hits

Innvandrer forbannelse

Fredag meldte Faten Al Husseini seg ut av sosiale medier og debatten p grunn av hets fra sine egne. Faten er den samme modige jenta som sto foran Stortinget ikledd hijab og uttrykte sin avsky mot ISIS. Dette med hets fra vre egne er blitt en egen sjanger. P en mte er vi innvandrere blitt vrt eget problem.
 
Frstegenerasjonsinnvandrere brer ofte mye sinne og frustrasjon, savn og sorg med seg. De savner smakene, luktene, maten, morsmlet. Det er smertefullt ikke kunne se ansiktene til slektninger igjen, og vite at man aldri kan reise tilbake til stedet man er fdt. Dette gjr at vi innvandrere utvikler en egen identitet, et eget samfunn, en maurtue.
 
Vi jobber flittig for tette sprekker og utve kontroll over vre barn og vre egne; den eneste arena vi faktisk har kontroll over. Vr maurtue er blitt vrt nye land. De sosiale reglene vi hadde i hjemlandene har vi implementert i maurtuen vr. Maten og butikkene ligner ogs p hjemlandets.
 
Dette lille innvandrerlandet betyr s mye for oss at vi kjemper med nebb og klr for beholde det slik det er. Vi ser p oss innvandrere som en egen rase, og er skeptiske til nordmenn. Tross alt, hva vet disse bortskjemte nordmennene om oss, om det vi har opplevd. Alt de bryr seg om er kose seg. Noen ganger koser de seg s mye at vi fler oss waterboardet med kos.
 
Men problemet er egentlig ikke vre fungerende innvandrerbydeler. Der har vi opprettet et innvandrer-kosystem og vi hilser p hverandre p arabisk selv om vi ikke er arabere. Problemet begynner nr noen stikker seg ut, og Gud forby at en fra vre egne rekker kritiserer oss innenfra. Da har vedkommende brutt en lojalitetskode, har skapt et forrdersk kaos av type Quisling.
 
Vi plasserer ikke vedkommende i skammekroken et par dager. Vi sender forrderne i eksil og mobber og hetser dem i hp om at de faller sammen og ikke reiser seg igjen. I vr brutalitet forlater vi dem i rkenen uten mat og vann for d.
 
Heldigvis bor vi ikke i noen rken. Norge har et hjelpeapparat som faktisk tar imot de utsttte. Jeg snakker om snille, flotte nordmenn, ikke de nordmennene som vil sende oss til Afrika, selv om vi ikke kommer fra Afrika. Ikke nettrollene som hater vr guts. Snille nordmenn som vil ha noe med oss gjre. Fra innvandrerrasen hrer vi ofte om hvor fle nordmenn er.
 
Deres vaner er vestlige og fordervede, men nr vi er blant dem, ser vi etter hvert at de er mennesker som oss. De er individer p godt og ondt og en god del av dem har frigjort seg fra kollektivets tyranni og prver finne en skreddersydd livsstil som funker for dem. De er annerledes og det merker vi, men kanskje det er like greit. For vi klarer oss sammen med dem, de kaller oss ikke horer og ikke blir vi sltt og spyttet p. Utenfor maurtuen finnes ogs liv, et liv som br leves og oppleves.