hits

Oktoberbarna- føleri eller fakta?

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

Debatten om de såkalte «Oktober-barna» har vært en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det øyeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig må man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover. Det er mer føleri i denne debatten enn det er kunnskap. Som tolk er jeg en smule lei av følelsesladde "Er du uten sympati, Listhaug"-innlegg. Folk er mer opptatt av personen Sylvi Listhaug enn å høre på fakta.

For de av oss som jobber med utlendingssaker og ser fra nært hold hvilken kompetanse som blir brukt og ressurser som blir satt i gang for å undersøke asylsøknadene, får saken en annen vinkel. Etter definisjon regnes man som asylsøker i Norge når (man mener) man er forfulgt. Enorme ressurser blir satt i gang for å verifisere ens historie, for å finne ut om vedkommende lyver eller ikke. Nå kan man alltids mene at saksbehandlingen, tolkeprosessen eller formidling av ens historie har vært mangelfull, men de som til syvende og sist får avslag på asylsøknaden etter en lang runde med klager og saksbehandling er ofte de som ikke har krav på beskyttelse og dermed må forlate landet.

Hver søknad som baseres eller inneholder løgn gjør at kvoten for de som faktisk blir forfulgt og ligger et stykke unna fengsel og døden mindre. En ikke-faktabasert debatt går på bekostning av de som virkelig trenger beskyttelse. Asylkvoten etter asylkonvensjonen er liten for et lite land som Norge. Jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, homofile som risikerer livet på grunn av deres legning, folk som virkelig er mål for Taliban er de som trenger mest beskyttelse, ikke en gruppe med ungdommer som reiser sammen for å få et bedre liv. Drømmen om en lys fremtid og et bedre liv er forståelig og legitim, men langt fra nok til å kunne få asyl.

Videre er det slikt at dersom de får bli, selv om de ikke har krav på beskyttelse, vil de formidle dette budskapet til de som sitter i hjemlandet. Det er en desperat situasjon og ingen kan klandre de som kommer. Samtidig som man må finne ut hvordan man kan hjelpe de som har mest behov for hjelp.

Debatten dreier seg ikke om 300-500 sympatiske gutter som jeg så inderlig håper har det bra og forblir i Norge, selv om de har fått avslag, men om de som igjen blir oppmuntret til å ta den farlige, vanskelige reisen så lenge denne naiviteten fortsetter. Debatten dreier seg om de som virkelig trenger beskyttelse, men som forblir og møter sine bitre skjebner.

 

 

 

Tortur av innvandrerbarn eller delvis assimilering?

Streetlife
Licensed from: aidasonne / yayimages.com

For mange år siden reiste jeg til Manchester for å besøke en engelsk venn av meg fra studietida. Om dagen da han var på jobb, vandret jeg rundt i nabolaget og spiste ofte hamburger på en nedslitt kebab sjappe rett ved hjørnet på gata. Eieren var en innvandrer og vi slo av en prat om livet i England, han spurte meg om mitt liv i Norge. Jeg glemmer aldri hvordan han den tida nevnte at han bodde i et område som ikke hadde engelske naboer, men var bebodd med innvandrere. Han faktisk snakket om dette som om dette var noe positivt. Den tida var jeg ikke samfunnsdebattant, men allerede da følte jeg et stikk av ubehag, da han fortalte meg det. Jeg var jo tross alt gjest hos min engelske venn som hadde åpnet sitt hjem for meg. Men denne eieren snakket om et isolert område midt i England langt unna engelskmenn, som om det var noe positivt. Heldigvis er det mange av oss innvandrere som ikke har slike meninger og har lyst å forholde oss mer til de vestlige, så jeg skal ikke generalisere her. 

Men det finnes dessverre også en god del med et slikt syn. I disse dagene, som integrering er på agendaen mer enn noensinne, tenker jeg ofte på denne episoden. Jeg spesielt tenkte på det jeg opplevde i England, da jeg leste i går hos NRK om mishandling av norsk somaliske barn som blir sendt til hjemlandet på diverse koranskoler. Det er snakk om barn som blir lenket og slått for få vesten «banket ut av dem». Det er kanskje her kjernen av problemet ligger og det ubehagelige spørsmål med integrering kommer inn. Hvorfor er vi innvandrere her? Skjer det noen mental/sekulær/kulturell integrering hos innvandrere som flykter til vesten fra kulturer som er svært forskjellige, om ikke, helt motsatt av den vestlige kulturen? Sekulær/mental/kultur integrering er en utrolig viktig del av integrering som må mer drøftes, spesielt når man hører hvordan enkelte innvandrerbarn blir presset og mishandlet for å ta avstand fra den vestlige kulturen.

Disse er barn som har lyst å bli delvis assimilert. Dessverre har assimilering fått en negativ klang av en del kulturrelativister. Assimilering i hvert fall i vestlige verdier som likestilling, frihet og ytringsfrihet er en nødvendighet og ikke et onde. En bør spørre seg om hva er vitsen med at man flykter til vesten eller Europa, når man så inderlig skyr den vestlige kulturen. Her i vesten finnes trygghet, menneskerettigheter og borgerrettigheter og trosfrihet, et system som fungerer, et tillitsamfunn som er bygget på velferdsstaten, disse er ting som appellerer til de som flykter fra kaos, fattigdom og krig. Dersom man er flink med noe, tjener man også gode penger i tillegg. Samtidig som det finnes andre verdier som er grunnsteinen for det vestlige samfunnet. Individets frihet og sekularisme er motoren bak et slikt samfunn. Dersom man er her bare for tryggheten og pengene, er sjansen for å krasje med andre deler av det vestlige samfunnet ganske stor. Er man her som flyktning eller immigrant fordi man vil ha frihet, demokrati, likestilling og ytringsfrihet, da har man gode sjanser for å integreres i samfunnet.

Et eksemplet på dette ser vi hos de familiene som sender barna ut på kulturrehabiliterings turer. De nytter godt bare av en del av det samfunnet har å tilby og motsetter seg de andre verdiene. Integrering dreier seg ikke bare om å lære språket og kunne tjene penger, slik at man lager små områder av det samme samfunn man har flyktet fra rundt seg. Det er nettopp disse stedene som senere danner grunnlag for parallell samfunn som motarbeider samfunnet hoved verdier. Den virkelige integreringen er viljen til å kaste fra seg også en del av kulturen eller religionen som ikke lenger tjener i den retning samfunnet er bygget på. Dette kan for noen oppfattes som en delvis assimilering. Uten en viss grad av assimilering, kommer man ikke til å bli helt en del av samfunnet man lever i.

Dessverre har vi lenge hatt berøringsangst og latt være å snakke om denne delen av integreringen. Dette har ført oss til en situasjon, hvor vi ser at enkelte fra andre og tredje generasjons innvandrere fremdeles holder på konservative verdier som ikke helt går overens med verdiene i samfunnet. Tvangsekteskap, æres kultur, æres vold, sosialkontroll og kjønnslemlestelse er resultatet av en slik svikt. Poenget er at dersom man ikke er innstilt på å akseptere vestlige verdier og ergo er her bare fordi det finnes Kiwi på hjørnet, sosialpenger, og ikke-krig, er man på feil plass. Før eller senere kommer kultur-krasjet til overflaten og river ens verden i stykker og kaster ens familie i et eksistensielt jordskjelv. Historiene om fedre som har drept sine døtre eller gutter som er blitt drept for å ha krenket æren til andre familier ved å date deres døtre, må være en varsellampe for hvor galt det kan gå, dersom man ikke tar den kulturelle, sekulære eller mentale integreringen på alvor fra første dag.

Nok innvandrerbarn har lidd, kanskje er det på tide å spørre de ubehagelige spørsmålene og si fra hva man forventer av innvandrerne. Introduksjonskurset er i hvert fall et godt sted å begynne.

Kultur appropriasjon, en avsporing

HØSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen på Instagram.

Bråket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut på høstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktørstyrte medier hånflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon på sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har ført til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi bør ha respekt for dem som tilhører en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra å lytte til når noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man må ta krenkelser på alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om følelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang så, der en person sto foran et brannslukningsapparat på en utstilling i en halv time for å finne ut hva kunstneren mente med det, før hun ble oppmerksom på at apparatet var ikke blant utstilte objekter på galleriet.

Man kan spørre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke på vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun må jo skjønne at ved å gjøre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke får lov til å gå i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da får man spørre seg om hvem som egentlig får lov til å gjøre dette, når hver av oss, som borgere av dette landet, på en eller annen måte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr på menneskers følelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula også bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham på Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarøvet kjærligheten på en grusom måte og måtte lide i all evighet. Er det riktig av oss å kle oss ut som ham og mene hans lidelse er så jævla festlig?

Jeg hater å tenke på at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjør dette for å undertrykke meksikanere, på samme måte som jeg synes det er ethvert jentebarns drøm å se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig å se på saken bare som Siv Jensens barndomsdrøm, verken mer eller mindre?

Æreskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjærlighet og omsorg

Det har vært mye snakk om æreskultur og æresvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

Æreskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen ære i å kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjør slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete løsninger eller tiltak. Det ligger en berøringsangst i måten vi møter æreskulturen på, og det bekymrer meg. Mange skriver at æreskultur og æresvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi må ta seriøst og gripe fatt i. Æreskultur dreier seg for altfor mange om «min kultur» versus «din kultur», «våre døtre gjør ikke dette» versus «vestlige døtre gjør det». Dette betyr ikke nødvendigvis et angrep på vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og ødeleggelse av æreskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr å tråkke på tær og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig må man trå varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lørdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulære, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepæl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ståsted samlet seg om en viktig sak som til og med forente religiøst konservative og sekulære innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt på sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og spørsmålene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til å snakke om en ting som ble begravd i støyen: Hvor få som faktisk hadde møtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et større antall innvandrere tilstede, både kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Når budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke må vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjør feil som gjør at de ikke vil være med. Trenger vi å gå fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

Så langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med æreskulturen blir ikke like enkel som å arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har stått frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som både det ene og det andre. Derfor er det viktig å se hvilke krefter som er disse jentenes støttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som ønsker bryte seg løs. Per idag som jeg har erfart, står ikke noe apparat klart for den som skal frigjøre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rømme. Men finnes det et offentlig nødapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstår problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet håndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle slått og utsatt for vold, de lever under kjærlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjærlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet må jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med søsken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del går stille i dørene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg løs? Vi må huske at ikke alt blir rosenrødt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til å rive seg løs. Mange tiltak er iverksatt når vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi må våge å ta opp disse problemstillingene og prøve å komme lenger enn til kronikker om hvor fælt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordømmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjøring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.

Hijab, et mektig tøystykke

Dubai UAE Two women dressed in traditional abayas and hijabs black robes and scarves.
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prøver å avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjør. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for å beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik bør det være i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, både i offentlighet og i media, på Coveret til magasinet Costume og på Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke fått med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med våpen og makt tvinges på hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og får bot og bank?  Når et plagg får en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og går over til å bli et symbol. Det er dette symbolet som gjør at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner bør fordømmes, og fremmedfiendtlighet bør bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun «et tøystykke», når det passer en. I samme innlegg leser man at dette tøystykke representerer også et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel få respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hår, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne på hva hun har på seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "søtt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til «kun et tøystykke på noens hode» jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tøystykke på noens hode og den har aldri vært det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur båret oppe av religiøse og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religiøs fromhet. Uten den skjer det at du ikke er ærbar, du ikke får respekt, du får ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for å beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land sørger staten med bevæpnet moralpoliti for at hijab innføres på gatene.

 

At plagget bør kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rømmer fra familiene sine her i Norge for å ha nektet hijab. Når vi i Oslo og i innvandrertette områder har jentebarn som bruker hijab for å få aksept i miljøet sitt, for å få venner, har vi et problem. Når hijaben i muslimske miljøer symboliserer at du ikke er påvirket av «dekadent», vestlig kultur og er mer ærbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prøver å gå imot hijabpresset. Hva slags tøystykke kan ha så mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media møter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som «hat». Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som bør bekjempes. Men med hvilken rett taler de på vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan være islamisme, mote, opprør mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan også være en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til «bare et plagg». Så enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf på hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, ærbarheten og miljøet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religiøse påbud om tildekking av hår og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved å kreve å vise bar hud på strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjørt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og ble «æres»drept for å ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for å nekte hijab og ble et symbol på opprør mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begått på grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppstått i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religiøs kollektivisme. 

Det kulturelle og religiøse patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.