hits

Hva vil Nike med sitt hijab-stunt?

Foto: NIke

I dag leste jeg at Nike har lansert sitt første hijab for kvinnelige løpere. Jeg må være ærlig. Jeg har blandede følelser om dette. Hva er det Nike prøver å gjøre? Tjene milliarder av dollar på et marked av hijabbrukere slik Dolce & Gabbana gjorde med hijab-kolleksjonen sin i fjor? Eller kan kommersialisering være med på å frigjøre kvinner i sin kvinnekamp?

Jeg leste for eksempel nylig at en av årsakene til at kvinner endelig fikk lov å kjøre bil i Saudi Arabia var økonomien og kjøpekraften (Washington Post). Det finnes et stort økonomisk marked for velstående kvinner som har lyst å kjøpe og kjøre sine biler. Samtidig i det store og hele er det å kunne kjøre bil blitt et symbol på kvinnefrigjøring og et stort steg mot fremskritt for det konservative kongeriket.

For en kvinne som bor i Afghanistan og må gå med burka for å få fred fra pågående, konservativ religiøse menn og for å overhode kunne ferdes i samfunnet, er en rosa Nike-hijab frigjøring. Dette er et land preget av mangeårig krig og talibanisering. Det samme gjelder kanskje for mange andre muslimske kvinner og jenter som i hundrevis av år er blitt opplært til å gå med svære, sorte lange tildekkingsplagg som niqab, chador eller abaya. For dem er Nikes rosa hijab og en bukse frigjøring.

Men for andre kvinner som er vant til å kle seg fritt og har kommet lengre enn dette i kvinnefrigjøringen, kommer spørsmålet om hvorfor en kvinne ikke kan få lov av Gud og menn til å løpe uten å måtte dekke til håret sitt? Hår er den vakreste som finnes ved en kvinne eller en mann. Jeg kjøper personlig ikke dette med at min hijab er mitt hår. Hår er hår og et stykke plagg er et stykke plagg.

Hijab er dessverre et kontroversielt plagg. Mange går med det av fri vilje, men det er mange som også ikke gjør det. Mange mener det er blitt mote. En mener det er opprør. En annen mener at det viser religiøs konservatisme. Jeg er ikke i  tvil om at konservative imamer og menn kommer til å se rødt på grunn av Nikes siste hijab-stunt. De tenker sikkert, hva blir det neste? Skal kvinnene våre løpe rundt med sine små hijaber? De er helt ute av kontroll liksom.

Jeg er også sikkert på at mange som misliker hijab, blir støtt av dette fordi de mener et kvinnediskriminerende plagg ikke har noe å gjøre på hodet til en kvinne når hun løper. Bør ikke vind få lov å blåse gjennom kvinners hår når de løper som alle andre skapninger? Hvorfor tar ikke mannen på seg en hjelm når han løper? Hvorfor dekker han ikke håret sitt?

Når jeg prater med religiøse konservative imamer sier de at man ikke skal stille spørsmål ved dette. Det er bestemt av Gud og er nevnt i koranen. Vel, jeg er en person som stiller spørsmål. Det å stille spørsmål er det mest menneskelige og viktigste for rasjonelle mennesker å gjøre. Samtidig er det ikke min business å avgjøre hvordan andre kvinner velger å kle seg.  Jeg er blitt ganske liberal på det området. For min del som Iraner, og her må jeg være ærlig, er det trist at et plagg som innføres med våpen i mitt land akkurat nå, skal bli mer og mer mainstream.

Forrige gang jeg holdt foredrag om integrering, spurte en nydelig hijabkledd jente meg om hijab. Hun spurte om jeg også er imot sminke fordi noen bruker det og andre ikke gjør det. Jeg svarte med at sminke ble ikke innført noe sted med kalashnikov. Dersom den ble det, ville jeg spurt meg om hva slags symbol dette er som må misbrukes av fascistiske autoriteter som står for ufrihet og patriarkatet?

Foto: My stealthy freedom

I så fall ja, kanskje jeg ville sluttet med det så lenge slike autoriteter finnes. Eller kanskje ikke. Mulig jeg satt mine egne premisser. I Iran nå henger en del modige jenter og kvinner sine hijaber på en pinne og står på benker og protesterer mot obligatorisk hijab. De er blitt arrestert og skal bli straffet. Jeg har respekt for frie valg. Om det er en kvinne som har lyst til å gå med hijab av fri vilje, støtter jeg henne hundre prosent. I disse dager som man opplever mer og mer muslimhat, er det blitt vanskeligere å snakke om hijab, fordi man vet at disse kvinnene står i fare å bli diskriminert og uglesett. Jeg er imot enhver diskriminering av disse kvinnene og kvinner generelt. Samtidig som jeg alltid kommer til å minnes den patriarkalske ideen som ligger bak et slikt plagg. Balansegangen er viktig.

Sophie Elise eller Ulrikke Falch? Hvem har rett?

Sophie Elise Isachsen Bilde: NTB, Scanpix

Ulrikke Falch trekker seg fra finale-nominasjonen til Vixen Influencer Awards. «Jeg trenger ikke en pris for å vite at det jeg gjør er viktig», sier hun, « Industrien tjener penger på ungdom sin overbevisning om at de kan forbedre seg. En fuktighetskrem mot rynker, strømpebukse som holder magen inne, leppestift som pumper opp leppene. Vårt dårlige selvbilde er en milliardindustri. Skjønnhetstyranni består av å redusere mennesker til objekt som skal forbedres. Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig. «

Dette har fått bloggeren Sophie Elise Isachsen til å føle seg angrepet. Hun har i flere anledninger fortalt om sine plastisk kirurgiske inngrep for å forbedre selvtilliten. Hun etterlyser løsninger: « Jeg trenger heller ingen pris for å bli minnet på dette. Jeg får daglig meldinger fra unge følgere som enten sliter som følge av mobbing, en ugrei situasjon hjemme, lavt selvbilde, at de ikke passer inn, ensomhet. Jeg bruker like lang tid hver dag på å svare hver og en av disse, som jeg gjør på å svare på jobbmailer. Faktisk mer.»

Det er ingen tvil om at Sophie Elise er populær hos ungdom og unge jenter. Hennes bok "forbilde" ble en bestselger. En av grunnene til at hun er populær er nettopp fordi hun er vakker. Skjønnhet er makt, det lærer vi kvinner dessverre fra da vi er småjenter. De som blir sett på som vakre, får alltid mer oppmerksomhet. Jeg har ofte lurt på om Sofie Elises popularitet kommer fra det at hun er vakker eller fordi hun har egentlig noe viktig å si. Det er kanskje vanskelig å skille den ene fra den andre.  Men en ting jeg vet er at Sofie Elise ikke er noe dum og deilig Kardashian. Hun blogger ikke bare om kremer og produkter. Men hun også skriver om psykisk helse, om dårlig selvtillit, om depresjon, om samfunnsspørsmål og mobbing, selv om hun er ganske ung. En Kim Kardashian ville aldri skrevet om disse tingene, hun bare promoterer seg selv og produkter. Det er her Sofie Elise stikker ut og bruker hennes populære stemme for å fremme sak og nå frem til ungdom. Med andre ord, hun er ikke nominert til Vixen prisen for å være vakker men for å si noe viktig. Men en bør spørre seg om hvordan en ung jente reagerer på råd om indre kvaliteter fra en som er skjønnhetsoperert? Det blir en motsigelse i seg selv.

Ulrikke Falch Bilde: NTB, ScanPix

I min yngre dager var jeg selv offer for dårlig selvtillit. I et eller annet tidspunkt sultet jeg meg for å bli supertynn. Problematikken som Ulrikke tar opp er på ingen måte ukjent for meg og derfor føler jeg meg truffet. Hun er modig for å ta opp dette spørsmålet. Jeg selv har slitt. Som aktivist føler jeg også at jo eldre man blir, jo lite attraktivt man blir for media. Jo styggere man er, jo mer vil de skjule deg. Det er blitt et skikkelig problem at man bør ha et ungt og vakkert ansikt for å være med i media og i det hele tatt få en stemme. Fordi det må ikke være slikt at man skal få popularitet og stemme fordi man har et vakkert ansikt eller en pen kropp men fordi man står for noe viktig. Der støtter jeg Ulrikke Falch. Mange jenter sitter og ser opp til disse vakre rollemodeller. Disse jentene har så mye å tilby når det gjelder livet, ideer, innovasjon og drømmer. De har så mye å leve for. Men de kaster deres tid og energi og ungdom på å gjøre seg vakre. De lider, de sulter seg i hjel, de trener seg til døden. De kjøper og konsumerer, noen har ikke engang ekstra energi for å gjøre hverdagslige, morsomme ting. Det har jeg selv opplevd fordi man sitter hjemme og sulter seg. Sånn sett trenger vi virkelig gode rollemodeller som lærer jenter å være takknemlig for det de har, oppmuntre dem å bruke deres potensiale for å gjøre en forskjell eller bare leve livet til det fullest.  Vi trenger så sårt unge rollemodeller som forteller ungdom om å være lykkelig, glad og fornøyd med seg selv. Sånne rollemodeller har vi dessverre få av og det er kanskje det som Ulrikke Falch trekker frem.  

Ofte hører jeg at feminisme i moderne tid dreier seg om å inkludere, enn å ekskludere. Kanskje denne problematikken også dreier seg om nettopp dette. Å inkludere, nå frem og finne løsninger.

 

 

Blokkert fra Facebook

Jeg er blokkert fra Facebook på grunn av masserapportering av netttroller fra ytterliggående høyrevridde nettsider. Samme mennesker som har mobbet meg og masserapport meg har nå gått i offerrollen hos Nettsider som Resett og kommer som vanlig med løgn og halve sannheten. 

Jeg har tro på demokrati og Europa, til tross for oppvekst av høyrepopulistiske krefter. Verden har kommet veldig langt, se på sivile rettigheter, homofile rettigheter, kvinnerettigheter og dyrevelferd. De menneskene som skjuler seg bak populisme og falsk frihet, egentlig reklamerer for ufrihet og illiberalisme. Europa betyr fremdeles for meg og mange demokrati, menneskerettigheter og kvinnerettigheter. Det er verdt å kjempe for.

Jeg kommer sterkere tilbake. Peace out.:-)

 

Å elske Norge om vinteren

Jeg tør  påstå at om man ikke liker Norge om vinteren,  liker man ikke Norge i det hele tatt. Dermed blir for mye klaging på snø og kulda noen ganger for mye. Ingen kan tross alt savne sol mer enn meg, hos oss er sola gitt nesten hver dag.

Likevel prøver jeg å se det vakre ved vinter. Snø er naturens lys i vinterens mørke, hver snøstjerne er et stearinlys. Ingenting var mer uutålelig enn den sorte isen vi opplevde før jul. Alt var beksvart. Men nå er lysekronene av snø overalt. Dette guddommelige pudderet kastet til oss i beruselse av værgudene.

Lykkepillen er snø. Snø blir vannet du drikker og strømmen du kommer til å bruke. Akkurat nå i landet mitt er det vannkrise. I sommer skal det bli et helvete. Men her får man disse gavene gratis fra himmelen hver dag, og folk maser og klager. Noen som bor langt unna oss på andre siden av kloden ser på snø som noe utenomjordisk. Du kan se på den som noe futuristisk, du bor bokstavelig talt i en science fiction nå. Kulere enn det blir det ikke.

I kulda kan man eksperimentere med fargerike luer og kule skjerf, det er som å være med et teaterstykke og kle seg ut. Hva mer trenger man for å være lykkelig enn en varm kopp kaffe eller en varm kopp te? Og påskuddet er kulda. Eksotifiser gjerne din kaffe med å drysse kanel på den og lag ditt egen afrodisiakum. Kanskje blir du også kåt av det?

Med litt musikk på øret kan du til og med danse mens du venter på trikken sammen med snøflakene som daler ned. Musikk er behandling. Ta litt kneippbrød i lomma og gi litt mat til duene mens du venter på bussen. Mat er liv. De fryser mer enn du gjør, og er mer sultne enn du er. Kjøp en bukett blomster på vei hjem og bring våren inn i stua med et knips med fingrene og en femtilapp.

Smil til en fremmed, kanskje han som skal gå av samtidig som deg fra trikken. Jeg vet at det kan se rart ut, men hva er vel bedre i kulde enn å dele ut smil og være smågal? Jeg fikk en "stalker" av å gjøre akkurat det samme i fjor, men i år er jeg kanskje mer heldig. Hjelp en dame som sliter med å dytte barnevognen i snø og slaps. Det barnet hun bærer skal bli omsorgsarbeideren din når du blir en gammel fis. Vi går i sirkel, det du gir, får du. Dere skal treffes igjen.

Vær litt høflig, si takk, si unnskyld mer. La folk bli overrasket over hvor dum du er, som om du er det siste snille mennesket på jorda i denne kalde, ubarmhjertige vinteren. Det er verdt det. Husk at vi selv en gang blir til snøpulver og stjernestøv. 

Guds bødler i Iran

En iransk kvinne fotografert i tåken av tåregass ved universitetet i Iran lørdag. Foto: Str (AFP) 

 

I forrige uke foregikk mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nærmere 40 år har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover på religiøse sharialover, med en øverste leder som ser på seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og prostitusjon herjer. Opprøret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe å tape: De fattige og de unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for å delta. Den brutale nedslåingen av det forrige folkeopprøret, i 2009, skremmer mange. 
 
Det ville vært bra om Norge støtter det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.
I 39 år har Iran forbudt kvinner å kle seg som de vil i offentligheten. De er pålagt til å bruke hijab og tildekkende islamsk kåpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved å vise håret sitt under den obligatoriske hijaben, eller bruke stadig trangere og kortere kåpe, har de ikke klart å velte de rigide påkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et «moralpoliti», bevæpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartlister dem slik at de ikke får anledning til å studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingles uten å dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for å bli pisket, eller får store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vår persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere får tillatelse til å synge, og sangtekstene må godkjennes av ministeriet for Moral. Kvinnelige solosangere får ikke lov til å synge. Statlig TV er stappfull av religiøse prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klær blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, føttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv animasjonsfigurer er ikke immune mot sensur og retusjering. Barna ned til sjuårsalderen må dekke håret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for å slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklært krig mot parabol, som kilden til umoral. Fra tid til tid gjør politiet omfattende «parabolrazziaer» og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjøres treig og er svært begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles «filter-knusere» for å få tilgang til ikke-tillate nettsider. Straff for tyveri er å kutte av hender og føtter, blasfemi er forbudt og straffes med døden.

I løpet av 39 år er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store høyttalere, drar bødler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse «forbrytere» blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religiøst begrep som betyr «spredere av umoral på jordas overflate». Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den første i iransk historie til å bli steinet til døden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989.
Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vært emne for mange diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulært styre noen gang kan forstå seg på den uretten som det iranske folket har tålt i 39 år.

Ofte, når jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er bærere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i et land basert på sekulære lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Sånne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rett for troende i et demokrati. Problemet oppstår når bærere av «sanne» tolkningen skal tvinge deres versjon på andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden, der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.
(Kronikken ble publisert i Klassekampen 12. januar 2018)