hits

Grnland, et parallelsamfunn

 
av Paul Weaver


Det har i det siste vrt mye snakk om parallellsamfunn. Diverse eksperter har sttt frem i media og hevdet at det eksisterer ikke; vi har ikke svenske tilstander i Norge og det er jeg glad for. Men vi trenger ikke ekstreme svenske tilstander for skjnne at et omrde av byen har en majoritetskultur som er fremmed for samfunnet ellers.

Jeg bor like ved Grnland og utviklingen her skremmer meg. En svrt konservativ islamsk parallellkultur sprer seg i innvandrertette omrder. Hijab og konservativ tildekking er denne kulturens symbol og det er ikke plagget i seg selv som er problematisk, men hva denne kulturen representerer og hvordan den krasjer med grunnleggende verdier som likestilling i dette landet.

 

Jeg selv er innvandrer og etniske nordmenn er uforstende til det jeg snakker om, for dem er Grnland og Tyen eksotiske omrder. At jeg kler meg vestlig og har retelefon p ret virker provoserende her, spesielt om kvelden, nettopp fordi jeg er innvandrerkvinne. Folk glor og jeg fr vemmelige blikk fra strengt pkledde kvinner i hijab og menn i kjortel som sier du m ikke kle deg snn. Eller jeg fr smigrende, sjekke opp-blikk fra menn som tror jeg er lett p trden fordi jeg gr utildekket.  Jeg trenger ikke den ekstra-oppmerksomheten, verken den positive eller den negative. Jeg er en godt voksen kvinne. Hvorfor kan jeg ikke ferdes like sorgfri p Grnland slik jeg gjr andre steder i byen. Frst tenkte jeg at jeg innbiller meg ting. Men s snakket jeg med innvandrervenninner som har hatt samme erfaringer. Det er dette som er problematisk med hijab kulturen som deler kvinner i de rbare og de u-rbare.

 

Jeg har bodd i Oslo sentrum en stor del av mitt liv, og utviklingen imponerer ikke. P Grnland fler du ikke lenger at du bor i Norge. Innvandrere med et problematisk forhold til Vestens kultur har skapt sin egen verden hvor deres egne moralske normer hersker. Kvinner med strenge hijaber og svre islamske kper er i ferd med bli majoritet. Bak plagget gjemmer de en dydighets- rbarhetskultur som er helt motsatt av storsamfunnets kultur; de fniser og ser ned foran menn. Det uhyggelige utenforskapet er problematisk. Er du som kvinne ikke medlem av klubben, fr du ingen varme smil og hilsener; Du er ikke en "sster". 

Vi har religionsfrihet i Norge, men den kte bruken av det islamistiske symbolet hijab vekker mistillit hos andre borgere og signaliserer utenforskap. Du kan definere deg som du selv vil, men nr den muslimske definisjonen overtas av majoriteten, oppstr et konformitetspress. At denne signaliserer segregering, kjnnsunderdanighet og fravr av likestilling, er et problem. Fr eller senere kommer det til en kollisjon med storsamfunnets verdier. Debatt om burkini, barneburkiki, barnehijab, niqab og det faktum at jenter blir holdt tilbake fra fellesaktiviteter og gymtimer, viser at kulturkrasjet allerede er realitet. 

 

Grnland er blitt det lille islamiserte landet de rmte fra med de samme butikkene og samme klesdraktene. Det er her niqab-brukere fler seg hjemme. Restaurantene som reklamerer med halalsymboler, halal pizza, halal kebab osv., har overtatt i dette lille Hijabistan. Det vre vestlig er blitt et skjellsord, og et nedsettende uttrykk i slike miljer. Det er problematisk.

 

Som innvandrer elsket jeg en gang Grnland. En del av meg gjr fremdeles det. Det eksotiske og fargerike Grnland med billige grnnsaksbutikker og frisrsjapper har en kjr plass i mitt hjerte. Men bak gjestfrie blikk og deilig frukt fra innvandrerbutikker, overhrer jeg at frisren sier til min iranske venn at han ikke vil hente sin irakiske kone hit, for kvinnene blir drlige her i Norge. Min venninne med innvandrerbakgrunn blir uglesett fordi hun gr med korte skjrt i sommer sammen med sin norske mann. 

 

Jeg ser den konservative innsiden mer enn den forfrende, fargerike utsiden. Jeg ser unge, konservativt kledde jenter som signaliserer den lokale majoritetskulturen, og blant dem ser jeg kanskje noen som ikke har lyst til g med hijab, men er overkjrt av de andre. Jeg ser angsten for miste venner, familie og miljet dersom hun tar av seg hijaben. Jeg ser somaliske kvinner som gr med knallrd leppestift eller knallrdt hodeplagg og p den mten gjr opprr innenfor de snevre rammene de er gitt. Kvinner som befinner seg fysisk i Norge, men psykisk i islamsk land fr ikke mulighet til prve n dag uten hijab. Det ville ekskludere dem fra felleskapet og konservative landsmenn ville drlig-erklre dem. Dette er den stygge siden ved Grnland som ingen vil snakke om.

De menneskene som sttter denne utviklingen aner ofte ikke hvilket samfunn de bor i. Eller de bryr seg rett og slett ikke. Hvordan kan man flykte fra noe for s bygge et tilsvarende samfunn der man kommer?

Er det slik vi skal ha det i Norge? Hvorfor analyseres ikke den kte tilslringen av muslimske kvinner i Vesten? Er niqab forenlig med vestlig kultur og levesett?

 

Jeg har ftt nok av etniske nordmenn som forteller om hvor eksotisk det er g p sluming p Grnland for kose seg med kebab p vei hjem. De ser ikke det usynlige presset og bryr seg heller ikke om det. Det samme gjelder et par hylytte hijabkledde samfunnsdebattanter som gang p gang forteller om egne valg og bagatelliserer dette konformitet-presset.