Patriarkatets voktere

Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen blir utsatt for hets og trusler fra muslimske miljøer fordi de er aktive i samfunnsdebatten.

 

Jeg trodde lavmålet i æreskultur-debatten ble nådd med norsk-pakistanerne Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad kronikk «Heltinneindustrien» i Klassekampen. De trakk i tvil troverdigheten til kvinner med muslimsk bakgrunn som snakker ut om æreskultur og sosial kontroll. De videreførte Morgensbladets svertekampanje mot en av våre viktigste muslimske homofille samfunnsdebattanter, Amal Aden. I kronikken ble personlige vitnemål underkjent mens det ble etterlyst forskning og data om hets og trakassering.

Men bunnen var ikke nådd. Forrige uke gikk en rekke kvinner fra gruppen «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere løs på tre muslimske samfunnsdebattanter som modig har tatt opp sosial kontroll og ukultur på NRK ytring og Dagsrevyen. I en kronikk på Desi.no går de løs på Laial Janet Ayoub og to andre med påstander om at de bygger opp forestillingen om ukultur innen innvandrermiljøer. De krever dokumentasjon av sosial kontroll og reduserer alt annet til «traumatiske» personlige opplevelser.

Innlegget deres oser av en arroganse som gir assosiasjoner om en salgs innvandrernes Marie Antoinette-syndrom. Budskapet er at de har det bra, dermed må alle andre ha det bra. Og de føler seg stigmatisert dersom man snakker ut om ukultur innen innvandrermiljøer, spesielt er kvinnene bekymret for sine menn. Jeg lurer på hvordan norske menn har taklet den solide og brutale kvinnekampen i Norge. De må hver dag ha blitt stigmatisert ihjel når en norsk kvinne krevde retten til egen kropp, snakket om abort, krevde likestilling og likelønn.

Under dekke av manglende forskning skal de stemmene som snakker ut kveles. De står frem som bekreftelsen på at «kvinner er kvinner verst». Vi bør kanskje spørre om hvilken forskning som viser at de selv har det bra og er fri? De viser til høyt utdannede norsk-pakistanske kvinner, men er høyere utdannelse noe bevis på frihet?

I mitt land Iran med kvinnefiendtlige sharia-lover har 60 % av kvinnene høyere utdannelse og det kommer av det ikke finnes andre arenaer for selvrealisering, og fordi utdannelse er jenters frihavn for å slippe sosial/religiøs kontroll. Finnes det forskning på deres narrativ om å være fri?

Sosial kontroll er vanskelig å bevise, og det er grunnen til at det har tatt lang tid å belyse et usynlig problem, og det er vanskelig å bekjempe det. De ekstreme tilfellene av sosial kontroll som kjønnslemlestelse og æresdrap er blitt mulig å få et bilde av gjennom ulike tiltak og politiet, men også det kommer av at modige stemmer har satt problemet på agendaen.

Hvordan skal man bevise at tusenvis av unge mennesker ikke kan bestemme over sitt eget liv, sin egen hverdag, over hvordan de skal kle seg, over hvem de skal gifte seg med, hvem de skal omgås, hva de skal bruke fritiden på. Unge jenter og gutter rømmer fra sine familier i jakt på frihet, hvor skal de hente overskudd til å delta i kartlegging av deres problemer? Er kravet om forskning rasjonelt eller et forsøk på å sverte dem?

Den muslimske feministen Mona Eltahawi sier i boka «Jomfru og hymen» at hver av oss bidrar ved å fortelle våre historier. Våre historier og våre anekdotiske opplevelser hjelper til å kartlegge slike problemer der forskning er umulig.

At det sås mistillit til anekdotiske kvinnehistorier er farlig. Om man skal følge deres narrativ, må man heller ikke tro at muslimske kvinner med hijab blir spyttet på eller skjelt ut fordi det ikke finnes bevis for det. Å så mistillit er å undergrave det norske tillitsamfunnet.

De påstår at de ønsker det samme som en gjennomsnittsnordmann, men deres tekst viser hvor langt unna det norske samfunnet de står. De er lei av «heltinneindustrien». De har ikke fått med seg at i dette samfunnet har kvinnehistorier og personlige fortellinger om vanskelige forhold høy verdi. Jeg er personlig utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som har en heltinneindustri, et land der kvinnehistorier løftes frem for å fremme likestilling og likeverd. For meg som kommer fra et land der kvinnehistorier blir kvalt ihjel, er det en ære å ha en heltinneindustri.

I samme innlegg spør de hvorfor samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ikke kritiserer ukultur i det norske samfunnet. Enten vet de ikke bedre eller så lyver de bevisst. Laial Ayoub har lenge blogget om diskriminering av hijabkledde kvinner. Sofia Srour fra Skamløse jenter fortalte i en hjerteskjærende bloggpost om å bli mobbet som eneste hijabkledde på skolen. Amal Aden snakket hos Ole Torp om hvordan integreringsministeren sender et signal som ikke hjelper integreringen.  Det er ikke slik at disse stemmene bare kritiserer innvandrere.

 Videre er det absurd å kreve at problemer ved det norske samfunnet må tas opp for å legitimere at ukultur innen innvandrermiljøer problematiseres. Er det slik at hver gang en nordmann snakker om russevoldtekt, må det også dras inn at enkelte innvandrere antaster kvinner på festivaler? Er det slikt at hver gang en i en avis tar opp vold i nære relasjoner, må det påpekes at innvandrere er overrepresentert i æresdrap? Hvis ikke, hvorfor er det da nødvendig å ta opp etnisk norske problemer når man snakker om ukultur i innvandrermiljøer?

De påstår selv at de er for et demokratisk og harmonisk samfunn, men de har ikke skjønt en snev av den norske samfunnskontrakten. Som likeverdig samfunnsborger i Norge gjør man det plikten krever, man rapporterer om ukultur når man opplever eller ser den, uten å ta hensyn til klan og gruppetilhørighet.

 Utfra artikkelen har «samfunnsengasjerte norskpakistanere» det svært godt, dermed må alle andre ha det svært godt.  Jeg er glad for at de er stolte. Men denne Marie Antoinette-gruppen bør skjønne at dersom de har det bra, må de bidra til at også andre har det bra, ikke pålegge at de andre må ha det bra. I stedet for å bidra til en positiv samfunnsutvikling, bidrar de til mistenkeliggjøring og undertrykkelse av en skjør bevegelse.

Konservative menn og deres kvinnelige stråmann misbruker ytringsfriheten til å kvele en nydelig, men skjør spire. For å beskytte patriarkatet er de villige til å spre løgn om denne bevegelsens støttespillere, som samfunnsdebattanten Nils Inge Graven.  De bør vite at de i kampen mot frihet kan erklære søster- og brorskap innad i gruppen, men friheten selv kan de ikke stoppe. Disse stemmene er her for å bli!

hits