Profeten Usman Rana

Photo: Ellen Lande Gossner

 
Usman Rana tillegger meg i et innlegg i Aftenposten 8. august meninger jeg ikke har. I tittelen kaller han meg norsk-iransk bedreviter. Jeg har aldri kalt Rana «norsk-pakistansk» besservisser, men la oss heve oss over diskriminerende småligheter og konsentrere oss om saken.
 
Rana kaller meg ateist eller «nyateist» og sammenligner meg med Ali Hirsi. Jeg er spirituelt troende, men min gud er ikke som Ranas. Jeg er ikke livredd for å utvanne eller demokratisere islam, i motsetning til Rana er mine helter Majid Nawaz og Irshad Manji, muslimske reformister som ikke er redd for å vende blikket innover i religionen og ta imot kritikk.
 
Rana trenger å modernisere tankegangen. Han påstår at (islamsk) religiøsitet er fullt forenlig med sekularitet samtidig som han angriper «aggressiv sekularisme» ? hva enn det er. Det viser hvordan han dytter årsakene til radikaliseringen av muslimer vekk fra sin egen religiøsitet. Han leter med lys og lykte etter en oppskrift på demokrati i 1400 år gamle religiøse tekster. Men kritisk tenkning er helt fraværende i hans verden. Dersom Rana og hans likesinnede konsentrerte seg om å gi unge muslimer redskaper til å tenke, vurdere og ta egne beslutninger, ville vi ikke vært i det uføre vi er i idag.  Å være bokstavtro og gjøre seg avhengig av teologer, bedrevitere, tolkere, og koranvers er en del av problemet.
 
Rana ønsker selv å være den som plukker frem «de gode versene» for ungdom. Men han later som om han ikke vet hvilket mangfold av retninger og tolkninger vi har i islam.  Mange før ham har prøvd denne metoden, de også har trodd at de er den eneste riktige bærer av sannheten. Wahab, Khoemini, Al Qutb for å nevne noen.
 
Demokratisering av en religion innebærer å tilpasse troen til sentrale verdier som menneskerettighetene og menneskeverdet. I Ranas verden er Gud og profeten fremdeles ufeilbarligheter. Hans bidrag til demokratisering begrenser dermed seg selv.
 
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger, skrev i forrige uke et omfattende essay i Broen.xyz om fransk sekularisme. Han tok utgangspunkt nettopp i diskusjonen mellom Rana og meg:
 
«Nokre har då konstruert dette slik, altså, at det er den franske sekularismen som framprovoserer motreaksjonar og faktisk gjev tilskot til å rekruttere til terroristmiljøa. Dette er ein variant av ein teori som enkelte norske og andre islam- og terrorismeforskarar har brukt før, nemleg at å kritisere og gå imot islamismen er å framprovosere den. Omtrent som vi seier om Fanden, at når vi ropar på han, så kjem han. Etter mi oppfatning er dette å stille saka fullstendig på hovudet. Eg meiner det er av ekstremt stor betydning at vi forstår kvifor den franske sekularismen ikkje må mistolkast i denne situasjonen...(...) Sjølv om ein slik gav seg heimel til å avvise politisk agitasjon utanfrå mot den franske staten - ein heimel som har vore aktivt i bruk sidan 2012 for å utvise imamar som talar for at sharialover må stå over franske lover og særleg dei som manar til valdsverk - så var ikkje dette noka «antireligiøs» eller ateistisk lov. Den berre forklårde at heretter skulle ingen religiøs organisasjon ha kontroll eller påverknad på noka offentleg verksemd eller politikk, til gjengjeld skulle ikkje staten leggje seg opp i religiøs verksemd. Så, det var altså også ei lov for religionsfridom, som mange mindre religionar, såleis dei gamle hugenottane og andre protestantar, men også muslimane som det alt var ein del av i landet og ikkje minst jødane, som alltid hadde vore der, var glade for. Det same gald mesmeristar og andre meir obskure okkulte og merkelege retningar. Ingen av desse gruppene hadde jo hatt større glede av det hegemoniet den katolske kyrkja hadde nytt. Sidan lova jo galdt for heile det franske territoriet, inkludert koloniane, så var jo dette ei opning for dei mange tradisjonelle religionane, og medførte mellom anna stor vitskapleg interesse mellom antropologar og etnologar for å studere levande religionsutøving over heile det franskkontrollerte området. Lova inneber altså full ytringsfridom og full organisasjonsfridom, men krev at det skal skje gjennom organisering ifylgje assosiasjonslova av 1901.»
 
Radikalisering er en komplisert prosess, det er vi enig om. Om jeg hadde fått like mye spalteplass av Aftenposten som den religiøse Rana, ville jeg kunnet redegjøre for mitt syn. Men den luksusen har ikke vi ikke-religiøse. Det faktum at Rana ser på «aggressiv fransk sekularitet» som en av årsakene til radikaliseringsprosessen, forteller noe om hans mentalitet; hvordan han anser ikke-religiøsitet, og nøytrale religionsfrie arenaer som styggedommen som fører til at muslimske sinn radikaliseres.
 
Han avviser min tese om martyrdommen i islam og kaller det tøv. Jeg foreslår at han leser hva Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, sier i et intervjue med Quantra:
 
«I am not denying that there is a religious dimension. It is important, because it means the jihadists can reinterpret their nihilism as a promise of paradise. Their suicide becomes a guarantee for eternal life.»
hits