hits

Guds bødler i Iran

En iransk kvinne fotografert i tåken av tåregass ved universitetet i Iran lørdag. Foto: Str (AFP) 

 

I forrige uke foregikk mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nærmere 40 år har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover på religiøse sharialover, med en øverste leder som ser på seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og prostitusjon herjer. Opprøret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe å tape: De fattige og de unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for å delta. Den brutale nedslåingen av det forrige folkeopprøret, i 2009, skremmer mange. 
 
Det ville vært bra om Norge støtter det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.
I 39 år har Iran forbudt kvinner å kle seg som de vil i offentligheten. De er pålagt til å bruke hijab og tildekkende islamsk kåpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved å vise håret sitt under den obligatoriske hijaben, eller bruke stadig trangere og kortere kåpe, har de ikke klart å velte de rigide påkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et «moralpoliti», bevæpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartlister dem slik at de ikke får anledning til å studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingles uten å dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for å bli pisket, eller får store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vår persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere får tillatelse til å synge, og sangtekstene må godkjennes av ministeriet for Moral. Kvinnelige solosangere får ikke lov til å synge. Statlig TV er stappfull av religiøse prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klær blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, føttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv animasjonsfigurer er ikke immune mot sensur og retusjering. Barna ned til sjuårsalderen må dekke håret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for å slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklært krig mot parabol, som kilden til umoral. Fra tid til tid gjør politiet omfattende «parabolrazziaer» og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjøres treig og er svært begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles «filter-knusere» for å få tilgang til ikke-tillate nettsider. Straff for tyveri er å kutte av hender og føtter, blasfemi er forbudt og straffes med døden.

I løpet av 39 år er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store høyttalere, drar bødler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse «forbrytere» blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religiøst begrep som betyr «spredere av umoral på jordas overflate». Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den første i iransk historie til å bli steinet til døden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989.
Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vært emne for mange diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulært styre noen gang kan forstå seg på den uretten som det iranske folket har tålt i 39 år.

Ofte, når jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er bærere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i et land basert på sekulære lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Sånne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rett for troende i et demokrati. Problemet oppstår når bærere av «sanne» tolkningen skal tvinge deres versjon på andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden, der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.
(Kronikken ble publisert i Klassekampen 12. januar 2018)
 

Seier for terroriserte innvandrer-kvinner

Illustrasjonsfoto. Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

 Søndag 7. Januar kunne man lese i Aftenposten om en barnemor som ble utsatt for vold og overgrep i flere tiår. "Hun ble jevnlig slått, sparket i kroppen, dratt i håret, slengt i gulvet, spyttet på og skreket til. Hun ble presset til samleier selv om hun sa hun ikke ville. Hun ble også truet til å sverge fem ganger på Koranen at hun ikke hadde noen mann i sitt liv."  Ekssamboeren hadde besøks- og kontaktforbud men til tross til det, ringte han stadig, sendte meldinger, ringte på døren og banket på vinduer hjemme hos henne.

Saken fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/xR31BQ/Voldsdomt-ma-ga-med-elektronisk-fotlenke---nesten-hele-Ostfold-blir-forbudt-omrade

Nå har kvinnen fått et nytt liv. Etter flere tiår med vold og overgrep må voldsmannen flytte og holde seg langt unna. Mannen i 40-årene er en av svært få voldsmenn i Norge som er dømt til å gå med elektronisk fotlenke. Han er dømt til fire års fengsel og i første omgang skal gå med fotlenke i et år. Fotlenken virker som en slags alarm. Signalet fra fotlenken gjør at politiet kan følge med mannens bevegelser. Alarmen går hos politiet dersom mannen går inn i forbudssonen (Østfold). Alarmen også går hvis han fjerner den eller den går tom for strøm.

Nyheten er en seier for alle kvinner som blir terrorisert av sine kontrollerende eksmenn. Ordningen med omvendt voldsalarm er ikke en ny lov og ble innført i 2013. Men dessverre har det tatt svært lang tid å ta ordningen i bruk, ifølge tall hentet fra politidirektoratet går kun fire voldsdømte nå rundt med omvendt voldsalarm. Hele 1440 personer ved årsskiftet gikk med voldsalarm for å kunne varsle politiet raskt, de fleste på grunn av vold og trusler i nære relasjoner.

Ifølge Kripos bor det også 1074 personer på sperret adresse, de fleste på grunn av trusler og vold. Av dem bor 444 personer under det som kalles kode 6 - med hemmelig adresse og identitet. 

For et par måneder siden lanserte Wenche Fuglehaug boka «Det store sviktet» som dreier seg om æresdrap og æresvold. Dette er en kjempeviktig bok. Boka tar for seg den sanne historien om den afghanske jenta Sara og hennes kamp for å slippe unna familiens kontroll. En setning i boka kildrer den bitre sannheten og dilemmaet mange vold og overgrepsutsatte kvinner møter i møte med de milde straffene mennene får i slike saker. «Jeg kommer ut av fengselet. Du kommer ikke ut av kista ?»

Det finnes 47 krisesentre rundt om i Norge. Hit kommer kvinner og barn som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. I 2015 hadde 67 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. De har ulike grunner til å oppsøke hjelp ? æresrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel oppgis ofte som årsak.

Wenche Fuglehaug har møtt norske jenter med innvandrerbakgrunn som må leve på skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er å leve med redselen for sitt eget liv.

Da jeg var på et møte arrangert av tenketanken Agenda om æreskultur i Oktober, husker jeg en samtale med bokas forfatter og et par andre, en samtale som traff meg rett i hjertet. Sara som lever under kode 6, den mest strenge koden for sikkerhet i Norge med nytt identitet og hemmelig adresse hadde stilt spørsmål til Norge.  Hvorfor måtte hun leve under slike forhold mens familiemedlemmene som hadde påført henne vold og overgrep under mottoet ære levde sitt frie liv. Denne unge kvinnen tør ikke engang å være på sosiale medier av frykt for å bli sporet opp. I en verden der sosiale medier er sentralt i unge menneskers liv, kan man bare forestille seg hva slags fengsel hun egentlig lever i. Hun med andre ord har flyktet fra eget land for så å bli flyktning i Norge.

Bruk av fotlenke i den omtalte saken er en god nyhet men jeg håper at dette kan også være begynnelsen på mer rettsikkerhet for kvinner generelt og spesielt innvandrerkvinner på rømmen fra kontrollerende menn. Det er på tide at skylden skal legges akkurat der den hører til, nemlig på overgriperen og ikke på offeret.

 

 

 

 

Document.no et hav av løgn

 

I går publiserte den innvandrerfiendtlige nettsiden Document.no en artikkel om meg med tittelen:

«En innvandrer ser seg tilbake og lar seg ikke imponere av venstresida». De brukte mitt personlige private profilbilde fra FB i en svær størrelse uten å be om tillatelse fra meg i forbindelse med artikkelen. Artikkelen er en suppe av diverse sitater fra meg tatt ut av sammenheng fra diverse anledninger som allikevel blir referert til som en artikkel hentet fra «Finansavisen». Dette er løgn! Artikkel skribenten introduserer seg som «Henrik».  Hele artikkelen er basert på løgn og tyveri. Jeg ble intervjuet i Finansavisen nettopp på grunn av mitt engasjement for østkanten og fattige innvandrerbarn som ikke har fått den hjelpen de trenger under den såkalte Tøyenløft.

Videre er det hentet sitater fra meg fra en egen bloggpost hvor jeg forklarer om hvordan islamkritikk/innvandrerkritikk ble tabulagt ganske tidlig i norsk offentlighet av "en del" av venstresida. Og mener at kanskje dette er grunnen til eksplosjon av yttergående høyreekstreme sider, som Document.no og andre sider.

Min bloggpost faktisk begynner med en innledning som er kuttet ut av Document.no, i denne innledningen skriver jeg om hvordan jeg ble forsøkt påkjørt da jeg først kom til Norge da jeg sammen med et par andre asylsøkere gikk langs veien i Vestlandet. Jeg forklarer hvordan slike folk som sjåføren kan være flittige brukere av slike fremmedfiendtlige nettsider som Document.no og andre. Alle disse informasjonen er blitt kuttet ut, og i stedet er det blitt sauset sammen en suppe av ting jeg har sagt i diverse anledninger, alt tatt ut av sammenheng med egne notater fra «Henrik» levert sammen med mitt svære stjålne profilbilde til Document.no sine lesere.

Når jeg først ber høflig nettstedet å ta bort mitt personlige bilde, svarer en Christian Skaug i et langt brev at det er deres rett å bruke bilde siden bilde har vært offentlig på min profil. Dette er tyveri og forfalskning i dagens lys! 

La meg være klar og tydelig her. Mitt engasjement og kritikk kommer fra omsorg og for å finne løsninger for innvandrere, den har ikke noe å gjøre med en hvit, rasistisk etnosentrisme. Jeg er ikke noe Document.no fan, heller ikke noe Document.no heltinne, men en Document.no offer. Jeg anser meg som en aktivist for menneske/og kvinnerettigheter fra venstresida, jeg er ikke en som liker å finne opp usannheter for å piske opp stemningen mot innvandrere eller venstresida. Jeg er selv innvandrer og tilhører venstresida og om det ikke var for DEM og deres innvandrervennlighet, ville jeg ikke sluppet inn i landet den gangen, da jeg så sårt trengte beskyttelse. Slik misbruk bare får meg til å slutte å skrive og det er nettopp på grunn av slike nettsider at det er blitt så vanskelig for oss aktivister til å kritisere noe.

Slike grumsete, uryddige nettsider kan skrive hva de vil om det de vil i ytringsfrihetens navn, men de må slutte å misbruke aktivister, forfalske sitater og stjele bilder for å legitimere deres grums. Lykke til med det!

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de så populære?

 

Islamic pattern design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det er mye debatt om innvandrerkritiske sider som Resett, HRS, Document på sosiale medier. Noen fordømmer og boikotter dem, men ingen tar opp hvorfor disse sidene har fått så stor popularitet.

På venstresida og blant muslimer er det mange som forklarer den enorme populariteten disse sidene har fått, kun med rasisme og diskriminerende holdninger. Jeg får ikke med meg alt som skrives på disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordømmelsen av dem er overfladisk så lenge man ikke går dypere inn i årsakene til at de er blitt så populære.

Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forsøkt påkjørt i veikanten utenfor Tønsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterpå viste mannen på passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 år siden. En gang på nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke å mingle med dem, men holde oss sammen med våre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.

Men det er også en del av mine oppegående venner som besøker disse sidene. De er på ingen måte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig å stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklært i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggående islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vært unngått med åpen kritikk, manglende sensur og større saklighet.

På mange måter tilhører jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida må ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge før noen turte å gjøre det offentlig. Det var tyranniske tilstander på det området. Folk var i fare for å miste jobb og nattesøvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde fått nok. Det skjedde i en tråd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte løgner om hva jeg hadde sagt. Det lå alltid et eller annet angrep på lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordømmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnøyen var stor.

Allerede etter utgivelsen av min første bok «Djeveljente», kommenterte Mala Naveen i Aftenposten sin frustrasjon over økningen av jenter som skriver om «djevelske tilstander». At slik praksis har eksistert så lenge er interessant å ta med seg når man lurer på hvorfor vi ikke har fått (for eksempel) nok fokus på æreskultur før nå.

Da jeg skrev boka «Skam» der jeg redegjorde for hvordan min religiøse bakgrunn innhentet meg i voksen alder, ble jeg om og om igjen mobbet til tårer av en tekstvasker. Hun kunne åpenbart ikke tåle min personlige historie. Hun skrev mobbende kommentarer på hver side i manuset, i en av dem beskyldte hun meg til og med for å være gal! Det var ganske tungt og belastende for min del. Hva var min forbrytelse? Jeg fortalte om min religiøse/kulturelle oppdragelse.

Dette var hverdagen for dem av oss som var villig til å ta et oppgjør med og kritisere vår religiøse eller kulturelle bakgrunn i offentlighet. De var ingen i NRK til å lage serie av min «Skam»  eller andres skam i lignende situasjon. Hvorfor det?

Det ble litt etter litt slått sprekker i denne tyranniske veggen, det var en uunngåelig prosess, men da terroren kom tettere og tettere på oss, brast demningen.

Meningstyranniet og jakten på dem som saklig kritiserte islam/innvandring skapte et vakuum som åpnet for sider som Rett, HRS, Document. Og det kan ingen av oss gjøre noe med. Vi kan selvfølgelig forsøke å balansere bildet og komme med litt saklighet der det trenges, det har jeg og andre forsøkt på, men jeg vet ikke om det kommer til å hjelpe situasjonen til noe bedre. En ting vi kan gjøre er å ta lærdom og erkjenne ansvar om hvorfor vi er kommet i den situasjonen vi ligger i nå. Det er viktig.

Lær innvandrerforeldrene ansvar

NRK Brennpunkts program «Norske tilstander» fokuserte i forrige uke på livsvilkårene til ungdom på Tøyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene på Tøyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesøk, dopselgere og brukte sprøyter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for å få tak over hodet midt i Oslo sentrum, men måten utsatte mennesker ble stuet sammen på uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsfølelse, frustrerte meg.

Ifølge programmet er det brukt 150 millioner kroner på det såkalte Tøyenløftet. Av dette er det gått kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til å komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt på «la humla suse»-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlåter. I stedet for tiltak som kan bidra til å holde dem unna dop og dårlig selskap på gata, satser Oslo kommune på veggbilder og planteputer. Mange millioner også er brukt på fritidssentralen på Tøyen, uten at denne ser ut til å ha gjort noen forskjell.

Ungdom så ut til å være overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene våre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjør. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskåret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte på parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tøffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene på gata for selv å få fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan være traumatiserte. De snakker dårlig norsk, ofte er de syk eller ufør og avhengig av NAV-penger.

Nylig så jeg en dokumentar om hvordan Island har klart å få den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vært god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebærer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var å holde barn under 16 år hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de på å forsterke familiebåndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger på gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette må tas på alvor.

Tøyen er blitt hippere, middelklasse med kjøpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er åpnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjøre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for å ta høyere utdanning, gutter påvirkes i sterke grad enn jenter av nærområdet. På Nedre Tøyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Ifølge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tøyenløftet bragt kake til de som hadde kake fra før. Vi bør spørre oss hvor mange av de 150 millionene er gått til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom på Tøyen.

Kanskje er det på tide å kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv på det renoverte fritidssenteret på Tøyen.