Norsk niqab-støtte

 

Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har også hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner på en benk på Grønland, uten å merke at niqaben har vært til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har også spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun på khrono.no. 

Sånne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri å forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstår ting ihjel, noen ganger forstår de så mye at man lurer på om de går glipp av hele poenget.   

Jeg møter stadig vekk forståelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om også den innfødte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til å ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun så provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og være eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; føle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forståelsesfull og flott hun har vært i møte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er så overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er så fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forståelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forståelse ikke stopper der, hun forstår kanskje også annen ukultur som polygami, jenteomskjæring og æresdrap. Så lenge de foregår blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spør på slutten av sin kronikk om de skråsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvfølgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstår så inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg på vei til Nav for å tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken på å gå hele veien tilbake i gater dekket av snevær, fristet ikke, jeg har dårlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsøk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tøyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun bøyde seg og løftet opp hansken min. Jeg kunne høre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg følte meg nær henne av takknemlighet, men jeg savnet å føle tilhørighet, å ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen så jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun så på meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. Øynene i sprekken avslørte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet å vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte på alle de gangene jeg i min kultur hadde hørt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for å ikke synde, for å ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for å puste og spise, men for menn. Jeg tenkte på alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte på alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for å ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorårets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte på det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brød i et telt. Hun stirret på en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i øyene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund å bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er å gå lettkledd i brennende sol. Men får hun lov til det?  

Selvfølgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritær, han pisket kamelen og løshunden og beordret henne å vise frem sitt håndverk for å tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spør sin beduinvenninne om sånt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til å føle sola på huden eller vinden i håret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil dø med niqaben på.  

Nilsen trenger ikke å tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag går i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette å leve sitt behagelige, tolerante og forståelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til å gå uten slør. En av dem sa at de rett og slett har lyst til å møte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet sløret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra å stå ved hans side og tale ham etter munnen. 

 

hits