hits

Hva vil Nike med sitt hijab-stunt?

Foto: NIke

I dag leste jeg at Nike har lansert sitt frste hijab for kvinnelige lpere. Jeg m vre rlig. Jeg har blandede flelser om dette. Hva er det Nike prver gjre? Tjene milliarder av dollar p et marked av hijabbrukere slik Dolce & Gabbana gjorde med hijab-kolleksjonen sin i fjor? Eller kan kommersialisering vre med p frigjre kvinner i sin kvinnekamp?

Jeg leste for eksempel nylig at en av rsakene til at kvinner endelig fikk lov kjre bil i Saudi Arabia var konomien og kjpekraften (Washington Post). Det finnes et stort konomisk marked for velstende kvinner som har lyst kjpe og kjre sine biler. Samtidig i det store og hele er det kunne kjre bil blitt et symbol p kvinnefrigjring og et stort steg mot fremskritt for det konservative kongeriket.

For en kvinne som bor i Afghanistan og m g med burka for f fred fra pgende, konservativ religise menn og for overhode kunne ferdes i samfunnet, er en rosa Nike-hijab frigjring. Dette er et land preget av mangerig krig og talibanisering. Det samme gjelder kanskje for mange andre muslimske kvinner og jenter som i hundrevis av r er blitt opplrt til g med svre, sorte lange tildekkingsplagg som niqab, chador eller abaya. For dem er Nikes rosa hijab og en bukse frigjring.

Men for andre kvinner som er vant til kle seg fritt og har kommet lengre enn dette i kvinnefrigjringen, kommer sprsmlet om hvorfor en kvinne ikke kan f lov av Gud og menn til lpe uten mtte dekke til hret sitt? Hr er den vakreste som finnes ved en kvinne eller en mann. Jeg kjper personlig ikke dette med at min hijab er mitt hr. Hr er hr og et stykke plagg er et stykke plagg.

Hijab er dessverre et kontroversielt plagg. Mange gr med det av fri vilje, men det er mange som ogs ikke gjr det. Mange mener det er blitt mote. En mener det er opprr. En annen mener at det viser religis konservatisme. Jeg er ikke i  tvil om at konservative imamer og menn kommer til se rdt p grunn av Nikes siste hijab-stunt. De tenker sikkert, hva blir det neste? Skal kvinnene vre lpe rundt med sine sm hijaber? De er helt ute av kontroll liksom.

Jeg er ogs sikkert p at mange som misliker hijab, blir sttt av dette fordi de mener et kvinnediskriminerende plagg ikke har noe gjre p hodet til en kvinne nr hun lper. Br ikke vind f lov blse gjennom kvinners hr nr de lper som alle andre skapninger? Hvorfor tar ikke mannen p seg en hjelm nr han lper? Hvorfor dekker han ikke hret sitt?

Nr jeg prater med religise konservative imamer sier de at man ikke skal stille sprsml ved dette. Det er bestemt av Gud og er nevnt i koranen. Vel, jeg er en person som stiller sprsml. Det stille sprsml er det mest menneskelige og viktigste for rasjonelle mennesker gjre. Samtidig er det ikke min business avgjre hvordan andre kvinner velger kle seg.  Jeg er blitt ganske liberal p det omrdet. For min del som Iraner, og her m jeg vre rlig, er det trist at et plagg som innfres med vpen i mitt land akkurat n, skal bli mer og mer mainstream.

Forrige gang jeg holdt foredrag om integrering, spurte en nydelig hijabkledd jente meg om hijab. Hun spurte om jeg ogs er imot sminke fordi noen bruker det og andre ikke gjr det. Jeg svarte med at sminke ble ikke innfrt noe sted med kalashnikov. Dersom den ble det, ville jeg spurt meg om hva slags symbol dette er som m misbrukes av fascistiske autoriteter som str for ufrihet og patriarkatet?

Foto: My stealthy freedom

I s fall ja, kanskje jeg ville sluttet med det s lenge slike autoriteter finnes. Eller kanskje ikke. Mulig jeg satt mine egne premisser. I Iran n henger en del modige jenter og kvinner sine hijaber p en pinne og str p benker og protesterer mot obligatorisk hijab. De er blitt arrestert og skal bli straffet. Jeg har respekt for frie valg. Om det er en kvinne som har lyst til g med hijab av fri vilje, sttter jeg henne hundre prosent. I disse dager som man opplever mer og mer muslimhat, er det blitt vanskeligere snakke om hijab, fordi man vet at disse kvinnene str i fare bli diskriminert og uglesett. Jeg er imot enhver diskriminering av disse kvinnene og kvinner generelt. Samtidig som jeg alltid kommer til minnes den patriarkalske ideen som ligger bak et slikt plagg. Balansegangen er viktig.

Sophie Elise eller Ulrikke Falch? Hvem har rett?

Sophie Elise Isachsen Bilde: NTB, Scanpix

Ulrikke Falch trekker seg fra finale-nominasjonen til Vixen Influencer Awards. Jeg trenger ikke en pris for vite at det jeg gjr er viktig, sier hun, Industrien tjener penger p ungdom sin overbevisning om at de kan forbedre seg. En fuktighetskrem mot rynker, strmpebukse som holder magen inne, leppestift som pumper opp leppene. Vrt drlige selvbilde er en milliardindustri. Skjnnhetstyranni bestr av redusere mennesker til objekt som skal forbedres. Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig.

Dette har ftt bloggeren Sophie Elise Isachsen til fle seg angrepet. Hun har i flere anledninger fortalt om sine plastisk kirurgiske inngrep for forbedre selvtilliten. Hun etterlyser lsninger: Jeg trenger heller ingen pris for bli minnet p dette. Jeg fr daglig meldinger fra unge flgere som enten sliter som flge av mobbing, en ugrei situasjon hjemme, lavt selvbilde, at de ikke passer inn, ensomhet. Jeg bruker like lang tid hver dag p svare hver og en av disse, som jeg gjr p svare p jobbmailer. Faktisk mer.

Det er ingen tvil om at Sophie Elise er populr hos ungdom og unge jenter. Hennes bok "forbilde" ble en bestselger. En av grunnene til at hun er populr er nettopp fordi hun er vakker. Skjnnhet er makt, det lrer vi kvinner dessverre fra da vi er smjenter. De som blir sett p som vakre, fr alltid mer oppmerksomhet. Jeg har ofte lurt p om Sofie Elises popularitet kommer fra det at hun er vakker eller fordi hun har egentlig noe viktig si. Det er kanskje vanskelig skille den ene fra den andre.  Men en ting jeg vet er at Sofie Elise ikke er noe dum og deilig Kardashian. Hun blogger ikke bare om kremer og produkter. Men hun ogs skriver om psykisk helse, om drlig selvtillit, om depresjon, om samfunnssprsml og mobbing, selv om hun er ganske ung. En Kim Kardashian ville aldri skrevet om disse tingene, hun bare promoterer seg selv og produkter. Det er her Sofie Elise stikker ut og bruker hennes populre stemme for fremme sak og n frem til ungdom. Med andre ord, hun er ikke nominert til Vixen prisen for vre vakker men for si noe viktig. Men en br sprre seg om hvordan en ung jente reagerer p rd om indre kvaliteter fra en som er skjnnhetsoperert? Det blir en motsigelse i seg selv.

Ulrikke Falch Bilde: NTB, ScanPix

I min yngre dager var jeg selv offer for drlig selvtillit. I et eller annet tidspunkt sultet jeg meg for bli supertynn. Problematikken som Ulrikke tar opp er p ingen mte ukjent for meg og derfor fler jeg meg truffet. Hun er modig for ta opp dette sprsmlet. Jeg selv har slitt. Som aktivist fler jeg ogs at jo eldre man blir, jo lite attraktivt man blir for media. Jo styggere man er, jo mer vil de skjule deg. Det er blitt et skikkelig problem at man br ha et ungt og vakkert ansikt for vre med i media og i det hele tatt f en stemme. Fordi det m ikke vre slikt at man skal f popularitet og stemme fordi man har et vakkert ansikt eller en pen kropp men fordi man str for noe viktig. Der sttter jeg Ulrikke Falch. Mange jenter sitter og ser opp til disse vakre rollemodeller. Disse jentene har s mye tilby nr det gjelder livet, ideer, innovasjon og drmmer. De har s mye leve for. Men de kaster deres tid og energi og ungdom p gjre seg vakre. De lider, de sulter seg i hjel, de trener seg til dden. De kjper og konsumerer, noen har ikke engang ekstra energi for gjre hverdagslige, morsomme ting. Det har jeg selv opplevd fordi man sitter hjemme og sulter seg. Snn sett trenger vi virkelig gode rollemodeller som lrer jenter vre takknemlig for det de har, oppmuntre dem bruke deres potensiale for gjre en forskjell eller bare leve livet til det fullest.  Vi trenger s srt unge rollemodeller som forteller ungdom om vre lykkelig, glad og fornyd med seg selv. Snne rollemodeller har vi dessverre f av og det er kanskje det som Ulrikke Falch trekker frem.  

Ofte hrer jeg at feminisme i moderne tid dreier seg om inkludere, enn ekskludere. Kanskje denne problematikken ogs dreier seg om nettopp dette. inkludere, n frem og finne lsninger.

 

 

Blokkert fra Facebook

Jeg er blokkert fra Facebook p grunn av masserapportering av netttroller fra ytterliggende hyrevridde nettsider. Samme mennesker som har mobbet meg og masserapport meg har n gtt i offerrollen hos Nettsider som Resett og kommer som vanlig med lgn og halve sannheten. 

Jeg har tro p demokrati og Europa, til tross for oppvekst av hyrepopulistiske krefter. Verden har kommet veldig langt, se p sivile rettigheter, homofile rettigheter, kvinnerettigheter og dyrevelferd. De menneskene som skjuler seg bak populisme og falsk frihet, egentlig reklamerer for ufrihet og illiberalisme. Europa betyr fremdeles for meg og mange demokrati, menneskerettigheter og kvinnerettigheter. Det er verdt kjempe for.

Jeg kommer sterkere tilbake. Peace out.:-)

 

elske Norge om vinteren

Jeg tr  pst at om man ikke liker Norge om vinteren,  liker man ikke Norge i det hele tatt. Dermed blir for mye klaging p sn og kulda noen ganger for mye. Ingen kan tross alt savne sol mer enn meg, hos oss er sola gitt nesten hver dag.

Likevel prver jeg se det vakre ved vinter. Sn er naturens lys i vinterens mrke, hver snstjerne er et stearinlys. Ingenting var mer uutlelig enn den sorte isen vi opplevde fr jul. Alt var beksvart. Men n er lysekronene av sn overalt. Dette guddommelige pudderet kastet til oss i beruselse av vrgudene.

Lykkepillen er sn. Sn blir vannet du drikker og strmmen du kommer til bruke. Akkurat n i landet mitt er det vannkrise. I sommer skal det bli et helvete. Men her fr man disse gavene gratis fra himmelen hver dag, og folk maser og klager. Noen som bor langt unna oss p andre siden av kloden ser p sn som noe utenomjordisk. Du kan se p den som noe futuristisk, du bor bokstavelig talt i en science fiction n. Kulere enn det blir det ikke.

I kulda kan man eksperimentere med fargerike luer og kule skjerf, det er som vre med et teaterstykke og kle seg ut. Hva mer trenger man for vre lykkelig enn en varm kopp kaffe eller en varm kopp te? Og pskuddet er kulda. Eksotifiser gjerne din kaffe med drysse kanel p den og lag ditt egen afrodisiakum. Kanskje blir du ogs kt av det?

Med litt musikk p ret kan du til og med danse mens du venter p trikken sammen med snflakene som daler ned. Musikk er behandling. Ta litt kneippbrd i lomma og gi litt mat til duene mens du venter p bussen. Mat er liv. De fryser mer enn du gjr, og er mer sultne enn du er. Kjp en bukett blomster p vei hjem og bring vren inn i stua med et knips med fingrene og en femtilapp.

Smil til en fremmed, kanskje han som skal g av samtidig som deg fra trikken. Jeg vet at det kan se rart ut, men hva er vel bedre i kulde enn dele ut smil og vre smgal? Jeg fikk en "stalker" av gjre akkurat det samme i fjor, men i r er jeg kanskje mer heldig. Hjelp en dame som sliter med dytte barnevognen i sn og slaps. Det barnet hun brer skal bli omsorgsarbeideren din nr du blir en gammel fis. Vi gr i sirkel, det du gir, fr du. Dere skal treffes igjen.

Vr litt hflig, si takk, si unnskyld mer. La folk bli overrasket over hvor dum du er, som om du er det siste snille mennesket p jorda i denne kalde, ubarmhjertige vinteren. Det er verdt det. Husk at vi selv en gang blir til snpulver og stjernestv. 

Guds bdler i Iran

En iransk kvinne fotografert i tken av tregass ved universitetet i Iran lrdag. Foto: Str (AFP) 

 

I forrige uke foregikk mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nrmere 40 r har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover p religise sharialover, med en verste leder som ser p seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og prostitusjon herjer. Opprret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe tape: De fattige og de unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for delta. Den brutale nedslingen av det forrige folkeopprret, i 2009, skremmer mange. 
 
Det ville vrt bra om Norge sttter det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.
I 39 r har Iran forbudt kvinner kle seg som de vil i offentligheten. De er plagt til bruke hijab og tildekkende islamsk kpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved vise hret sitt under den obligatoriske hijaben, eller bruke stadig trangere og kortere kpe, har de ikke klart velte de rigide pkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et moralpoliti, bevpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartlister dem slik at de ikke fr anledning til studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingles uten dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for bli pisket, eller fr store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vr persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere fr tillatelse til synge, og sangtekstene m godkjennes av ministeriet for Moral. Kvinnelige solosangere fr ikke lov til synge. Statlig TV er stappfull av religise prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klr blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, fttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv animasjonsfigurer er ikke immune mot sensur og retusjering. Barna ned til sjursalderen m dekke hret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklrt krig mot parabol, som kilden til umoral. Fra tid til tid gjr politiet omfattende parabolrazziaer og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjres treig og er svrt begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles filter-knusere for f tilgang til ikke-tillate nettsider. Straff for tyveri er kutte av hender og ftter, blasfemi er forbudt og straffes med dden.

I lpet av 39 r er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store hyttalere, drar bdler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse forbrytere blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religist begrep som betyr spredere av umoral p jordas overflate. Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den frste i iransk historie til bli steinet til dden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989.
Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vrt emne for mange diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulrt styre noen gang kan forst seg p den uretten som det iranske folket har tlt i 39 r.

Ofte, nr jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er brere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg p hvor heldig jeg er som bor i et land basert p sekulre lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Snne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rett for troende i et demokrati. Problemet oppstr nr brere av sanne tolkningen skal tvinge deres versjon p andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden, der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.
(Kronikken ble publisert i Klassekampen 12. januar 2018)
 

Seier for terroriserte innvandrer-kvinner

Illustrasjonsfoto. Hkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

 Sndag 7. Januar kunne man lese i Aftenposten om en barnemor som ble utsatt for vold og overgrep i flere tir. "Hun ble jevnlig sltt, sparket i kroppen, dratt i hret, slengt i gulvet, spyttet p og skreket til. Hun ble presset til samleier selv om hun sa hun ikke ville. Hun ble ogs truet til sverge fem ganger p Koranen at hun ikke hadde noen mann i sitt liv."  Ekssamboeren hadde besks- og kontaktforbud men til tross til det, ringte han stadig, sendte meldinger, ringte p dren og banket p vinduer hjemme hos henne.

Saken fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/xR31BQ/Voldsdomt-ma-ga-med-elektronisk-fotlenke---nesten-hele-Ostfold-blir-forbudt-omrade

N har kvinnen ftt et nytt liv. Etter flere tir med vold og overgrep m voldsmannen flytte og holde seg langt unna. Mannen i 40-rene er en av svrt f voldsmenn i Norge som er dmt til g med elektronisk fotlenke. Han er dmt til fire rs fengsel og i frste omgang skal g med fotlenke i et r. Fotlenken virker som en slags alarm. Signalet fra fotlenken gjr at politiet kan flge med mannens bevegelser. Alarmen gr hos politiet dersom mannen gr inn i forbudssonen (stfold). Alarmen ogs gr hvis han fjerner den eller den gr tom for strm.

Nyheten er en seier for alle kvinner som blir terrorisert av sine kontrollerende eksmenn. Ordningen med omvendt voldsalarm er ikke en ny lov og ble innfrt i 2013. Men dessverre har det tatt svrt lang tid ta ordningen i bruk, iflge tall hentet fra politidirektoratet gr kun fire voldsdmte n rundt med omvendt voldsalarm. Hele 1440 personer ved rsskiftet gikk med voldsalarm for kunne varsle politiet raskt, de fleste p grunn av vold og trusler i nre relasjoner.

Iflge Kripos bor det ogs 1074 personer p sperret adresse, de fleste p grunn av trusler og vold. Av dem bor 444 personer under det som kalles kode 6 - med hemmelig adresse og identitet. 

For et par mneder siden lanserte Wenche Fuglehaug boka Det store sviktet som dreier seg om resdrap og resvold. Dette er en kjempeviktig bok. Boka tar for seg den sanne historien om den afghanske jenta Sara og hennes kamp for slippe unna familiens kontroll. En setning i boka kildrer den bitre sannheten og dilemmaet mange vold og overgrepsutsatte kvinner mter i mte med de milde straffene mennene fr i slike saker. Jeg kommer ut av fengselet. Du kommer ikke ut av kista ?

Det finnes 47 krisesentre rundt om i Norge. Hit kommer kvinner og barn som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i nre relasjoner. I 2015 hadde 67 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. De har ulike grunner til oppske hjelp ? resrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel oppgis ofte som rsak.

Wenche Fuglehaug har mtt norske jenter med innvandrerbakgrunn som m leve p skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er leve med redselen for sitt eget liv.

Da jeg var p et mte arrangert av tenketanken Agenda om reskultur i Oktober, husker jeg en samtale med bokas forfatter og et par andre, en samtale som traff meg rett i hjertet. Sara som lever under kode 6, den mest strenge koden for sikkerhet i Norge med nytt identitet og hemmelig adresse hadde stilt sprsml til Norge.  Hvorfor mtte hun leve under slike forhold mens familiemedlemmene som hadde pfrt henne vold og overgrep under mottoet re levde sitt frie liv. Denne unge kvinnen tr ikke engang vre p sosiale medier av frykt for bli sporet opp. I en verden der sosiale medier er sentralt i unge menneskers liv, kan man bare forestille seg hva slags fengsel hun egentlig lever i. Hun med andre ord har flyktet fra eget land for s bli flyktning i Norge.

Bruk av fotlenke i den omtalte saken er en god nyhet men jeg hper at dette kan ogs vre begynnelsen p mer rettsikkerhet for kvinner generelt og spesielt innvandrerkvinner p rmmen fra kontrollerende menn. Det er p tide at skylden skal legges akkurat der den hrer til, nemlig p overgriperen og ikke p offeret.

 

 

 

 

Document.no et hav av lgn

 

I gr publiserte den innvandrerfiendtlige nettsiden Document.no en artikkel om meg med tittelen:

En innvandrer ser seg tilbake og lar seg ikke imponere av venstresida. De brukte mitt personlige private profilbilde fra FB i en svr strrelse uten be om tillatelse fra meg i forbindelse med artikkelen. Artikkelen er en suppe av diverse sitater fra meg tatt ut av sammenheng fra diverse anledninger som allikevel blir referert til som en artikkel hentet fra Finansavisen. Dette er lgn! Artikkel skribenten introduserer seg som Henrik.  Hele artikkelen er basert p lgn og tyveri. Jeg ble intervjuet i Finansavisen nettopp p grunn av mitt engasjement for stkanten og fattige innvandrerbarn som ikke har ftt den hjelpen de trenger under den skalte Tyenlft.

Videre er det hentet sitater fra meg fra en egen bloggpost hvor jeg forklarer om hvordan islamkritikk/innvandrerkritikk ble tabulagt ganske tidlig i norsk offentlighet av "en del" av venstresida. Og mener at kanskje dette er grunnen til eksplosjon av yttergende hyreekstreme sider, som Document.no og andre sider.

Min bloggpost faktisk begynner med en innledning som er kuttet ut av Document.no, i denne innledningen skriver jeg om hvordan jeg ble forskt pkjrt da jeg frst kom til Norge da jeg sammen med et par andre asylskere gikk langs veien i Vestlandet. Jeg forklarer hvordan slike folk som sjfren kan vre flittige brukere av slike fremmedfiendtlige nettsider som Document.no og andre. Alle disse informasjonen er blitt kuttet ut, og i stedet er det blitt sauset sammen en suppe av ting jeg har sagt i diverse anledninger, alt tatt ut av sammenheng med egne notater fra Henrik levert sammen med mitt svre stjlne profilbilde til Document.no sine lesere.

Nr jeg frst ber hflig nettstedet ta bort mitt personlige bilde, svarer en Christian Skaug i et langt brev at det er deres rett bruke bilde siden bilde har vrt offentlig p min profil. Dette er tyveri og forfalskning i dagens lys! 

La meg vre klar og tydelig her. Mitt engasjement og kritikk kommer fra omsorg og for finne lsninger for innvandrere, den har ikke noe gjre med en hvit, rasistisk etnosentrisme. Jeg er ikke noe Document.no fan, heller ikke noe Document.no heltinne, men en Document.no offer. Jeg anser meg som en aktivist for menneske/og kvinnerettigheter fra venstresida, jeg er ikke en som liker finne opp usannheter for piske opp stemningen mot innvandrere eller venstresida. Jeg er selv innvandrer og tilhrer venstresida og om det ikke var for DEM og deres innvandrervennlighet, ville jeg ikke sluppet inn i landet den gangen, da jeg s srt trengte beskyttelse. Slik misbruk bare fr meg til slutte skrive og det er nettopp p grunn av slike nettsider at det er blitt s vanskelig for oss aktivister til kritisere noe.

Slike grumsete, uryddige nettsider kan skrive hva de vil om det de vil i ytringsfrihetens navn, men de m slutte misbruke aktivister, forfalske sitater og stjele bilder for legitimere deres grums. Lykke til med det!

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de s populre?

 

Islamic pattern design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det er mye debatt om innvandrerkritiske sider som Resett, HRS, Document p sosiale medier. Noen fordmmer og boikotter dem, men ingen tar opp hvorfor disse sidene har ftt s stor popularitet.

P venstresida og blant muslimer er det mange som forklarer den enorme populariteten disse sidene har ftt, kun med rasisme og diskriminerende holdninger. Jeg fr ikke med meg alt som skrives p disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordmmelsen av dem er overfladisk s lenge man ikke gr dypere inn i rsakene til at de er blitt s populre.

Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forskt pkjrt i veikanten utenfor Tnsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterp viste mannen p passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 r siden. En gang p nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke mingle med dem, men holde oss sammen med vre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.

Men det er ogs en del av mine oppegende venner som besker disse sidene. De er p ingen mte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklrt i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggende islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vrt unngtt med pen kritikk, manglende sensur og strre saklighet.

P mange mter tilhrer jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida m ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge fr noen turte gjre det offentlig. Det var tyranniske tilstander p det omrdet. Folk var i fare for miste jobb og nattesvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde ftt nok. Det skjedde i en trd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte lgner om hva jeg hadde sagt. Det l alltid et eller annet angrep p lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordmmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnyen var stor.

Allerede etter utgivelsen av min frste bok Djeveljente, kommenterte Mala Naveen i Aftenposten sin frustrasjon over kningen av jenter som skriver om djevelske tilstander. At slik praksis har eksistert s lenge er interessant ta med seg nr man lurer p hvorfor vi ikke har ftt (for eksempel) nok fokus p reskultur fr n.

Da jeg skrev boka Skam der jeg redegjorde for hvordan min religise bakgrunn innhentet meg i voksen alder, ble jeg om og om igjen mobbet til trer av en tekstvasker. Hun kunne penbart ikke tle min personlige historie. Hun skrev mobbende kommentarer p hver side i manuset, i en av dem beskyldte hun meg til og med for vre gal! Det var ganske tungt og belastende for min del. Hva var min forbrytelse? Jeg fortalte om min religise/kulturelle oppdragelse.

Dette var hverdagen for dem av oss som var villig til ta et oppgjr med og kritisere vr religise eller kulturelle bakgrunn i offentlighet. De var ingen i NRK til lage serie av min Skam  eller andres skam i lignende situasjon. Hvorfor det?

Det ble litt etter litt sltt sprekker i denne tyranniske veggen, det var en uunngelig prosess, men da terroren kom tettere og tettere p oss, brast demningen.

Meningstyranniet og jakten p dem som saklig kritiserte islam/innvandring skapte et vakuum som pnet for sider som Rett, HRS, Document. Og det kan ingen av oss gjre noe med. Vi kan selvflgelig forske balansere bildet og komme med litt saklighet der det trenges, det har jeg og andre forskt p, men jeg vet ikke om det kommer til hjelpe situasjonen til noe bedre. En ting vi kan gjre er ta lrdom og erkjenne ansvar om hvorfor vi er kommet i den situasjonen vi ligger i n. Det er viktig.

Tyenlft, Hva med innvandrerbarna?

NRK Brennpunkts program Norske tilstander fokuserte i forrige uke p livsvilkrene til ungdom p Tyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene p Tyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesk, dopselgere og brukte spryter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for f tak over hodet midt i Oslo sentrum, men mten utsatte mennesker ble stuet sammen p uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsflelse, frustrerte meg.

Iflge programmet er det brukt 150 millioner kroner p det skalte Tyenlftet. Av dette er det gtt kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt p la humla suse-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlter. I stedet for tiltak som kan bidra til holde dem unna dop og drlig selskap p gata, satser Oslo kommune p veggbilder og planteputer. Mange millioner ogs er brukt p fritidssentralen p Tyen, uten at denne ser ut til ha gjort noen forskjell.

Ungdom s ut til vre overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene vre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjr. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte p parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene p gata for selv f fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan vre traumatiserte. De snakker drlig norsk, ofte er de syk eller ufr og avhengig av NAV-penger.

Nylig s jeg en dokumentar om hvordan Island har klart f den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vrt god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebrer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var holde barn under 16 r hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de p forsterke familiebndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger p gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette m tas p alvor.

Tyen er blitt hippere, middelklasse med kjpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er pnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for ta hyere utdanning, gutter pvirkes i sterke grad enn jenter av nromrdet. P Nedre Tyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Iflge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tyenlftet bragt kake til de som hadde kake fra fr. Vi br sprre oss hvor mange av de 150 millionene er gtt til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom p Tyen.

Kanskje er det p tide kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv p det renoverte fritidssenteret p Tyen.

 

Oktoberbarna- fleri eller fakta?

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

Debatten om de skalte Oktober-barna har vrt en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det yeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig m man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover. Det er mer fleri i denne debatten enn det er kunnskap. Som tolk er jeg en smule lei av flelsesladde "Er du uten sympati, Listhaug"-innlegg. Folk er mer opptatt av personen Sylvi Listhaug enn hre p fakta.

For de av oss som jobber med utlendingssaker og ser fra nrt hold hvilken kompetanse som blir brukt og ressurser som blir satt i gang for underske asylsknadene, fr saken en annen vinkel. Etter definisjon regnes man som asylsker i Norge nr (man mener) man er forfulgt. Enorme ressurser blir satt i gang for verifisere ens historie, for finne ut om vedkommende lyver eller ikke. N kan man alltids mene at saksbehandlingen, tolkeprosessen eller formidling av ens historie har vrt mangelfull, men de som til syvende og sist fr avslag p asylsknaden etter en lang runde med klager og saksbehandling er ofte de som ikke har krav p beskyttelse og dermed m forlate landet.

Hver sknad som baseres eller inneholder lgn gjr at kvoten for de som faktisk blir forfulgt og ligger et stykke unna fengsel og dden mindre. En ikke-faktabasert debatt gr p bekostning av de som virkelig trenger beskyttelse. Asylkvoten etter asylkonvensjonen er liten for et lite land som Norge. Jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, homofile som risikerer livet p grunn av deres legning, folk som virkelig er ml for Taliban er de som trenger mest beskyttelse, ikke en gruppe med ungdommer som reiser sammen for f et bedre liv. Drmmen om en lys fremtid og et bedre liv er forstelig og legitim, men langt fra nok til kunne f asyl.

Videre er det slikt at dersom de fr bli, selv om de ikke har krav p beskyttelse, vil de formidle dette budskapet til de som sitter i hjemlandet. Det er en desperat situasjon og ingen kan klandre de som kommer. Samtidig som man m finne ut hvordan man kan hjelpe de som har mest behov for hjelp.

Debatten dreier seg ikke om 300-500 sympatiske gutter som jeg s inderlig hper har det bra og forblir i Norge, selv om de har ftt avslag, men om de som igjen blir oppmuntret til ta den farlige, vanskelige reisen s lenge denne naiviteten fortsetter. Debatten dreier seg om de som virkelig trenger beskyttelse, men som forblir og mter sine bitre skjebner.