Moderne mørkemann



 
Usman Rana har vært en viktig stemme i islam-debatten. Det er rosverdig at han forsøker å forene islam med demokrati. Men han bommer i sin kronikk i Aftenposten i går, der han hamrer løs på sekulariteten og den sekulære muslimske organisasjonen i LIM.
 
Han hevder at mange av de muslimske terroristene den siste tiden er langt mer liberale enn de sekulære, og det er derfor de ender de opp som massedrapsmenn. De som blir tiltrukket av ekstremistiske grupper er ifølge ham, lite skolert i islam. Han nevner for eksempel den «ikke-religiøse» Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel og Orlando-terroristen Mateen.

I det siste er det blitt mote å beskylde sekulariteten blant muslimer for de forferdelige terrorangrepene i Europa. Det Rana bekvemt unngår å nevne er hvilken rolle religionen spiller i disse angrepene. Alle terroristene bak terroren er muslimer, enten han liker det eller ikke. Bakgrunnen i en muslim familie, eller det at de har vokst opp i et muslimsk land, har påvirket unge menn til å begå disse angrepene.

Det blir plantet religiøse frø i oss helt fra barndommen, og vi er alle, religiøs eller ikke religiøs, påvirket av en religion som griper inn i alle aspekter av vårt liv, våre foreldres liv og samfunnet vi kommer fra.

Fra barndommen av blir vi indoktrinert av islam, religionen er viktigere enn vår nasjonalitet. Det første en muslim fra et annet land spør om, er om man er muslim, ikke hvor vi kommer fra. Man blir hjernevasket gjennom koranskoler og av foreldrene; troen er allestedsnærværende, fra kledning til bønn, fra levemåte til ekteskap, fra omskjæringen som barn til døden. Å være muslim er altomfattende.
 

Jeg kommer fra en moderne religiøs familie og kan aldri glemme hvordan det religiøse elementet var til stede i alt min far gjorde. I voksen alder kan man utenfor foreldrenes kontroll drikke, ha kjærester og leve et «vilt» liv, men dette forsterker skammen og den fortapelsen man er blitt hjernevasket til å tro på. Skammen kan hente deg inn når som helst og hvor som helst. Jo villere man har levd, desto dypere blir fortapelsen om man ikke får gjort opp sitt regnskap med Gud.

Det er mektige krefter som krever at man skal gjøre opp for sine synder. Man har vært en taper i livet, men kan fremdeles bli en helt hos Gud ved å drepe noen titalls hedninger og deretter seg selv. Orlando-terroristen "Mateen" gikk til moskeen engang i uken. Nice-terroristen hadde ifølge franske sikkerhetstjenester radikalisert seg på nettet.

I et møte om radikalisering arrangert av Agenda før sommeren, fortalte Mona Salin at radikalisert muslimsk ungdom fra Sverige som har sluttet seg til IS, ofte er unge menn som ikke har klart å leve opp til familiens forventninger. Drømmen var at de skulle bli leger og ingeniører mislykkes, og de lever ofte i synd med alkohol og kjærester. Men en ny religiøs oppvåkning gir dem anerkjennelse og ros fra foreldre som ikke ser at barnas plutselige religiøsitet er begynnelsen på en fatal reise som kan ende hos IS i Syria.

Usman Rana har skrevet bok om norsk islam, men han glemmer å nevne martyrdommen i islam, noe Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, holder frem også som et rekrutteringsgrunnlag for muslimsk terrorisme.

I Islams historie har et stort antall unge så vel som eldre tatt en snarvei til Gud og hans profet ved å bli martyr. Under Iran-Irak-krigen gikk tusenvis av unge gutter i alderen 15-16 år, frivillig inn i minefelt av religiøs plikt. Prestestyret hang billige plastnøkler til paradisets port rundt halsen deres, og ga dem en egen martyravdeling på gravlunden.
 
I Ranas kronikk vendes det igjen tilbake til Irak-krigen. Om Bush og Blair ikke hadde invadert Irak, ville vi ikke fått denne radikaliseringen av muslimer, heter det. Det er klart at invasjon av Irak var et forferdelig feilgrep, ingen benekter det. Men vi begynner å bli lei av muslimenes ikke-ansvar. Alt er Vestens skyld. Rana nekter i likhet med den muslimske majoritet, å se den sekteriske krigen som har pågått i Irak etter USAs invasjon. Sjiaer og sunnier dreper hverandre på samme måte som sjiaer og sunnier har drept hverandre i tusen år.

Er disse blodige, sekteriske kampene også USAs skyld? Når skal religionen og de religiøse lederne se sitt ansvar for det som foregår i landene våre?
Selv er jeg lei av det ensidige gnålet om USA-invasjonen fra muslimer som nekter å ta ansvar for hva islam lærer oss; la oss bare nevne hatet mellom alle ulike grener av islam. Det er mer enn nok i seg selv. Det første demokratiske valg i Irak på mer enn 50 år, ble avholdt etter Irak-invasjonen. Men denne gangen kom sjiaene til makten, og under påvirkning av Iran undertrykker de den stolte sunni-befolkningen. Vi må også kunne selv ta ansvar for problemene vi systematisk fornekter i Midtøsten, og holde opp i vår elendighet med å legge all skyld på Vesten.
 
Rana angriper videre den «aggressive og antimuslimske franske sekularitet». Sekularitet er en grunnleggende søyle ved det vesteuropeiske samfunn. Kanskje det er på tide at muslimer, som ikke har reformert sin religion og står uten sekulære referanser, får med seg at de har innvandret til et sekulært land og at denne sekularitet er samme ting som støtter fri religionsutøvelse, gir støtte til moskeer og anerkjennelse til muslimske borgere. Den samme sekularitet beskytter oss andre fra å bli slaver av religiøse dogmer og gir Rana frihet til å ytre seg om hvor fæl den franske sekularitet er.

Ranas kur mot den elendigheten vi sitter i, er enda mer religion, han forteller om hvordan "de rette imamene", "de rette koranversene", ville hjulpet. Om vi bare ga disse unge menn Ranas «riktige religion» (hva enn det er), hadde vi hatt en terrorfri verden. 
Ranas kur viser nettopp hva slags hjernevasking som foregår i religiøse hoder. Svaret på alt ligger i religion og mer religion, vi må underordne oss hierarkiet med den feilfrie profeten og Allah på toppen, og vi andre der nede. Løsningen er ikke sekularisme og humanisme, men mer religiøsitet på "den riktige måten".
hits