hits

Norsk niqab-sttte

 

Frsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har ogs hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner p en benk p Grnland, uten merke at niqaben har vrt til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har ogs spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun p khrono.no. 

Snne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstr ting ihjel, noen ganger forstr de s mye at man lurer p om de gr glipp av hele poenget.   

Jeg mter stadig vekk forstelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om ogs den innfdte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun s provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og vre eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; fle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forstelsesfull og flott hun har vrt i mte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er s overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er s fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forstelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forstelse ikke stopper der, hun forstr kanskje ogs annen ukultur som polygami, jenteomskjring og resdrap. S lenge de foregr blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spr p slutten av sin kronikk om de skrsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvflgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstr s inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg p vei til Nav for tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken p g hele veien tilbake i gater dekket av snevr, fristet ikke, jeg har drlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun byde seg og lftet opp hansken min. Jeg kunne hre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg flte meg nr henne av takknemlighet, men jeg savnet fle tilhrighet, ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen s jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun s p meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. ynene i sprekken avslrte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte p alle de gangene jeg i min kultur hadde hrt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for ikke synde, for ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for puste og spise, men for menn. Jeg tenkte p alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte p alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorrets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte p det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brd i et telt. Hun stirret p en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i yene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er g lettkledd i brennende sol. Men fr hun lov til det?  

Selvflgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritr, han pisket kamelen og lshunden og beordret henne vise frem sitt hndverk for tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spr sin beduinvenninne om snt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til fle sola p huden eller vinden i hret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil d med niqaben p.  

Nilsen trenger ikke tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag gr i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette leve sitt behagelige, tolerante og forstelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til g uten slr. En av dem sa at de rett og slett har lyst til mte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet slret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra st ved hans side og tale ham etter munnen.