Grønland, et parallelsamfunn

 
av Paul Weaver


Det har i det siste vært mye snakk om parallellsamfunn. Diverse eksperter har stått frem i media og hevdet at det eksisterer ikke; vi har ikke svenske tilstander i Norge og det er jeg glad for. Men vi trenger ikke ekstreme svenske tilstander for å skjønne at et område av byen har en majoritetskultur som er fremmed for samfunnet ellers.

Jeg bor like ved Grønland og utviklingen her skremmer meg. En svært konservativ islamsk parallellkultur sprer seg i innvandrertette områder. Hijab og konservativ tildekking er denne kulturens symbol og det er ikke plagget i seg selv som er problematisk, men hva denne kulturen representerer og hvordan den krasjer med grunnleggende verdier som likestilling i dette landet.

 

Jeg selv er innvandrer og etniske nordmenn er uforstående til det jeg snakker om, for dem er Grønland og Tøyen eksotiske områder. At jeg kler meg vestlig og har øretelefon på øret virker provoserende her, spesielt om kvelden, nettopp fordi jeg er innvandrerkvinne. Folk glor og jeg får vemmelige blikk fra strengt påkledde kvinner i hijab og menn i kjortel som sier «du må ikke kle deg sånn». Eller jeg får smigrende, «sjekke opp»-blikk fra menn som tror jeg er lett på tråden fordi jeg går utildekket.  Jeg trenger ikke den ekstra-oppmerksomheten, verken den positive eller den negative. Jeg er en godt voksen kvinne. Hvorfor kan jeg ikke ferdes like sorgfri på Grønland slik jeg gjør andre steder i byen. Først tenkte jeg at jeg innbiller meg ting. Men så snakket jeg med innvandrervenninner som har hatt samme erfaringer. Det er dette som er problematisk med hijab kulturen som deler kvinner i de ærbare og de u-ærbare.

 

Jeg har bodd i Oslo sentrum en stor del av mitt liv, og utviklingen imponerer ikke. På Grønland føler du ikke lenger at du bor i Norge. Innvandrere med et problematisk forhold til Vestens kultur har skapt sin egen verden hvor deres egne moralske normer hersker. Kvinner med strenge hijaber og svære islamske kåper er i ferd med å bli majoritet. Bak plagget gjemmer de en dydighets- ærbarhetskultur som er helt motsatt av storsamfunnets kultur; de fniser og ser ned foran menn. Det uhyggelige utenforskapet er problematisk. Er du som kvinne ikke medlem av klubben, får du ingen varme smil og hilsener; Du er ikke en "søster". 

Vi har religionsfrihet i Norge, men den økte bruken av det islamistiske symbolet hijab vekker mistillit hos andre borgere og signaliserer utenforskap. Du kan definere deg som du selv vil, men når den muslimske definisjonen overtas av majoriteten, oppstår et konformitetspress. At denne signaliserer segregering, kjønnsunderdanighet og fravær av likestilling, er et problem. Før eller senere kommer det til en kollisjon med storsamfunnets verdier. Debatt om burkini, barneburkiki, barnehijab, niqab og det faktum at jenter blir holdt tilbake fra fellesaktiviteter og gymtimer, viser at kulturkrasjet allerede er realitet. 

 

Grønland er blitt det lille islamiserte landet de rømte fra med de samme butikkene og samme klesdraktene. Det er her niqab-brukere føler seg hjemme. Restaurantene som reklamerer med halalsymboler, halal pizza, halal kebab osv., har overtatt i dette lille «Hijabistan». Det å være vestlig er blitt et skjellsord, og et nedsettende uttrykk i slike miljøer. Det er problematisk.

 

Som innvandrer elsket jeg en gang Grønland. En del av meg gjør fremdeles det. Det eksotiske og fargerike Grønland med billige grønnsaksbutikker og frisørsjapper har en kjær plass i mitt hjerte. Men bak gjestfrie blikk og deilig frukt fra innvandrerbutikker, overhører jeg at frisøren sier til min iranske venn at han ikke vil hente sin irakiske kone hit, for kvinnene blir «dårlige» her i Norge. Min venninne med innvandrerbakgrunn blir uglesett fordi hun går med korte skjørt i sommer sammen med sin norske mann. 

 

Jeg ser den konservative innsiden mer enn den forførende, fargerike utsiden. Jeg ser unge, konservativt kledde jenter som signaliserer den lokale majoritetskulturen, og blant dem ser jeg kanskje noen som ikke har lyst til å gå med hijab, men er overkjørt av de andre. Jeg ser angsten for å miste venner, familie og miljøet dersom hun tar av seg hijaben. Jeg ser somaliske kvinner som går med knallrød leppestift eller knallrødt hodeplagg og på den måten gjør opprør innenfor de snevre rammene de er gitt. Kvinner som befinner seg fysisk i Norge, men psykisk i islamsk land får ikke mulighet til å prøve én dag uten hijab. Det ville ekskludere dem fra felleskapet og konservative landsmenn ville dårlig-erklære dem. Dette er den stygge siden ved Grønland som ingen vil snakke om.

De menneskene som støtter denne utviklingen aner ofte ikke hvilket samfunn de bor i. Eller de bryr seg rett og slett ikke. Hvordan kan man flykte fra noe for så å bygge et tilsvarende samfunn der man kommer?

Er det slik vi skal ha det i Norge? Hvorfor analyseres ikke den økte tilsløringen av muslimske kvinner i Vesten? Er niqab forenlig med vestlig kultur og levesett?

 

Jeg har fått nok av etniske nordmenn som forteller om hvor eksotisk det er å gå på «sluming» på Grønland for å kose seg med kebab på vei hjem. De ser ikke det usynlige presset og bryr seg heller ikke om det. Det samme gjelder et par høylytte hijabkledde samfunnsdebattanter som gang på gang forteller om egne valg og bagatelliserer dette konformitet-presset. 

 

hits