Er norske menn bedre?

Hike in Norway
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Mitt engasjement for å sette lys på sosialkultur innen innvandrer-miljøer har i det siste fått meg til å tenke på hvordan denne viktige kvinnekampen blir misbrukt av den ene eller andre aktører i offentlig ordskifte for egen agenda. En av de sidene som har plaget meg lenge, er forestillingen om at kampen om mer frihet for innvandrerkvinner dreier seg om en slags kamp mot innvandrermenn eller muslimske menn. Dette får meg til å rase, for dette er ikke tilfelle i det hele tatt.  

Jeg merker at man blir rost i været av etnisk norske menn som i grunnen hater feminister og virker å ha høye tanker om seg selv. De er sånn "dem kjerringene som blir kjønns lemlestet og tvangsgiftet trenger meg liksom!". Dette har fått meg til å måtte presisere at kampen om sosialkontroll generelt dreier seg om «menn» med dårlige holdninger. Nå er jeg ikke en person som skal drive med oss/dem retorikk og dele folk i etnisk norske og innvandrere. Men jeg blir provosert når etnisk norske menn med overlegenhet tror de er bedre enn innvandrermenn, bare fordi de er nordmenn.

De tror de er mer Gentleman eller generelt respekterer kvinner mer. Det er et feilspor. Personlig har jeg hatt ganske dårlige erfaringer med etnisk norske menn. Jeg mener at en del etnisk norske menn der ute har dårlige holdninger når det gjelder kvinner. Kanskje grunnen til at disse mennene går til innvandrerkvinner er nettopp fordi de forventer en eksotisk nikkedukke. Men så fort de finner ut at disse kvinnene ikke er bare eksotiske, men taleføre og sterke kvinner som ikke lar seg herses med, blir de provosert.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle norske menn er slike, og vil ikke generalisere. Men slik jeg også har hørt fra mine utenlandske venninner, virker det at det er en god del etnisk norske menn der ute med dårlige holdninger, en del som lyver  og later som for få et ligg eller en del som synes det er en fetisj å prøve en innvandrerkvinne. Siden jeg selv har mange flotte innvandrermenn i min familie og bl. mine venner føler at jeg må presisere hvor vi står om den saken, så det forblir ingen tvil om dette.

I det siste har jeg faktisk fått en slags «stalker», en etnisk norsk mann som kanskje tror at siden man snakker om innvandrerkvinners rettigheter offentlig, trenger man slike merkelige, forstyrrede typer. Det er første gang jeg opplever noe slikt. Denne ubehagelige opplevelsen i og for seg har fått meg til å se på denne kvinnekampen fra andre siden.  For å gjøre dette innlegget kort, det finnes flotte, innvandrermenn der ute som jeg er veldig glad i og respekterer. På samme måte som det finnes flotte, etnisk norske menn. Poenget med denne kvinnekampen er å kreve mer rettigheter og mer frihet for kvinner, ikke  falle i feilsporet som «innvandrermenn versus norske menn». Det er det motsatte av hva vi prøver å oppnå.

Patriarkatets voktere

Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen blir utsatt for hets og trusler fra muslimske miljøer fordi de er aktive i samfunnsdebatten.

 

Jeg trodde lavmålet i æreskultur-debatten ble nådd med norsk-pakistanerne Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad kronikk «Heltinneindustrien» i Klassekampen. De trakk i tvil troverdigheten til kvinner med muslimsk bakgrunn som snakker ut om æreskultur og sosial kontroll. De videreførte Morgensbladets svertekampanje mot en av våre viktigste muslimske homofille samfunnsdebattanter, Amal Aden. I kronikken ble personlige vitnemål underkjent mens det ble etterlyst forskning og data om hets og trakassering.

Men bunnen var ikke nådd. Forrige uke gikk en rekke kvinner fra gruppen «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere løs på tre muslimske samfunnsdebattanter som modig har tatt opp sosial kontroll og ukultur på NRK ytring og Dagsrevyen. I en kronikk på Desi.no går de løs på Laial Janet Ayoub og to andre med påstander om at de bygger opp forestillingen om ukultur innen innvandrermiljøer. De krever dokumentasjon av sosial kontroll og reduserer alt annet til «traumatiske» personlige opplevelser.

Innlegget deres oser av en arroganse som gir assosiasjoner om en salgs innvandrernes Marie Antoinette-syndrom. Budskapet er at de har det bra, dermed må alle andre ha det bra. Og de føler seg stigmatisert dersom man snakker ut om ukultur innen innvandrermiljøer, spesielt er kvinnene bekymret for sine menn. Jeg lurer på hvordan norske menn har taklet den solide og brutale kvinnekampen i Norge. De må hver dag ha blitt stigmatisert ihjel når en norsk kvinne krevde retten til egen kropp, snakket om abort, krevde likestilling og likelønn.

Under dekke av manglende forskning skal de stemmene som snakker ut kveles. De står frem som bekreftelsen på at «kvinner er kvinner verst». Vi bør kanskje spørre om hvilken forskning som viser at de selv har det bra og er fri? De viser til høyt utdannede norsk-pakistanske kvinner, men er høyere utdannelse noe bevis på frihet?

I mitt land Iran med kvinnefiendtlige sharia-lover har 60 % av kvinnene høyere utdannelse og det kommer av det ikke finnes andre arenaer for selvrealisering, og fordi utdannelse er jenters frihavn for å slippe sosial/religiøs kontroll. Finnes det forskning på deres narrativ om å være fri?

Sosial kontroll er vanskelig å bevise, og det er grunnen til at det har tatt lang tid å belyse et usynlig problem, og det er vanskelig å bekjempe det. De ekstreme tilfellene av sosial kontroll som kjønnslemlestelse og æresdrap er blitt mulig å få et bilde av gjennom ulike tiltak og politiet, men også det kommer av at modige stemmer har satt problemet på agendaen.

Hvordan skal man bevise at tusenvis av unge mennesker ikke kan bestemme over sitt eget liv, sin egen hverdag, over hvordan de skal kle seg, over hvem de skal gifte seg med, hvem de skal omgås, hva de skal bruke fritiden på. Unge jenter og gutter rømmer fra sine familier i jakt på frihet, hvor skal de hente overskudd til å delta i kartlegging av deres problemer? Er kravet om forskning rasjonelt eller et forsøk på å sverte dem?

Den muslimske feministen Mona Eltahawi sier i boka «Jomfru og hymen» at hver av oss bidrar ved å fortelle våre historier. Våre historier og våre anekdotiske opplevelser hjelper til å kartlegge slike problemer der forskning er umulig.

At det sås mistillit til anekdotiske kvinnehistorier er farlig. Om man skal følge deres narrativ, må man heller ikke tro at muslimske kvinner med hijab blir spyttet på eller skjelt ut fordi det ikke finnes bevis for det. Å så mistillit er å undergrave det norske tillitsamfunnet.

De påstår at de ønsker det samme som en gjennomsnittsnordmann, men deres tekst viser hvor langt unna det norske samfunnet de står. De er lei av «heltinneindustrien». De har ikke fått med seg at i dette samfunnet har kvinnehistorier og personlige fortellinger om vanskelige forhold høy verdi. Jeg er personlig utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som har en heltinneindustri, et land der kvinnehistorier løftes frem for å fremme likestilling og likeverd. For meg som kommer fra et land der kvinnehistorier blir kvalt ihjel, er det en ære å ha en heltinneindustri.

I samme innlegg spør de hvorfor samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ikke kritiserer ukultur i det norske samfunnet. Enten vet de ikke bedre eller så lyver de bevisst. Laial Ayoub har lenge blogget om diskriminering av hijabkledde kvinner. Sofia Srour fra Skamløse jenter fortalte i en hjerteskjærende bloggpost om å bli mobbet som eneste hijabkledde på skolen. Amal Aden snakket hos Ole Torp om hvordan integreringsministeren sender et signal som ikke hjelper integreringen.  Det er ikke slik at disse stemmene bare kritiserer innvandrere.

 Videre er det absurd å kreve at problemer ved det norske samfunnet må tas opp for å legitimere at ukultur innen innvandrermiljøer problematiseres. Er det slik at hver gang en nordmann snakker om russevoldtekt, må det også dras inn at enkelte innvandrere antaster kvinner på festivaler? Er det slikt at hver gang en i en avis tar opp vold i nære relasjoner, må det påpekes at innvandrere er overrepresentert i æresdrap? Hvis ikke, hvorfor er det da nødvendig å ta opp etnisk norske problemer når man snakker om ukultur i innvandrermiljøer?

De påstår selv at de er for et demokratisk og harmonisk samfunn, men de har ikke skjønt en snev av den norske samfunnskontrakten. Som likeverdig samfunnsborger i Norge gjør man det plikten krever, man rapporterer om ukultur når man opplever eller ser den, uten å ta hensyn til klan og gruppetilhørighet.

 Utfra artikkelen har «samfunnsengasjerte norskpakistanere» det svært godt, dermed må alle andre ha det svært godt.  Jeg er glad for at de er stolte. Men denne Marie Antoinette-gruppen bør skjønne at dersom de har det bra, må de bidra til at også andre har det bra, ikke pålegge at de andre må ha det bra. I stedet for å bidra til en positiv samfunnsutvikling, bidrar de til mistenkeliggjøring og undertrykkelse av en skjør bevegelse.

Konservative menn og deres kvinnelige stråmann misbruker ytringsfriheten til å kvele en nydelig, men skjør spire. For å beskytte patriarkatet er de villige til å spre løgn om denne bevegelsens støttespillere, som samfunnsdebattanten Nils Inge Graven.  De bør vite at de i kampen mot frihet kan erklære søster- og brorskap innad i gruppen, men friheten selv kan de ikke stoppe. Disse stemmene er her for å bli!

Den evige flagg-debatten

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

 

Debatten om andre lands flagg på 17. mai er en gjenganger på denne tiden av året. Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere støy. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstanden og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgående enn om man bør få lov å veive med andre lands flagg på 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom på et behov for å vise aggresjon og å gjøre opprør.

Som innvandrer har jeg lenge kjent en følelse av rastløshet, av ikke å passe helt inn, man bærer med seg en følelse av å være bortkommet og forlatt, en følelse en innfødt kanskje ikke er i stand til å skjønne. Det multikulturelle folket bærer på en ulykke, de har hørt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det fører med seg en rotløshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfødte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi føler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjør oss rastløs.

Vi er misunnelig på de innfødte, de er så enkle, har ett flagg, har sin kake på 17. mai, de kan én nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfødte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til å se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforståelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for å re-orientere og skape seg selv på nytt, den andre parten holder på den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser på andre flagg på nasjonaldagen som en selvfølge, den andre parten føler seg krenket og føler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker å provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. Å få en ny identitet er en pågående prosess, og de innfødtes tålmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klærne, begrepene og festene er hellige og på en måte ferdig definert for mange hundre år siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er såret på foten til den store elefanten.

Det gjør vondt å være vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfødte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har følt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til å vise opprør mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert år.

Men i støyen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget på 17. mai og synes andre flagg på nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de består av kokosnøtter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke føler behov for å feire andre nasjoner på Norges dag. Så enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger å bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen å produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare på egne premisser. Det er symptom på noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om å ekskludere seg selv. Spørsmålet er hvorfor disse menneskene behøver å skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne bråkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt å falle ut, men det er ikke sant at å veive med andre lands flagg på Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feier på 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i våre hjerter og gjennom savn andre dager av året.

God 17. mai, folkens!

Muslim og stolt....

 

Kharanaq in Iran
Licensed from: MichalKnitl / yayimages.com

Jeg har merket at en del som følger meg og dette gjelder heldigvis ikke alle, det er mange oppegående mennesker der ute.  Dette gjelder bare en del av mine følgere som jeg opp gjennom årene er blitt oppmerksom på. De har nærmere fremmedfiendtlige og muslimfiendtlige holdninger. De kanskje misforstår min kritikk av ukultur eller av sider ved min religion som kolliderer med menneskerettigheter og modernisme. Jeg ser på meg først og fremst som en menneskerettighets-aktivist og kvinnerettighet-aktivist. Nå har jeg mine feil og mine ulemper, det er ikke alle slike saker jeg får tid til å skrive om.

Men jeg prøver så godt jeg kan, jeg er jo bare et menneske. Men mitt engasjement og min kritikk bør ikke, for et sekund, forveksles med grumsete holdninger og fremmedfiendtlige meninger som noen har der ute. Hittil har takhøyde for kritikk av ukultur hos meg vært ganske høy. Jeg er for kritikk, kritikk er veien til å forbedre seg. Men når jeg ser at min kritikk som ikke rettes mot innvandrere, men mot noe i det norske samfunnet, blir mottatt med voldsomme reaksjoner, noen av type voldelig nasjonalisme, setter jeg foten ned.  Derfor skriver jeg dette.

Jeg er selv muslim og ganske stolt av min kultur og min religion. Og selv om jeg ikke er praktiserende og til tider ganske tvilende, har jeg plukket opp flotte ting fra islam. Jeg kommer fra en svært troende Sufi familie.  Jeg er verken tvangsgiftet eller er forsøkt til å giftes bort i ung alder slik en del av dere tror muslimer er. Tvert imot ble jeg oppmuntret av min troende far til å studere, en far som selv hadde doktorgrad i jus og var svært glad i meg som datter. Jo mer du insisterer at islam er en "dødskult med inavl og greie" her på kommentarfeltet, jo mer viser du at du vet ingenting om islam, jo mer gjør du at jeg skal kalle meg for muslim, enda jeg ikke er troende.

Min fars oppmuntring gjorde at jeg kom inn i et av de mest prestisjefylte universiteter i Iran, universitetet i Teheran gjennom en tøff konkurranse, i en tid da Iran ble islamisert og alt var kvotert.  I mitt møte med obligatorisk hijab var faren min en av de som var svært imot fenomenet. I glovarme sommerdager i Teheran var det han som oppmuntret meg å dusje før jeg gikk ut, så jeg ikke kokte undre all obligatorisk klær. Han kranglet som busta føk med moral politiet i Iran.

Fra islam har jeg lært å være takknemlig for enhver liten ting i livet. Jeg har lært å være beskjeden. Når jeg får et måltid, takker jeg Gud. Jeg er takknemlig for den minste jeg får i livet. Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge. Jeg er takknemlig til Norge for å ha gitt meg et liv og så mange muligheter, kanskje dette er en av de grunnene til at jeg skriver i det hele tatt, for å gi noe tilbake.  Jeg respekterer eldre, og har lært å hjelpe de vanskeligstilte. Alle disse tingene har jeg fra Islam og fra min far.

Dag inn dag ut leser jeg om grove ting folk skriver i kommentarfeltene om islam. Jeg skjønner at det foregår et fenomen rundt oss som heter islamisme/voldelig islamisme/jihadisme og det gjør folk redde og ukomfortable.  Det er forståelig. Men jeg vil ikke godta diskriminerende, anti- muslimske holdninger.

Folk glemmer ofte at jeg selv er innvandrer. Noen vil ha en nikkedukke som bare snakker dårlig om innvandrere og innvandrermiljøet. Dette kan de få andre steder, ikke hos meg. Det er plenty av steder på nettet som driver med dette.

Til slutt er jeg en forfatter. Dette betyr at jeg tenker kritisk og jeg skriver om ting andre ikke legger merke til. En ting jeg ikke er, er en menneskehater.

Grønland, et parallelsamfunn

 
av Paul Weaver


Det har i det siste vært mye snakk om parallellsamfunn. Diverse eksperter har stått frem i media og hevdet at det eksisterer ikke; vi har ikke svenske tilstander i Norge og det er jeg glad for. Men vi trenger ikke ekstreme svenske tilstander for å skjønne at et område av byen har en majoritetskultur som er fremmed for samfunnet ellers.

Jeg bor like ved Grønland og utviklingen her skremmer meg. En svært konservativ islamsk parallellkultur sprer seg i innvandrertette områder. Hijab og konservativ tildekking er denne kulturens symbol og det er ikke plagget i seg selv som er problematisk, men hva denne kulturen representerer og hvordan den krasjer med grunnleggende verdier som likestilling i dette landet.

 

Jeg selv er innvandrer og etniske nordmenn er uforstående til det jeg snakker om, for dem er Grønland og Tøyen eksotiske områder. At jeg kler meg vestlig og har øretelefon på øret virker provoserende her, spesielt om kvelden, nettopp fordi jeg er innvandrerkvinne. Folk glor og jeg får vemmelige blikk fra strengt påkledde kvinner i hijab og menn i kjortel som sier «du må ikke kle deg sånn». Eller jeg får smigrende, «sjekke opp»-blikk fra menn som tror jeg er lett på tråden fordi jeg går utildekket.  Jeg trenger ikke den ekstra-oppmerksomheten, verken den positive eller den negative. Jeg er en godt voksen kvinne. Hvorfor kan jeg ikke ferdes like sorgfri på Grønland slik jeg gjør andre steder i byen. Først tenkte jeg at jeg innbiller meg ting. Men så snakket jeg med innvandrervenninner som har hatt samme erfaringer. Det er dette som er problematisk med hijab kulturen som deler kvinner i de ærbare og de u-ærbare.

 

Jeg har bodd i Oslo sentrum en stor del av mitt liv, og utviklingen imponerer ikke. På Grønland føler du ikke lenger at du bor i Norge. Innvandrere med et problematisk forhold til Vestens kultur har skapt sin egen verden hvor deres egne moralske normer hersker. Kvinner med strenge hijaber og svære islamske kåper er i ferd med å bli majoritet. Bak plagget gjemmer de en dydighets- ærbarhetskultur som er helt motsatt av storsamfunnets kultur; de fniser og ser ned foran menn. Det uhyggelige utenforskapet er problematisk. Er du som kvinne ikke medlem av klubben, får du ingen varme smil og hilsener; Du er ikke en "søster". 

Vi har religionsfrihet i Norge, men den økte bruken av det islamistiske symbolet hijab vekker mistillit hos andre borgere og signaliserer utenforskap. Du kan definere deg som du selv vil, men når den muslimske definisjonen overtas av majoriteten, oppstår et konformitetspress. At denne signaliserer segregering, kjønnsunderdanighet og fravær av likestilling, er et problem. Før eller senere kommer det til en kollisjon med storsamfunnets verdier. Debatt om burkini, barneburkiki, barnehijab, niqab og det faktum at jenter blir holdt tilbake fra fellesaktiviteter og gymtimer, viser at kulturkrasjet allerede er realitet. 

 

Grønland er blitt det lille islamiserte landet de rømte fra med de samme butikkene og samme klesdraktene. Det er her niqab-brukere føler seg hjemme. Restaurantene som reklamerer med halalsymboler, halal pizza, halal kebab osv., har overtatt i dette lille «Hijabistan». Det å være vestlig er blitt et skjellsord, og et nedsettende uttrykk i slike miljøer. Det er problematisk.

 

Som innvandrer elsket jeg en gang Grønland. En del av meg gjør fremdeles det. Det eksotiske og fargerike Grønland med billige grønnsaksbutikker og frisørsjapper har en kjær plass i mitt hjerte. Men bak gjestfrie blikk og deilig frukt fra innvandrerbutikker, overhører jeg at frisøren sier til min iranske venn at han ikke vil hente sin irakiske kone hit, for kvinnene blir «dårlige» her i Norge. Min venninne med innvandrerbakgrunn blir uglesett fordi hun går med korte skjørt i sommer sammen med sin norske mann. 

 

Jeg ser den konservative innsiden mer enn den forførende, fargerike utsiden. Jeg ser unge, konservativt kledde jenter som signaliserer den lokale majoritetskulturen, og blant dem ser jeg kanskje noen som ikke har lyst til å gå med hijab, men er overkjørt av de andre. Jeg ser angsten for å miste venner, familie og miljøet dersom hun tar av seg hijaben. Jeg ser somaliske kvinner som går med knallrød leppestift eller knallrødt hodeplagg og på den måten gjør opprør innenfor de snevre rammene de er gitt. Kvinner som befinner seg fysisk i Norge, men psykisk i islamsk land får ikke mulighet til å prøve én dag uten hijab. Det ville ekskludere dem fra felleskapet og konservative landsmenn ville dårlig-erklære dem. Dette er den stygge siden ved Grønland som ingen vil snakke om.

De menneskene som støtter denne utviklingen aner ofte ikke hvilket samfunn de bor i. Eller de bryr seg rett og slett ikke. Hvordan kan man flykte fra noe for så å bygge et tilsvarende samfunn der man kommer?

Er det slik vi skal ha det i Norge? Hvorfor analyseres ikke den økte tilsløringen av muslimske kvinner i Vesten? Er niqab forenlig med vestlig kultur og levesett?

 

Jeg har fått nok av etniske nordmenn som forteller om hvor eksotisk det er å gå på «sluming» på Grønland for å kose seg med kebab på vei hjem. De ser ikke det usynlige presset og bryr seg heller ikke om det. Det samme gjelder et par høylytte hijabkledde samfunnsdebattanter som gang på gang forteller om egne valg og bagatelliserer dette konformitet-presset. 

 

Niqab versus KKK-hette

Portarit of young woman in brown niqab
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I går ble det kjent at Islamsk råd Norge har ansatt Leyla Hasic for å utføre rådets kommunikasjonsarbeid. Nyheten fikk det til koke på sosiale medier. Leyla Hasic går med det heldekkende plagget Niqab som maskerer ansiktet hennes.

 

Jeg har ingenting imot personen Leyla Hasic, tvert imot synes jeg at hun bør vite at protesten ikke gjelder henne som person, men selve plagget og det symbolet hun representerer. Hun er et medmenneske som alle andre.

 

En del nordmenn har som vanlig gått til forsvar av dette valget fra Islamsk Råd.

De snakker om toleranse, og at vi må tolerere å se folk som er annerledes enn oss.

 

Dette utsagnet provoserer meg innmari mye, siden jeg selv kommer fra en slik kultur og er godt kjent med symbolikken og kulturen bak slike plagg. Niqab er et svart telt som faktisk visker ut en kvinne,  det er bare øynene som skal synes. Dette plagget fremmes av den svært konservative retningen i Islam som heter Wahabisme og har sitt opphav i Saudi Arabia.

 

Videre er plagget en yndling hos den voldelige jihadistiske gruppen ISIS. Gruppen har tidligere innført bruk av plagget med tvang i områdene de okkuperte. Man kan se klipp fra muslimske kvinner som etter frigjøring fra ISIS tar av seg dette tvangs-symbolet.

Plagget i seg selv er svært kvinnediskriminerende, og signaliserer at en kvinne er en kilde til lyst og trøbbel i kontakt med andre menn, som ergo må pakkes i en telt for å ikke vekke seksuelle lyster.

 

Det er på tide at disse «tolerante» nordmenn åpner øyne for symbolikken og kulturen som ligger bak Niqab. De tror at ved at en kvinne får lov til å gå i Niqab, er hun i samsvar med den individualistiske, frie europeiske ånden og representerer en vakker annerledeshet, noe som er langt unna virkeligheten.

Dette er symbol på tvang som går fri under mottoet «fri vilje» her i vesten av slike som Leyla Hasic og hennes tilhengere.


Jeg kan spørre her om jeg i samme ånd, for eksempel, må respektere og rose en hvit mann som går med KKK hette i et sideliggende sted i Afrika der folk er ikke klar over symbolikken til en KKK-hette? Det ene plagget er kjønnsdiskriminerende, det andre er rase diskriminerende. Det er plagget jeg snakker om her, ikke personen, som med viten eller uvitende går med det. Må jeg virkelig finne plagget interessant og vise til ham som bærer det som den «hvite nusselige mannen med en søt hette»? Må jeg tolerere hans plagg og mene at han er annerledes og derfor må jeg finne verdi i hans annerledeshet og min åpenhet? Eller skal jeg konfrontere ham og de som er rundt ham ved å gjøre dem oppmerksomme på hva slags symbol han egentlig bærer.

 

Det er på tide at vi tar mer seriøst på symbolikken og kulturen som disse, diverse, religiøse plaggene representerer, og ikke bli blindet av vår egen misforståtte toleranse.

Vi må tørre å snakke om islamisme

 

Foto: Niklas Halle'n/AFP

 

I de siste dagene har den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan kommet med en rekke hårreisende uttalelser i offentlighet om Europa. Uttalelser som «Tyrkere i Europa må få minst fem barn fordi de er fremtiden», «Nederland er nazilevninger og fascister», «Europeere vil ikke gå trygt i gatene dersom de holder på sin nåværende holdning», den sistnevnte uttalelsen kom rett før terrorangrepet i London. Og hans siste utspill, som dreier seg om det såkalte «clash of civilisations», der han mener islam og kristendommen skal gå i krig med hverandre. Dette nevnte han i forbindelse med en EU-dom som gir arbeidsgivere tillatelse til å forby religiøse, politiske plagg som hijab.

Alle disse uttalelsene kommer i kjølvannet av at en rekke europeiske land, som Nederland og Tyskland, innførte restriksjoner mot at Erdogans ministre skal kunne drive politisk valgkamp på europeisk jord. Neste måned er det folkeavstemning i Tyrkia, der velgerne skal ta stilling til om president Recep Tayyip Erdogan skal få enda mer makt. Grunnlovsendringene som skal stemmes over er svært kontroversielle, og vil dytte Tyrkia i en mer totalitær retning med Erdogan ved makten.

Etter at Donald Trump ble president i USA og i den siste tiden generelt, har vi i vestlig media hørt mye om høyrepopulismens fremmarsj. Det merkeligste er hvordan vestlig media og politikere ofte snakker fritt om farene ved populisme uten å nevne islamisme i samme slengen. Erdogan, for eksempel, blir ofte referert til i vestlig media som en mann med nasjonalistiske tendenser, mens han i virkeligheten er en islamist med et eget islamist-parti og en islamistisk agenda.  En agenda som gjør ham mer populær hos hans religiøse fan-skare, både i Tyrkia og i den muslimske verden, og som appellerer til drømmen om en tilbakevending til den muslimske storheten à la Osmani-tiden.

Lenge har det vært en unnfallenhet i vestlig media når det gjelder å snakke om islamisme som en ideologi. Dette kan kanskje skyldes naivitet eller være uttrykk for et ønske om å berge europeiske muslimer fra konflikt, beskytte dem mot rasisme og gjøre deres integrering i det europeiske samfunnet lettere. Europeiske politikere og media har prøvd alt for at muslimske innvandrere skal føle seg hjemme og føle tilhørighet til Europa. De har drevet med inkludering, har besøkt moskeer, har forsvart retten til å bruke hijab og har ofte snakket om religionsfrihet i demokratiske, europeiske samfunn. Samtidig synes jeg deres unnfallenhet når det gjelder å ta islamisme på alvor, har vært kontraproduktiv. Deres vegring mot å nevne en sterk ideologi som islamisme, har gjort at europeiske borgere er blitt mer skeptiske til media og politikere og har vendt seg til ekstreme populistiske partier og uavhengige medier.  

Tragisk nok har denne unnfallenheten ikke bidratt til større toleranse for muslimske borgere. Tvert imot vet de fleste borgere ikke at det er forskjell mellom islam og islamisme og ofte blander sammen de utfordringene som islam som en religion har, med islamistisk politisk agenda. Dette indirekte har hjulpet til fremmarsj av høyrepopulisme.

Vegring mot å ta ordet islamisme i munnen kommer kanskje også delvis av at ordet peker mot islam, og dette faller majoriteten av europeiske muslimer tungt for brystet, ettersom de stadig vekk prøver å ta oppmerksomheten bort fra skyggesidene til islam med bortforklaringer og villedelse. Islamisme er en ideologi som har elementer av islam i seg, og selv om disse elementene er forvrengt og til tider tatt helt ut av den historiske konteksten, appellerer de dessverre med deres historiske referanser til et muslimsk publikum.  

Islamisme som ideologi ble iverksatt med den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Khomeini introduserte med denne revolusjonen en aggressiv type islam, som var svært fiendtlig innstilt til Vesten.  I tillegg ble to andre elementer som hijab og jødisk/israelsk konflikt også ganske sentrale elementer i islamisme. Som barn av islamismen opplevde jeg gjennom oppveksten hvordan denne ideologien ble implementert steg for steg. Jeg erfarte hvordan mitt land Iran gikk fra å være en sekulær stat til å bli et islamisert land, og elementer som jøde-/Israel-hatet, hat til Vesten og krav om hijab ble brukt for å spre denne ideologien. Dessverre er disse elementene som en slags trojansk hest, som appellerer til svært mange religiøse muslimer. Både tildekking av muslimske kvinners kropp og jødehatet har referanser i muslimske skrifter og kan brukes og er blitt brukt for å villede en god del troende muslimer. Khomeinis drøm var å eksportere sin islamske revolusjon til hele Midtøsten.

Fra første stund da han satt foten i Iran, snakket han om å lede den muslimske nasjonen (Ummah) og ta over Jerusalem. Dette appellerte sterkt til muslimer verden over, som ser på Palestina-Israel-konflikten som et slags sårt, muslimsk anliggende. Referanser fra islamske tekster, der jødehatet til en bestemt jødisk stamme i en historisk kontekst var nevnt, ble vrengt og brukt for å rettferdiggjøre et generelt hat mot jøder og Israel.

Det samme gjaldt hijaben. Tildekking av muslimske kvinner har ofte vært sentralt og en kilde til uenighet mellom diverse religiøse lærde i Islam. Khomeini brukte gjen-tildekking av muslimske kvinner som en slags verktøy for en tilbakevending til den muslimske storhetstida, siden av-sløring av muslimske kvinner stort sett skjedde etter nederlaget til Det osmanske riket og etter opprettelsen av sekulære stater i Midtøsten. Legg merke til at Khomeini aldri snakket om sin egen tilhørighet til den religiøse sekten Shii eller det store gapet mellom Shii og Sunnier. Dersom han hadde snakket om dette, ville han aldri kunne forene muslimer. Hans og hans etterfølgeres store drøm var å lede en samlet muslimsk verden og ta over Israel. Han gruet seg til å se shiier og sunnier i konflikt.

I begynnelsen var hans drøm bare en slags politisk propaganda, men med tiden og gjennom Salman Rushdie-saken, så han en enorm mulighet for å hevde seg blant muslimer som en sann muslimsk leder. Han visste godt at kritikk av islam i boka ikke faller i god jord hos muslimer generelt, og Rushdies roman kunne brukes på den måten. Han utstedte en fatwa mot Salman Rushdie, mobiliserte muslimer over en hel verden og fikk mange muslimer med seg.  Slik klarte han å stå fram som en seriøs muslimsk leder. Men dette ble også en vekker for andre muslimske land. Saudi Arabia så en mulighet til å bli mer synlige på verdensbasis for å hevde samme stilling, og få en lederrolle i den sammenheng.

Dessverre inspirerte Khomeinis islamistisk ideologi andre typer islamister, og vekket til livet en rekke bevegelser i Midtøsten i etterkant. Mujahedin i Afghanistan, al-Qaida og sist ISIS, er eksempler på utbredelse av islamistisk ideologi utover Midtøsten. Den islamistiske ideologien er nå spredt utover verden og helt til Afrika med bevegelser som Al Shabab.

Mens disse er eksempler på voldelige islamistiske ideologier, har vi hatt en rekke ikke-voldelige islamistiske ideologer i vår tid. De egyptiske Muslimbrødrene og Erdogans islamist-parti faller under sistnevnte. Dessverre har en del av akademia i Vesten lenge insistert på at Muslimbrødrene og Erdogan er ufarlige, ikke-voldelig islamister. Dette har også vært en direkte årsak til at fokuset på islamismens fremgang har vært fraværende i media.  Islamister er flinke til å bruke demokrati og ytringsfrihet til egen fordel. For eksempel, når Erdogan ber europeiske ledere om å følge demokratiske prinsipper som ytringsfrihet eller religionsfrihet, vil han bare bane vei for sin egen islamistiske agenda.

Det er på tide å tørre å snakke åpent om islamisme som ideologi, islamismes symboler og verktøy. Erdogan er ikke lenger en ufarlig samarbeidspartner for NATO, men en rival som hisser opp massene gjennom religion, mot Vesten og Europa, for å få oppslutning og makt. Vi må slutte å late som om høyrepopulisme i Europa og i Vesten har oppstått i vakuum, og innse at høyrepopulisme står i direkte sammenheng med islamismens fremmarsj. Begge er udemokratiske ideologier som ødelegger for en fri verden. Islamisme - enten fredelig eller voldelig - er en aggressiv ideologi med drømmer om khalifat og muslimsk storhet.

Denne drømmen kan virke fjern og uvirkelig, men den har rot i virkeligheten og historiske referanser, den skaper splittelse og kaos mellom europeere og muslimske borgere. Det er ikke uten grunn at Erdogan forsvarer hijab i Vesten i sitt siste utspill. Han vet at hans forsvar av hijab teller stort hos muslimer, og på den måten er han ute etter muslimsk oppslutning. Noe han sikkert vil få, siden hijab er blitt så viktig for mange europeiske muslimer. Vi må tørre å referere til Erdogan som en islamist og hans parti som et islamist-parti som bruker islam for hva det er verdt, for å få oppslutning hos de religiøse. Hans ideologi er ikke bare nasjonalistisk.

Dessverre har sekularitet ikke like sterke røtter som religiøsitet i en del muslimske land og slik jeg ser det, kan ikke sekularitet stå imot islamismens fremmarsj. Og selv om land som Tunisia eller Egypt for så vidt har klart å redde seg fra klørne til islamister, har sekularitet skjøre, ofte vestlig inspirerte, røtter i Midtøsten og i muslimske land, og blir ikke sett på som like autentisk som islamisme. Farene ved islamismens fremmarsj bør ikke bagatelliseres, ignoreres og settes til side, slik det hittil er blitt gjort i Vesten. Oppmerksomhet rundt islamisme handler ikke om å skape krigsretorikk eller gjøre livet til muslimer vanskeligere, men om å skape bevissthet hos europeere og europeiske muslimer og gjøre dem oppmerksomme på deres lojalitet overfor demokratiet.

"Those who want to sow discord are neither Sunni nor Shia, they are agents of the superpowers and work for them..(...) I hope that through considering this Islamic precept - that all Muslims are brothers - all Islamic countries will triumph against the superpowers and succeed in actualizing all Islamic ordinances.."  Ayatollah Khomeini 

Vær så god! Bli krenket

Denne historien startet tidligere denne uka. Et bilde fra en privat fest ble uten tillatelse delt i store, lukkede muslimvennlige grupper på nettet, grupper som har tradisjon for å henge ut frigjorte muslimske kvinner. I disse miljøene er ordet «hore» en yndet favoritt. Bildet viste meg sammen med noen andre kvinnelige sekulære muslimer og eks-muslimer. Hensikten var å «slutshame» oss og henge oss ut.

En muslimsk mann sto bak. Den samme mannen sammen med en journalist, mistenkeliggjorde i Klassekampen før jul enhver kvinne med muslimsk bakgrunn som kritiserer ukultur.

I lang tid har jeg forsøkt å nærme meg muslimske miljøer ved å ta en brobyggende og reformerende posisjon. Jeg har også vært i respektfull dialog med mannen som delte dette bildet. Jeg oppmuntret ham å bruke hans ytringsfrihet, og nevnte at han har talent. I ettertid sitter jeg tilbake med en noe bitter smak i munnen, du kan ikke gå i dialog med hat. For å si det rett ut: Disse menneskene er avhengig av fiendebilder.

Holder du kvinnene nede, holder du samfunnet nede. At den muslimske verden er stagnert er forståelig. Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp, seksualitet og sekularitet.

Dette er krise, det er ingen generalisering av menn fra muslimske land, mange av dem er svært flotte, opplyste mennesker som jeg er glad i og respekterer. Mange av dem er troende muslimer. Jeg snakker hovedsakelig om annen- og tredjegenerasjonsinnvandrere født og oppvokst i Norge, med et menneske-/kvinnesyn fra middelalderen. Hva gikk galt?

Så snart jeg går inn i en diskusjon på FB går en sint muslimsk mann løs på meg med sprengkraft som en bombe under vesten. Jeg har aldri skrevet hårreisende eller hard kritikk av islam eller muslimer, men sånn oppførsel provoserer meg til å utfordre disse holdningene. Disse menneskene er i en konstant tilstand av krenkelse, i en evig offerrolle, de maser om hvor koselig de er og hvordan de blir «stigmatisert». I virkeligheten har de grumsete totalitære trekk og etterlyser blasfemilover og sensur, de fornekter jødehatet blant muslimer, de har kvinneundertrykkende holdninger og uttrykker det verste hat mot annerledestroende, sekulære muslimer og eks-muslimer. En journalist med muslimsk bakgrunn skriver i dag i magasinet Utrop at han vil ha en kartlegging av «islamofobi» i Norge, han ønsker saudiarabiske tilstander i Vesten.

Hvorfor dele et privat bilde på et forum med mange tusen medlemmer av aggressiv karakter? De har tidligere vist samme nedlatende holdninger til kvinner med muslimsk bakgrunn, eksempler er Shabana Rehman og Skamløse jenter. Det som skjer og det er bevisst, er at de hisser opp en lynsj mobb og mobiliserer til hets og trakassering.

Islam har ingen tradisjon for å akseptere kritikk. Det er denne religionens ulempe og svakhet. Enhver fri tanke, ethvert spørsmål, enhver tvil blir respondert med voldsom gruppemobilisering, protest, sinne og til slutt vold. Denne hermetiske tilstanden har vart i 1400 år. Nok er nok. Mens kristendommen er blitt drøftet, hamret på, kritisert, karikert og forsket på, har vi i islam denne «stolte» tradisjonen hvor det endog skrytes av at det aldri vil tillates at islam lider samme skjebne som kristendommen. Mangel på kritikk er mangel på intellektuell tilnærming. Det er en tragedie for ethvert menneske med et hode på toppen av kroppen.

I den muslimske verden og i iransk historie ser vi hvordan den minste kritikk eller den minste reformvennlige vinkling er blitt jaget, drept og hugget ihjel. Det er ikke lenge siden hender og føtter til den iranske islamkritikeren Ali Dashti ble hugget av. Det er ikke lenge siden tungen ble skåret ut av munnen til komikeren Fereydoon Farookhzad etter at han gjorde narr av Khomeinis religiøse bok. Dette skjedde i Tyskland, i den frie vestlige verden. Og hva sier en mainstream muslim om Charlie Hebdo-massakren? Vel, mange er ikke spesielt imot den heller.

Skal disse menneskene gjøre noe for å få aksept for islam i Vesten og den ikke-muslimske verden, må de kanskje slutte med trusler, hets, drap, vold og hårsårhet?

I 1400 år har vi hatt en «hold kjeft eller dø»-innstilling i den muslimske verden. I det siste har Vestens akademia skjenket oss en ny forbannelse som de kaller «islamofobi». De samme menneskene som krenker meg, trakasserer meg, hetser meg og henger meg ut, går i offerrollen og trekker nå islamofobi-kortet om de blir kritisert. Du kjenner «crying bullies», bøllene som mobber andre og samtidig gråter. Skam over Vestens akademia for denne gavepakken til ufrihet!

Det går ikke én dag uten at jeg får ekle kommentarer på bloggen min fra folk som maser om Islam. Men kjære deg, du blir kritisert for grumsete holdninger og din middelalderske, kvinnefiendtlige innstillig, gjør noe med det! Respekt må man fortjene, du kan ikke innføre respekt, og du kan heller ikke fortjene det så lenge du bøller rundt blant andre.

En gang ble islam assosiert med mystikk og åndelighet og møtt med nysgjerrighet i Vesten. Jeg glemmer aldri en scene fra en gammel fransk film: Den franske filmkarakteren reiste rundt i Marokko og den marokkanske sjåføren stoppet bilen for å be i solnedgangen med sanddynene i bakgrunnen. Det var vakkert. Jeg savner den islam.

For meg som er vokst opp i en sufi-tradisjon som europeere, tyskere og franskmenn oppsøkte for å oppleve mystikk og skjønnhet er det smertefullt å se at vi har mistet vårt europeiske publikum.

Scenen fra den franske filmen får du aldri tilbake om du fortsetter å være bølle, å stoppe all kritikk, å stemple og hetse andre. Scenen fra ørkenen er tapt for alltid på grunn av sånne som deg.

Tiden da mørkemenn som deg mishandlet muslimske kvinner er over. Vår kamp for frihet er såvidt startet, det er smertefullt for dere, men historien er full av momenter der mørkemenn har tapt kontrollen på grunn av nye, overveldende ideer, det kalles progress. De mørkemenn har skreket av smerte og gått løs på den ene etter den andre og krenket var de òg. Men noen ganger er krenkelse nødvendig. Så vær så god, bli krenket!

Ære og jomfrudom

Coffee and Sex
Licensed from: sdCrea / yayimages.com

Jeg har av mange grunner lenge nølt med å skrive dette innlegget. Forrige gang jeg skrev om jomfrudommen ble jeg av et par sinte menn beskyldt for å spre umoral, og jeg ønsker ikke å fremstå som vulgær eller uforskammet. Jeg vil heller ikke generalisere og er lei av fremstillingen av muslimske jenter som undertrykte. I Norge ligger innvandrerjenter høyt på utdannelsesstatistikken. Og utdannelse og økonomisk uavhengighet er det viktigste element i kvinnekampen. Utdannelse er organisert kunnskap. Og det er nettopp kunnskap dette innlegget i siste instans etterlyser.

En venninne av meg fortalte om sin datters venninne, en jente på 14-15 år fra en konservativ, religiøs muslimsk familie som har sex uten at familien vet om det. Og det er ikke snakk om naturlig sex for en jente på hennes alder; for å bevare jomfrudommen ser hun ingen annen utvei enn å praktisere en alternativ type sex.(analsex)

Det er en del som henne der ute, og det bekymrer meg. Fenomenet er utbredt i islamske samfunn à la det jeg kommer fra. En nær slektning av meg som bor i Iran, sier at de fleste unge mennesker i Teheran i dag har sex, men for noen jenter er denne alternative type sex fremdeles mest akseptabelt.

Påkjenningen er stor for unge jenter, men også for unge gutter som bærer ansvar for å holde jenta ærbar. Den emosjonelle nærheten blir ikke ivaretatt, kjærlighetsakten blir redusert til å få ut seksuell frustrasjon. Dette er unge menneskers første, spennende seksuelle opplevelse, og for en del kan det bli den form man forventer livet ut. Den type sex er hverken kjærlig eller givende for forelskede unge mennesker, det er eksperimentell sex for erfarne mennesker.

Etter en reise i Midtøsten fortalte i 2013 den egyptisk-kanadiske aids/hiv-forskeren og aktivisten Shereen El Feki om fenomenet på Ted-talk. En marokkansk kvinne, Faiza, hadde født en sønn, men skrøt etterpå av å være jomfru hvilket hun hadde medisinsk attest på. Faiza lot som at hun hadde hatt «jomfru-fødsel» mens i virkeligheten hadde hun hatt den type sex. Det Faiza ikke vet er at en liten prosent blir faktisk gravid av det.

Med naturlig sex risikerer en ugift jente mye. En del hevder å være jomfru for ikke å miste ære. Noen opererer inn ny jomfrudom fordi det sosiale presset er for stort, de frykter for sitt liv og må beskytte seg mot æresdrap eller offentlig gapestokk. Noen bestiller jomfrukapsler med rød farge på nettet, de er laget i Kina og lover å gi tilbake tapt ære. All denne ukulturen stammer fra «tilbedelsen av jomfrudommen».

Denne ukulturen blir ikke parkert ved grensen når man flytter til Vesten. Av frykt for å tape sin religiøse eller kulturelle identitet blir foreldre ofte mer konservative i møte med vestlig kultur. De setter jentebarn som er født og oppvokst i vestlige samfunn hvor sex er akseptert, under enormt press for å avstå fra sex. I møte med det annet kjønn ser disse jentene ingen annen mulighet enn å akseptere denne type sex

Mitt poeng er ikke at ungdom for enhver pris skal ha sex, selvfølgelig er det lov å velge det bort. Men problemet er at en del jenter på hjemmebane later som om de er dukker uten følelser og behov. De lever et dobbeltliv under konstant frykt for å bli oppdaget. Ofte kjenner ikke disse jentene til farene for aids-smitte knyttet til den type aktivitet. Sjansen for å få Aids av den type aktivitet er mye større enn vanlig sex. Ofte bruker de ikke kondom, og som ung og usikker kan det være vanskelig å vite om dette er noe de virkelig vil. Uklare grenser gir rom for misbruk. Men de har ingen å snakke åpent med, ei heller mulighet til å la naturen gå sin vante gang.

I Midtøsten krever dagens unge jenter større rettigheter, internettkampanjer har vært banebrytende og tabuene brytes. Det er trist å høre at her i Norge går en del jenter til private leger for å sjekke om det kan synes på dem om at de har hatt den type sex før ekteskapet. Det er trist å høre om unge jenter som desperat søker en imam for å bringe på det rene om den type aktivitet er halal (tillatt).

Konservative religiøse miljøer, uansett religion, vil aldri tillate sex utenfor ekteskapet. Men de kan heller ikke fjerne grunnleggende behov for nærhet og seksuell erfaring hos ungdom. Frigjøringen vil ikke skje gjennom de geistlige, men gjennom opplyste foreldre. Om man skal lytte til de geistlige får man repetert samme gamle lekse som for 100 år siden. Men det finnes borgere som ikke bryr seg om de geistlige og prøver å kombinere et moderne liv med religion. Det finnes for eksempel ikke mange bokstavtro imamer som ikke aksepterer polygami. Men det finnes svært mange muslimske kvinner som er imot polygami.

Å anse en jente som har hatt sex som B-vare, en ingen vil gifte seg med, tilhører historiens skraphaug. Selv i Midtøsten er frigjøringen i gang og en del innvandrerfamilier også her til lands har vært med denne bølgen. Selv om man ikke blir lykkelig av sex alene, kan man heller ikke sykeliggjøre og pervertere unge menneskers naturlige drifter. Ungdom må beskyttes og ukulturen må møtes med åpenhet og kunnskap.

Abid Raja! Jødeutryddelse har ingenting med Listhaug å gjøre.

NTB Scanpix

 

Stortingspolitiker Abid Raja (V) sa igår til ABC nyheter at vi ikke må la Trumper eller Listhauger splitte oss.

Han sier at høyrepopulister kan få makt i Europa i 2017 og mener retorikken er skremmende lik den som ble ført mot jøder før annen verdenskrig.

Det er ingen tvil om at høyrepopulismens vekst er et reelt problem. Men problemet må ikke sees isolert. Islamismens og høyrepopulismens vekst er vår tids politiske Ying Yang, motstykker som forsterker hverandre. Raja som selv er blitt rammet av islamistenes trussel må vite bedre. Han og de fleste islam eksperter i norsk offentlighet, er bare opptatt av høyrepopulismens og lite opptatt av islamismes fremgang. Jeg husker en uttalelse under Oslo Freedom-konferansen i 2016 fra den tyrkiske journalisten Mustafa Akyol, en forkjemper for ytringsfrihet i dagens islamiserte Tyrkia: «Dersom du bor i Tyrkia nå, føler du fra all statlig propaganda at Vesten står ved portene og er klar til angrep.»

Sånn er Tyrkia under islamisten Erdogan. For islamistene er Vesten den største fienden, den vestlige kulturen er dekadent og må bekjempes. Jeg vokste opp med samme retorikk i Iran under islamismens fremvekst. I disse landene går det ikke én dag uten at Vesten gis skylden for problemene, Vesten er roten til alt ondt.

Jeg synes det er kunnskapsløst av Abid Raja og mange med ham i en betent tid som dette, bare å være opptatt av høyrepopulismen. Ved å «glemme» den andre siden villeder de den offentlige samtale.

Å hevde at det er paralleller mellom muslimenes situasjon i Europa nå og jødenes under annen verdenskrig, er ikke bare uriktig, det er spredning av konspirasjonsteorier.

Kanskje Abid Raja ikke har fått med seg at vi opplever masseflytting av jøder fra Europa til Israel, en av grunnene er nettopp den muslimske innvandringen. Det er sterke antisemittiske holdninger i deler av den muslimske befolkningen, og et av islamistenes terrormål i Europa er jødene. 9. januar 2016 ble nærbutikken i det rolige arbeider- og middelklassestrøket Port de Vincennes i Paris rystet av et brutalt gisseldrama. Etter hvert ble det klart at butikken ikke var tilfeldig valgt av terroristene. Det var franske jøder som var målet for terroraksjonen.

Abid Raja glemmer også at mektige muslimske stater like utenfor Europa er svært opptatt av muslimene i Europa. Ikke fordi de bryr seg om europeiske muslimers velvære, men fordi de har egeninteresser og bruker dem for deres egne politiske spill. Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia, alle påberoper seg retten til å snakke på vegne av den muslimske befolkningen (ummah). Muslimske organisasjoner og trossamfunn i Europa og Vesten er sponset av den ene eller den andre av disse stormaktene.

Den muslimske propagandakanalen Al-Jazeera er eid av den rike gulfstaten Qatar. Kanalen hadde nylig en sak om hvordan en muslimsk mann ble kastet ut av et UNITED-fly fordi han snakket arabisk med sin mor på mobiltelefonen. Nyheten gikk som ild i tørt gress i sosiale medier og ble delt av alle mine muslimske venner som et eksempel på den grusomme behandlingen av muslimer i Vesten. Dette til tross for all verdens diskrimineringslover som skal beskytte den muslimske befolkningen i Vesten. Senere viste det seg at mannen var en prankster som hadde løyet om det hele, en mann som har som jobb å tøyse for å få publikum på sin Youtube-kanal. Jeg er ikke sikker på at saken ble oppklart for de millioner muslimer som delte denne saken fra A-J.

Et annet eksempel er den burkinikledde kvinnen på stranda i Nice i et terrorrammet Frankrike. Mens iranske kvinner blir diskriminert, fengslet, bøtelagt, slått hver eneste dag for ikke å ville bære den obligatoriske hijaben uten en samlet, internasjonal protest, var en hel verden i fyr og flamme fordi hun ble bedt av politiet å ta av seg burkinien, takket være denne enorme propaganda maskinen.

Enda et eksempel er Al Jazeeras svært omtenksomme rapporter om flykningenes elendige kår i Europa. Den Qatar-eide nyhetsstasjonen stiller ikke en eneste gang spørsmål om hvorfor Qatar, verdens rikeste land i 2016, ikke hjelper disse nødstilte menneskene.

Sylvi Listhaug er blitt skivemål for allslags personangrep, men å sette henne i sammenheng med jødeutryddelse er bare kjipt. Ministeren er kanskje retorisk splittende, men å kaste ut ulovlige immigranter basert på lov vedtatt av Det norske storting, har ingen ting med «jødeutryddelse» å gjøre.

Jeg er enig at vi har alle plikt å bygge bro mellom muslim og ikke-muslim, mellom medmennesker i vår mangfoldige samfunn, nå mer enn noensinne, men å bruke populistisk retorikk for å høste popularitet blant sine egne, er like ille uansett hvem det kommer fra.

hits