Tortur av innvandrerbarn eller delvis assimilering?

Streetlife
Licensed from: aidasonne / yayimages.com

For mange år siden reiste jeg til Manchester for å besøke en engelsk venn av meg fra studietida. Om dagen da han var på jobb, vandret jeg rundt i nabolaget og spiste ofte hamburger på en nedslitt kebab sjappe rett ved hjørnet på gata. Eieren var en innvandrer og vi slo av en prat om livet i England, han spurte meg om mitt liv i Norge. Jeg glemmer aldri hvordan han den tida nevnte at han bodde i et område som ikke hadde engelske naboer, men var bebodd med innvandrere. Han faktisk snakket om dette som om dette var noe positivt. Den tida var jeg ikke samfunnsdebattant, men allerede da følte jeg et stikk av ubehag, da han fortalte meg det. Jeg var jo tross alt gjest hos min engelske venn som hadde åpnet sitt hjem for meg. Men denne eieren snakket om et isolert område midt i England langt unna engelskmenn, som om det var noe positivt. Heldigvis er det mange av oss innvandrere som ikke har slike meninger og har lyst å forholde oss mer til de vestlige, så jeg skal ikke generalisere her. 

Men det finnes dessverre også en god del med et slikt syn. I disse dagene, som integrering er på agendaen mer enn noensinne, tenker jeg ofte på denne episoden. Jeg spesielt tenkte på det jeg opplevde i England, da jeg leste i går hos NRK om mishandling av norsk somaliske barn som blir sendt til hjemlandet på diverse koranskoler. Det er snakk om barn som blir lenket og slått for få vesten «banket ut av dem». Det er kanskje her kjernen av problemet ligger og det ubehagelige spørsmål med integrering kommer inn. Hvorfor er vi innvandrere her? Skjer det noen mental/sekulær/kulturell integrering hos innvandrere som flykter til vesten fra kulturer som er svært forskjellige, om ikke, helt motsatt av den vestlige kulturen? Sekulær/mental/kultur integrering er en utrolig viktig del av integrering som må mer drøftes, spesielt når man hører hvordan enkelte innvandrerbarn blir presset og mishandlet for å ta avstand fra den vestlige kulturen.

Disse er barn som har lyst å bli delvis assimilert. Dessverre har assimilering fått en negativ klang av en del kulturrelativister. Assimilering i hvert fall i vestlige verdier som likestilling, frihet og ytringsfrihet er en nødvendighet og ikke et onde. En bør spørre seg om hva er vitsen med at man flykter til vesten eller Europa, når man så inderlig skyr den vestlige kulturen. Her i vesten finnes trygghet, menneskerettigheter og borgerrettigheter og trosfrihet, et system som fungerer, et tillitsamfunn som er bygget på velferdsstaten, disse er ting som appellerer til de som flykter fra kaos, fattigdom og krig. Dersom man er flink med noe, tjener man også gode penger i tillegg. Samtidig som det finnes andre verdier som er grunnsteinen for det vestlige samfunnet. Individets frihet og sekularisme er motoren bak et slikt samfunn. Dersom man er her bare for tryggheten og pengene, er sjansen for å krasje med andre deler av det vestlige samfunnet ganske stor. Er man her som flyktning eller immigrant fordi man vil ha frihet, demokrati, likestilling og ytringsfrihet, da har man gode sjanser for å integreres i samfunnet.

Et eksemplet på dette ser vi hos de familiene som sender barna ut på kulturrehabiliterings turer. De nytter godt bare av en del av det samfunnet har å tilby og motsetter seg de andre verdiene. Integrering dreier seg ikke bare om å lære språket og kunne tjene penger, slik at man lager små områder av det samme samfunn man har flyktet fra rundt seg. Det er nettopp disse stedene som senere danner grunnlag for parallell samfunn som motarbeider samfunnet hoved verdier. Den virkelige integreringen er viljen til å kaste fra seg også en del av kulturen eller religionen som ikke lenger tjener i den retning samfunnet er bygget på. Dette kan for noen oppfattes som en delvis assimilering. Uten en viss grad av assimilering, kommer man ikke til å bli helt en del av samfunnet man lever i.

Dessverre har vi lenge hatt berøringsangst og latt være å snakke om denne delen av integreringen. Dette har ført oss til en situasjon, hvor vi ser at enkelte fra andre og tredje generasjons innvandrere fremdeles holder på konservative verdier som ikke helt går overens med verdiene i samfunnet. Tvangsekteskap, æres kultur, æres vold, sosialkontroll og kjønnslemlestelse er resultatet av en slik svikt. Poenget er at dersom man ikke er innstilt på å akseptere vestlige verdier og ergo er her bare fordi det finnes Kiwi på hjørnet, sosialpenger, og ikke-krig, er man på feil plass. Før eller senere kommer kultur-krasjet til overflaten og river ens verden i stykker og kaster ens familie i et eksistensielt jordskjelv. Historiene om fedre som har drept sine døtre eller gutter som er blitt drept for å ha krenket æren til andre familier ved å date deres døtre, må være en varsellampe for hvor galt det kan gå, dersom man ikke tar den kulturelle, sekulære eller mentale integreringen på alvor fra første dag.

Nok innvandrerbarn har lidd, kanskje er det på tide å spørre de ubehagelige spørsmålene og si fra hva man forventer av innvandrerne. Introduksjonskurset er i hvert fall et godt sted å begynne.

hits