Den tause iraneren





 
 
Triste ting skjer ikke bare på fjernsynet. Også i vårt flotte samfunn ser vi triste skjebner, de er så nær oss at nærsynet forhindrer oss i å se dem.
En av dem er den unge narko-mannen med uthulede øyne og ødelagt ansikt som ber om en tier på Jernbanetorget. En annen er sigøynertiggeren som sitter med bøyd hode foran Oslo City og trolig vil ende opp med oppsvulmet hjerne. Og sist, men og ikke minst Hooshang Parsayi.

Nede ved Stortinget sitter en politisk flyktning fra Iran med sammensydde lepper. Han har sultestreiket i 38 dager og blir kun ernært med sukker, vann og salt. Han vil dø dersom ingen griper inn. Hans livshistorie står klistret til DNB Nor-veggen på et par ark papir:

«Jeg Hooshang Parsayi er dømt til et meningsløst liv i Norge, et borger uten rettigheter etter Paragraf 74 av utlendingsloven. Jeg har ikke personnummer og derfor kan jeg ikke få jobb, jeg har ikke krav til livsopphold, jeg kan ikke leie og heller få Passport. Jeg kan ikke lov å delta i norsk opplæring. Siden jeg, ved retur til Iran, risikerer død, har jeg bare fått opphold.»

Han sitter på fortauet taus som en statue. Leppene er sydd sammen. Bak ham stikker et gammelt iransk flagg diskret opp. Jeg kunne ikke la være å stoppe første gang jeg så ham. Hans historie er for håpløs til at den kan overses.

Jeg vet ikke hvem jeg skriver dette til, ikke til dem som vil ha sånne som ham og meg ut, kanskje til en politiker, en ansvarlig i UDI, et menneske med hjerte, samvittighet og vilje til å gjenåpne saken hans og gi ham en ny sjanse. Han ønsker å bidra til samfunnet, han vil jobbe, studere, leie et rom, ha et privatliv.
Etter at en papirløs etiopisk flyktning døde for et par måneder siden, deltok jeg i en minnestund foran Stortinget.
 
Yemane Teferi hadde vært asylsøker i 25 år, han hadde bodd i asylmottak og delt rom med andre. Han hadde ikke penger, han kunne ikke jobbe, stifte familie. Om dagen gikk han turer i timevis og samlet flasker.
 
Det var en kald og trist aften. I Stortingssalen sto lysene på, bak vinduene kunne vi se de folkevalgte. Det så ikke ut til at de så oss. De hadde heller ikke sett Yemane.

Det regnet, kanskje det snedde. Jeg sto utenfor og tenkte at hvis bare en av dem med hjertet på rett plass hadde grepet inn, kunne Yemane fremdeles vært i live. Jeg ber deg som leser dette om å gripe inn, du ser ham sitte ved Stortinget. Ikke la Hooshang sovne stille inn. Han er ingen forbryter, han flyktet fra et ubeskrivelig grusomt diktatur. En politisk flyktning som ikke har fått rettferdighet. Vær så snill og gi ham en sjanse. Han er en borger uten rettigheter.
hits