Når døden appellerer mer enn livet

Teknikere undersøker et funnsted etter skytingen i München. Foto: Stringer (Reuters)

Gårsdagens grusomme handlinger i München i Tyskland satte i gang spekulasjoner på om terroren var høyreekstrem eller islamistisk. Så langt er det ikke påvist tilknytting til noen av dem, og det er for tidlig å si noe om motivet. Vi vet at gjerningsmannen var en 18-årig tysk-iraner.

 

Da jeg så videoen av den forstyrrede terroristen som i desperasjon gikk frem og tilbake på taket av kjøpesenteret Olympia i München, så jeg et fortvilet, svært forskudd mann som på slutten av sitt liv ropte «jeg er tysk» for å rettferdiggjøre sine grusomme handlinger. Merkelig nok fikk denne videoen meg til å tenke på videoen som viste Mohamed Lahouaiej-Bouhlel kjøre en lastebil inn i folkemengden på promenaden i Nice, hvor han meide ned noen titalls mennesker.

Nice-terroristen sies å ha hatt kontakt med et jihadist-nettverk, men hans desperasjon sprang ut av samlivsproblemer.

På et høyere plan har vi med en dødskult å gjøre. En kult av høyre-, islamistiske ekstremister og andre desperados som er mett på livets utfordringer, de vil heller dø enn å leve, men deres død skal være grandios og voldelig; de har vært tapere i livet, i døden skal de vokse seg stor og berømt.

Forskrudde mennesker finner forskrudde ideer i informasjonens tidsalder. Dødelig ideologi ligger tilgjengelig på nettet. Nice-terroristen ser ut til å være selvradikalisert online. Fans skriver til ABB og får svar.

Oliver Roy, en av verdens største eksperter på radikalisme, har mange ganger uttalt at han samarbeider med psykologer og psyko-analytikere i forskningen på islamistisk ekstremisme. Han mener at viljen til å ta risiko er blitt generelt større hos unge mennesker. Som eksempel viser han til to unge italienere som nylig drepte et medlem av sin egen vennegjeng, bare for å kjenne hvordan det føles å drepe.

Oliver Roy mener at ungdom som slutter seg til ISIS, ikke bare gjør det av religiøs interesse, men at de også er tiltrukket av voldsutøvelse. Han kaller islamistisk radikalisering for islamisering av radikalisme. Etter å ha studert livshistorier bak radikalisert ungdom, mener han at de blir tiltrukket til ISIS mest fordi de er radikale fra før, og at ISIS gir dem tilgang til det største voldsmarkedet som finnes. De har en voldelig historie. Nice-terroristen slo kona, det samme gjorde Orlando-terroristen. De har vært småkriminelle. Hvis det fantes mer voldelige alternativer enn ISIS, ville de sikkert sluttet seg til dem, sier han.

Denne dødskulten omfatter både høyreekstreme, jihadister og desperadoer, såkalte «lonely wolves» som løser livets utfordringer ved å drepe andre. Vi må bekjempe ideologien bak voldshandlingene (høyre-ekstreme så vel som islamistiske), men vi må også konsentrere oss om den kulturen hvor vold romantiseres og er løsningen på livsproblemene. Som Deeyah Khan (hun har laget en prisbelønnet dokumentar om radikalisering) sier; skal vi stoppe terrorismen, «må vi utfordre den mannlige volden».

Vi er selv med på å bygge opp under denne dødskulten ved å akseptere vold og død som underholdning. Vi glorifiserer vold gjennom action-filmer og dataspill. Vold er blitt kos, en kur for håpløsheten hos plagete sjeler. Samfunnet kan ikke leve med at den voldelige døden appellerer mer enn livet.

hits