hits

Lær innvandrerforeldrene ansvar

kommentarer

NRK Brennpunkts program «Norske tilstander» fokuserte i forrige uke på livsvilkårene til ungdom på Tøyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene på Tøyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesøk, dopselgere og brukte sprøyter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for å få tak over hodet midt i Oslo sentrum, men måten utsatte mennesker ble stuet sammen på uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsfølelse, frustrerte meg.

Ifølge programmet er det brukt 150 millioner kroner på det såkalte Tøyenløftet. Av dette er det gått kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til å komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt på «la humla suse»-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlåter. I stedet for tiltak som kan bidra til å holde dem unna dop og dårlig selskap på gata, satser Oslo kommune på veggbilder og planteputer. Mange millioner også er brukt på fritidssentralen på Tøyen, uten at denne ser ut til å ha gjort noen forskjell.

Ungdom så ut til å være overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene våre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjør. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskåret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte på parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tøffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene på gata for selv å få fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan være traumatiserte. De snakker dårlig norsk, ofte er de syk eller ufør og avhengig av NAV-penger.

Nylig så jeg en dokumentar om hvordan Island har klart å få den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vært god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebærer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var å holde barn under 16 år hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de på å forsterke familiebåndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger på gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette må tas på alvor.

Tøyen er blitt hippere, middelklasse med kjøpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er åpnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjøre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for å ta høyere utdanning, gutter påvirkes i sterke grad enn jenter av nærområdet. På Nedre Tøyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Ifølge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tøyenløftet bragt kake til de som hadde kake fra før. Vi bør spørre oss hvor mange av de 150 millionene er gått til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom på Tøyen.

Kanskje er det på tide å kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv på det renoverte fritidssenteret på Tøyen.