Kultur appropriasjon, en avsporing

HØSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen på Instagram.

Bråket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut på høstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktørstyrte medier hånflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon på sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har ført til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi bør ha respekt for dem som tilhører en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra å lytte til når noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man må ta krenkelser på alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om følelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang så, der en person sto foran et brannslukningsapparat på en utstilling i en halv time for å finne ut hva kunstneren mente med det, før hun ble oppmerksom på at apparatet var ikke blant utstilte objekter på galleriet.

Man kan spørre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke på vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun må jo skjønne at ved å gjøre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke får lov til å gå i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da får man spørre seg om hvem som egentlig får lov til å gjøre dette, når hver av oss, som borgere av dette landet, på en eller annen måte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr på menneskers følelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula også bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham på Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarøvet kjærligheten på en grusom måte og måtte lide i all evighet. Er det riktig av oss å kle oss ut som ham og mene hans lidelse er så jævla festlig?

Jeg hater å tenke på at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjør dette for å undertrykke meksikanere, på samme måte som jeg synes det er ethvert jentebarns drøm å se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig å se på saken bare som Siv Jensens barndomsdrøm, verken mer eller mindre?

hits