Innvandrer forbannelse

Fredag meldte Faten Al Husseini seg ut av sosiale medier og debatten på grunn av hets fra sine egne. Faten er den samme modige jenta som sto foran Stortinget ikledd hijab og uttrykte sin avsky mot ISIS. Dette med hets fra våre egne er blitt en egen sjanger. På en måte er vi innvandrere blitt vårt eget problem.
 
Førstegenerasjonsinnvandrere bærer ofte mye sinne og frustrasjon, savn og sorg med seg. De savner smakene, luktene, maten, morsmålet. Det er smertefullt ikke å kunne se ansiktene til slektninger igjen, og vite at man aldri kan reise tilbake til stedet man er født. Dette gjør at vi innvandrere utvikler en egen identitet, et eget samfunn, en maurtue.
 
Vi jobber flittig for å tette sprekker og utøve kontroll over våre barn og våre egne; den eneste arena vi faktisk har kontroll over. Vår maurtue er blitt vårt nye land. De sosiale reglene vi hadde i hjemlandene har vi implementert i maurtuen vår. Maten og butikkene ligner også på hjemlandets.
 
Dette lille innvandrerlandet betyr så mye for oss at vi kjemper med nebb og klør for å beholde det slik det er. Vi ser på oss innvandrere som en egen rase, og er skeptiske til nordmenn. Tross alt, hva vet disse bortskjemte nordmennene om oss, om det vi har opplevd. Alt de bryr seg om er å kose seg. Noen ganger koser de seg så mye at vi føler oss «waterboardet» med kos.
 
Men problemet er egentlig ikke våre fungerende innvandrerbydeler. Der har vi opprettet et innvandrer-økosystem og vi hilser på hverandre på arabisk selv om vi ikke er arabere. Problemet begynner når noen stikker seg ut, og Gud forby at en fra våre egne rekker kritiserer oss innenfra. Da har vedkommende brutt en lojalitetskode, har skapt et forrædersk kaos av type Quisling.
 
Vi plasserer ikke vedkommende i skammekroken et par dager. Vi sender forræderne i eksil og mobber og hetser dem i håp om at de faller sammen og ikke reiser seg igjen. I vår brutalitet forlater vi dem i ørkenen uten mat og vann for å dø.
 
Heldigvis bor vi ikke i noen ørken. Norge har et hjelpeapparat som faktisk tar imot de utstøtte. Jeg snakker om snille, flotte nordmenn, ikke de nordmennene som vil sende oss til Afrika, selv om vi ikke kommer fra Afrika. Ikke nettrollene som hater vår guts. Snille nordmenn som vil ha noe med oss å gjøre. Fra innvandrerrasen hører vi ofte om hvor fæle nordmenn er.
 
Deres vaner er vestlige og fordervede, men når vi er blant dem, ser vi etter hvert at de er mennesker som oss. De er individer på godt og ondt og en god del av dem har frigjort seg fra kollektivets tyranni og prøver å finne en skreddersydd livsstil som funker for dem. De er annerledes og det merker vi, men kanskje det er like greit. For vi klarer oss sammen med dem, de kaller oss ikke horer og ikke blir vi slått og spyttet på. Utenfor maurtuen finnes også liv, et liv som bør leves og oppleves.
hits