Kultur appropriasjon, en avsporing

HØSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen på Instagram.

Bråket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut på høstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktørstyrte medier hånflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon på sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har ført til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi bør ha respekt for dem som tilhører en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra å lytte til når noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man må ta krenkelser på alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om følelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang så, der en person sto foran et brannslukningsapparat på en utstilling i en halv time for å finne ut hva kunstneren mente med det, før hun ble oppmerksom på at apparatet var ikke blant utstilte objekter på galleriet.

Man kan spørre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke på vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun må jo skjønne at ved å gjøre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke får lov til å gå i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da får man spørre seg om hvem som egentlig får lov til å gjøre dette, når hver av oss, som borgere av dette landet, på en eller annen måte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr på menneskers følelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula også bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham på Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarøvet kjærligheten på en grusom måte og måtte lide i all evighet. Er det riktig av oss å kle oss ut som ham og mene hans lidelse er så jævla festlig?

Jeg hater å tenke på at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjør dette for å undertrykke meksikanere, på samme måte som jeg synes det er ethvert jentebarns drøm å se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig å se på saken bare som Siv Jensens barndomsdrøm, verken mer eller mindre?

Æreskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjærlighet og omsorg

Det har vært mye snakk om æreskultur og æresvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

Æreskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen ære i å kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjør slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete løsninger eller tiltak. Det ligger en berøringsangst i måten vi møter æreskulturen på, og det bekymrer meg. Mange skriver at æreskultur og æresvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi må ta seriøst og gripe fatt i. Æreskultur dreier seg for altfor mange om «min kultur» versus «din kultur», «våre døtre gjør ikke dette» versus «vestlige døtre gjør det». Dette betyr ikke nødvendigvis et angrep på vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og ødeleggelse av æreskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr å tråkke på tær og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig må man trå varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lørdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulære, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepæl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ståsted samlet seg om en viktig sak som til og med forente religiøst konservative og sekulære innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt på sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og spørsmålene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til å snakke om en ting som ble begravd i støyen: Hvor få som faktisk hadde møtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et større antall innvandrere tilstede, både kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Når budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke må vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjør feil som gjør at de ikke vil være med. Trenger vi å gå fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

Så langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med æreskulturen blir ikke like enkel som å arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har stått frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som både det ene og det andre. Derfor er det viktig å se hvilke krefter som er disse jentenes støttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som ønsker bryte seg løs. Per idag som jeg har erfart, står ikke noe apparat klart for den som skal frigjøre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rømme. Men finnes det et offentlig nødapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstår problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet håndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle slått og utsatt for vold, de lever under kjærlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjærlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet må jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med søsken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del går stille i dørene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg løs? Vi må huske at ikke alt blir rosenrødt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til å rive seg løs. Mange tiltak er iverksatt når vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi må våge å ta opp disse problemstillingene og prøve å komme lenger enn til kronikker om hvor fælt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordømmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjøring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.

Hijab, et mektig tøystykke

Dubai UAE Two women dressed in traditional abayas and hijabs black robes and scarves.
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prøver å avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjør. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for å beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik bør det være i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, både i offentlighet og i media, på Coveret til magasinet Costume og på Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke fått med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med våpen og makt tvinges på hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og får bot og bank?  Når et plagg får en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og går over til å bli et symbol. Det er dette symbolet som gjør at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner bør fordømmes, og fremmedfiendtlighet bør bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun «et tøystykke», når det passer en. I samme innlegg leser man at dette tøystykke representerer også et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel få respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hår, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne på hva hun har på seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "søtt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til «kun et tøystykke på noens hode» jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tøystykke på noens hode og den har aldri vært det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur båret oppe av religiøse og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religiøs fromhet. Uten den skjer det at du ikke er ærbar, du ikke får respekt, du får ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for å beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land sørger staten med bevæpnet moralpoliti for at hijab innføres på gatene.

 

At plagget bør kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rømmer fra familiene sine her i Norge for å ha nektet hijab. Når vi i Oslo og i innvandrertette områder har jentebarn som bruker hijab for å få aksept i miljøet sitt, for å få venner, har vi et problem. Når hijaben i muslimske miljøer symboliserer at du ikke er påvirket av «dekadent», vestlig kultur og er mer ærbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prøver å gå imot hijabpresset. Hva slags tøystykke kan ha så mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media møter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som «hat». Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som bør bekjempes. Men med hvilken rett taler de på vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan være islamisme, mote, opprør mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan også være en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til «bare et plagg». Så enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf på hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, ærbarheten og miljøet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religiøse påbud om tildekking av hår og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved å kreve å vise bar hud på strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjørt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og ble «æres»drept for å ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for å nekte hijab og ble et symbol på opprør mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begått på grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppstått i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religiøs kollektivisme. 

Det kulturelle og religiøse patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.

 

Den lave forventingen til oss


 

Sist lørdag var jeg på Tøyenbadet. I barnebassenget var det en fullt tildekket kvinne med kåpe, bukse og hodeplagg. Ikke engang burkini hadde hun på seg. Selvfølgelig er det uhygienisk å ha en fullt påkledd person i bassenget, men folk rundt lot som ingenting. Dette er et barnebasseng, hvor folk oppfordres til å være hygienisk. Ingen sa noe, heller ikke badevaktene reagerte. Hvorfor det?

Samme dag spurte jeg på Facebook hvordan det kan være mulig for en godt voksen kvinne å gå fullt påkledd i svømmebassenget, uten å forvente at samme kleskode skal gjelde for mannen hennes. Og hvordan kan det være mulig å skamme seg så inderlig over den hud og det hår som Gud har skapt? Hvorfor er ikke hud og hår like kontroversiell for mannen som for kvinnen?

Facebook-statusen skapte som vanlig rabalder. Det haglet med kommentarer. Et par av dem kom fra norske kvinner med lave forventninger til oss; de som skal beskytte min kultur og religion mot sånne som meg. Et par av dem kalte meg fordomsfull fordi jeg pekte på den opplagt diskriminerende praksisen, en praksis jeg selv under oppveksten i et islamsk land gang på gang har følt på kroppen. Konservativ forståelse av skriften forlangte at hver centimeter av huden min, hvert hårstrå måtte skjules.

Helt siden barndommen husker jeg hvordan den konservative, muslimske kvinnen satt i sola full tildekket mens mannen og guttungen badet og koste seg i vannet. I senere tid og kanskje i møte med vestlig kultur har en libanesiske-australsk kvinne kommet opp med oppfinnelsen av Burkini. Selv Burkinien brukes ikke av mange konservative muslimske kvinner, av frykt for at deres kvinnelige «humps and bumps» skal vises.

 Hvordan kan jeg som kommer fra denne kulturen, kalles fordomsfull fordi jeg stiller kritiske spørsmål ved en diskriminerende praksis jeg har rømt fra ? når jeg ser den tydelige forskjellsbehandlingen av kjønnene, når jeg ser hvordan muslimske menn koser seg i vann og på land fri for skam for hår og hud, slik de har gjort i hundrevis av år? Jeg skjønner at disse norske kvinnene mener vel, men har de ikke lave forventninger til muslimske kvinner, ser de ikke på oss som en slags primitive vesener?

Heller ikke jeg sa ifra til badevakten på Tøyebadet, for å være snill. Jeg tror en god del av badegjestene følte det samme. Samtidig lurer jeg på om de etnisk norske visste hvordan de ville bli oppfattet dersom de sa ifra. At de ved å peke på dette ville blitt kalt det ene og det andre, som jeg ble. Etter å ha skrevet på Facebook ble jeg kontaktet av en norsk dame som hadde rapportert slike forhold til Tøyenbadet, uten å få svar.

Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.

Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg? Og hvorfor i all verden skal norske kvinner stå i veien for at disse spørsmålene tas opp?

 

Konservative muslimer og norske støttespillere som forsvarer at kvinner skal bade fullt påkledd med hodeplagg, argumenterer med at om hun ikke går i vannet med alle klærne på vil ikke barna hennes lære å svømme, og dermed dør de. Det er et brutalt valg disse menneskene gir oss, enten gå fullt tildekket i vannet eller dø ved drukning. Jeg vil aldri akseptere at et menneskeliv skal settes lik et par lag av klær.

Det er de laveste forventningers argumentasjon. Som om muslimske kvinner ikke er tenkende mennesker. Tenk dere hvilken kamp innvandrerkvinner som Kadra Yousef og Shabana Rehman-Gaarder har måttet stå i, i møte med slikt tankegods. Da Kadra sto opp var kvinneomskjæring tross alt bare en fjern tradisjon utført i fargerike, eksotiske seremonier som ingen visste noe særlig om.

 

Islam har hatt perioder der fornuften ble satt i høysetet. På 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. De var inspirert av gresk filosofi og argumenterte for at mennesket hadde fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt. Det var en av grunnene til Islams gullalder.

Om vi drømmer om en ny gullalder innen islam, noe jeg så inderlig håper på, må vi stille de viktige spørsmålene. Om ikke vil vi seile inn i en mørk, bokstavtro salafist-konservativ æra med tilslørt hode og alle klærne på.

(En mindre versjon ble først publisert av Klassekampen torsdag. 20. Juli)

 

Er norske menn bedre?

Hike in Norway
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Mitt engasjement for å sette lys på sosialkultur innen innvandrer-miljøer har i det siste fått meg til å tenke på hvordan denne viktige kvinnekampen blir misbrukt av den ene eller andre aktører i offentlig ordskifte for egen agenda. En av de sidene som har plaget meg lenge, er forestillingen om at kampen om mer frihet for innvandrerkvinner dreier seg om en slags kamp mot innvandrermenn eller muslimske menn. Dette får meg til å rase, for dette er ikke tilfelle i det hele tatt.  

Jeg merker at man blir rost i været av etnisk norske menn som i grunnen hater feminister og virker å ha høye tanker om seg selv. De er sånn "dem kjerringene som blir kjønns lemlestet og tvangsgiftet trenger meg liksom!". Dette har fått meg til å måtte presisere at kampen om sosialkontroll generelt dreier seg om «menn» med dårlige holdninger. Nå er jeg ikke en person som skal drive med oss/dem retorikk og dele folk i etnisk norske og innvandrere. Men jeg blir provosert når etnisk norske menn med overlegenhet tror de er bedre enn innvandrermenn, bare fordi de er nordmenn.

De tror de er mer Gentleman eller generelt respekterer kvinner mer. Det er et feilspor. Personlig har jeg hatt ganske dårlige erfaringer med etnisk norske menn. Jeg mener at en del etnisk norske menn der ute har dårlige holdninger når det gjelder kvinner. Kanskje grunnen til at disse mennene går til innvandrerkvinner er nettopp fordi de forventer en eksotisk nikkedukke. Men så fort de finner ut at disse kvinnene ikke er bare eksotiske, men taleføre og sterke kvinner som ikke lar seg herses med, blir de provosert.

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at alle norske menn er slike, og vil ikke generalisere. Men slik jeg også har hørt fra mine utenlandske venninner, virker det at det er en god del etnisk norske menn der ute med dårlige holdninger, en del som lyver  og later som for få et ligg eller en del som synes det er en fetisj å prøve en innvandrerkvinne. Siden jeg selv har mange flotte innvandrermenn i min familie og bl. mine venner føler at jeg må presisere hvor vi står om den saken, så det forblir ingen tvil om dette.

I det siste har jeg faktisk fått en slags «stalker», en etnisk norsk mann som kanskje tror at siden man snakker om innvandrerkvinners rettigheter offentlig, trenger man slike merkelige, forstyrrede typer. Det er første gang jeg opplever noe slikt. Denne ubehagelige opplevelsen i og for seg har fått meg til å se på denne kvinnekampen fra andre siden.  For å gjøre dette innlegget kort, det finnes flotte, innvandrermenn der ute som jeg er veldig glad i og respekterer. På samme måte som det finnes flotte, etnisk norske menn. Poenget med denne kvinnekampen er å kreve mer rettigheter og mer frihet for kvinner, ikke  falle i feilsporet som «innvandrermenn versus norske menn». Det er det motsatte av hva vi prøver å oppnå.

hits