Æreskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjærlighet og omsorg

Det har vært mye snakk om æreskultur og æresvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

Æreskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen ære i å kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjør slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete løsninger eller tiltak. Det ligger en berøringsangst i måten vi møter æreskulturen på, og det bekymrer meg. Mange skriver at æreskultur og æresvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi må ta seriøst og gripe fatt i. Æreskultur dreier seg for altfor mange om «min kultur» versus «din kultur», «våre døtre gjør ikke dette» versus «vestlige døtre gjør det». Dette betyr ikke nødvendigvis et angrep på vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og ødeleggelse av æreskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr å tråkke på tær og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig må man trå varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lørdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulære, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepæl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ståsted samlet seg om en viktig sak som til og med forente religiøst konservative og sekulære innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt på sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og spørsmålene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til å snakke om en ting som ble begravd i støyen: Hvor få som faktisk hadde møtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et større antall innvandrere tilstede, både kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Når budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke må vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjør feil som gjør at de ikke vil være med. Trenger vi å gå fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

Så langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med æreskulturen blir ikke like enkel som å arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har stått frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som både det ene og det andre. Derfor er det viktig å se hvilke krefter som er disse jentenes støttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som ønsker bryte seg løs. Per idag som jeg har erfart, står ikke noe apparat klart for den som skal frigjøre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rømme. Men finnes det et offentlig nødapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstår problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet håndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle slått og utsatt for vold, de lever under kjærlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjærlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet må jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med søsken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del går stille i dørene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg løs? Vi må huske at ikke alt blir rosenrødt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til å rive seg løs. Mange tiltak er iverksatt når vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi må våge å ta opp disse problemstillingene og prøve å komme lenger enn til kronikker om hvor fælt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordømmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjøring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.

hits