hits

Seier for terroriserte innvandrer-kvinner

kommentarer
Illustrasjonsfoto. Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

 Søndag 7. Januar kunne man lese i Aftenposten om en barnemor som ble utsatt for vold og overgrep i flere tiår. "Hun ble jevnlig slått, sparket i kroppen, dratt i håret, slengt i gulvet, spyttet på og skreket til. Hun ble presset til samleier selv om hun sa hun ikke ville. Hun ble også truet til å sverge fem ganger på Koranen at hun ikke hadde noen mann i sitt liv."  Ekssamboeren hadde besøks- og kontaktforbud men til tross til det, ringte han stadig, sendte meldinger, ringte på døren og banket på vinduer hjemme hos henne.

Saken fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/xR31BQ/Voldsdomt-ma-ga-med-elektronisk-fotlenke---nesten-hele-Ostfold-blir-forbudt-omrade

Nå har kvinnen fått et nytt liv. Etter flere tiår med vold og overgrep må voldsmannen flytte og holde seg langt unna. Mannen i 40-årene er en av svært få voldsmenn i Norge som er dømt til å gå med elektronisk fotlenke. Han er dømt til fire års fengsel og i første omgang skal gå med fotlenke i et år. Fotlenken virker som en slags alarm. Signalet fra fotlenken gjør at politiet kan følge med mannens bevegelser. Alarmen går hos politiet dersom mannen går inn i forbudssonen (Østfold). Alarmen også går hvis han fjerner den eller den går tom for strøm.

Nyheten er en seier for alle kvinner som blir terrorisert av sine kontrollerende eksmenn. Ordningen med omvendt voldsalarm er ikke en ny lov og ble innført i 2013. Men dessverre har det tatt svært lang tid å ta ordningen i bruk, ifølge tall hentet fra politidirektoratet går kun fire voldsdømte nå rundt med omvendt voldsalarm. Hele 1440 personer ved årsskiftet gikk med voldsalarm for å kunne varsle politiet raskt, de fleste på grunn av vold og trusler i nære relasjoner.

Ifølge Kripos bor det også 1074 personer på sperret adresse, de fleste på grunn av trusler og vold. Av dem bor 444 personer under det som kalles kode 6 - med hemmelig adresse og identitet. 

For et par måneder siden lanserte Wenche Fuglehaug boka «Det store sviktet» som dreier seg om æresdrap og æresvold. Dette er en kjempeviktig bok. Boka tar for seg den sanne historien om den afghanske jenta Sara og hennes kamp for å slippe unna familiens kontroll. En setning i boka kildrer den bitre sannheten og dilemmaet mange vold og overgrepsutsatte kvinner møter i møte med de milde straffene mennene får i slike saker. «Jeg kommer ut av fengselet. Du kommer ikke ut av kista ?»

Det finnes 47 krisesentre rundt om i Norge. Hit kommer kvinner og barn som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. I 2015 hadde 67 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. De har ulike grunner til å oppsøke hjelp ? æresrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel oppgis ofte som årsak.

Wenche Fuglehaug har møtt norske jenter med innvandrerbakgrunn som må leve på skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er å leve med redselen for sitt eget liv.

Da jeg var på et møte arrangert av tenketanken Agenda om æreskultur i Oktober, husker jeg en samtale med bokas forfatter og et par andre, en samtale som traff meg rett i hjertet. Sara som lever under kode 6, den mest strenge koden for sikkerhet i Norge med nytt identitet og hemmelig adresse hadde stilt spørsmål til Norge.  Hvorfor måtte hun leve under slike forhold mens familiemedlemmene som hadde påført henne vold og overgrep under mottoet ære levde sitt frie liv. Denne unge kvinnen tør ikke engang å være på sosiale medier av frykt for å bli sporet opp. I en verden der sosiale medier er sentralt i unge menneskers liv, kan man bare forestille seg hva slags fengsel hun egentlig lever i. Hun med andre ord har flyktet fra eget land for så å bli flyktning i Norge.

Bruk av fotlenke i den omtalte saken er en god nyhet men jeg håper at dette kan også være begynnelsen på mer rettsikkerhet for kvinner generelt og spesielt innvandrerkvinner på rømmen fra kontrollerende menn. Det er på tide at skylden skal legges akkurat der den hører til, nemlig på overgriperen og ikke på offeret.