaksjonene fra menn og kvinner. Du er en hore uten ære og forstand, du viser hud og fortjener å bli voldtatt, du fortjener seksuell trakassering. Menn med sin kone ved sin side, sikler etter deg, du er lavstatus, du er ingenting. Alt dette fordi du går i bikini. I noen land kan du til og med bli arrestert og angrepet.

Dette er kulturen, subteksten, symbolikken bak hijab, niqab og burkini. Min samvittighet forbyr meg å være med på å helliggjøre dette lenger; jeg beklager at jeg ikke på korrekt vis finner min plass på den brede vei hvor hele problematikken reduseres til muslimske kvinners fri vilje i et liberalt samfunn. Problematikken er mye mer komplisert enn det.

Feminister som forsvarer norske kvinners frie seksualitet, viser ivrig medfølelse med den bøtelagte kvinnen i Cannes. De kjenner ikke ubehaget ved å gå med full påkledning i vannet, kanskje de burde smake sin egen medlidenhet og selv bade fullt påkledd med et hodeplagg som kleber til hår og nakke. Det som er fint for andre er vel fint for dem selv? Prøv å forstå, sier de. Hva er det å forstå?

Mange muslimske kvinner har utviklet svært alvorlige komplekser for sin hud, kropp, seksualitet og hår, nettopp på grunn av denne kulturen. Solen steker, men de nekter å bade offentlig med mindre de er tildekket fra topp til tå. En av disse kvinnene fikk hjerneinfarkt rett foran mine øyne under et norskkurs for et par år siden. Den unge kvinnen siklet, gispet etter luft samtidig som hun med skjelvende hånd stoppet andre kvinner fra å løsne knuten på hijaben for at hun skulle puste bedre.

Våre menn er ikke underlagt samme regler. Hvorfor det? Skal jeg som en moderne, frigjort kvinne akseptere dette?

Fri vilje, sier du. Jeg ser at du er kritisk til jenter som av fri vilje opererer inn brystimplantater og bruker restylane, du kritiserer kvinner som av fri vilje opererer ribbebena for å få smalere midje. Du er ikke nådig når unge jenter av fri vilje sulter seg i hjel, når de deler sultetips og anoreksianekdoter i online-klubber, men du snakker om fri vilje når kvinner tar på seg allverdens klær for å bade. Det er hellig og må forsvares. Du reduserer tildekningen til et spørsmål om klær. Du ser bort og aksepterer at de er slaver under en mannssjåvinistisk kultur. Din dobbeltmoral for kvinner gjør meg kvalm.

For en stund siden reiste første Air France-fly til Iran etter lang tids sanksjoner. Stabssjefen, en blond fransk kvinne, forklarte hvorfor hun hadde skaut over hodet som gjest i et islamsk land: «I Air France respekterer vi andres kultur.»

I Frankrike har de kultur for toppløs soling og can can-show, de var først ute i Europa med toppløs dans. Frankrike har en nakenkultur som de har kjempet for, for hver eneste centimeter kvinnehud som vises i offentlighet har de betalt en pris. Det har kostet å få lov til å opptre lettkledd i offentlighet ( med shorts, med utringning ) uten å oppleve seksuell trakassering eller å bli stemplet som sosialt avvik. Det er dette forbudet mot burkini dreier seg om.

Timingen for burkini-forbud er selvfølgelig uheldig og kan virke provoserende og radikaliserende på en del muslimer. Men når har det egentlig vært god timing? Muslimske kvinner begynte sin kamp mot tildekning og ærekultur allerede i 1919. Lenge har jeg sett frem til den dagen vi muslimske kvinner selv tar opp kampen mot denne kulturen og hva den representerer. Dette er en kulturkamp, en kamp mot mannssjåvinisme og kvinneundertrykking. Mange har modig kjempet imot og mistet livet i denne kampen, men altfor mange muslimske kvinner har sviktet. Der ligger tragedien.

Frankrike vil ikke tilbake til en æres- og skamkultur. Franske kvinner er ferdig med den. Det kvinneslaveri vi har i store deler av den muslimske verden, er båret frem av kvinner som selv løfter opp sine lenker for menn. Det har mange forsonet seg med.  Men det er ikke ønsket på Frankrikes strender. Det må vi forstå.

 


 

 

 

 

 

Muslimer med særkrav

SENDT HJEM: I forrige uke fikk Shamira Mahameds ti år gamle sønn beskjed om at han ikke lenger fikk være med på treninger og kamper. Foto: Foto: Vidar Sandnes / Romerikes Blad

For nordmenn er religion en privatsak, det er ikke noe man skyver foran seg ute i samfunnet. Høylytte religiøst funderte krav om særbehandling irriterer nordmenn og bygger opp under negative holdninger til muslimer.

I dag skriver Nettavisen om Shamira Mahamed som nekter å selge lodd fordi dette strider mot hennes tro. Siden hun ikke vil selge lodd får ikke hennes ti år gamle sønn trene med fotballklubben. For en måned siden rapporterte Nordlys at en skole i Stavanger tilbyr muslimske jentebarn barneburkini for at de skal få lov av foreldrene til å være med i svømmetimene. For en uke siden leste vi at en muslimsk sykepleierstudent nekter å servere grisekjøtt i et gamlehjem.

Som innvandrer er jeg bekymret for denne utviklingen. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden, stilte ikke vi innvandrere slike krav. Vi hadde søkt asyl av frykt for våre liv, og vi ønsket så fort som mulig å lære hvilke lover og regler, skrevne som uskrevne, som gjaldt i vårt nye hjemland.

Med den økte muslimske befolkningsandelen virker det som om ting er forandret. Den nye bølgen av innvandrere ønsker selv å definere hvordan samfunnet skal fungere, og de vil selv bestemme hva integrering skal gå ut på.

Les om saken: http://www.rb.no/sport/nyheter/strommen-if/han-er-sa-glad-i-fotballen/s/5-43-344971

Hver dag kan man lese om hvordan muslimfrykt og muslimhat øker i samfunnet, noe som er bekymringsfullt og må bekjempes. Vi må innse at en del muslimske innvandreres fremferd virker radikaliserende på vanlige nordmenns syn på oss, og det må muslimene selv ta ansvar for.

Det norske samfunn fungerer utmerket. Ting kan alltids bli bedre, men alle tilpasningene for å tilfredsstille muslimer leder ikke nødvendigvis i retning av det bedre. Muslimske innvandrere kommer fra dysfunksjonelle samfunn. Nordmenn frykter i økende grad at alle de små særkravene til sammen og over tid skal underminere det samfunnet de har bygget opp.

Det er ikke bare Shamira Mahameds holdning som er bekymringsfull, også at så mange støtter henne. Yram Mahmod uttrykker lignende bekymringer og forteller om andre foreldre med samme problem, sønnene har måttet slutte å spille fotball.

Det er disse barna som blir diskriminert. De blir utestengt fra fotball, svømming og det som er gøy for barn, på grunn av foreldrenes religiøse fanatisme. Disse barna lærer veldig fort at de er annerledes. Det er disse barna som i fremtiden vil slite med identitetsspørsmål.

Norge er et multikulturelt samfunn og som innvandrere vi må alle være med på å bygge det opp og jobbe for å bli integrert. Felles arenaer og felles aktiviteter er viktig for å skape forståelse og samarbeid på tvers av religion, etnisitet og rase. Skole og fritid er viktige arenaer for innvandrerbarn.

Mahamed forteller at hun blir holdt ansvarlig overfor Gud dersom hun selger lodd. Vi kan lure på hvordan hennes Gud ser på at hun som innvandrer i Norge får stønader fra en stat som hverken er islamsk eller noe halal-organ. Hvordan lar det seg kombinere å motta barnebidrag, bostøtte og andre bidrag, å gå i barnehage og på skole, når man ikke kan selge lodd for veldedighet?

Religion er mye og mangt, og tolkningene mangfoldige. Dersom alle forlanger at samfunnet skal tilrettelegges for egendefinerte religiøse behov, blir listen uendelig lang og vi ender i kaos og uorden. Jeg tror det er på tide å fortelle våre nye landsmenn at deres religiøse fanatisme hindrer integrering av både dem selv og deres barn. Vi må fortelle dem at religionsfrihet ikke betyr rett til å utøve ekstrem religion. Det må være mulig å forklare dem forskjellen på kasinoer i Las Vegas og loddsalg for barnefotball.

For ikke lenge siden leste vi om Islamnets initiativ til et marked for muslimboliger og halal-jobber. Det er en bekymringsfull trend. Vi går i en retning som til syvende og sist ender med segregering.

 

 

Kjønndsdiskrimingering til lands og til vanns

sea-gulls
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

Burkinien har sin opprinnelse på de hvite sandstrendene i Sydney i Australia tidlig på 2000-tallet. Zanetti, kvinnen som fikk ideen til plagget, er født i Libanon, men flyttet til Australia da hun var to år gammel. Hun så at niesen spilte volleyball på stranden i tradisjonelle muslimske klær, mens de andre var kledd i shorts og bikini.

Zanetti sier at den heldekkende badedrakten som nå skaper splid i Europa, i Australia sees på som et symbol på integrering.

Jeg mener ordet integrering blir misbrukt i dette tilfellet. Blir muslimske kvinner integrert i Australia ved å kle seg dramatisk forskjellig fra dem de skal integreres med? I muslimske land sitter den tradisjonelle, ortodokse muslimske kvinnen på piknik-teppet og beundrer sin mann som sammen med guttebarna eksponerer seg på stranden eller i vannet.

Å «integrere» den muslimske kvinnen betyr i realiteten å integrere henne i vannet med klærne på, ikke i samfunnet eller miljøet rundt henne. Det eneste formildende som kan sies om denne «integreringen» er at hun slipper å sitte i solas unådige varme, hun skal aller nådigst få lov til å føle vannet på kroppen, men fullstendig tildekket av klebrige klær. Gud forby!

Disse kvinnene stiller ikke en gang spørsmål ved hvorfor mannen får boltre seg halvnaken på stranden mens hun sitter der med svarte klær over den minste hudflik. Premissene er nemlig lagt for lenge siden. Det bare er sånn, Gud har sagt at han kan vise hud, hun kan det ikke, ferdig med det. Dette budskapet får jentebarn inn fra tidlig alder.

I sjah-tiden tok iranske kvinner imot den friheten de ble gitt, og gikk i vannet iført bikini. De var muslimer, men de utfordret ideen om at den muslimske kvinnen skal reduseres til tildekkende klær. Trenden møtte selvfølgelig motstand. I ultrakonservative familier dekket kvinnene seg til og holdt seg lydig unna det våte element. Men trenden spredte seg til de fleste iranske strender. Etter revolusjonen måtte de kvinnene som tidligere gikk i bikini, tilbake i gamle, kjønnsdiskriminerende mønstre. Tildekkingen ble ikke bare begrenset til stranden, den ble normen i hverdagen og voktet av det famøse iranske moralpolitiet.

Det er en forvrengning av virkeligheten å fremstille burkini eller barneburkini som et middel til integrering. Burkini er å sementere ideen om at en muslim kvinne ikke kan gå i vannet med mindre hun er fullstendig tildekket. Det er å fortelle henne at om hun ikke tar på seg denne drakten, så får hun vær så god sitte og steke i sola.

Det eneste burkinien gjør er å integrere den tildekkede muslimske kvinnen til lands med den tildekkede muslimske kvinnen til vanns. Det er å integrere kjønnsdiskriminering.

 

 

 

hits