Vi må tørre å snakke om islamisme

 

Foto: Niklas Halle'n/AFP

 

I de siste dagene har den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan kommet med en rekke hårreisende uttalelser i offentlighet om Europa. Uttalelser som «Tyrkere i Europa må få minst fem barn fordi de er fremtiden», «Nederland er nazilevninger og fascister», «Europeere vil ikke gå trygt i gatene dersom de holder på sin nåværende holdning», den sistnevnte uttalelsen kom rett før terrorangrepet i London. Og hans siste utspill, som dreier seg om det såkalte «clash of civilisations», der han mener islam og kristendommen skal gå i krig med hverandre. Dette nevnte han i forbindelse med en EU-dom som gir arbeidsgivere tillatelse til å forby religiøse, politiske plagg som hijab.

Alle disse uttalelsene kommer i kjølvannet av at en rekke europeiske land, som Nederland og Tyskland, innførte restriksjoner mot at Erdogans ministre skal kunne drive politisk valgkamp på europeisk jord. Neste måned er det folkeavstemning i Tyrkia, der velgerne skal ta stilling til om president Recep Tayyip Erdogan skal få enda mer makt. Grunnlovsendringene som skal stemmes over er svært kontroversielle, og vil dytte Tyrkia i en mer totalitær retning med Erdogan ved makten.

Etter at Donald Trump ble president i USA og i den siste tiden generelt, har vi i vestlig media hørt mye om høyrepopulismens fremmarsj. Det merkeligste er hvordan vestlig media og politikere ofte snakker fritt om farene ved populisme uten å nevne islamisme i samme slengen. Erdogan, for eksempel, blir ofte referert til i vestlig media som en mann med nasjonalistiske tendenser, mens han i virkeligheten er en islamist med et eget islamist-parti og en islamistisk agenda.  En agenda som gjør ham mer populær hos hans religiøse fan-skare, både i Tyrkia og i den muslimske verden, og som appellerer til drømmen om en tilbakevending til den muslimske storheten à la Osmani-tiden.

Lenge har det vært en unnfallenhet i vestlig media når det gjelder å snakke om islamisme som en ideologi. Dette kan kanskje skyldes naivitet eller være uttrykk for et ønske om å berge europeiske muslimer fra konflikt, beskytte dem mot rasisme og gjøre deres integrering i det europeiske samfunnet lettere. Europeiske politikere og media har prøvd alt for at muslimske innvandrere skal føle seg hjemme og føle tilhørighet til Europa. De har drevet med inkludering, har besøkt moskeer, har forsvart retten til å bruke hijab og har ofte snakket om religionsfrihet i demokratiske, europeiske samfunn. Samtidig synes jeg deres unnfallenhet når det gjelder å ta islamisme på alvor, har vært kontraproduktiv. Deres vegring mot å nevne en sterk ideologi som islamisme, har gjort at europeiske borgere er blitt mer skeptiske til media og politikere og har vendt seg til ekstreme populistiske partier og uavhengige medier.  

Tragisk nok har denne unnfallenheten ikke bidratt til større toleranse for muslimske borgere. Tvert imot vet de fleste borgere ikke at det er forskjell mellom islam og islamisme og ofte blander sammen de utfordringene som islam som en religion har, med islamistisk politisk agenda. Dette indirekte har hjulpet til fremmarsj av høyrepopulisme.

Vegring mot å ta ordet islamisme i munnen kommer kanskje også delvis av at ordet peker mot islam, og dette faller majoriteten av europeiske muslimer tungt for brystet, ettersom de stadig vekk prøver å ta oppmerksomheten bort fra skyggesidene til islam med bortforklaringer og villedelse. Islamisme er en ideologi som har elementer av islam i seg, og selv om disse elementene er forvrengt og til tider tatt helt ut av den historiske konteksten, appellerer de dessverre med deres historiske referanser til et muslimsk publikum.  

Islamisme som ideologi ble iverksatt med den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Khomeini introduserte med denne revolusjonen en aggressiv type islam, som var svært fiendtlig innstilt til Vesten.  I tillegg ble to andre elementer som hijab og jødisk/israelsk konflikt også ganske sentrale elementer i islamisme. Som barn av islamismen opplevde jeg gjennom oppveksten hvordan denne ideologien ble implementert steg for steg. Jeg erfarte hvordan mitt land Iran gikk fra å være en sekulær stat til å bli et islamisert land, og elementer som jøde-/Israel-hatet, hat til Vesten og krav om hijab ble brukt for å spre denne ideologien. Dessverre er disse elementene som en slags trojansk hest, som appellerer til svært mange religiøse muslimer. Både tildekking av muslimske kvinners kropp og jødehatet har referanser i muslimske skrifter og kan brukes og er blitt brukt for å villede en god del troende muslimer. Khomeinis drøm var å eksportere sin islamske revolusjon til hele Midtøsten.

Fra første stund da han satt foten i Iran, snakket han om å lede den muslimske nasjonen (Ummah) og ta over Jerusalem. Dette appellerte sterkt til muslimer verden over, som ser på Palestina-Israel-konflikten som et slags sårt, muslimsk anliggende. Referanser fra islamske tekster, der jødehatet til en bestemt jødisk stamme i en historisk kontekst var nevnt, ble vrengt og brukt for å rettferdiggjøre et generelt hat mot jøder og Israel.

Det samme gjaldt hijaben. Tildekking av muslimske kvinner har ofte vært sentralt og en kilde til uenighet mellom diverse religiøse lærde i Islam. Khomeini brukte gjen-tildekking av muslimske kvinner som en slags verktøy for en tilbakevending til den muslimske storhetstida, siden av-sløring av muslimske kvinner stort sett skjedde etter nederlaget til Det osmanske riket og etter opprettelsen av sekulære stater i Midtøsten. Legg merke til at Khomeini aldri snakket om sin egen tilhørighet til den religiøse sekten Shii eller det store gapet mellom Shii og Sunnier. Dersom han hadde snakket om dette, ville han aldri kunne forene muslimer. Hans og hans etterfølgeres store drøm var å lede en samlet muslimsk verden og ta over Israel. Han gruet seg til å se shiier og sunnier i konflikt.

I begynnelsen var hans drøm bare en slags politisk propaganda, men med tiden og gjennom Salman Rushdie-saken, så han en enorm mulighet for å hevde seg blant muslimer som en sann muslimsk leder. Han visste godt at kritikk av islam i boka ikke faller i god jord hos muslimer generelt, og Rushdies roman kunne brukes på den måten. Han utstedte en fatwa mot Salman Rushdie, mobiliserte muslimer over en hel verden og fikk mange muslimer med seg.  Slik klarte han å stå fram som en seriøs muslimsk leder. Men dette ble også en vekker for andre muslimske land. Saudi Arabia så en mulighet til å bli mer synlige på verdensbasis for å hevde samme stilling, og få en lederrolle i den sammenheng.

Dessverre inspirerte Khomeinis islamistisk ideologi andre typer islamister, og vekket til livet en rekke bevegelser i Midtøsten i etterkant. Mujahedin i Afghanistan, al-Qaida og sist ISIS, er eksempler på utbredelse av islamistisk ideologi utover Midtøsten. Den islamistiske ideologien er nå spredt utover verden og helt til Afrika med bevegelser som Al Shabab.

Mens disse er eksempler på voldelige islamistiske ideologier, har vi hatt en rekke ikke-voldelige islamistiske ideologer i vår tid. De egyptiske Muslimbrødrene og Erdogans islamist-parti faller under sistnevnte. Dessverre har en del av akademia i Vesten lenge insistert på at Muslimbrødrene og Erdogan er ufarlige, ikke-voldelig islamister. Dette har også vært en direkte årsak til at fokuset på islamismens fremgang har vært fraværende i media.  Islamister er flinke til å bruke demokrati og ytringsfrihet til egen fordel. For eksempel, når Erdogan ber europeiske ledere om å følge demokratiske prinsipper som ytringsfrihet eller religionsfrihet, vil han bare bane vei for sin egen islamistiske agenda.

Det er på tide å tørre å snakke åpent om islamisme som ideologi, islamismes symboler og verktøy. Erdogan er ikke lenger en ufarlig samarbeidspartner for NATO, men en rival som hisser opp massene gjennom religion, mot Vesten og Europa, for å få oppslutning og makt. Vi må slutte å late som om høyrepopulisme i Europa og i Vesten har oppstått i vakuum, og innse at høyrepopulisme står i direkte sammenheng med islamismens fremmarsj. Begge er udemokratiske ideologier som ødelegger for en fri verden. Islamisme - enten fredelig eller voldelig - er en aggressiv ideologi med drømmer om khalifat og muslimsk storhet.

Denne drømmen kan virke fjern og uvirkelig, men den har rot i virkeligheten og historiske referanser, den skaper splittelse og kaos mellom europeere og muslimske borgere. Det er ikke uten grunn at Erdogan forsvarer hijab i Vesten i sitt siste utspill. Han vet at hans forsvar av hijab teller stort hos muslimer, og på den måten er han ute etter muslimsk oppslutning. Noe han sikkert vil få, siden hijab er blitt så viktig for mange europeiske muslimer. Vi må tørre å referere til Erdogan som en islamist og hans parti som et islamist-parti som bruker islam for hva det er verdt, for å få oppslutning hos de religiøse. Hans ideologi er ikke bare nasjonalistisk.

Dessverre har sekularitet ikke like sterke røtter som religiøsitet i en del muslimske land og slik jeg ser det, kan ikke sekularitet stå imot islamismens fremmarsj. Og selv om land som Tunisia eller Egypt for så vidt har klart å redde seg fra klørne til islamister, har sekularitet skjøre, ofte vestlig inspirerte, røtter i Midtøsten og i muslimske land, og blir ikke sett på som like autentisk som islamisme. Farene ved islamismens fremmarsj bør ikke bagatelliseres, ignoreres og settes til side, slik det hittil er blitt gjort i Vesten. Oppmerksomhet rundt islamisme handler ikke om å skape krigsretorikk eller gjøre livet til muslimer vanskeligere, men om å skape bevissthet hos europeere og europeiske muslimer og gjøre dem oppmerksomme på deres lojalitet overfor demokratiet.

"Those who want to sow discord are neither Sunni nor Shia, they are agents of the superpowers and work for them..(...) I hope that through considering this Islamic precept - that all Muslims are brothers - all Islamic countries will triumph against the superpowers and succeed in actualizing all Islamic ordinances.."  Ayatollah Khomeini 

hits