Niqab- Nei takk

 

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

I protest mot et eventuelt forbud mot niqab knipset nylig en del muslimske debattanter bilde av seg selv med niqab over munn og nese.

Hele niqab-debatten er merkelig. Man er for tiden ikke muslim i Europa om man ikke er sint, sier den muslimske reformisten Majid Nawaz.

Niqab har aldri vært en islamsk fanesak. Det er en tradisjonell drakt fra ørkenområder i gulfstater som Saudi-Arabia, Jemen, Qatar osv. Niqab er også et favorittplagg for ISIS og et typisk plagg i kvinnefiendtlige land som Saudi-Arabia, et land som krever at kvinner skal ha mannlig verge for overhodet å ferdes utenfor huset.

Jeg skjønner at det er vanskelig å være ung innvandrer med muslimsk bakgrunn. Hjemme hører man at man ikke bør bli for norsk, ute føler man at man aldri blir norsk. Den økende islam fiendtlighet i samfunnet er unektelig og ganske slitsom.

Men debatten om niqab dreier seg ikke om islam, men om et grunnleggende behov for å tirre samfunnet; for å vise opprørsk sinne og frustrasjon. Ungdom må selvfølgelig få lov til å gjøre litt opprør. Men jeg ville bli svært takknemlig om disse sinte kvinnene sluttet å bruke islam som gissel for sitt opprør.

Andre innvandrere skal leve her uten å bli assosiert med sinte muslimer. Daglig betaler vi andre en høy pris for det høylytte maset om et segregerende og kvinneundertrykkende symbolplagg, et plagg som er til for å sementere vi og dem-tenkningen.

Samme muslimske debattanter som i kronikk etter kronikk er glade demokrater, svikter demokratiet og likestillingen hver gang det kommer til tildekking. De går rett og slett ikke videre.

Kennedy sa engang: Ikke spør hva landet ditt har gjort for deg, men hva du har gjort for ditt land. Det er nettopp det spørsmålet jeg har lyst til å stille de sinte kvinnelige, muslimske debattantene: Hva har de gjort for demokrati og likestilling annet enn å gi sint støtte til marginale og bakstreverske holdninger?

hits