regressiv-venstres skitne spill

Bilde hentet fra Radikal portal bloggen

 

Ytre venstre-bloggen Radikal portal har hengt meg ut og laget en sak om min diskusjon med Ali Mirahmadi på FB, der jeg spør ham om han er spion for det iranske regime.

Jeg har støtt på Mirahmadi mange ganger i diverse diskusjoner på nettet og visste ikke at han er bydelsrepresentant for Rødt Gamle Oslo. Han har stadig utmerket seg ved sine frontalangrep på eksiliranere, og på meg spesielt. Hans stadige angrep på samfunnsdebattanter som setter kritikkverdige forhold ved islam under debatt, gjorde at jeg valgte å stille dette spørsmålet.

Radial portal henger seg opp i spion-poenget og overser Mirahmadis rasismeanklager mot en rekke kjente personer i samme tråd, hvorfor det? Er dette kameraderi mellom røde venner, eller er det for mye å forvente redelighet fra Radikal portal, eller ble disse uttalelsene slettet?

Mitt mangeårige arbeid for innvandrerkvinners rettigheter er aldri blitt nevnt av Radikal Portal. Radikal portal nevner heller ikke at Mirahmadi ganske konsekvent trekker rasismekortet mot folk som er uenig med ham. I tidligere FB-poster er SVs stortingsrepresentant Solhjell blitt kalt en populist som er ute etter rasiststemmer, og den svært saklige journalist Erik Stephenson jobber for «rasistavisen» Nettavisen.

Mirahmadi har gjort det til en vane å anklage meddebattanter for rasisme. Vi som mottar disse anklagene løper ikke til våre kamerater og får dem til å slå dette sensasjonelt opp i sine blogger.

For meg som har flyktet fra et regime som henger folk opp i galgen for enhver kritikk av islam, er det naturlig å stille spørsmål ved bakgrunnen til disse hysteriske angrepene. Vi i det iranske eksilmiljøet vet nemlig at det finnes spioner blant oss. Vi må alltid være oppmerksom på det. En rapport kan sette livet til våre familiemedlemmer i hjemlandet i fare.

Det ble skutt mot William Nygård her i landet, og deler av etterforskningen pekte mot Den iranske ambassade. Iran og Saudi-Arabia er erkerivaler som begge vil ha monopol på Islam og vil forby kritikk av islam. Det er sjelden å finne slike unyanserte pro-islamske bøller av iransk opphav. På denne bakgrunnen spurte jeg ham. Han kunne bare svart meg, i stedet løper han til sine kamerater og går i offerrolle.

Det ser ut til at islamovenstre og støttespillerne deres islamistene, er i harnisk over Nettavisens islamdebatt som går av stabelen 15. februar. Kritiske bloggere som deltar på dette seminaret vet at det ihvertfall ikke er noen lønn å hente for oss som kritiserer islam.

Islamapologeter har i tiår fylt media, de har fått budsjetter og anerkjennelse og butikk for å snakke og skrive og arrangere seminarer om islam og spre sitt budskap. Det er vår tur nå og sånne hitlinger viser bare hvor viktig det er å stå opp mot dem. Håper mange møter opp på seminaret og tusen takk til Nettavisen for motet de viser. Dette er ikke en lett oppgave.

Vel møtt!

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Kampen kirke- kilde: kirken.no

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Forleden gikk jeg forbi Kampen kirke og fikk lyst å stikke innom. Juletid og åpne kirkedører kan friste en spirituell person som meg. Jeg liker å gå i kirker, gamle moskeer og templer, sitte og la tankene vandre. Kirken virket gammel, alteret var vakkert og lysekronene storslagne, men den var så tom at jeg kunne høre mine egne skritt. Ikke en eneste sjel var å se.

På en måte var det fint å være for meg selv og gruble, på den annen side gjorde den folketomme kirken meg trist. Nå som kristendommen er humant harmonisert med menneskerettighetene og fullstendig spiselig, er det nesten ingen der å se. Vi har lesbiske biskoper og prekenene våre dreier seg bare om kjærlighet til medmennesker, men kirkene er folketomme. For mange som ønsker å humanisere islam på samme måte som kristendommen, virker sånne scener skremmende.

Hvorfor kan ikke min etnisk norske venninne gå i kirken og finne spiritualitet, spurte jeg meg selv. Hun som er så glad i å messe i yoga timer, tenne sterk røkelse og mumle merkelige, uforståelig fraser på indisk. Hver gang hun har anledning reiser hun på spirituelle reiser til India, hun jager guruer som heter Mooshu eller Ushoo som gir henne one-linere om livets mysterium, de retter opp hennes chakra slik hun forklarer meg, og lover at hennes tredje øye skal snart åpnes.

Kunne hun ikke kanalisere sin spiritualitet gjennom kristendommen? Hvorfor er Buddha mer eksotisk enn Jesus?

I går leste jeg om Slemdal skole som har bedt foreldrene om tillatelse til at barna skal gå rundt juletreet i siste uke før juleferien. Saken tok etter hvert en merkelig vending i kommentarfeltene, det ble antydet at muslimene blir krenket av at barn går rundt juletreet. Det er ingenting som tyder på dette. Snarere tvert imot slik det kommer frem av Side2-reportasjen, ser det ut at rektoren viser til en innstramning fra Utdanningsdirektoratet i opplæringslovens paragaraf 2-3a, som tolkes dithen at enkelte kan oppfatte det å gå rundt juletreet som utøvelse av religion.

Vi vil ikke støte noen, sier rektoren til Nettavisen. Det er faktisk noen nordmenn som har problemer med dette, hvem de er og hva de mener er uklart. Men dette problemet må ikke dyttes på innvandrere, eller muslimer, selv om det kan finnes skumle islamister der ute som fryder over dette. Man kan samtidig spørre seg om hvorfor en slik innstramning av loven rammer juletreet og ikke barnehijab?

Kanskje er det på tide at nordmenn spør seg hvor denne forakten for sin egen kultur kommer fra? Hvordan kan man fornekte sin egen kulturelle arv? Her snakker jeg selvfølgelig ikke om den religiøse arven, jeg er ingen religion fan og en svoren tilhenger av sekularisme. Men den kulturelle arven er noe vi mennesker trenger, det er de verdier vi er bygget av og består av, tradisjoner som er verdsatt i mange generasjoner.

Som samfunnsdebattant i Norge har jeg over tid merket en merkelig forakt for egen kultur og kulturelle arv blant nordmenn. Jeg er enig i at umenneskelige tradisjoner bør forkastes og glemmes, men hva med de gode, fredelige tradisjonene? Ofte får jeg inntrykk av at nordmenn krenkes av sin egen kultur, eller av seg selv. Hvor kommer dette selvhatet fra?

Samme mennesker som forsvarer ekstreme religiøse og kulturelle fenomener blant oss innvandrere, barnehijab og niqab for å nevne noe, tåler ofte ikke et fnugg av sin egen kultur. Alt fra de andre er eksotisk, det oser av en slags annerledes varme. Mens deres egne tradisjoner gir dårlig selvfølelse og krenker dem. Norge eller Europa er individualismens kontinent, her får du lov til å bryte ut av kollektivet og du får ros for det. Men betyr dette at man skal hate alt som har med kollektivet å gjøre; kollektivet omfatter jo også språk, kultur, historie, religion, mat og litteratur. Hvordan kan man hjelpe et folk som har lyst til å utslette seg selv?

En kultur kan ikke ta vare på seg selv og overleve om den tæres ned og oppløses av sine egne fra innsiden.

 

Den intolerante minoriteten

European Architecture
Licensed from: lobzik / yayimages.com

Populismen er på fremmarsj, fremmedfrykten øker i Europa. Det er mange årsaker til dette, globalisering, økt arbeidsledighet og innvandring er noen stikkord. Men minoritetene selv er ikke uten skyld i den mørke retningen vi beveger oss i.

Jeg tilhører selv minoritetsbefolkningen og har utviklet en slags radar som skiller mellom fremmedfiendtlige holdninger og legitim kritikk mot innvandring. Tidligere tok jeg enhver kritikk mot innvandrere som et slags personlig angrep. Med tiden er jeg blitt mere nyansert og jeg har forstått at en del av kritikken mot innvandrere/innvandring er legitim. Innvandrerminoriteten har dessverre utviklet seg til en intolerant gruppe som surfer på det øvrige samfunnets toleranse. Det er en strategi som er dømt til å mislykkes.

Vanlige europeiske borgere som engang trodde på den vakre fortellingen om det multikulturelle samfunn, som forsvarte eieren av innvandrerbutikken på hjørnet, har merket seg holdninger hos innvandrere som de absolutt ikke liker. De er vettskremt. Dessverre kommer en god del av disse dårlige holdningene fra muslimer og deres religiøse intoleranse: Jødehatet, fiendtligheten mot ikke-troende og homofile, intoleransen mot gris, hund og alkohol.

Dette gjør noe med den europeiske borgeren. Det er ikke han som ringer politiet fordi hans homofile venn ikke blir håndhilst på eller enda verre, blir banket opp av muslimer, eller er redd for å si at han er jøde eller hun får ikke drosje fordi hennes førerhund ansees som uren. Det er muslimer som anmelder i hytt og pine. Hijabkledde anmelder arbeidsgiveren på et privat sykehjem fordi hijab ikke blir akseptert, eller fordi en frisør har nektet en hijabkledd kvinne adgang til salongen.

I møter med den yngre generasjon muslimske innvandrere har jeg merket at de fleste ikke er autonome, de ser på seg som offer for systemet, samfunnet eller strukturer i samfunnet. De er sinte og føler seg diskriminert, uglesett, mistenkeliggjort, enda de har like rettigheter som alle andre.  Denne mentaliteten ser man ikke hos andre minoriteter, selv om vi har en del fremmedfrykt her til landet. Kanskje grunnen er at de vil tvinge sin tro på det sekulære samfunn. Religionen er en stor del av dem, de vil ha aksept ikke bare for seg selv, men også for sin altoppslukende religiøsitet. Og det i Europa, fra et folk som misliker religion av alle slag. Et folk som lenge har kjempet sine kamper for å drive religion ut av det offentlige rom, for å få borger/ og kvinnerettigheter. Et folk som har tømt kirkene, kjempet mot deres mørkemenn, og føler seg ferdig med denne kampen.

Europeerne gidder ikke mer religiøst mas og overtro. De vil leve sitt liv. Vil de drikke foran TVen, se lettkledde damer mens de spiser grisekjøtt og hunden vanker rundt føttene deres, så kan ikke vi endre det på grunn av noe vi tror på. Vi må akseptere og respektere det om vi skal ha noen sjanse til å leve sammen med dem. Det «minoritetstyranniet» må vi slutte med.

Det går mot slutten av æraen for toleranse for andres intoleranse. Europeerne er i ferd med selv å bli intolerante, og nå får vi føle hvor horribelt det er å møte intoleranse. De er lei av å spise halal kylling av hensyn til andre, de vil ikke høre mer om hvor fæl de er, om hvor diskriminerende deres samfunn er, når de har gitt oss like rettigheter som dem selv. De er lei av å gå med skuddsikker vest og politibeskyttelse fordi de kritiserer islam. De vil ikke ha overtro og religion på dagsorden. De ønsker ikke å være verten som blir diskriminert i sitt eget hjem. Det må vi forstå før det er for sent.

Hans-Wilhelm har rett om Sylvi Listhaug

GLEMT FOLKET: Hans-Wilhelm Steinfeld mener norske politikere og medier er for politisk korrekte.  Foto: Bjørn Sigurdsøn (NTB scanpix)

 
I etterkant av det amerikanske presidentvalget har et par reportere trukket medias rolle i seieren til Donald Trump under tvil. Den politisk ukorrekte, satiriske liksom reporteren Johnathan Pie hadde en video på Youtube med nærmest to millioner seere hvor han sier at mange støttet Trump, men turte ikke å si ifra. MSNBC morgenvert Joe Scarborough sa tirsdag at media handlet som cheerleadere for Clinton. Mange tusen mennesker møtte opp i kampanjer til Trump men media rapporterte ikke om dem.
 
Her hjemme, sier NRK veteranen Hans-Wilhelm Steinfeld (65) i et intervju med Dagbladet at norske partier og medier er så politisk korrekte at de ikke har fått med seg hva som egentlig skjer og tenkes rundt om i landet. Media underslår støtte til Sylvi Listhaug og hennes innvandrerpolitikk, av politisk korrekthet.
 
Når media som fjerde statsmakt mister sin objektivitet og tar side i en debatt, da har de svekket demokratiet. Folk mister sin tro mainstream media og leser heller nyheter andre steder. Jeg selv merker på bloggen, hvordan folk lenker til andre kilder i kommentarfeltet (når jeg har det åpent).
 
Man får det inntrykket at de for lengst har sluttet å lese mainstream aviser. Samtidig er det ofte problemet at blogger og andre kilder, i mangel av et grundig redaksjonelt arbeid, kan være ensidige eller noen ganger til og med feil. Vi gambler med demokratiet fordi mainstream media har tatt avstand til folket og har tatt på seg rollen som bedrevitere.
 
Media virker å ha tatt rollen om en vis far eller en streng lærer på seg og skal belære folk hva de skal mene, og i hvilken retning de skal tenke. Folk er ikke barn, de liker ikke den type umyndiggjøring. De vil ikke ha sensur og politisk korrekthet, og de vil til tider være politisk ukorrekte, tenke fritt og sette spørsmål ved viktige saker, uten å bli dømt.
 
Bare ved å ta en åpen og fordomsfri debatt og med imøtekommenhet kan man drepe myter og formidle sannheten. Når media stadig vekk løfter den moralske pekefingeren og vil fortelle folk hva de MÅ tenke, i stedet for å rapportere hva som skjer der ute, får vi et tillitsproblem som gir avstand mellom folket og media. Det er demokratiet som til slutt vil tape på dette.

Hijabnekt hos sykehjem

Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte å gå med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de går med hijab eller ikke. De er mine medsøstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet på kvinneundertrykkelse, dette verktøyet for skamlegging av kvinnehår, begynner å gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det må utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir ført bak lyset når de får beskjed om at hijab er påbud i Islam. Først og fremst er det muslimske kvinners oppgave å kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjøringsobjekt, og det sprer seg som ild i tørt gress.

Før den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg må gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religiøse miljøer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet når de dekker seg til på en bestemt måte.  På den måte skulle de gjøre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen «Ummah», slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjør seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg på om de vet det, men gjør det for å fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig å unngå å se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved å alminneliggjøre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til å innføre æres- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er «pornoansikt», at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hår, med å bruke voldsom sminke, trutmunn og høye, falske øyenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol på islamisme, men et uttrykk for religiøs konservatisme. Jeg er vokst opp med en religiøst konservativ kvinne som jeg elsket høyere enn min mormor. Hun dekket seg til for å tilfredsstille Gud, for ikke å gjøre synd, og hun så like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi pornoansikt. Det pirrer dem så sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjønnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg på hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser håret sitt og går med allværsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det å være beskjeden. Ironisk nok gjør disse jentene alt for å være det motsatte. De bruker hijab for å pirre menn; «se meg, men ikke ta på!». De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religiøst konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr å være beskjeden.

De religiøst konservative brukte tildekking for ikke å virke attraktiv og for å unngå synd, ikke for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.

Penistyranniet

 

Baboon (Papio hamadryas ursinus), male
Licensed from: FernandoCortes / yayimages.com


 

Denne uka kunne vi lese i Morgenbladet om makt og følelser i akademia: Om en hånd på en rumpe, slibrige SMSer, et smil og «bli med meg, jeg har kondom i lommen, mannen din er jo ikke her». 

Samme uke kunne vi lese om en voldtektsmann som var blitt frikjent selv om han hadde erkjent straffeskyld. Fordi offeret hadde en væremåte som oste av «kom og ta meg!»

 

I Iran har vi nå en Sharia stat, et sted der kvinner blir sett på som annenrangsborgere, og patriarkatet og penisen totalt hersker. Her i vesten har man så mye friheter som kvinne, og har kommet langt, allikevel er man ikke i mål.

 

Om jeg ikke visste bedre ville jeg sagt at jeg konspirerer, men jeg merker mer og mer, jo eldre jeg blir, hvor presset kvinner, med varierende grad, er i peniskongedømmet overalt i verden.

 

Presset fra penisen er overalt, den er alltid sulten, den må mates og tas hånd om. Penisen er kraften bak alt; forretning, mat, skjebne, gud, patriarkatet, selve livet. Jo eldre jeg blir, desto mer merker jeg penistyranniet på kroppen. Det går sjelden et par uker uten at en hyggelig melding fra en bekjent ikke snus til en slibrig samtale som inkluderer en ekkel seksuell formulering, eller et nakenbilde blir katapultert i den digitale verden.  

 

Glem invasjon fra marsboere, aliens med store øyne og merkelige figurer som skal ta over jorda. Invasjonen er allerede gjort, tyranniet er fullbyrdet. Uansett hvor planeten vi kvinner befinner oss, er vi slaver av penisens allmakt på en eller annen måte. Mens kvinner er totalt lammet av på andre siden av kloden, vrir kvinner seg under presset også her.

 

Det gikk galt forrige gang jeg var på kino sammen med en god venn. Ikke fra min side, men fra penisens side. Vi så en emosjonell krigsfilm og utvekslet gode, varme følelser ved å holde hverandre i hånden. Da Kongen ga sitt heroiske nei til Quisling merket jeg en hånd under skjørtet i mørket. 

 

Man vet ikke helt hva skal man si, hvordan man skal respondere, jeg blir fremdeles i min alder satt ut og mister munn og mæle. I ettertid er jeg bareinnmari lei av penisens tyranni. 

 

Man kan ikke en gang ta på seg strømpebukse og en skjørt en solfylt vinter dag og sette seg på trikken før mannen ved siden av glor og penisen i hodet hans mener at strømpebuksen, kvinnen, lårene og alt er der bare fordi han er der. Kvinnen i setet ved siden av eksisterer fordi penisen eksisterer og dikterer.

 

Vi kvinner må spørre kong Penis om hva skal vi ha på oss, hvor vi skal ferdes, når vi skal ferdes, hvordan vi skal oppføre oss, hvor mye vi skal drikke, slik at den ikke blir tirret, nysgjerrig eller interessert. 

Livet under penistyranniet er til tider uutholdelig.

 

Guds menn

Irans parlement i Tehran. Photograph: Ebrahim Noroozi/AP

 

I det siste har jeg hørt en del negative ting om sekulære muslimske stemmer. I et tilfelle er vi blitt kalt for sekulære fascister av de religiøse og deres tilhengere.

Sannheten er at kampen mellom sekulære og religiøse krefter står om viktige samfunnsverdier. Det er en vanskelig og komplisert kamp. I den muslimske verden har de sekulære krefters tap av denne kampen gitt oss horrible teokratier som Iran og Saudi Arabia. I det siste har vi vært vitne til hvordan Erdogans islamist-konservative parti AKP har tatt over i Tyrkia. I Egypt er Det muslimske brorskap nå erklært som en terrororganisasjon. I Tunisia truer islamistiske terrorister stadig vekk folkets kamp for sikkerhet og sekulære verdier.

I mitt kjære hjemland Iran herjer og hersker Guds menn. Et av mange forferdelige eksempler på hva Guds menn får seg til å gjøre, er en sak som i det siste har rystet landet.

En kjendis-koranleser (vi har en del folk som leser koranen med pen stemme), den 46-årige Saeed Toosi, lærer til Irans øverste leder Khamaneis sønn, er beskyldt for seksuelle overgrep mot en rekke guttebarn som han har vært koranleser og -lærer for.

Guttebarna er blitt voksne menn nå og saken deres er blitt trenert av det islamske rettssystemet i Iran.  I frustrasjon har de kontaktet opposisjonelle iranske medier for å nå ut og bli hørt.  Regimet har prøvd å sette lokk på saken, de er blitt beskyldt for å være medskyldig, å være utenlandske agenter, å være barn som ba om det.

Kjendis-koranleseren har sammen med en rekke prominente geistlige beskyldt disse unge mennene for å være bråkmakere. Han har sagt at han har tatt det opp med guden sin og fått tilgivelse, den øverste lederen har også tilgitt ham. Han skjønner ikke hvorfor saken er så viktig. Han bare skjønner det ikke, disse barna har vært så heldige, mener han.

Frykt ikke Gud, frykt Guds menn. De fleste (selvfølgelig ikke alle) virker så koselige under et sekulært styre, men så fort de får makta får pipen en annen lyd. Det er riktig at overgrep kan skje fra ikke-troende til troende også, men bare et demokratisk sekulær styre gir rom for religionsfrihet slik vi kjenner fra nyere tid.

Jeg er svært glad for at jeg ikke bor i en stat der Guds menn har makt. Fordi de tenker ikke på menneskerettigheter, de ser på seg selv som Guds utvalgte, de forkynner Guds lære, de er ingen agent for individuell frihet og kritisk tenkning. De er agent for en «sannhet» som er gitt i gamle tekster, en sannhet som skal leses for små barn i segregerte klasser der djevelen skal drives ut av dem sammen med homofili og naturlig seksualitet. Guds eldgamle tekster og Guds lære er alt disse menneskene bryr seg om. De har forstått alt riktig, fullt uvitende om at det finnes millioner som dem som påstår akkurat det samme.

Like før den islamske revolusjonen var faktisk en del iranere begeistret for Ayatollah Khomeini. På avstand virket han som den snille, åndelige faren vi iranere lenge hadde ventet på. Åndelighet og religiøsitet er noe vi mennesker tørster etter, men det er farlig i kombinasjon med makt. Det tok ikke lang tid før iranerne skjønte hva slags maktsykt monster denne Guds mann Khomeini var, og like etter fikk verden smake hans medisin, islamismen, en ødeleggende ideologi med drømmer om khalifat og sharialover, som nå har spredt seg over hele kloden.

Igjen er jeg glad for at jeg bor i Norge, i en demokratisk stat som setter sekulære verdier høyt, en stat som holder Guds menn langt unna makten.

Er det norske samfunnet så diskriminerende?

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordømte i Dagbladet i går truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om «Fatumo», en person som skyver religionen foran seg for å unngå å måtte ta arbeid og for ikke å la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger før hun sluttet å telle, det er prisverdig at også somaliere reagerer på dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir håp. Men hvor helhjertet denne fordømmelsen er, kan man lure på. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de går fra praksisplass til praksisplass uten å få jobb, hvordan vitnemål og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor å stå frem med rak rygg og kompromissløst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin støtte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religiøst konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, får ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er høy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve å bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjør ikke saken lettere ved å skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede på et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset måtte avbryte for å be!  

 

For en stund siden så jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svære hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan være til hinder for å utføre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor å ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang på gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har fått i dette landet, må vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi må innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for å slippe å jobbe. Det handler om de av somaliere som blir så provosert over å bli avslørt, at de truer med å drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som må tas tak i. Vi trenger ingen tåkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

Norsk niqab-støtte

 

Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har også hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner på en benk på Grønland, uten å merke at niqaben har vært til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har også spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun på khrono.no. 

Sånne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri å forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstår ting ihjel, noen ganger forstår de så mye at man lurer på om de går glipp av hele poenget.   

Jeg møter stadig vekk forståelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om også den innfødte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til å ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun så provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og være eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; føle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forståelsesfull og flott hun har vært i møte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er så overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er så fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forståelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forståelse ikke stopper der, hun forstår kanskje også annen ukultur som polygami, jenteomskjæring og æresdrap. Så lenge de foregår blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spør på slutten av sin kronikk om de skråsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvfølgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstår så inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg på vei til Nav for å tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken på å gå hele veien tilbake i gater dekket av snevær, fristet ikke, jeg har dårlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsøk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tøyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun bøyde seg og løftet opp hansken min. Jeg kunne høre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg følte meg nær henne av takknemlighet, men jeg savnet å føle tilhørighet, å ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen så jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun så på meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. Øynene i sprekken avslørte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet å vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte på alle de gangene jeg i min kultur hadde hørt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for å ikke synde, for å ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for å puste og spise, men for menn. Jeg tenkte på alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte på alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for å ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorårets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte på det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brød i et telt. Hun stirret på en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i øyene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund å bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er å gå lettkledd i brennende sol. Men får hun lov til det?  

Selvfølgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritær, han pisket kamelen og løshunden og beordret henne å vise frem sitt håndverk for å tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spør sin beduinvenninne om sånt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til å føle sola på huden eller vinden i håret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil dø med niqaben på.  

Nilsen trenger ikke å tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag går i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette å leve sitt behagelige, tolerante og forståelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til å gå uten slør. En av dem sa at de rett og slett har lyst til å møte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet sløret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra å stå ved hans side og tale ham etter munnen. 

 

Integrerings tomprat

Refugee seeking asylum in foreign country
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Det har vært mye prat om integrering i det siste. Men all denne integreringspraten virker som tomprat når man ser at resurssterke, flotte forbilder eller barnefamilier med opphold sendes tilbake til hjemlandet . Et skremmende eksempel er Abinaya eller Abii Thulasi, førstehjelpmannskap og ungdomsleder fra Norsk Folkehjelp Asker og Bærum som ble i går tidlig hentet og transportert til Trandum for ut transportering fra Norge. Hun utvises etter 12 år i Norge.

Hun er en 20 år gammel godt integrert jente i lokalmiljøet. Hun er leder i Sanitetsungdomsgruppa og del av den frivillige beredskapen til Norsk Folkehjelp Asker og Bærum. Som utdannet førstehjelpsmannskap hadde hun også startet på veien til å bli instruktør for Norsk Folkehjelp.

Hun kom fra Sri Lanka til Norge som 8-åring i 2004 sammen med moren sin. Hun har fullført skolegangen i Norge og er klar for et videre liv her. Etter hele 12 år i Norge kastes hun plutselig ut av landet.  Abinaya er nok et eksempel på at regjeringen og utlendingsmyndighetene har helt feil perspektiv i integreringsarbeidet.

En ressurssterk ung kvinne kastes ut fordi Sri Lanka nå oppfattes som trygt. Hvordan kan en jente vokst opp i et flott land som Norge plutselig måtte flytte til Sri Lanka. Tanken er skremmende.


Regjeringen har i disse dager gitt UDI instrukser om at 1600 somaliere med oppholdstillatelse skal returneres. Blant dem er det en del barnefamilier. Barn som kommer fra en utrygg fortid og trauma kastes igjen inn i en utrygg og usikker fremtid.

 

Hvordan kan man ta integreringspraten alvorlig når slike tiltak settes i gang?

hits