hits

Blogg

Hva vil Nike med sitt hijab-stunt?

Foto: NIke

I dag leste jeg at Nike har lansert sitt første hijab for kvinnelige løpere. Jeg må være ærlig. Jeg har blandede følelser om dette. Hva er det Nike prøver å gjøre? Tjene milliarder av dollar på et marked av hijabbrukere slik Dolce & Gabbana gjorde med hijab-kolleksjonen sin i fjor? Eller kan kommersialisering være med på å frigjøre kvinner i sin kvinnekamp?

Jeg leste for eksempel nylig at en av årsakene til at kvinner endelig fikk lov å kjøre bil i Saudi Arabia var økonomien og kjøpekraften (Washington Post). Det finnes et stort økonomisk marked for velstående kvinner som har lyst å kjøpe og kjøre sine biler. Samtidig i det store og hele er det å kunne kjøre bil blitt et symbol på kvinnefrigjøring og et stort steg mot fremskritt for det konservative kongeriket.

For en kvinne som bor i Afghanistan og må gå med burka for å få fred fra pågående, konservativ religiøse menn og for å overhode kunne ferdes i samfunnet, er en rosa Nike-hijab frigjøring. Dette er et land preget av mangeårig krig og talibanisering. Det samme gjelder kanskje for mange andre muslimske kvinner og jenter som i hundrevis av år er blitt opplært til å gå med svære, sorte lange tildekkingsplagg som niqab, chador eller abaya. For dem er Nikes rosa hijab og en bukse frigjøring.

Men for andre kvinner som er vant til å kle seg fritt og har kommet lengre enn dette i kvinnefrigjøringen, kommer spørsmålet om hvorfor en kvinne ikke kan få lov av Gud og menn til å løpe uten å måtte dekke til håret sitt? Hår er den vakreste som finnes ved en kvinne eller en mann. Jeg kjøper personlig ikke dette med at min hijab er mitt hår. Hår er hår og et stykke plagg er et stykke plagg.

Hijab er dessverre et kontroversielt plagg. Mange går med det av fri vilje, men det er mange som også ikke gjør det. Mange mener det er blitt mote. En mener det er opprør. En annen mener at det viser religiøs konservatisme. Jeg er ikke i  tvil om at konservative imamer og menn kommer til å se rødt på grunn av Nikes siste hijab-stunt. De tenker sikkert, hva blir det neste? Skal kvinnene våre løpe rundt med sine små hijaber? De er helt ute av kontroll liksom.

Jeg er også sikkert på at mange som misliker hijab, blir støtt av dette fordi de mener et kvinnediskriminerende plagg ikke har noe å gjøre på hodet til en kvinne når hun løper. Bør ikke vind få lov å blåse gjennom kvinners hår når de løper som alle andre skapninger? Hvorfor tar ikke mannen på seg en hjelm når han løper? Hvorfor dekker han ikke håret sitt?

Når jeg prater med religiøse konservative imamer sier de at man ikke skal stille spørsmål ved dette. Det er bestemt av Gud og er nevnt i koranen. Vel, jeg er en person som stiller spørsmål. Det å stille spørsmål er det mest menneskelige og viktigste for rasjonelle mennesker å gjøre. Samtidig er det ikke min business å avgjøre hvordan andre kvinner velger å kle seg.  Jeg er blitt ganske liberal på det området. For min del som Iraner, og her må jeg være ærlig, er det trist at et plagg som innføres med våpen i mitt land akkurat nå, skal bli mer og mer mainstream.

Forrige gang jeg holdt foredrag om integrering, spurte en nydelig hijabkledd jente meg om hijab. Hun spurte om jeg også er imot sminke fordi noen bruker det og andre ikke gjør det. Jeg svarte med at sminke ble ikke innført noe sted med kalashnikov. Dersom den ble det, ville jeg spurt meg om hva slags symbol dette er som må misbrukes av fascistiske autoriteter som står for ufrihet og patriarkatet?

Foto: My stealthy freedom

I så fall ja, kanskje jeg ville sluttet med det så lenge slike autoriteter finnes. Eller kanskje ikke. Mulig jeg satt mine egne premisser. I Iran nå henger en del modige jenter og kvinner sine hijaber på en pinne og står på benker og protesterer mot obligatorisk hijab. De er blitt arrestert og skal bli straffet. Jeg har respekt for frie valg. Om det er en kvinne som har lyst til å gå med hijab av fri vilje, støtter jeg henne hundre prosent. I disse dager som man opplever mer og mer muslimhat, er det blitt vanskeligere å snakke om hijab, fordi man vet at disse kvinnene står i fare å bli diskriminert og uglesett. Jeg er imot enhver diskriminering av disse kvinnene og kvinner generelt. Samtidig som jeg alltid kommer til å minnes den patriarkalske ideen som ligger bak et slikt plagg. Balansegangen er viktig.

Sophie Elise eller Ulrikke Falch? Hvem har rett?

Sophie Elise Isachsen Bilde: NTB, Scanpix

Ulrikke Falch trekker seg fra finale-nominasjonen til Vixen Influencer Awards. «Jeg trenger ikke en pris for å vite at det jeg gjør er viktig», sier hun, « Industrien tjener penger på ungdom sin overbevisning om at de kan forbedre seg. En fuktighetskrem mot rynker, strømpebukse som holder magen inne, leppestift som pumper opp leppene. Vårt dårlige selvbilde er en milliardindustri. Skjønnhetstyranni består av å redusere mennesker til objekt som skal forbedres. Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig. «

Dette har fått bloggeren Sophie Elise Isachsen til å føle seg angrepet. Hun har i flere anledninger fortalt om sine plastisk kirurgiske inngrep for å forbedre selvtilliten. Hun etterlyser løsninger: « Jeg trenger heller ingen pris for å bli minnet på dette. Jeg får daglig meldinger fra unge følgere som enten sliter som følge av mobbing, en ugrei situasjon hjemme, lavt selvbilde, at de ikke passer inn, ensomhet. Jeg bruker like lang tid hver dag på å svare hver og en av disse, som jeg gjør på å svare på jobbmailer. Faktisk mer.»

Det er ingen tvil om at Sophie Elise er populær hos ungdom og unge jenter. Hennes bok "forbilde" ble en bestselger. En av grunnene til at hun er populær er nettopp fordi hun er vakker. Skjønnhet er makt, det lærer vi kvinner dessverre fra da vi er småjenter. De som blir sett på som vakre, får alltid mer oppmerksomhet. Jeg har ofte lurt på om Sofie Elises popularitet kommer fra det at hun er vakker eller fordi hun har egentlig noe viktig å si. Det er kanskje vanskelig å skille den ene fra den andre.  Men en ting jeg vet er at Sofie Elise ikke er noe dum og deilig Kardashian. Hun blogger ikke bare om kremer og produkter. Men hun også skriver om psykisk helse, om dårlig selvtillit, om depresjon, om samfunnsspørsmål og mobbing, selv om hun er ganske ung. En Kim Kardashian ville aldri skrevet om disse tingene, hun bare promoterer seg selv og produkter. Det er her Sofie Elise stikker ut og bruker hennes populære stemme for å fremme sak og nå frem til ungdom. Med andre ord, hun er ikke nominert til Vixen prisen for å være vakker men for å si noe viktig. Men en bør spørre seg om hvordan en ung jente reagerer på råd om indre kvaliteter fra en som er skjønnhetsoperert? Det blir en motsigelse i seg selv.

Ulrikke Falch Bilde: NTB, ScanPix

I min yngre dager var jeg selv offer for dårlig selvtillit. I et eller annet tidspunkt sultet jeg meg for å bli supertynn. Problematikken som Ulrikke tar opp er på ingen måte ukjent for meg og derfor føler jeg meg truffet. Hun er modig for å ta opp dette spørsmålet. Jeg selv har slitt. Som aktivist føler jeg også at jo eldre man blir, jo lite attraktivt man blir for media. Jo styggere man er, jo mer vil de skjule deg. Det er blitt et skikkelig problem at man bør ha et ungt og vakkert ansikt for å være med i media og i det hele tatt få en stemme. Fordi det må ikke være slikt at man skal få popularitet og stemme fordi man har et vakkert ansikt eller en pen kropp men fordi man står for noe viktig. Der støtter jeg Ulrikke Falch. Mange jenter sitter og ser opp til disse vakre rollemodeller. Disse jentene har så mye å tilby når det gjelder livet, ideer, innovasjon og drømmer. De har så mye å leve for. Men de kaster deres tid og energi og ungdom på å gjøre seg vakre. De lider, de sulter seg i hjel, de trener seg til døden. De kjøper og konsumerer, noen har ikke engang ekstra energi for å gjøre hverdagslige, morsomme ting. Det har jeg selv opplevd fordi man sitter hjemme og sulter seg. Sånn sett trenger vi virkelig gode rollemodeller som lærer jenter å være takknemlig for det de har, oppmuntre dem å bruke deres potensiale for å gjøre en forskjell eller bare leve livet til det fullest.  Vi trenger så sårt unge rollemodeller som forteller ungdom om å være lykkelig, glad og fornøyd med seg selv. Sånne rollemodeller har vi dessverre få av og det er kanskje det som Ulrikke Falch trekker frem.  

Ofte hører jeg at feminisme i moderne tid dreier seg om å inkludere, enn å ekskludere. Kanskje denne problematikken også dreier seg om nettopp dette. Å inkludere, nå frem og finne løsninger.

 

 

Blokkert fra Facebook

Jeg er blokkert fra Facebook på grunn av masserapportering av netttroller fra ytterliggående høyrevridde nettsider. Samme mennesker som har mobbet meg og masserapport meg har nå gått i offerrollen hos Nettsider som Resett og kommer som vanlig med løgn og halve sannheten. 

Jeg har tro på demokrati og Europa, til tross for oppvekst av høyrepopulistiske krefter. Verden har kommet veldig langt, se på sivile rettigheter, homofile rettigheter, kvinnerettigheter og dyrevelferd. De menneskene som skjuler seg bak populisme og falsk frihet, egentlig reklamerer for ufrihet og illiberalisme. Europa betyr fremdeles for meg og mange demokrati, menneskerettigheter og kvinnerettigheter. Det er verdt å kjempe for.

Jeg kommer sterkere tilbake. Peace out.:-)

 

Å elske Norge om vinteren

Jeg tør  påstå at om man ikke liker Norge om vinteren,  liker man ikke Norge i det hele tatt. Dermed blir for mye klaging på snø og kulda noen ganger for mye. Ingen kan tross alt savne sol mer enn meg, hos oss er sola gitt nesten hver dag.

Likevel prøver jeg å se det vakre ved vinter. Snø er naturens lys i vinterens mørke, hver snøstjerne er et stearinlys. Ingenting var mer uutålelig enn den sorte isen vi opplevde før jul. Alt var beksvart. Men nå er lysekronene av snø overalt. Dette guddommelige pudderet kastet til oss i beruselse av værgudene.

Lykkepillen er snø. Snø blir vannet du drikker og strømmen du kommer til å bruke. Akkurat nå i landet mitt er det vannkrise. I sommer skal det bli et helvete. Men her får man disse gavene gratis fra himmelen hver dag, og folk maser og klager. Noen som bor langt unna oss på andre siden av kloden ser på snø som noe utenomjordisk. Du kan se på den som noe futuristisk, du bor bokstavelig talt i en science fiction nå. Kulere enn det blir det ikke.

I kulda kan man eksperimentere med fargerike luer og kule skjerf, det er som å være med et teaterstykke og kle seg ut. Hva mer trenger man for å være lykkelig enn en varm kopp kaffe eller en varm kopp te? Og påskuddet er kulda. Eksotifiser gjerne din kaffe med å drysse kanel på den og lag ditt egen afrodisiakum. Kanskje blir du også kåt av det?

Med litt musikk på øret kan du til og med danse mens du venter på trikken sammen med snøflakene som daler ned. Musikk er behandling. Ta litt kneippbrød i lomma og gi litt mat til duene mens du venter på bussen. Mat er liv. De fryser mer enn du gjør, og er mer sultne enn du er. Kjøp en bukett blomster på vei hjem og bring våren inn i stua med et knips med fingrene og en femtilapp.

Smil til en fremmed, kanskje han som skal gå av samtidig som deg fra trikken. Jeg vet at det kan se rart ut, men hva er vel bedre i kulde enn å dele ut smil og være smågal? Jeg fikk en "stalker" av å gjøre akkurat det samme i fjor, men i år er jeg kanskje mer heldig. Hjelp en dame som sliter med å dytte barnevognen i snø og slaps. Det barnet hun bærer skal bli omsorgsarbeideren din når du blir en gammel fis. Vi går i sirkel, det du gir, får du. Dere skal treffes igjen.

Vær litt høflig, si takk, si unnskyld mer. La folk bli overrasket over hvor dum du er, som om du er det siste snille mennesket på jorda i denne kalde, ubarmhjertige vinteren. Det er verdt det. Husk at vi selv en gang blir til snøpulver og stjernestøv. 

Guds bødler i Iran

En iransk kvinne fotografert i tåken av tåregass ved universitetet i Iran lørdag. Foto: Str (AFP) 

 

I forrige uke foregikk mange protester mot regimet i Iran. Det iranske folket er lei av det islamske regimet. I nærmere 40 år har Iran hatt et presteskap som har basert landets lover på religiøse sharialover, med en øverste leder som ser på seg selv som Guds utvalgte. Regimeledere forsyner seg fritt av landets ressurser, mens fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og prostitusjon herjer. Opprøret har rot i det laget av samfunnet som ikke har noe å tape: De fattige og de unge. Oppslutningen i folket er stor, men mange er redde for å delta. Den brutale nedslåingen av det forrige folkeopprøret, i 2009, skremmer mange. 
 
Det ville vært bra om Norge støtter det iranske folkets krav om menneskerettigheter. Det er tross alt en liten elite som hersker over Iran, godt gjemt bak religion.
I 39 år har Iran forbudt kvinner å kle seg som de vil i offentligheten. De er pålagt til å bruke hijab og tildekkende islamsk kåpe med bukse under. Selv om iranske kvinner har trosset disse lovene hver eneste dag ved å vise håret sitt under den obligatoriske hijaben, eller bruke stadig trangere og kortere kåpe, har de ikke klart å velte de rigide påkledningskodene.

Myndighetene overholder slike kleskoder ved hjelp av et «moralpoliti», bevæpnet politi som patruljerer gatene. De arresterer ofte kvinner som utfordrer landes kleskoder, gir dem bot eller svartlister dem slik at de ikke får anledning til å studere eller reise ut av landet. Vin, som er en stor del av den gamle persiske kulturen, er forbudt. De som arrangerer fester med smuglet alkohol, der kvinner og menn mingles uten å dekke seg til, kan bli rammet av politirazziaer. De blir satt i busser og sendt til politistasjonen for å bli pisket, eller får store bot.

Dans er forbudt og musikk, som er en del av vår persiske identitet, er begrenset. Bare mannlige sangere får tillatelse til å synge, og sangtekstene må godkjennes av ministeriet for Moral. Kvinnelige solosangere får ikke lov til å synge. Statlig TV er stappfull av religiøse prekener og sensurerte filmer. Selv hollywoodstjerners klær blir retusjert med avanserte teknikker: Korte ermer forvandles til lange, føttene dekkes til med bukser, kyss og nakne scener kuttes ut. Selv animasjonsfigurer er ikke immune mot sensur og retusjering. Barna ned til sjuårsalderen må dekke håret og kroppen i barnehagen.

De fleste i Iran har skaffet seg parabolantenne for å slippe unna sensuren. Myndighetene har flere ganger erklært krig mot parabol, som kilden til umoral. Fra tid til tid gjør politiet omfattende «parabolrazziaer» og konfiskerer antennene, eller kaster dem fra taket. Internettilgang gjøres treig og er svært begrenset. Folk bruker diverse apper som kalles «filter-knusere» for å få tilgang til ikke-tillate nettsider. Straff for tyveri er å kutte av hender og føtter, blasfemi er forbudt og straffes med døden.

I løpet av 39 år er de som har protestert mot de strenge lovene blitt fengslet, torturert og henrettet. Noen er blitt transportert til torg i store byer, og mens vers fra koranen resiteres fra store høyttalere, drar bødler som har dekket hele ansiktet som i middelalderfilmer, dem opp en kran og henger dem. Disse «forbrytere» blir gjerne stemplet som Mofsed fel arz, et religiøst begrep som betyr «spredere av umoral på jordas overflate». Det sies at en kvinne med navnet Soraya var den første i iransk historie til å bli steinet til døden for utroskap, i en bortgjemt bygd i 1989.
Hvorvidt denne type styresett i Iran er i samsvar med islam eller er et misbruk av religionen, har vært emne for mange diskusjon blant teologer og vanlige muslimer. Jeg tror imidlertid ikke at en europeer, vokst opp i et demokrati og under et sterkt sekulært styre noen gang kan forstå seg på den uretten som det iranske folket har tålt i 39 år.

Ofte, når jeg ser hvordan liberale og konservative muslimer krangler i norsk offentlighet om hvem av dem som er bærere av den riktige tolkningen av islam, tenker jeg på hvor heldig jeg er som bor i et land basert på sekulære lover, laget av mennesker og ikke tilskrevet Gud. Sånne uenigheter og krangler om teologi er vanlige og en rett for troende i et demokrati. Problemet oppstår når bærere av «sanne» tolkningen skal tvinge deres versjon på andre. Dette er en fare som alltid er der. Det er ikke uten grunn at man finner de mest rettferdige sosiale systemene i verden, der Gud og Guds menn holdes langt unna politikken.
(Kronikken ble publisert i Klassekampen 12. januar 2018)
 

Seier for terroriserte innvandrer-kvinner

Illustrasjonsfoto. Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

 Søndag 7. Januar kunne man lese i Aftenposten om en barnemor som ble utsatt for vold og overgrep i flere tiår. "Hun ble jevnlig slått, sparket i kroppen, dratt i håret, slengt i gulvet, spyttet på og skreket til. Hun ble presset til samleier selv om hun sa hun ikke ville. Hun ble også truet til å sverge fem ganger på Koranen at hun ikke hadde noen mann i sitt liv."  Ekssamboeren hadde besøks- og kontaktforbud men til tross til det, ringte han stadig, sendte meldinger, ringte på døren og banket på vinduer hjemme hos henne.

Saken fra Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/xR31BQ/Voldsdomt-ma-ga-med-elektronisk-fotlenke---nesten-hele-Ostfold-blir-forbudt-omrade

Nå har kvinnen fått et nytt liv. Etter flere tiår med vold og overgrep må voldsmannen flytte og holde seg langt unna. Mannen i 40-årene er en av svært få voldsmenn i Norge som er dømt til å gå med elektronisk fotlenke. Han er dømt til fire års fengsel og i første omgang skal gå med fotlenke i et år. Fotlenken virker som en slags alarm. Signalet fra fotlenken gjør at politiet kan følge med mannens bevegelser. Alarmen går hos politiet dersom mannen går inn i forbudssonen (Østfold). Alarmen også går hvis han fjerner den eller den går tom for strøm.

Nyheten er en seier for alle kvinner som blir terrorisert av sine kontrollerende eksmenn. Ordningen med omvendt voldsalarm er ikke en ny lov og ble innført i 2013. Men dessverre har det tatt svært lang tid å ta ordningen i bruk, ifølge tall hentet fra politidirektoratet går kun fire voldsdømte nå rundt med omvendt voldsalarm. Hele 1440 personer ved årsskiftet gikk med voldsalarm for å kunne varsle politiet raskt, de fleste på grunn av vold og trusler i nære relasjoner.

Ifølge Kripos bor det også 1074 personer på sperret adresse, de fleste på grunn av trusler og vold. Av dem bor 444 personer under det som kalles kode 6 - med hemmelig adresse og identitet. 

For et par måneder siden lanserte Wenche Fuglehaug boka «Det store sviktet» som dreier seg om æresdrap og æresvold. Dette er en kjempeviktig bok. Boka tar for seg den sanne historien om den afghanske jenta Sara og hennes kamp for å slippe unna familiens kontroll. En setning i boka kildrer den bitre sannheten og dilemmaet mange vold og overgrepsutsatte kvinner møter i møte med de milde straffene mennene får i slike saker. «Jeg kommer ut av fengselet. Du kommer ikke ut av kista ?»

Det finnes 47 krisesentre rundt om i Norge. Hit kommer kvinner og barn som er utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner. I 2015 hadde 67 prosent av brukerne ved krisesentrene innvandrerbakgrunn. De har ulike grunner til å oppsøke hjelp ? æresrelatert vold, tvangsekteskap eller menneskehandel oppgis ofte som årsak.

Wenche Fuglehaug har møtt norske jenter med innvandrerbakgrunn som må leve på skjult adresse. De forteller om vold og trusler fra sin egen familie og om hvordan det er å leve med redselen for sitt eget liv.

Da jeg var på et møte arrangert av tenketanken Agenda om æreskultur i Oktober, husker jeg en samtale med bokas forfatter og et par andre, en samtale som traff meg rett i hjertet. Sara som lever under kode 6, den mest strenge koden for sikkerhet i Norge med nytt identitet og hemmelig adresse hadde stilt spørsmål til Norge.  Hvorfor måtte hun leve under slike forhold mens familiemedlemmene som hadde påført henne vold og overgrep under mottoet ære levde sitt frie liv. Denne unge kvinnen tør ikke engang å være på sosiale medier av frykt for å bli sporet opp. I en verden der sosiale medier er sentralt i unge menneskers liv, kan man bare forestille seg hva slags fengsel hun egentlig lever i. Hun med andre ord har flyktet fra eget land for så å bli flyktning i Norge.

Bruk av fotlenke i den omtalte saken er en god nyhet men jeg håper at dette kan også være begynnelsen på mer rettsikkerhet for kvinner generelt og spesielt innvandrerkvinner på rømmen fra kontrollerende menn. Det er på tide at skylden skal legges akkurat der den hører til, nemlig på overgriperen og ikke på offeret.

 

 

 

 

Document.no et hav av løgn

 

I går publiserte den innvandrerfiendtlige nettsiden Document.no en artikkel om meg med tittelen:

«En innvandrer ser seg tilbake og lar seg ikke imponere av venstresida». De brukte mitt personlige private profilbilde fra FB i en svær størrelse uten å be om tillatelse fra meg i forbindelse med artikkelen. Artikkelen er en suppe av diverse sitater fra meg tatt ut av sammenheng fra diverse anledninger som allikevel blir referert til som en artikkel hentet fra «Finansavisen». Dette er løgn! Artikkel skribenten introduserer seg som «Henrik».  Hele artikkelen er basert på løgn og tyveri. Jeg ble intervjuet i Finansavisen nettopp på grunn av mitt engasjement for østkanten og fattige innvandrerbarn som ikke har fått den hjelpen de trenger under den såkalte Tøyenløft.

Videre er det hentet sitater fra meg fra en egen bloggpost hvor jeg forklarer om hvordan islamkritikk/innvandrerkritikk ble tabulagt ganske tidlig i norsk offentlighet av "en del" av venstresida. Og mener at kanskje dette er grunnen til eksplosjon av yttergående høyreekstreme sider, som Document.no og andre sider.

Min bloggpost faktisk begynner med en innledning som er kuttet ut av Document.no, i denne innledningen skriver jeg om hvordan jeg ble forsøkt påkjørt da jeg først kom til Norge da jeg sammen med et par andre asylsøkere gikk langs veien i Vestlandet. Jeg forklarer hvordan slike folk som sjåføren kan være flittige brukere av slike fremmedfiendtlige nettsider som Document.no og andre. Alle disse informasjonen er blitt kuttet ut, og i stedet er det blitt sauset sammen en suppe av ting jeg har sagt i diverse anledninger, alt tatt ut av sammenheng med egne notater fra «Henrik» levert sammen med mitt svære stjålne profilbilde til Document.no sine lesere.

Når jeg først ber høflig nettstedet å ta bort mitt personlige bilde, svarer en Christian Skaug i et langt brev at det er deres rett å bruke bilde siden bilde har vært offentlig på min profil. Dette er tyveri og forfalskning i dagens lys! 

La meg være klar og tydelig her. Mitt engasjement og kritikk kommer fra omsorg og for å finne løsninger for innvandrere, den har ikke noe å gjøre med en hvit, rasistisk etnosentrisme. Jeg er ikke noe Document.no fan, heller ikke noe Document.no heltinne, men en Document.no offer. Jeg anser meg som en aktivist for menneske/og kvinnerettigheter fra venstresida, jeg er ikke en som liker å finne opp usannheter for å piske opp stemningen mot innvandrere eller venstresida. Jeg er selv innvandrer og tilhører venstresida og om det ikke var for DEM og deres innvandrervennlighet, ville jeg ikke sluppet inn i landet den gangen, da jeg så sårt trengte beskyttelse. Slik misbruk bare får meg til å slutte å skrive og det er nettopp på grunn av slike nettsider at det er blitt så vanskelig for oss aktivister til å kritisere noe.

Slike grumsete, uryddige nettsider kan skrive hva de vil om det de vil i ytringsfrihetens navn, men de må slutte å misbruke aktivister, forfalske sitater og stjele bilder for å legitimere deres grums. Lykke til med det!

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de så populære?

 

Islamic pattern design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det er mye debatt om innvandrerkritiske sider som Resett, HRS, Document på sosiale medier. Noen fordømmer og boikotter dem, men ingen tar opp hvorfor disse sidene har fått så stor popularitet.

På venstresida og blant muslimer er det mange som forklarer den enorme populariteten disse sidene har fått, kun med rasisme og diskriminerende holdninger. Jeg får ikke med meg alt som skrives på disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordømmelsen av dem er overfladisk så lenge man ikke går dypere inn i årsakene til at de er blitt så populære.

Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forsøkt påkjørt i veikanten utenfor Tønsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterpå viste mannen på passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 år siden. En gang på nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke å mingle med dem, men holde oss sammen med våre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.

Men det er også en del av mine oppegående venner som besøker disse sidene. De er på ingen måte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig å stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklært i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggående islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vært unngått med åpen kritikk, manglende sensur og større saklighet.

På mange måter tilhører jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida må ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge før noen turte å gjøre det offentlig. Det var tyranniske tilstander på det området. Folk var i fare for å miste jobb og nattesøvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde fått nok. Det skjedde i en tråd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte løgner om hva jeg hadde sagt. Det lå alltid et eller annet angrep på lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordømmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnøyen var stor.

Allerede etter utgivelsen av min første bok «Djeveljente», kommenterte Mala Naveen i Aftenposten sin frustrasjon over økningen av jenter som skriver om «djevelske tilstander». At slik praksis har eksistert så lenge er interessant å ta med seg når man lurer på hvorfor vi ikke har fått (for eksempel) nok fokus på æreskultur før nå.

Da jeg skrev boka «Skam» der jeg redegjorde for hvordan min religiøse bakgrunn innhentet meg i voksen alder, ble jeg om og om igjen mobbet til tårer av en tekstvasker. Hun kunne åpenbart ikke tåle min personlige historie. Hun skrev mobbende kommentarer på hver side i manuset, i en av dem beskyldte hun meg til og med for å være gal! Det var ganske tungt og belastende for min del. Hva var min forbrytelse? Jeg fortalte om min religiøse/kulturelle oppdragelse.

Dette var hverdagen for dem av oss som var villig til å ta et oppgjør med og kritisere vår religiøse eller kulturelle bakgrunn i offentlighet. De var ingen i NRK til å lage serie av min «Skam»  eller andres skam i lignende situasjon. Hvorfor det?

Det ble litt etter litt slått sprekker i denne tyranniske veggen, det var en uunngåelig prosess, men da terroren kom tettere og tettere på oss, brast demningen.

Meningstyranniet og jakten på dem som saklig kritiserte islam/innvandring skapte et vakuum som åpnet for sider som Rett, HRS, Document. Og det kan ingen av oss gjøre noe med. Vi kan selvfølgelig forsøke å balansere bildet og komme med litt saklighet der det trenges, det har jeg og andre forsøkt på, men jeg vet ikke om det kommer til å hjelpe situasjonen til noe bedre. En ting vi kan gjøre er å ta lærdom og erkjenne ansvar om hvorfor vi er kommet i den situasjonen vi ligger i nå. Det er viktig.

Tøyenløft, Hva med innvandrerbarna?

NRK Brennpunkts program «Norske tilstander» fokuserte i forrige uke på livsvilkårene til ungdom på Tøyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene på Tøyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesøk, dopselgere og brukte sprøyter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for å få tak over hodet midt i Oslo sentrum, men måten utsatte mennesker ble stuet sammen på uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsfølelse, frustrerte meg.

Ifølge programmet er det brukt 150 millioner kroner på det såkalte Tøyenløftet. Av dette er det gått kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til å komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt på «la humla suse»-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlåter. I stedet for tiltak som kan bidra til å holde dem unna dop og dårlig selskap på gata, satser Oslo kommune på veggbilder og planteputer. Mange millioner også er brukt på fritidssentralen på Tøyen, uten at denne ser ut til å ha gjort noen forskjell.

Ungdom så ut til å være overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene våre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjør. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskåret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte på parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tøffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene på gata for selv å få fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan være traumatiserte. De snakker dårlig norsk, ofte er de syk eller ufør og avhengig av NAV-penger.

Nylig så jeg en dokumentar om hvordan Island har klart å få den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vært god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebærer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var å holde barn under 16 år hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de på å forsterke familiebåndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger på gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette må tas på alvor.

Tøyen er blitt hippere, middelklasse med kjøpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er åpnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjøre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for å ta høyere utdanning, gutter påvirkes i sterke grad enn jenter av nærområdet. På Nedre Tøyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Ifølge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tøyenløftet bragt kake til de som hadde kake fra før. Vi bør spørre oss hvor mange av de 150 millionene er gått til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom på Tøyen.

Kanskje er det på tide å kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv på det renoverte fritidssenteret på Tøyen.

 

Oktoberbarna- føleri eller fakta?

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

Debatten om de såkalte «Oktober-barna» har vært en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det øyeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig må man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover. Det er mer føleri i denne debatten enn det er kunnskap. Som tolk er jeg en smule lei av følelsesladde "Er du uten sympati, Listhaug"-innlegg. Folk er mer opptatt av personen Sylvi Listhaug enn å høre på fakta.

For de av oss som jobber med utlendingssaker og ser fra nært hold hvilken kompetanse som blir brukt og ressurser som blir satt i gang for å undersøke asylsøknadene, får saken en annen vinkel. Etter definisjon regnes man som asylsøker i Norge når (man mener) man er forfulgt. Enorme ressurser blir satt i gang for å verifisere ens historie, for å finne ut om vedkommende lyver eller ikke. Nå kan man alltids mene at saksbehandlingen, tolkeprosessen eller formidling av ens historie har vært mangelfull, men de som til syvende og sist får avslag på asylsøknaden etter en lang runde med klager og saksbehandling er ofte de som ikke har krav på beskyttelse og dermed må forlate landet.

Hver søknad som baseres eller inneholder løgn gjør at kvoten for de som faktisk blir forfulgt og ligger et stykke unna fengsel og døden mindre. En ikke-faktabasert debatt går på bekostning av de som virkelig trenger beskyttelse. Asylkvoten etter asylkonvensjonen er liten for et lite land som Norge. Jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, homofile som risikerer livet på grunn av deres legning, folk som virkelig er mål for Taliban er de som trenger mest beskyttelse, ikke en gruppe med ungdommer som reiser sammen for å få et bedre liv. Drømmen om en lys fremtid og et bedre liv er forståelig og legitim, men langt fra nok til å kunne få asyl.

Videre er det slikt at dersom de får bli, selv om de ikke har krav på beskyttelse, vil de formidle dette budskapet til de som sitter i hjemlandet. Det er en desperat situasjon og ingen kan klandre de som kommer. Samtidig som man må finne ut hvordan man kan hjelpe de som har mest behov for hjelp.

Debatten dreier seg ikke om 300-500 sympatiske gutter som jeg så inderlig håper har det bra og forblir i Norge, selv om de har fått avslag, men om de som igjen blir oppmuntret til å ta den farlige, vanskelige reisen så lenge denne naiviteten fortsetter. Debatten dreier seg om de som virkelig trenger beskyttelse, men som forblir og møter sine bitre skjebner.

 

 

 

Tortur av innvandrerbarn eller delvis assimilering?

Streetlife
Licensed from: aidasonne / yayimages.com

For mange år siden reiste jeg til Manchester for å besøke en engelsk venn av meg fra studietida. Om dagen da han var på jobb, vandret jeg rundt i nabolaget og spiste ofte hamburger på en nedslitt kebab sjappe rett ved hjørnet på gata. Eieren var en innvandrer og vi slo av en prat om livet i England, han spurte meg om mitt liv i Norge. Jeg glemmer aldri hvordan han den tida nevnte at han bodde i et område som ikke hadde engelske naboer, men var bebodd med innvandrere. Han faktisk snakket om dette som om dette var noe positivt. Den tida var jeg ikke samfunnsdebattant, men allerede da følte jeg et stikk av ubehag, da han fortalte meg det. Jeg var jo tross alt gjest hos min engelske venn som hadde åpnet sitt hjem for meg. Men denne eieren snakket om et isolert område midt i England langt unna engelskmenn, som om det var noe positivt. Heldigvis er det mange av oss innvandrere som ikke har slike meninger og har lyst å forholde oss mer til de vestlige, så jeg skal ikke generalisere her. 

Men det finnes dessverre også en god del med et slikt syn. I disse dagene, som integrering er på agendaen mer enn noensinne, tenker jeg ofte på denne episoden. Jeg spesielt tenkte på det jeg opplevde i England, da jeg leste i går hos NRK om mishandling av norsk somaliske barn som blir sendt til hjemlandet på diverse koranskoler. Det er snakk om barn som blir lenket og slått for få vesten «banket ut av dem». Det er kanskje her kjernen av problemet ligger og det ubehagelige spørsmål med integrering kommer inn. Hvorfor er vi innvandrere her? Skjer det noen mental/sekulær/kulturell integrering hos innvandrere som flykter til vesten fra kulturer som er svært forskjellige, om ikke, helt motsatt av den vestlige kulturen? Sekulær/mental/kultur integrering er en utrolig viktig del av integrering som må mer drøftes, spesielt når man hører hvordan enkelte innvandrerbarn blir presset og mishandlet for å ta avstand fra den vestlige kulturen.

Disse er barn som har lyst å bli delvis assimilert. Dessverre har assimilering fått en negativ klang av en del kulturrelativister. Assimilering i hvert fall i vestlige verdier som likestilling, frihet og ytringsfrihet er en nødvendighet og ikke et onde. En bør spørre seg om hva er vitsen med at man flykter til vesten eller Europa, når man så inderlig skyr den vestlige kulturen. Her i vesten finnes trygghet, menneskerettigheter og borgerrettigheter og trosfrihet, et system som fungerer, et tillitsamfunn som er bygget på velferdsstaten, disse er ting som appellerer til de som flykter fra kaos, fattigdom og krig. Dersom man er flink med noe, tjener man også gode penger i tillegg. Samtidig som det finnes andre verdier som er grunnsteinen for det vestlige samfunnet. Individets frihet og sekularisme er motoren bak et slikt samfunn. Dersom man er her bare for tryggheten og pengene, er sjansen for å krasje med andre deler av det vestlige samfunnet ganske stor. Er man her som flyktning eller immigrant fordi man vil ha frihet, demokrati, likestilling og ytringsfrihet, da har man gode sjanser for å integreres i samfunnet.

Et eksemplet på dette ser vi hos de familiene som sender barna ut på kulturrehabiliterings turer. De nytter godt bare av en del av det samfunnet har å tilby og motsetter seg de andre verdiene. Integrering dreier seg ikke bare om å lære språket og kunne tjene penger, slik at man lager små områder av det samme samfunn man har flyktet fra rundt seg. Det er nettopp disse stedene som senere danner grunnlag for parallell samfunn som motarbeider samfunnet hoved verdier. Den virkelige integreringen er viljen til å kaste fra seg også en del av kulturen eller religionen som ikke lenger tjener i den retning samfunnet er bygget på. Dette kan for noen oppfattes som en delvis assimilering. Uten en viss grad av assimilering, kommer man ikke til å bli helt en del av samfunnet man lever i.

Dessverre har vi lenge hatt berøringsangst og latt være å snakke om denne delen av integreringen. Dette har ført oss til en situasjon, hvor vi ser at enkelte fra andre og tredje generasjons innvandrere fremdeles holder på konservative verdier som ikke helt går overens med verdiene i samfunnet. Tvangsekteskap, æres kultur, æres vold, sosialkontroll og kjønnslemlestelse er resultatet av en slik svikt. Poenget er at dersom man ikke er innstilt på å akseptere vestlige verdier og ergo er her bare fordi det finnes Kiwi på hjørnet, sosialpenger, og ikke-krig, er man på feil plass. Før eller senere kommer kultur-krasjet til overflaten og river ens verden i stykker og kaster ens familie i et eksistensielt jordskjelv. Historiene om fedre som har drept sine døtre eller gutter som er blitt drept for å ha krenket æren til andre familier ved å date deres døtre, må være en varsellampe for hvor galt det kan gå, dersom man ikke tar den kulturelle, sekulære eller mentale integreringen på alvor fra første dag.

Nok innvandrerbarn har lidd, kanskje er det på tide å spørre de ubehagelige spørsmålene og si fra hva man forventer av innvandrerne. Introduksjonskurset er i hvert fall et godt sted å begynne.

Kultur appropriasjon, en avsporing

HØSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen på Instagram.

Bråket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut på høstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktørstyrte medier hånflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon på sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har ført til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi bør ha respekt for dem som tilhører en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra å lytte til når noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man må ta krenkelser på alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om følelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang så, der en person sto foran et brannslukningsapparat på en utstilling i en halv time for å finne ut hva kunstneren mente med det, før hun ble oppmerksom på at apparatet var ikke blant utstilte objekter på galleriet.

Man kan spørre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke på vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun må jo skjønne at ved å gjøre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke får lov til å gå i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da får man spørre seg om hvem som egentlig får lov til å gjøre dette, når hver av oss, som borgere av dette landet, på en eller annen måte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr på menneskers følelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula også bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham på Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarøvet kjærligheten på en grusom måte og måtte lide i all evighet. Er det riktig av oss å kle oss ut som ham og mene hans lidelse er så jævla festlig?

Jeg hater å tenke på at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjør dette for å undertrykke meksikanere, på samme måte som jeg synes det er ethvert jentebarns drøm å se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig å se på saken bare som Siv Jensens barndomsdrøm, verken mer eller mindre?

Æreskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjærlighet og omsorg

Det har vært mye snakk om æreskultur og æresvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

Æreskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen ære i å kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjør slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete løsninger eller tiltak. Det ligger en berøringsangst i måten vi møter æreskulturen på, og det bekymrer meg. Mange skriver at æreskultur og æresvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi må ta seriøst og gripe fatt i. Æreskultur dreier seg for altfor mange om «min kultur» versus «din kultur», «våre døtre gjør ikke dette» versus «vestlige døtre gjør det». Dette betyr ikke nødvendigvis et angrep på vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og ødeleggelse av æreskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr å tråkke på tær og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig må man trå varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lørdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulære, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepæl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ståsted samlet seg om en viktig sak som til og med forente religiøst konservative og sekulære innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt på sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og spørsmålene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til å snakke om en ting som ble begravd i støyen: Hvor få som faktisk hadde møtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et større antall innvandrere tilstede, både kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Når budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke må vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjør feil som gjør at de ikke vil være med. Trenger vi å gå fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

Så langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med æreskulturen blir ikke like enkel som å arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har stått frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som både det ene og det andre. Derfor er det viktig å se hvilke krefter som er disse jentenes støttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som ønsker bryte seg løs. Per idag som jeg har erfart, står ikke noe apparat klart for den som skal frigjøre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rømme. Men finnes det et offentlig nødapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstår problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet håndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle slått og utsatt for vold, de lever under kjærlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjærlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet må jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med søsken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del går stille i dørene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg løs? Vi må huske at ikke alt blir rosenrødt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til å rive seg løs. Mange tiltak er iverksatt når vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi må våge å ta opp disse problemstillingene og prøve å komme lenger enn til kronikker om hvor fælt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordømmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjøring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.

Hijab, et mektig tøystykke

Dubai UAE Two women dressed in traditional abayas and hijabs black robes and scarves.
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prøver å avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjør. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for å beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik bør det være i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, både i offentlighet og i media, på Coveret til magasinet Costume og på Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke fått med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med våpen og makt tvinges på hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og får bot og bank?  Når et plagg får en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og går over til å bli et symbol. Det er dette symbolet som gjør at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner bør fordømmes, og fremmedfiendtlighet bør bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun «et tøystykke», når det passer en. I samme innlegg leser man at dette tøystykke representerer også et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel få respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hår, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne på hva hun har på seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "søtt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til «kun et tøystykke på noens hode» jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tøystykke på noens hode og den har aldri vært det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur båret oppe av religiøse og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religiøs fromhet. Uten den skjer det at du ikke er ærbar, du ikke får respekt, du får ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for å beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land sørger staten med bevæpnet moralpoliti for at hijab innføres på gatene.

 

At plagget bør kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rømmer fra familiene sine her i Norge for å ha nektet hijab. Når vi i Oslo og i innvandrertette områder har jentebarn som bruker hijab for å få aksept i miljøet sitt, for å få venner, har vi et problem. Når hijaben i muslimske miljøer symboliserer at du ikke er påvirket av «dekadent», vestlig kultur og er mer ærbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prøver å gå imot hijabpresset. Hva slags tøystykke kan ha så mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media møter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som «hat». Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som bør bekjempes. Men med hvilken rett taler de på vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan være islamisme, mote, opprør mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan også være en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til «bare et plagg». Så enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf på hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, ærbarheten og miljøet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religiøse påbud om tildekking av hår og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved å kreve å vise bar hud på strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjørt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og ble «æres»drept for å ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for å nekte hijab og ble et symbol på opprør mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begått på grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppstått i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religiøs kollektivisme. 

Det kulturelle og religiøse patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.

 

Den lave forventingen til oss


 

Sist lørdag var jeg på Tøyenbadet. I barnebassenget var det en fullt tildekket kvinne med kåpe, bukse og hodeplagg. Ikke engang burkini hadde hun på seg. Selvfølgelig er det uhygienisk å ha en fullt påkledd person i bassenget, men folk rundt lot som ingenting. Dette er et barnebasseng, hvor folk oppfordres til å være hygienisk. Ingen sa noe, heller ikke badevaktene reagerte. Hvorfor det?

Samme dag spurte jeg på Facebook hvordan det kan være mulig for en godt voksen kvinne å gå fullt påkledd i svømmebassenget, uten å forvente at samme kleskode skal gjelde for mannen hennes. Og hvordan kan det være mulig å skamme seg så inderlig over den hud og det hår som Gud har skapt? Hvorfor er ikke hud og hår like kontroversiell for mannen som for kvinnen?

Facebook-statusen skapte som vanlig rabalder. Det haglet med kommentarer. Et par av dem kom fra norske kvinner med lave forventninger til oss; de som skal beskytte min kultur og religion mot sånne som meg. Et par av dem kalte meg fordomsfull fordi jeg pekte på den opplagt diskriminerende praksisen, en praksis jeg selv under oppveksten i et islamsk land gang på gang har følt på kroppen. Konservativ forståelse av skriften forlangte at hver centimeter av huden min, hvert hårstrå måtte skjules.

Helt siden barndommen husker jeg hvordan den konservative, muslimske kvinnen satt i sola full tildekket mens mannen og guttungen badet og koste seg i vannet. I senere tid og kanskje i møte med vestlig kultur har en libanesiske-australsk kvinne kommet opp med oppfinnelsen av Burkini. Selv Burkinien brukes ikke av mange konservative muslimske kvinner, av frykt for at deres kvinnelige «humps and bumps» skal vises.

 Hvordan kan jeg som kommer fra denne kulturen, kalles fordomsfull fordi jeg stiller kritiske spørsmål ved en diskriminerende praksis jeg har rømt fra ? når jeg ser den tydelige forskjellsbehandlingen av kjønnene, når jeg ser hvordan muslimske menn koser seg i vann og på land fri for skam for hår og hud, slik de har gjort i hundrevis av år? Jeg skjønner at disse norske kvinnene mener vel, men har de ikke lave forventninger til muslimske kvinner, ser de ikke på oss som en slags primitive vesener?

Heller ikke jeg sa ifra til badevakten på Tøyebadet, for å være snill. Jeg tror en god del av badegjestene følte det samme. Samtidig lurer jeg på om de etnisk norske visste hvordan de ville bli oppfattet dersom de sa ifra. At de ved å peke på dette ville blitt kalt det ene og det andre, som jeg ble. Etter å ha skrevet på Facebook ble jeg kontaktet av en norsk dame som hadde rapportert slike forhold til Tøyenbadet, uten å få svar.

Islams regler for tildekkende påkledning gjelder begge kjønn. Men den muslimske mannen har over tid reformert seg og kler seg ganske «vestlig» og fritt. Han går i kortermete skjorter og med shorts i sommervarmen, og hodeplagget er sløyfet. Til og med de mest konservative menn fra Islamnet eller Islamsk Råd kler seg bekvemt vestlig og tar på slips og dress i offisielle sammenhenger. De samme mennene er de fremste forsvarere av kvinneundertrykkende plagg som nikab.

Hvorfor står ikke troende muslimske kvinner opp og konfronterer dem med dobbeltmoralen? Hvorfor skal ikke muslimske kvinners hud og hår tåle dagens lys når den muslimske mannen har kunnet frigjøre seg? Og hvorfor i all verden skal norske kvinner stå i veien for at disse spørsmålene tas opp?

 

Konservative muslimer og norske støttespillere som forsvarer at kvinner skal bade fullt påkledd med hodeplagg, argumenterer med at om hun ikke går i vannet med alle klærne på vil ikke barna hennes lære å svømme, og dermed dør de. Det er et brutalt valg disse menneskene gir oss, enten gå fullt tildekket i vannet eller dø ved drukning. Jeg vil aldri akseptere at et menneskeliv skal settes lik et par lag av klær.

Det er de laveste forventningers argumentasjon. Som om muslimske kvinner ikke er tenkende mennesker. Tenk dere hvilken kamp innvandrerkvinner som Kadra Yousef og Shabana Rehman-Gaarder har måttet stå i, i møte med slikt tankegods. Da Kadra sto opp var kvinneomskjæring tross alt bare en fjern tradisjon utført i fargerike, eksotiske seremonier som ingen visste noe særlig om.

 

Islam har hatt perioder der fornuften ble satt i høysetet. På 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. De var inspirert av gresk filosofi og argumenterte for at mennesket hadde fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt. Det var en av grunnene til Islams gullalder.

Om vi drømmer om en ny gullalder innen islam, noe jeg så inderlig håper på, må vi stille de viktige spørsmålene. Om ikke vil vi seile inn i en mørk, bokstavtro salafist-konservativ æra med tilslørt hode og alle klærne på.

(En mindre versjon ble først publisert av Klassekampen torsdag. 20. Juli)

 

Patriarkatets voktere

Laial Janet Ayoub, Maria Khan og Shurika Hansen blir utsatt for hets og trusler fra muslimske miljøer fordi de er aktive i samfunnsdebatten.

 

Jeg trodde lavmålet i æreskultur-debatten ble nådd med norsk-pakistanerne Muhammed Qasim Ali og Sohaib Ahmad kronikk «Heltinneindustrien» i Klassekampen. De trakk i tvil troverdigheten til kvinner med muslimsk bakgrunn som snakker ut om æreskultur og sosial kontroll. De videreførte Morgensbladets svertekampanje mot en av våre viktigste muslimske homofille samfunnsdebattanter, Amal Aden. I kronikken ble personlige vitnemål underkjent mens det ble etterlyst forskning og data om hets og trakassering.

Men bunnen var ikke nådd. Forrige uke gikk en rekke kvinner fra gruppen «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere løs på tre muslimske samfunnsdebattanter som modig har tatt opp sosial kontroll og ukultur på NRK ytring og Dagsrevyen. I en kronikk på Desi.no går de løs på Laial Janet Ayoub og to andre med påstander om at de bygger opp forestillingen om ukultur innen innvandrermiljøer. De krever dokumentasjon av sosial kontroll og reduserer alt annet til «traumatiske» personlige opplevelser.

Innlegget deres oser av en arroganse som gir assosiasjoner om en salgs innvandrernes Marie Antoinette-syndrom. Budskapet er at de har det bra, dermed må alle andre ha det bra. Og de føler seg stigmatisert dersom man snakker ut om ukultur innen innvandrermiljøer, spesielt er kvinnene bekymret for sine menn. Jeg lurer på hvordan norske menn har taklet den solide og brutale kvinnekampen i Norge. De må hver dag ha blitt stigmatisert ihjel når en norsk kvinne krevde retten til egen kropp, snakket om abort, krevde likestilling og likelønn.

Under dekke av manglende forskning skal de stemmene som snakker ut kveles. De står frem som bekreftelsen på at «kvinner er kvinner verst». Vi bør kanskje spørre om hvilken forskning som viser at de selv har det bra og er fri? De viser til høyt utdannede norsk-pakistanske kvinner, men er høyere utdannelse noe bevis på frihet?

I mitt land Iran med kvinnefiendtlige sharia-lover har 60 % av kvinnene høyere utdannelse og det kommer av det ikke finnes andre arenaer for selvrealisering, og fordi utdannelse er jenters frihavn for å slippe sosial/religiøs kontroll. Finnes det forskning på deres narrativ om å være fri?

Sosial kontroll er vanskelig å bevise, og det er grunnen til at det har tatt lang tid å belyse et usynlig problem, og det er vanskelig å bekjempe det. De ekstreme tilfellene av sosial kontroll som kjønnslemlestelse og æresdrap er blitt mulig å få et bilde av gjennom ulike tiltak og politiet, men også det kommer av at modige stemmer har satt problemet på agendaen.

Hvordan skal man bevise at tusenvis av unge mennesker ikke kan bestemme over sitt eget liv, sin egen hverdag, over hvordan de skal kle seg, over hvem de skal gifte seg med, hvem de skal omgås, hva de skal bruke fritiden på. Unge jenter og gutter rømmer fra sine familier i jakt på frihet, hvor skal de hente overskudd til å delta i kartlegging av deres problemer? Er kravet om forskning rasjonelt eller et forsøk på å sverte dem?

Den muslimske feministen Mona Eltahawi sier i boka «Jomfru og hymen» at hver av oss bidrar ved å fortelle våre historier. Våre historier og våre anekdotiske opplevelser hjelper til å kartlegge slike problemer der forskning er umulig.

At det sås mistillit til anekdotiske kvinnehistorier er farlig. Om man skal følge deres narrativ, må man heller ikke tro at muslimske kvinner med hijab blir spyttet på eller skjelt ut fordi det ikke finnes bevis for det. Å så mistillit er å undergrave det norske tillitsamfunnet.

De påstår at de ønsker det samme som en gjennomsnittsnordmann, men deres tekst viser hvor langt unna det norske samfunnet de står. De er lei av «heltinneindustrien». De har ikke fått med seg at i dette samfunnet har kvinnehistorier og personlige fortellinger om vanskelige forhold høy verdi. Jeg er personlig utrolig takknemlig for at jeg bor i et land som har en heltinneindustri, et land der kvinnehistorier løftes frem for å fremme likestilling og likeverd. For meg som kommer fra et land der kvinnehistorier blir kvalt ihjel, er det en ære å ha en heltinneindustri.

I samme innlegg spør de hvorfor samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ikke kritiserer ukultur i det norske samfunnet. Enten vet de ikke bedre eller så lyver de bevisst. Laial Ayoub har lenge blogget om diskriminering av hijabkledde kvinner. Sofia Srour fra Skamløse jenter fortalte i en hjerteskjærende bloggpost om å bli mobbet som eneste hijabkledde på skolen. Amal Aden snakket hos Ole Torp om hvordan integreringsministeren sender et signal som ikke hjelper integreringen.  Det er ikke slik at disse stemmene bare kritiserer innvandrere.

 Videre er det absurd å kreve at problemer ved det norske samfunnet må tas opp for å legitimere at ukultur innen innvandrermiljøer problematiseres. Er det slik at hver gang en nordmann snakker om russevoldtekt, må det også dras inn at enkelte innvandrere antaster kvinner på festivaler? Er det slikt at hver gang en i en avis tar opp vold i nære relasjoner, må det påpekes at innvandrere er overrepresentert i æresdrap? Hvis ikke, hvorfor er det da nødvendig å ta opp etnisk norske problemer når man snakker om ukultur i innvandrermiljøer?

De påstår selv at de er for et demokratisk og harmonisk samfunn, men de har ikke skjønt en snev av den norske samfunnskontrakten. Som likeverdig samfunnsborger i Norge gjør man det plikten krever, man rapporterer om ukultur når man opplever eller ser den, uten å ta hensyn til klan og gruppetilhørighet.

 Utfra artikkelen har «samfunnsengasjerte norskpakistanere» det svært godt, dermed må alle andre ha det svært godt.  Jeg er glad for at de er stolte. Men denne Marie Antoinette-gruppen bør skjønne at dersom de har det bra, må de bidra til at også andre har det bra, ikke pålegge at de andre må ha det bra. I stedet for å bidra til en positiv samfunnsutvikling, bidrar de til mistenkeliggjøring og undertrykkelse av en skjør bevegelse.

Konservative menn og deres kvinnelige stråmann misbruker ytringsfriheten til å kvele en nydelig, men skjør spire. For å beskytte patriarkatet er de villige til å spre løgn om denne bevegelsens støttespillere, som samfunnsdebattanten Nils Inge Graven.  De bør vite at de i kampen mot frihet kan erklære søster- og brorskap innad i gruppen, men friheten selv kan de ikke stoppe. Disse stemmene er her for å bli!

Den evige flagg-debatten

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

 

Debatten om andre lands flagg på 17. mai er en gjenganger på denne tiden av året. Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere støy. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstanden og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgående enn om man bør få lov å veive med andre lands flagg på 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom på et behov for å vise aggresjon og å gjøre opprør.

Som innvandrer har jeg lenge kjent en følelse av rastløshet, av ikke å passe helt inn, man bærer med seg en følelse av å være bortkommet og forlatt, en følelse en innfødt kanskje ikke er i stand til å skjønne. Det multikulturelle folket bærer på en ulykke, de har hørt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det fører med seg en rotløshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfødte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi føler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjør oss rastløs.

Vi er misunnelig på de innfødte, de er så enkle, har ett flagg, har sin kake på 17. mai, de kan én nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfødte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til å se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforståelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for å re-orientere og skape seg selv på nytt, den andre parten holder på den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser på andre flagg på nasjonaldagen som en selvfølge, den andre parten føler seg krenket og føler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker å provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. Å få en ny identitet er en pågående prosess, og de innfødtes tålmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klærne, begrepene og festene er hellige og på en måte ferdig definert for mange hundre år siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er såret på foten til den store elefanten.

Det gjør vondt å være vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfødte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har følt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til å vise opprør mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert år.

Men i støyen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget på 17. mai og synes andre flagg på nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de består av kokosnøtter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke føler behov for å feire andre nasjoner på Norges dag. Så enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger å bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen å produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare på egne premisser. Det er symptom på noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om å ekskludere seg selv. Spørsmålet er hvorfor disse menneskene behøver å skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne bråkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt å falle ut, men det er ikke sant at å veive med andre lands flagg på Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feier på 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i våre hjerter og gjennom savn andre dager av året.

God 17. mai, folkens!

Muslim og stolt....

 

Kharanaq in Iran
Licensed from: MichalKnitl / yayimages.com

Jeg har merket at en del som følger meg og dette gjelder heldigvis ikke alle, det er mange oppegående mennesker der ute.  Dette gjelder bare en del av mine følgere som jeg opp gjennom årene er blitt oppmerksom på. De har nærmere fremmedfiendtlige og muslimfiendtlige holdninger. De kanskje misforstår min kritikk av ukultur eller av sider ved min religion som kolliderer med menneskerettigheter og modernisme. Jeg ser på meg først og fremst som en menneskerettighets-aktivist og kvinnerettighet-aktivist. Nå har jeg mine feil og mine ulemper, det er ikke alle slike saker jeg får tid til å skrive om.

Men jeg prøver så godt jeg kan, jeg er jo bare et menneske. Men mitt engasjement og min kritikk bør ikke, for et sekund, forveksles med grumsete holdninger og fremmedfiendtlige meninger som noen har der ute. Hittil har takhøyde for kritikk av ukultur hos meg vært ganske høy. Jeg er for kritikk, kritikk er veien til å forbedre seg. Men når jeg ser at min kritikk som ikke rettes mot innvandrere, men mot noe i det norske samfunnet, blir mottatt med voldsomme reaksjoner, noen av type voldelig nasjonalisme, setter jeg foten ned.  Derfor skriver jeg dette.

Jeg er selv muslim og ganske stolt av min kultur og min religion. Og selv om jeg ikke er praktiserende og til tider ganske tvilende, har jeg plukket opp flotte ting fra islam. Jeg kommer fra en svært troende Sufi familie.  Jeg er verken tvangsgiftet eller er forsøkt til å giftes bort i ung alder slik en del av dere tror muslimer er. Tvert imot ble jeg oppmuntret av min troende far til å studere, en far som selv hadde doktorgrad i jus og var svært glad i meg som datter. Jo mer du insisterer at islam er en "dødskult med inavl og greie" her på kommentarfeltet, jo mer viser du at du vet ingenting om islam, jo mer gjør du at jeg skal kalle meg for muslim, enda jeg ikke er troende.

Min fars oppmuntring gjorde at jeg kom inn i et av de mest prestisjefylte universiteter i Iran, universitetet i Teheran gjennom en tøff konkurranse, i en tid da Iran ble islamisert og alt var kvotert.  I mitt møte med obligatorisk hijab var faren min en av de som var svært imot fenomenet. I glovarme sommerdager i Teheran var det han som oppmuntret meg å dusje før jeg gikk ut, så jeg ikke kokte undre all obligatorisk klær. Han kranglet som busta føk med moral politiet i Iran.

Fra islam har jeg lært å være takknemlig for enhver liten ting i livet. Jeg har lært å være beskjeden. Når jeg får et måltid, takker jeg Gud. Jeg er takknemlig for den minste jeg får i livet. Jeg er takknemlig for at jeg bor i Norge. Jeg er takknemlig til Norge for å ha gitt meg et liv og så mange muligheter, kanskje dette er en av de grunnene til at jeg skriver i det hele tatt, for å gi noe tilbake.  Jeg respekterer eldre, og har lært å hjelpe de vanskeligstilte. Alle disse tingene har jeg fra Islam og fra min far.

Dag inn dag ut leser jeg om grove ting folk skriver i kommentarfeltene om islam. Jeg skjønner at det foregår et fenomen rundt oss som heter islamisme/voldelig islamisme/jihadisme og det gjør folk redde og ukomfortable.  Det er forståelig. Men jeg vil ikke godta diskriminerende, anti- muslimske holdninger.

Folk glemmer ofte at jeg selv er innvandrer. Noen vil ha en nikkedukke som bare snakker dårlig om innvandrere og innvandrermiljøet. Dette kan de få andre steder, ikke hos meg. Det er plenty av steder på nettet som driver med dette.

Til slutt er jeg en forfatter. Dette betyr at jeg tenker kritisk og jeg skriver om ting andre ikke legger merke til. En ting jeg ikke er, er en menneskehater.

Grønland, et parallelsamfunn

 
av Paul Weaver


Det har i det siste vært mye snakk om parallellsamfunn. Diverse eksperter har stått frem i media og hevdet at det eksisterer ikke; vi har ikke svenske tilstander i Norge og det er jeg glad for. Men vi trenger ikke ekstreme svenske tilstander for å skjønne at et område av byen har en majoritetskultur som er fremmed for samfunnet ellers.

Jeg bor like ved Grønland og utviklingen her skremmer meg. En svært konservativ islamsk parallellkultur sprer seg i innvandrertette områder. Hijab og konservativ tildekking er denne kulturens symbol og det er ikke plagget i seg selv som er problematisk, men hva denne kulturen representerer og hvordan den krasjer med grunnleggende verdier som likestilling i dette landet.

 

Jeg selv er innvandrer og etniske nordmenn er uforstående til det jeg snakker om, for dem er Grønland og Tøyen eksotiske områder. At jeg kler meg vestlig og har øretelefon på øret virker provoserende her, spesielt om kvelden, nettopp fordi jeg er innvandrerkvinne. Folk glor og jeg får vemmelige blikk fra strengt påkledde kvinner i hijab og menn i kjortel som sier «du må ikke kle deg sånn». Eller jeg får smigrende, «sjekke opp»-blikk fra menn som tror jeg er lett på tråden fordi jeg går utildekket.  Jeg trenger ikke den ekstra-oppmerksomheten, verken den positive eller den negative. Jeg er en godt voksen kvinne. Hvorfor kan jeg ikke ferdes like sorgfri på Grønland slik jeg gjør andre steder i byen. Først tenkte jeg at jeg innbiller meg ting. Men så snakket jeg med innvandrervenninner som har hatt samme erfaringer. Det er dette som er problematisk med hijab kulturen som deler kvinner i de ærbare og de u-ærbare.

 

Jeg har bodd i Oslo sentrum en stor del av mitt liv, og utviklingen imponerer ikke. På Grønland føler du ikke lenger at du bor i Norge. Innvandrere med et problematisk forhold til Vestens kultur har skapt sin egen verden hvor deres egne moralske normer hersker. Kvinner med strenge hijaber og svære islamske kåper er i ferd med å bli majoritet. Bak plagget gjemmer de en dydighets- ærbarhetskultur som er helt motsatt av storsamfunnets kultur; de fniser og ser ned foran menn. Det uhyggelige utenforskapet er problematisk. Er du som kvinne ikke medlem av klubben, får du ingen varme smil og hilsener; Du er ikke en "søster". 

Vi har religionsfrihet i Norge, men den økte bruken av det islamistiske symbolet hijab vekker mistillit hos andre borgere og signaliserer utenforskap. Du kan definere deg som du selv vil, men når den muslimske definisjonen overtas av majoriteten, oppstår et konformitetspress. At denne signaliserer segregering, kjønnsunderdanighet og fravær av likestilling, er et problem. Før eller senere kommer det til en kollisjon med storsamfunnets verdier. Debatt om burkini, barneburkiki, barnehijab, niqab og det faktum at jenter blir holdt tilbake fra fellesaktiviteter og gymtimer, viser at kulturkrasjet allerede er realitet. 

 

Grønland er blitt det lille islamiserte landet de rømte fra med de samme butikkene og samme klesdraktene. Det er her niqab-brukere føler seg hjemme. Restaurantene som reklamerer med halalsymboler, halal pizza, halal kebab osv., har overtatt i dette lille «Hijabistan». Det å være vestlig er blitt et skjellsord, og et nedsettende uttrykk i slike miljøer. Det er problematisk.

 

Som innvandrer elsket jeg en gang Grønland. En del av meg gjør fremdeles det. Det eksotiske og fargerike Grønland med billige grønnsaksbutikker og frisørsjapper har en kjær plass i mitt hjerte. Men bak gjestfrie blikk og deilig frukt fra innvandrerbutikker, overhører jeg at frisøren sier til min iranske venn at han ikke vil hente sin irakiske kone hit, for kvinnene blir «dårlige» her i Norge. Min venninne med innvandrerbakgrunn blir uglesett fordi hun går med korte skjørt i sommer sammen med sin norske mann. 

 

Jeg ser den konservative innsiden mer enn den forførende, fargerike utsiden. Jeg ser unge, konservativt kledde jenter som signaliserer den lokale majoritetskulturen, og blant dem ser jeg kanskje noen som ikke har lyst til å gå med hijab, men er overkjørt av de andre. Jeg ser angsten for å miste venner, familie og miljøet dersom hun tar av seg hijaben. Jeg ser somaliske kvinner som går med knallrød leppestift eller knallrødt hodeplagg og på den måten gjør opprør innenfor de snevre rammene de er gitt. Kvinner som befinner seg fysisk i Norge, men psykisk i islamsk land får ikke mulighet til å prøve én dag uten hijab. Det ville ekskludere dem fra felleskapet og konservative landsmenn ville dårlig-erklære dem. Dette er den stygge siden ved Grønland som ingen vil snakke om.

De menneskene som støtter denne utviklingen aner ofte ikke hvilket samfunn de bor i. Eller de bryr seg rett og slett ikke. Hvordan kan man flykte fra noe for så å bygge et tilsvarende samfunn der man kommer?

Er det slik vi skal ha det i Norge? Hvorfor analyseres ikke den økte tilsløringen av muslimske kvinner i Vesten? Er niqab forenlig med vestlig kultur og levesett?

 

Jeg har fått nok av etniske nordmenn som forteller om hvor eksotisk det er å gå på «sluming» på Grønland for å kose seg med kebab på vei hjem. De ser ikke det usynlige presset og bryr seg heller ikke om det. Det samme gjelder et par høylytte hijabkledde samfunnsdebattanter som gang på gang forteller om egne valg og bagatelliserer dette konformitet-presset. 

 

Niqab versus KKK-hette

Portarit of young woman in brown niqab
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I går ble det kjent at Islamsk råd Norge har ansatt Leyla Hasic for å utføre rådets kommunikasjonsarbeid. Nyheten fikk det til koke på sosiale medier. Leyla Hasic går med det heldekkende plagget Niqab som maskerer ansiktet hennes.

 

Jeg har ingenting imot personen Leyla Hasic, tvert imot synes jeg at hun bør vite at protesten ikke gjelder henne som person, men selve plagget og det symbolet hun representerer. Hun er et medmenneske som alle andre.

 

En del nordmenn har som vanlig gått til forsvar av dette valget fra Islamsk Råd.

De snakker om toleranse, og at vi må tolerere å se folk som er annerledes enn oss.

 

Dette utsagnet provoserer meg innmari mye, siden jeg selv kommer fra en slik kultur og er godt kjent med symbolikken og kulturen bak slike plagg. Niqab er et svart telt som faktisk visker ut en kvinne,  det er bare øynene som skal synes. Dette plagget fremmes av den svært konservative retningen i Islam som heter Wahabisme og har sitt opphav i Saudi Arabia.

 

Videre er plagget en yndling hos den voldelige jihadistiske gruppen ISIS. Gruppen har tidligere innført bruk av plagget med tvang i områdene de okkuperte. Man kan se klipp fra muslimske kvinner som etter frigjøring fra ISIS tar av seg dette tvangs-symbolet.

Plagget i seg selv er svært kvinnediskriminerende, og signaliserer at en kvinne er en kilde til lyst og trøbbel i kontakt med andre menn, som ergo må pakkes i en telt for å ikke vekke seksuelle lyster.

 

Det er på tide at disse «tolerante» nordmenn åpner øyne for symbolikken og kulturen som ligger bak Niqab. De tror at ved at en kvinne får lov til å gå i Niqab, er hun i samsvar med den individualistiske, frie europeiske ånden og representerer en vakker annerledeshet, noe som er langt unna virkeligheten.

Dette er symbol på tvang som går fri under mottoet «fri vilje» her i vesten av slike som Leyla Hasic og hennes tilhengere.


Jeg kan spørre her om jeg i samme ånd, for eksempel, må respektere og rose en hvit mann som går med KKK hette i et sideliggende sted i Afrika der folk er ikke klar over symbolikken til en KKK-hette? Det ene plagget er kjønnsdiskriminerende, det andre er rase diskriminerende. Det er plagget jeg snakker om her, ikke personen, som med viten eller uvitende går med det. Må jeg virkelig finne plagget interessant og vise til ham som bærer det som den «hvite nusselige mannen med en søt hette»? Må jeg tolerere hans plagg og mene at han er annerledes og derfor må jeg finne verdi i hans annerledeshet og min åpenhet? Eller skal jeg konfrontere ham og de som er rundt ham ved å gjøre dem oppmerksomme på hva slags symbol han egentlig bærer.

 

Det er på tide at vi tar mer seriøst på symbolikken og kulturen som disse, diverse, religiøse plaggene representerer, og ikke bli blindet av vår egen misforståtte toleranse.

Vi må tørre å snakke om islamisme

 

Foto: Niklas Halle'n/AFP

 

I de siste dagene har den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan kommet med en rekke hårreisende uttalelser i offentlighet om Europa. Uttalelser som «Tyrkere i Europa må få minst fem barn fordi de er fremtiden», «Nederland er nazilevninger og fascister», «Europeere vil ikke gå trygt i gatene dersom de holder på sin nåværende holdning», den sistnevnte uttalelsen kom rett før terrorangrepet i London. Og hans siste utspill, som dreier seg om det såkalte «clash of civilisations», der han mener islam og kristendommen skal gå i krig med hverandre. Dette nevnte han i forbindelse med en EU-dom som gir arbeidsgivere tillatelse til å forby religiøse, politiske plagg som hijab.

Alle disse uttalelsene kommer i kjølvannet av at en rekke europeiske land, som Nederland og Tyskland, innførte restriksjoner mot at Erdogans ministre skal kunne drive politisk valgkamp på europeisk jord. Neste måned er det folkeavstemning i Tyrkia, der velgerne skal ta stilling til om president Recep Tayyip Erdogan skal få enda mer makt. Grunnlovsendringene som skal stemmes over er svært kontroversielle, og vil dytte Tyrkia i en mer totalitær retning med Erdogan ved makten.

Etter at Donald Trump ble president i USA og i den siste tiden generelt, har vi i vestlig media hørt mye om høyrepopulismens fremmarsj. Det merkeligste er hvordan vestlig media og politikere ofte snakker fritt om farene ved populisme uten å nevne islamisme i samme slengen. Erdogan, for eksempel, blir ofte referert til i vestlig media som en mann med nasjonalistiske tendenser, mens han i virkeligheten er en islamist med et eget islamist-parti og en islamistisk agenda.  En agenda som gjør ham mer populær hos hans religiøse fan-skare, både i Tyrkia og i den muslimske verden, og som appellerer til drømmen om en tilbakevending til den muslimske storheten à la Osmani-tiden.

Lenge har det vært en unnfallenhet i vestlig media når det gjelder å snakke om islamisme som en ideologi. Dette kan kanskje skyldes naivitet eller være uttrykk for et ønske om å berge europeiske muslimer fra konflikt, beskytte dem mot rasisme og gjøre deres integrering i det europeiske samfunnet lettere. Europeiske politikere og media har prøvd alt for at muslimske innvandrere skal føle seg hjemme og føle tilhørighet til Europa. De har drevet med inkludering, har besøkt moskeer, har forsvart retten til å bruke hijab og har ofte snakket om religionsfrihet i demokratiske, europeiske samfunn. Samtidig synes jeg deres unnfallenhet når det gjelder å ta islamisme på alvor, har vært kontraproduktiv. Deres vegring mot å nevne en sterk ideologi som islamisme, har gjort at europeiske borgere er blitt mer skeptiske til media og politikere og har vendt seg til ekstreme populistiske partier og uavhengige medier.  

Tragisk nok har denne unnfallenheten ikke bidratt til større toleranse for muslimske borgere. Tvert imot vet de fleste borgere ikke at det er forskjell mellom islam og islamisme og ofte blander sammen de utfordringene som islam som en religion har, med islamistisk politisk agenda. Dette indirekte har hjulpet til fremmarsj av høyrepopulisme.

Vegring mot å ta ordet islamisme i munnen kommer kanskje også delvis av at ordet peker mot islam, og dette faller majoriteten av europeiske muslimer tungt for brystet, ettersom de stadig vekk prøver å ta oppmerksomheten bort fra skyggesidene til islam med bortforklaringer og villedelse. Islamisme er en ideologi som har elementer av islam i seg, og selv om disse elementene er forvrengt og til tider tatt helt ut av den historiske konteksten, appellerer de dessverre med deres historiske referanser til et muslimsk publikum.  

Islamisme som ideologi ble iverksatt med den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Khomeini introduserte med denne revolusjonen en aggressiv type islam, som var svært fiendtlig innstilt til Vesten.  I tillegg ble to andre elementer som hijab og jødisk/israelsk konflikt også ganske sentrale elementer i islamisme. Som barn av islamismen opplevde jeg gjennom oppveksten hvordan denne ideologien ble implementert steg for steg. Jeg erfarte hvordan mitt land Iran gikk fra å være en sekulær stat til å bli et islamisert land, og elementer som jøde-/Israel-hatet, hat til Vesten og krav om hijab ble brukt for å spre denne ideologien. Dessverre er disse elementene som en slags trojansk hest, som appellerer til svært mange religiøse muslimer. Både tildekking av muslimske kvinners kropp og jødehatet har referanser i muslimske skrifter og kan brukes og er blitt brukt for å villede en god del troende muslimer. Khomeinis drøm var å eksportere sin islamske revolusjon til hele Midtøsten.

Fra første stund da han satt foten i Iran, snakket han om å lede den muslimske nasjonen (Ummah) og ta over Jerusalem. Dette appellerte sterkt til muslimer verden over, som ser på Palestina-Israel-konflikten som et slags sårt, muslimsk anliggende. Referanser fra islamske tekster, der jødehatet til en bestemt jødisk stamme i en historisk kontekst var nevnt, ble vrengt og brukt for å rettferdiggjøre et generelt hat mot jøder og Israel.

Det samme gjaldt hijaben. Tildekking av muslimske kvinner har ofte vært sentralt og en kilde til uenighet mellom diverse religiøse lærde i Islam. Khomeini brukte gjen-tildekking av muslimske kvinner som en slags verktøy for en tilbakevending til den muslimske storhetstida, siden av-sløring av muslimske kvinner stort sett skjedde etter nederlaget til Det osmanske riket og etter opprettelsen av sekulære stater i Midtøsten. Legg merke til at Khomeini aldri snakket om sin egen tilhørighet til den religiøse sekten Shii eller det store gapet mellom Shii og Sunnier. Dersom han hadde snakket om dette, ville han aldri kunne forene muslimer. Hans og hans etterfølgeres store drøm var å lede en samlet muslimsk verden og ta over Israel. Han gruet seg til å se shiier og sunnier i konflikt.

I begynnelsen var hans drøm bare en slags politisk propaganda, men med tiden og gjennom Salman Rushdie-saken, så han en enorm mulighet for å hevde seg blant muslimer som en sann muslimsk leder. Han visste godt at kritikk av islam i boka ikke faller i god jord hos muslimer generelt, og Rushdies roman kunne brukes på den måten. Han utstedte en fatwa mot Salman Rushdie, mobiliserte muslimer over en hel verden og fikk mange muslimer med seg.  Slik klarte han å stå fram som en seriøs muslimsk leder. Men dette ble også en vekker for andre muslimske land. Saudi Arabia så en mulighet til å bli mer synlige på verdensbasis for å hevde samme stilling, og få en lederrolle i den sammenheng.

Dessverre inspirerte Khomeinis islamistisk ideologi andre typer islamister, og vekket til livet en rekke bevegelser i Midtøsten i etterkant. Mujahedin i Afghanistan, al-Qaida og sist ISIS, er eksempler på utbredelse av islamistisk ideologi utover Midtøsten. Den islamistiske ideologien er nå spredt utover verden og helt til Afrika med bevegelser som Al Shabab.

Mens disse er eksempler på voldelige islamistiske ideologier, har vi hatt en rekke ikke-voldelige islamistiske ideologer i vår tid. De egyptiske Muslimbrødrene og Erdogans islamist-parti faller under sistnevnte. Dessverre har en del av akademia i Vesten lenge insistert på at Muslimbrødrene og Erdogan er ufarlige, ikke-voldelig islamister. Dette har også vært en direkte årsak til at fokuset på islamismens fremgang har vært fraværende i media.  Islamister er flinke til å bruke demokrati og ytringsfrihet til egen fordel. For eksempel, når Erdogan ber europeiske ledere om å følge demokratiske prinsipper som ytringsfrihet eller religionsfrihet, vil han bare bane vei for sin egen islamistiske agenda.

Det er på tide å tørre å snakke åpent om islamisme som ideologi, islamismes symboler og verktøy. Erdogan er ikke lenger en ufarlig samarbeidspartner for NATO, men en rival som hisser opp massene gjennom religion, mot Vesten og Europa, for å få oppslutning og makt. Vi må slutte å late som om høyrepopulisme i Europa og i Vesten har oppstått i vakuum, og innse at høyrepopulisme står i direkte sammenheng med islamismens fremmarsj. Begge er udemokratiske ideologier som ødelegger for en fri verden. Islamisme - enten fredelig eller voldelig - er en aggressiv ideologi med drømmer om khalifat og muslimsk storhet.

Denne drømmen kan virke fjern og uvirkelig, men den har rot i virkeligheten og historiske referanser, den skaper splittelse og kaos mellom europeere og muslimske borgere. Det er ikke uten grunn at Erdogan forsvarer hijab i Vesten i sitt siste utspill. Han vet at hans forsvar av hijab teller stort hos muslimer, og på den måten er han ute etter muslimsk oppslutning. Noe han sikkert vil få, siden hijab er blitt så viktig for mange europeiske muslimer. Vi må tørre å referere til Erdogan som en islamist og hans parti som et islamist-parti som bruker islam for hva det er verdt, for å få oppslutning hos de religiøse. Hans ideologi er ikke bare nasjonalistisk.

Dessverre har sekularitet ikke like sterke røtter som religiøsitet i en del muslimske land og slik jeg ser det, kan ikke sekularitet stå imot islamismens fremmarsj. Og selv om land som Tunisia eller Egypt for så vidt har klart å redde seg fra klørne til islamister, har sekularitet skjøre, ofte vestlig inspirerte, røtter i Midtøsten og i muslimske land, og blir ikke sett på som like autentisk som islamisme. Farene ved islamismens fremmarsj bør ikke bagatelliseres, ignoreres og settes til side, slik det hittil er blitt gjort i Vesten. Oppmerksomhet rundt islamisme handler ikke om å skape krigsretorikk eller gjøre livet til muslimer vanskeligere, men om å skape bevissthet hos europeere og europeiske muslimer og gjøre dem oppmerksomme på deres lojalitet overfor demokratiet.

"Those who want to sow discord are neither Sunni nor Shia, they are agents of the superpowers and work for them..(...) I hope that through considering this Islamic precept - that all Muslims are brothers - all Islamic countries will triumph against the superpowers and succeed in actualizing all Islamic ordinances.."  Ayatollah Khomeini 

Vær så god! Bli krenket

Denne historien startet tidligere denne uka. Et bilde fra en privat fest ble uten tillatelse delt i store, lukkede muslimvennlige grupper på nettet, grupper som har tradisjon for å henge ut frigjorte muslimske kvinner. I disse miljøene er ordet «hore» en yndet favoritt. Bildet viste meg sammen med noen andre kvinnelige sekulære muslimer og eks-muslimer. Hensikten var å «slutshame» oss og henge oss ut.

En muslimsk mann sto bak. Den samme mannen sammen med en journalist, mistenkeliggjorde i Klassekampen før jul enhver kvinne med muslimsk bakgrunn som kritiserer ukultur.

I lang tid har jeg forsøkt å nærme meg muslimske miljøer ved å ta en brobyggende og reformerende posisjon. Jeg har også vært i respektfull dialog med mannen som delte dette bildet. Jeg oppmuntret ham å bruke hans ytringsfrihet, og nevnte at han har talent. I ettertid sitter jeg tilbake med en noe bitter smak i munnen, du kan ikke gå i dialog med hat. For å si det rett ut: Disse menneskene er avhengig av fiendebilder.

Holder du kvinnene nede, holder du samfunnet nede. At den muslimske verden er stagnert er forståelig. Jeg er sliten av hets, trakassering, trusler, jeg har angst for å åpne mailboksen, jeg frykter enda en ekkel melding fra enda en falsk profil laget av en muslimsk mann. Alt fordi jeg skriver om muslimske kvinners rett til egen kropp, seksualitet og sekularitet.

Dette er krise, det er ingen generalisering av menn fra muslimske land, mange av dem er svært flotte, opplyste mennesker som jeg er glad i og respekterer. Mange av dem er troende muslimer. Jeg snakker hovedsakelig om annen- og tredjegenerasjonsinnvandrere født og oppvokst i Norge, med et menneske-/kvinnesyn fra middelalderen. Hva gikk galt?

Så snart jeg går inn i en diskusjon på FB går en sint muslimsk mann løs på meg med sprengkraft som en bombe under vesten. Jeg har aldri skrevet hårreisende eller hard kritikk av islam eller muslimer, men sånn oppførsel provoserer meg til å utfordre disse holdningene. Disse menneskene er i en konstant tilstand av krenkelse, i en evig offerrolle, de maser om hvor koselig de er og hvordan de blir «stigmatisert». I virkeligheten har de grumsete totalitære trekk og etterlyser blasfemilover og sensur, de fornekter jødehatet blant muslimer, de har kvinneundertrykkende holdninger og uttrykker det verste hat mot annerledestroende, sekulære muslimer og eks-muslimer. En journalist med muslimsk bakgrunn skriver i dag i magasinet Utrop at han vil ha en kartlegging av «islamofobi» i Norge, han ønsker saudiarabiske tilstander i Vesten.

Hvorfor dele et privat bilde på et forum med mange tusen medlemmer av aggressiv karakter? De har tidligere vist samme nedlatende holdninger til kvinner med muslimsk bakgrunn, eksempler er Shabana Rehman og Skamløse jenter. Det som skjer og det er bevisst, er at de hisser opp en lynsj mobb og mobiliserer til hets og trakassering.

Islam har ingen tradisjon for å akseptere kritikk. Det er denne religionens ulempe og svakhet. Enhver fri tanke, ethvert spørsmål, enhver tvil blir respondert med voldsom gruppemobilisering, protest, sinne og til slutt vold. Denne hermetiske tilstanden har vart i 1400 år. Nok er nok. Mens kristendommen er blitt drøftet, hamret på, kritisert, karikert og forsket på, har vi i islam denne «stolte» tradisjonen hvor det endog skrytes av at det aldri vil tillates at islam lider samme skjebne som kristendommen. Mangel på kritikk er mangel på intellektuell tilnærming. Det er en tragedie for ethvert menneske med et hode på toppen av kroppen.

I den muslimske verden og i iransk historie ser vi hvordan den minste kritikk eller den minste reformvennlige vinkling er blitt jaget, drept og hugget ihjel. Det er ikke lenge siden hender og føtter til den iranske islamkritikeren Ali Dashti ble hugget av. Det er ikke lenge siden tungen ble skåret ut av munnen til komikeren Fereydoon Farookhzad etter at han gjorde narr av Khomeinis religiøse bok. Dette skjedde i Tyskland, i den frie vestlige verden. Og hva sier en mainstream muslim om Charlie Hebdo-massakren? Vel, mange er ikke spesielt imot den heller.

Skal disse menneskene gjøre noe for å få aksept for islam i Vesten og den ikke-muslimske verden, må de kanskje slutte med trusler, hets, drap, vold og hårsårhet?

I 1400 år har vi hatt en «hold kjeft eller dø»-innstilling i den muslimske verden. I det siste har Vestens akademia skjenket oss en ny forbannelse som de kaller «islamofobi». De samme menneskene som krenker meg, trakasserer meg, hetser meg og henger meg ut, går i offerrollen og trekker nå islamofobi-kortet om de blir kritisert. Du kjenner «crying bullies», bøllene som mobber andre og samtidig gråter. Skam over Vestens akademia for denne gavepakken til ufrihet!

Det går ikke én dag uten at jeg får ekle kommentarer på bloggen min fra folk som maser om Islam. Men kjære deg, du blir kritisert for grumsete holdninger og din middelalderske, kvinnefiendtlige innstillig, gjør noe med det! Respekt må man fortjene, du kan ikke innføre respekt, og du kan heller ikke fortjene det så lenge du bøller rundt blant andre.

En gang ble islam assosiert med mystikk og åndelighet og møtt med nysgjerrighet i Vesten. Jeg glemmer aldri en scene fra en gammel fransk film: Den franske filmkarakteren reiste rundt i Marokko og den marokkanske sjåføren stoppet bilen for å be i solnedgangen med sanddynene i bakgrunnen. Det var vakkert. Jeg savner den islam.

For meg som er vokst opp i en sufi-tradisjon som europeere, tyskere og franskmenn oppsøkte for å oppleve mystikk og skjønnhet er det smertefullt å se at vi har mistet vårt europeiske publikum.

Scenen fra den franske filmen får du aldri tilbake om du fortsetter å være bølle, å stoppe all kritikk, å stemple og hetse andre. Scenen fra ørkenen er tapt for alltid på grunn av sånne som deg.

Tiden da mørkemenn som deg mishandlet muslimske kvinner er over. Vår kamp for frihet er såvidt startet, det er smertefullt for dere, men historien er full av momenter der mørkemenn har tapt kontrollen på grunn av nye, overveldende ideer, det kalles progress. De mørkemenn har skreket av smerte og gått løs på den ene etter den andre og krenket var de òg. Men noen ganger er krenkelse nødvendig. Så vær så god, bli krenket!

Ære og jomfrudom

Coffee and Sex
Licensed from: sdCrea / yayimages.com

Jeg har av mange grunner lenge nølt med å skrive dette innlegget. Forrige gang jeg skrev om jomfrudommen ble jeg av et par sinte menn beskyldt for å spre umoral, og jeg ønsker ikke å fremstå som vulgær eller uforskammet. Jeg vil heller ikke generalisere og er lei av fremstillingen av muslimske jenter som undertrykte. I Norge ligger innvandrerjenter høyt på utdannelsesstatistikken. Og utdannelse og økonomisk uavhengighet er det viktigste element i kvinnekampen. Utdannelse er organisert kunnskap. Og det er nettopp kunnskap dette innlegget i siste instans etterlyser.

En venninne av meg fortalte om sin datters venninne, en jente på 14-15 år fra en konservativ, religiøs muslimsk familie som har sex uten at familien vet om det. Og det er ikke snakk om naturlig sex for en jente på hennes alder; for å bevare jomfrudommen ser hun ingen annen utvei enn å praktisere en alternativ type sex.(analsex)

Det er en del som henne der ute, og det bekymrer meg. Fenomenet er utbredt i islamske samfunn à la det jeg kommer fra. En nær slektning av meg som bor i Iran, sier at de fleste unge mennesker i Teheran i dag har sex, men for noen jenter er denne alternative type sex fremdeles mest akseptabelt.

Påkjenningen er stor for unge jenter, men også for unge gutter som bærer ansvar for å holde jenta ærbar. Den emosjonelle nærheten blir ikke ivaretatt, kjærlighetsakten blir redusert til å få ut seksuell frustrasjon. Dette er unge menneskers første, spennende seksuelle opplevelse, og for en del kan det bli den form man forventer livet ut. Den type sex er hverken kjærlig eller givende for forelskede unge mennesker, det er eksperimentell sex for erfarne mennesker.

Etter en reise i Midtøsten fortalte i 2013 den egyptisk-kanadiske aids/hiv-forskeren og aktivisten Shereen El Feki om fenomenet på Ted-talk. En marokkansk kvinne, Faiza, hadde født en sønn, men skrøt etterpå av å være jomfru hvilket hun hadde medisinsk attest på. Faiza lot som at hun hadde hatt «jomfru-fødsel» mens i virkeligheten hadde hun hatt den type sex. Det Faiza ikke vet er at en liten prosent blir faktisk gravid av det.

Med naturlig sex risikerer en ugift jente mye. En del hevder å være jomfru for ikke å miste ære. Noen opererer inn ny jomfrudom fordi det sosiale presset er for stort, de frykter for sitt liv og må beskytte seg mot æresdrap eller offentlig gapestokk. Noen bestiller jomfrukapsler med rød farge på nettet, de er laget i Kina og lover å gi tilbake tapt ære. All denne ukulturen stammer fra «tilbedelsen av jomfrudommen».

Denne ukulturen blir ikke parkert ved grensen når man flytter til Vesten. Av frykt for å tape sin religiøse eller kulturelle identitet blir foreldre ofte mer konservative i møte med vestlig kultur. De setter jentebarn som er født og oppvokst i vestlige samfunn hvor sex er akseptert, under enormt press for å avstå fra sex. I møte med det annet kjønn ser disse jentene ingen annen mulighet enn å akseptere denne type sex

Mitt poeng er ikke at ungdom for enhver pris skal ha sex, selvfølgelig er det lov å velge det bort. Men problemet er at en del jenter på hjemmebane later som om de er dukker uten følelser og behov. De lever et dobbeltliv under konstant frykt for å bli oppdaget. Ofte kjenner ikke disse jentene til farene for aids-smitte knyttet til den type aktivitet. Sjansen for å få Aids av den type aktivitet er mye større enn vanlig sex. Ofte bruker de ikke kondom, og som ung og usikker kan det være vanskelig å vite om dette er noe de virkelig vil. Uklare grenser gir rom for misbruk. Men de har ingen å snakke åpent med, ei heller mulighet til å la naturen gå sin vante gang.

I Midtøsten krever dagens unge jenter større rettigheter, internettkampanjer har vært banebrytende og tabuene brytes. Det er trist å høre at her i Norge går en del jenter til private leger for å sjekke om det kan synes på dem om at de har hatt den type sex før ekteskapet. Det er trist å høre om unge jenter som desperat søker en imam for å bringe på det rene om den type aktivitet er halal (tillatt).

Konservative religiøse miljøer, uansett religion, vil aldri tillate sex utenfor ekteskapet. Men de kan heller ikke fjerne grunnleggende behov for nærhet og seksuell erfaring hos ungdom. Frigjøringen vil ikke skje gjennom de geistlige, men gjennom opplyste foreldre. Om man skal lytte til de geistlige får man repetert samme gamle lekse som for 100 år siden. Men det finnes borgere som ikke bryr seg om de geistlige og prøver å kombinere et moderne liv med religion. Det finnes for eksempel ikke mange bokstavtro imamer som ikke aksepterer polygami. Men det finnes svært mange muslimske kvinner som er imot polygami.

Å anse en jente som har hatt sex som B-vare, en ingen vil gifte seg med, tilhører historiens skraphaug. Selv i Midtøsten er frigjøringen i gang og en del innvandrerfamilier også her til lands har vært med denne bølgen. Selv om man ikke blir lykkelig av sex alene, kan man heller ikke sykeliggjøre og pervertere unge menneskers naturlige drifter. Ungdom må beskyttes og ukulturen må møtes med åpenhet og kunnskap.

Abid Raja! Jødeutryddelse har ingenting med Listhaug å gjøre.

NTB Scanpix

 

Stortingspolitiker Abid Raja (V) sa igår til ABC nyheter at vi ikke må la Trumper eller Listhauger splitte oss.

Han sier at høyrepopulister kan få makt i Europa i 2017 og mener retorikken er skremmende lik den som ble ført mot jøder før annen verdenskrig.

Det er ingen tvil om at høyrepopulismens vekst er et reelt problem. Men problemet må ikke sees isolert. Islamismens og høyrepopulismens vekst er vår tids politiske Ying Yang, motstykker som forsterker hverandre. Raja som selv er blitt rammet av islamistenes trussel må vite bedre. Han og de fleste islam eksperter i norsk offentlighet, er bare opptatt av høyrepopulismens og lite opptatt av islamismes fremgang. Jeg husker en uttalelse under Oslo Freedom-konferansen i 2016 fra den tyrkiske journalisten Mustafa Akyol, en forkjemper for ytringsfrihet i dagens islamiserte Tyrkia: «Dersom du bor i Tyrkia nå, føler du fra all statlig propaganda at Vesten står ved portene og er klar til angrep.»

Sånn er Tyrkia under islamisten Erdogan. For islamistene er Vesten den største fienden, den vestlige kulturen er dekadent og må bekjempes. Jeg vokste opp med samme retorikk i Iran under islamismens fremvekst. I disse landene går det ikke én dag uten at Vesten gis skylden for problemene, Vesten er roten til alt ondt.

Jeg synes det er kunnskapsløst av Abid Raja og mange med ham i en betent tid som dette, bare å være opptatt av høyrepopulismen. Ved å «glemme» den andre siden villeder de den offentlige samtale.

Å hevde at det er paralleller mellom muslimenes situasjon i Europa nå og jødenes under annen verdenskrig, er ikke bare uriktig, det er spredning av konspirasjonsteorier.

Kanskje Abid Raja ikke har fått med seg at vi opplever masseflytting av jøder fra Europa til Israel, en av grunnene er nettopp den muslimske innvandringen. Det er sterke antisemittiske holdninger i deler av den muslimske befolkningen, og et av islamistenes terrormål i Europa er jødene. 9. januar 2016 ble nærbutikken i det rolige arbeider- og middelklassestrøket Port de Vincennes i Paris rystet av et brutalt gisseldrama. Etter hvert ble det klart at butikken ikke var tilfeldig valgt av terroristene. Det var franske jøder som var målet for terroraksjonen.

Abid Raja glemmer også at mektige muslimske stater like utenfor Europa er svært opptatt av muslimene i Europa. Ikke fordi de bryr seg om europeiske muslimers velvære, men fordi de har egeninteresser og bruker dem for deres egne politiske spill. Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia, alle påberoper seg retten til å snakke på vegne av den muslimske befolkningen (ummah). Muslimske organisasjoner og trossamfunn i Europa og Vesten er sponset av den ene eller den andre av disse stormaktene.

Den muslimske propagandakanalen Al-Jazeera er eid av den rike gulfstaten Qatar. Kanalen hadde nylig en sak om hvordan en muslimsk mann ble kastet ut av et UNITED-fly fordi han snakket arabisk med sin mor på mobiltelefonen. Nyheten gikk som ild i tørt gress i sosiale medier og ble delt av alle mine muslimske venner som et eksempel på den grusomme behandlingen av muslimer i Vesten. Dette til tross for all verdens diskrimineringslover som skal beskytte den muslimske befolkningen i Vesten. Senere viste det seg at mannen var en prankster som hadde løyet om det hele, en mann som har som jobb å tøyse for å få publikum på sin Youtube-kanal. Jeg er ikke sikker på at saken ble oppklart for de millioner muslimer som delte denne saken fra A-J.

Et annet eksempel er den burkinikledde kvinnen på stranda i Nice i et terrorrammet Frankrike. Mens iranske kvinner blir diskriminert, fengslet, bøtelagt, slått hver eneste dag for ikke å ville bære den obligatoriske hijaben uten en samlet, internasjonal protest, var en hel verden i fyr og flamme fordi hun ble bedt av politiet å ta av seg burkinien, takket være denne enorme propaganda maskinen.

Enda et eksempel er Al Jazeeras svært omtenksomme rapporter om flykningenes elendige kår i Europa. Den Qatar-eide nyhetsstasjonen stiller ikke en eneste gang spørsmål om hvorfor Qatar, verdens rikeste land i 2016, ikke hjelper disse nødstilte menneskene.

Sylvi Listhaug er blitt skivemål for allslags personangrep, men å sette henne i sammenheng med jødeutryddelse er bare kjipt. Ministeren er kanskje retorisk splittende, men å kaste ut ulovlige immigranter basert på lov vedtatt av Det norske storting, har ingen ting med «jødeutryddelse» å gjøre.

Jeg er enig at vi har alle plikt å bygge bro mellom muslim og ikke-muslim, mellom medmennesker i vår mangfoldige samfunn, nå mer enn noensinne, men å bruke populistisk retorikk for å høste popularitet blant sine egne, er like ille uansett hvem det kommer fra.

Vær snill, ha nåde, Sylvi!

bilde fra http://lesmiserables.wikia.com/wiki/File:Les-Miserables-Jean-Valjean-4.jpeg

Mahad Adib Mahmoud (30) mister statsborgerskapet etter å ha bodd 17 år i Norge. Han kom til hit som 14-åring, hadde sin ungdomstid i Brumunddal og utdannet seg til bioingeniør. I dag har han familie i Oslo og jobb som bioingeniør ved Ullevål sykehus.

Jeg er veldig glad i Norge og jeg føler meg norsk. Norge er mitt land. Det er her jeg har gått på skole og studert, jeg har til og med barndomsvenner her. I Norge fikk jeg de mulighetene jeg ikke fikk i mitt hjemland, sier Mahamud til Nettavisen.

Myndighetene mener at han har løyet på seg statsborgerskapet, 14 år gammel, da han rømmet fra forfølgelse og fattigdom, og at han ikke kommer fra Somalia, men fra nabolandet Djibouti.

Historien om Adib Mahmoud er historien om Jean Valjean fra «De elendige», han som stjal et stykke brød. Victor Hugos udødelige mesterverk Les Misérables gjenspilles foran våre øyne, et verk som aldri dør, men gjentar seg igjen og igjen i menneskenes liv overalt på kloden. Det er et stykke evig litteratur, men også et stykke Europa. Det er historien om en feil som er gjort; om en fortid som ikke får lov til å være fortid. Jan Valjean jages av politiinspektør Javert. Valjean vil starte på nytt, men Javert vil ikke ha forsoning og nekter å la nåde gå for rett.

Det norske folket har skrevet til Abid Mahmoud, de sender støtte-SMSer, de vipser ham økonomiske bidrag. Det er slik han kjenner det norske folk, dets godhet, sier Abid som er overveldet av støtten han får.

Det gode vinner i Les Misérables. Nåde er der for å gis, det er det menneskene streber etter, søken etter tilgivelse og forsoning er historien vi alle deler. En gang i livet har noen gitt oss pusterom, en ny sjanse, en ny start, en gang var det en som var villig til å lukke øyene slik biskopen Digne i Les Misérables gjorde da han løy for å berge Jean Valjean.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan Adib og andre i hans situasjon har det. Enda en gang mister han det eneste land han kjenner til. Snart er han statsløs. Uten rettigheter, uten personnummer.

Jeg håper så inderlig at nåde vinner over rett også her, slik den gjorde i Victor Hugos tidløse mesterverk.

Støtter Høgskolen i Oslo kjønnsapartheid?

Bilde er hentet fra MinHaj sin facebook side

 

MinHaj, en fredelig organisasjon for unge muslimer, sto i helgen for arrangementet «Kjærlighet, fred & kunnskap» på Høgskolen i Oslo og Akershus.

På et bilde på deres egne hjemmesider ser vi at guttene sitter på en side og jentene på den andre siden av salen. At også unge muslimer i Vesten praktiserer kjønnssegregering er i utgangspunktet ikke noen stor sak, men ser vi det i sammenheng med islamismens fremmarsj overalt i verden, er dette plagsomt.

Kjønnssegregering har mer med islamisme å gjøre enn med islam. På selveste Haj-seremonien der millioner av muslimske kvinner og menn deltar, er ikke kvinner og menn segregert. Så hvorfor skal de segregeres i en sal på Høgskolen i Oslo og Akershus?

Det er viktig å få avklart hva slags holdning en høyere utdanningsinstitusjon som Høgskolen i Oslo og Akershus har til slik kjønnssegregering. Det er Høgskolen som disponerer lokalene de stiller til rådighet for denne organisasjonen. Høgskolen i Oslo og Akershus har også tidligere stilt lokaler til rådighet for en ekstrem organisasjon som IslamNet.

Står ikke Høgskolen i Oslo og Akershus for likestilling? Kjønnssegregering blir innført av islamister. Først i Iran etter den islamske revolusjonen, nå spres det over hele verden i rigide muslimske miljøer.

Jeg studerte ved Universitetet i Teheran da kjønnene ble adskilt både i kantinene og i timene av frykt for at en blandet sal skulle friste til umoralske, seksuelle handlinger, en primitiv tankegang som ikke har noe i et moderne, sivilisert samfunn å gjøre. I et land som Norge har denne type segregering ingen plass, selv om organisasjonen eller ungdommene som deltok ønsker det. Kjønnsapartheid er også apartheid, man kan ikke være mot en type apartheid og samtidig støtte en annen type apartheid. Apartheid er apartheid uavhengig om det er basert på kjønn, religion, etnisitet, funksjonshemning, legning.

Vår ungdom må forstå at det blir feil ha et ensidig fokus på diskriminering og rasisme mot muslimer, samtidig som de selv utøver et religiøst apartheid, og det i lokalene til en statlig undervisningsinstitusjon i et land med demokratiske verdier hvor likestilling er grunnfestet.

Jeg går ut fra at vi som forsvarer likestilling mellom kjønnene vil få en oppklaring fra Høgskolen i Oslo og Akershus. 

NRKs svartmaling

Foto: NTB Scanpix

 

I andre runde av artikler fra NRK som stiller spørsmål ved den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Adens troverdighet, kokes det suppe på spiker. Det er pinlig å lese artikkelen. Politiet i Kvam har spurt seg litt rundt, men finner ikke noe fordi Amal Aden ikke har anmeldt konkrete personer.

Politiet i Oslo bekrefter at trusselbildet for Amal er reelt og det er årsaken til at hun har fått politibeskyttelse. Politiet i Kvam mener trusselen kunne være reell, men ingen anmeldelser, ingen gjerningsmenn.

Så hva er problemet?

Det er at NRK lager en sak av ingen ting og heller bensin på bålet konservative religiøse miljøer har fyrt opp under Aden. Uansett hvor mange ganger man leser NRK-artikkelen kommer man ikke til annen konklusjon enn at den eneste feilen Aden har gjort er ikke å anmelde konkrete personer. Det er legitimt å spørre hvorfor hun ikke har gjort det. Men like legitimt å spørre om det kan ligge personlige årsaker bak det at hun ikke anmelder.

Vi vet at Aden skriver under pseudonym og er under politibeskyttelse for å ha vitnet i en narkosak og for hennes foredragsvirksomhet. Allikevel flesker NRK til med overskrift i stor skrift: Politiet rykket ut for å beskytte Aden, fant aldri bevis for at hun ble truet.

Tittelen gir inntrykk av at Amal rett og slett lyver. Hva er hensikten med dette? Artikkelen sprer seg i sosiale medier og bygger opp under den heksejakten Utrops redaktør Majoran Vivekananthan og shariaelskere som Farhad Qureishi driver mot Amal. I kommentarfeltene hevder enkelte muslimske landsmenn at Amal gjennom løgn «stigmatiserer» somaliere og muslimer. Om Amal Aden ikke allerede var hetset, er hun det virkelig nå. Takket være NRK.

Amal Aden er en lesbisk, muslimsk kvinne fra Somalia. Hun går utildekket og bruker bukse, noe som i det somaliske miljøet er tabu for en kvinne. En annen homofil muslim kan også fortelle om trakassering på grunn av sin legning. I en artikkel skrev Katlam Lie engang at han noen ganger kvier seg for å gå til søppelrommet av frykt for å bli fysisk angrepet. For ikke lenge siden skrev VG om en homofil muslim og hans norske samboer som fikk juling på grunn av at de holdt hverandre i hånden. Muslimske «venner» av familien sto bak.

Trenges det virkelig hjernekirurgi for å skjønne at disse menneskene blir utsatt for trakassering og press? Hva er NRKs hensikt med å følge opp Utrops hets av en allerede truet kvinne, en kvinne hvis beskyttelsesbehov er bekreftet av politiet? Som samfunnsdebattant med innvandrerbakgrunn spør jeg, hva vil NRK med dette?

I en annen sak (2.12.2016) går fylkesordfører i Vest-Agder, Terje Damman, ut gjennom NRK.no og ber om dokumentasjon for at Aden ble nektet drosje. Som om det er mulig å dokumentere at man blir nektet drosje. Jeg ble selv ofte nektet drosje da jeg var syk og brukte TT-kort. Jeg haltet fra drosje til drosje til jeg fant en som aksepterte TT-ordningen. Terje Damman har spurt seg om og ingen kan huske å ha nektet Aden drosje, ergo er alt i skjønneste orden. Vi forstår at han ikke ønsker å sette Vest-Agders drosjenæring i dårlig lys. Men er dette alt han kan stille opp med? Tror han virkelig at noen kommer frem med navn og adresse og innrømmet at han har diskriminert Amal?

I går ga Rania Jalal Al-Nabi i VG et urovekkende innblikk i hverdagen til en frittalende minoritetskvinne. «Hatmeldinger, trusler og utstøtelse» er hennes «belønning» for å ta et oppgjør med patriarkatet.

For en uke siden ga en annen muslimsk samfunnsdebattant en statusoppdatering på FB. Faten Al Husseini skrev om hvordan hun etter å ha bodd for seg selv en tid på grunn av helseplager, er blitt rammet av rykter og karakterdrap i nærmiljøet. Er det anstendig av oss å spørre henne om eksakt hvem som har sagt hva til henne og i hvilken sammenheng? Er det anstendig å sette utsatte personer under enda mere press? Er det verdt å sette deres troverdighet og helse på spill for å få en sak, få klikk? Hva ønsker NRK å oppnå? Skal innvandrerkvinner hetses til ikke å snakke ut om sosial kontroll? Er alt roserødt i innvandrermiljøer: Du kan være homofil og muslim, smile glad, være åpen om din legning og få ros for det? Kan en innvandrerjente flytte for seg selv uten å bli målskive for nedverdigende, ondskapsfull ryktespredning?

 

Jeg tror på Faten Al Husseini, på Amal Aden og på Rania Jalal Al-Nabi fordi jeg selv kommer fra denne kulturen og kjenner den, det er en kultur av rykter, baksnakking og karakterdrap, men mest av alt sosialkontroll.

For å beskytte seg mot disse menneskene i NRK og Utrop, som på lik linje med patriarkatet venter på å rive dem i stykker, skal disse jentene fra nå av være litt mer presis om hvem som har sagt hva til dem.

Disse modige jentene skal fra nå av huske godt.  

Men enn så lenge og for all del, ikke lat som at sånne ting ikke skjer bare fordi man ikke har bevis på papir. For det skjer oftere enn NRK og Utrop liker.

 

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Kampen kirke- kilde: kirken.no

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Forleden gikk jeg forbi Kampen kirke og fikk lyst å stikke innom. Juletid og åpne kirkedører kan friste en spirituell person som meg. Jeg liker å gå i kirker, gamle moskeer og templer, sitte og la tankene vandre. Kirken virket gammel, alteret var vakkert og lysekronene storslagne, men den var så tom at jeg kunne høre mine egne skritt. Ikke en eneste sjel var å se.

På en måte var det fint å være for meg selv og gruble, på den annen side gjorde den folketomme kirken meg trist. Nå som kristendommen er humant harmonisert med menneskerettighetene og fullstendig spiselig, er det nesten ingen der å se. Vi har lesbiske biskoper og prekenene våre dreier seg bare om kjærlighet til medmennesker, men kirkene er folketomme. For mange som ønsker å humanisere islam på samme måte som kristendommen, virker sånne scener skremmende.

Hvorfor kan ikke min etnisk norske venninne gå i kirken og finne spiritualitet, spurte jeg meg selv. Hun som er så glad i å messe i yoga timer, tenne sterk røkelse og mumle merkelige, uforståelig fraser på indisk. Hver gang hun har anledning reiser hun på spirituelle reiser til India, hun jager guruer som heter Mooshu eller Ushoo som gir henne one-linere om livets mysterium, de retter opp hennes chakra slik hun forklarer meg, og lover at hennes tredje øye skal snart åpnes.

Kunne hun ikke kanalisere sin spiritualitet gjennom kristendommen? Hvorfor er Buddha mer eksotisk enn Jesus?

I går leste jeg om Slemdal skole som har bedt foreldrene om tillatelse til at barna skal gå rundt juletreet i siste uke før juleferien. Saken tok etter hvert en merkelig vending i kommentarfeltene, det ble antydet at muslimene blir krenket av at barn går rundt juletreet. Det er ingenting som tyder på dette. Snarere tvert imot slik det kommer frem av Side2-reportasjen, ser det ut at rektoren viser til en innstramning fra Utdanningsdirektoratet i opplæringslovens paragaraf 2-3a, som tolkes dithen at enkelte kan oppfatte det å gå rundt juletreet som utøvelse av religion.

Vi vil ikke støte noen, sier rektoren til Nettavisen. Det er faktisk noen nordmenn som har problemer med dette, hvem de er og hva de mener er uklart. Men dette problemet må ikke dyttes på innvandrere, eller muslimer, selv om det kan finnes skumle islamister der ute som fryder over dette. Man kan samtidig spørre seg om hvorfor en slik innstramning av loven rammer juletreet og ikke barnehijab?

Kanskje er det på tide at nordmenn spør seg hvor denne forakten for sin egen kultur kommer fra? Hvordan kan man fornekte sin egen kulturelle arv? Her snakker jeg selvfølgelig ikke om den religiøse arven, jeg er ingen religion fan og en svoren tilhenger av sekularisme. Men den kulturelle arven er noe vi mennesker trenger, det er de verdier vi er bygget av og består av, tradisjoner som er verdsatt i mange generasjoner.

Som samfunnsdebattant i Norge har jeg over tid merket en merkelig forakt for egen kultur og kulturelle arv blant nordmenn. Jeg er enig i at umenneskelige tradisjoner bør forkastes og glemmes, men hva med de gode, fredelige tradisjonene? Ofte får jeg inntrykk av at nordmenn krenkes av sin egen kultur, eller av seg selv. Hvor kommer dette selvhatet fra?

Samme mennesker som forsvarer ekstreme religiøse og kulturelle fenomener blant oss innvandrere, barnehijab og niqab for å nevne noe, tåler ofte ikke et fnugg av sin egen kultur. Alt fra de andre er eksotisk, det oser av en slags annerledes varme. Mens deres egne tradisjoner gir dårlig selvfølelse og krenker dem. Norge eller Europa er individualismens kontinent, her får du lov til å bryte ut av kollektivet og du får ros for det. Men betyr dette at man skal hate alt som har med kollektivet å gjøre; kollektivet omfatter jo også språk, kultur, historie, religion, mat og litteratur. Hvordan kan man hjelpe et folk som har lyst til å utslette seg selv?

En kultur kan ikke ta vare på seg selv og overleve om den tæres ned og oppløses av sine egne fra innsiden.

 

Hans-Wilhelm har rett om Sylvi Listhaug

GLEMT FOLKET: Hans-Wilhelm Steinfeld mener norske politikere og medier er for politisk korrekte.  Foto: Bjørn Sigurdsøn (NTB scanpix)

 
I etterkant av det amerikanske presidentvalget har et par reportere trukket medias rolle i seieren til Donald Trump under tvil. Den politisk ukorrekte, satiriske liksom reporteren Johnathan Pie hadde en video på Youtube med nærmest to millioner seere hvor han sier at mange støttet Trump, men turte ikke å si ifra. MSNBC morgenvert Joe Scarborough sa tirsdag at media handlet som cheerleadere for Clinton. Mange tusen mennesker møtte opp i kampanjer til Trump men media rapporterte ikke om dem.
 
Her hjemme, sier NRK veteranen Hans-Wilhelm Steinfeld (65) i et intervju med Dagbladet at norske partier og medier er så politisk korrekte at de ikke har fått med seg hva som egentlig skjer og tenkes rundt om i landet. Media underslår støtte til Sylvi Listhaug og hennes innvandrerpolitikk, av politisk korrekthet.
 
Når media som fjerde statsmakt mister sin objektivitet og tar side i en debatt, da har de svekket demokratiet. Folk mister sin tro mainstream media og leser heller nyheter andre steder. Jeg selv merker på bloggen, hvordan folk lenker til andre kilder i kommentarfeltet (når jeg har det åpent).
 
Man får det inntrykket at de for lengst har sluttet å lese mainstream aviser. Samtidig er det ofte problemet at blogger og andre kilder, i mangel av et grundig redaksjonelt arbeid, kan være ensidige eller noen ganger til og med feil. Vi gambler med demokratiet fordi mainstream media har tatt avstand til folket og har tatt på seg rollen som bedrevitere.
 
Media virker å ha tatt rollen om en vis far eller en streng lærer på seg og skal belære folk hva de skal mene, og i hvilken retning de skal tenke. Folk er ikke barn, de liker ikke den type umyndiggjøring. De vil ikke ha sensur og politisk korrekthet, og de vil til tider være politisk ukorrekte, tenke fritt og sette spørsmål ved viktige saker, uten å bli dømt.
 
Bare ved å ta en åpen og fordomsfri debatt og med imøtekommenhet kan man drepe myter og formidle sannheten. Når media stadig vekk løfter den moralske pekefingeren og vil fortelle folk hva de MÅ tenke, i stedet for å rapportere hva som skjer der ute, får vi et tillitsproblem som gir avstand mellom folket og media. Det er demokratiet som til slutt vil tape på dette.

Hijabnekt hos sykehjem

Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte å gå med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de går med hijab eller ikke. De er mine medsøstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet på kvinneundertrykkelse, dette verktøyet for skamlegging av kvinnehår, begynner å gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det må utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir ført bak lyset når de får beskjed om at hijab er påbud i Islam. Først og fremst er det muslimske kvinners oppgave å kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjøringsobjekt, og det sprer seg som ild i tørt gress.

Før den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg må gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religiøse miljøer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet når de dekker seg til på en bestemt måte.  På den måte skulle de gjøre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen «Ummah», slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjør seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg på om de vet det, men gjør det for å fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig å unngå å se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved å alminneliggjøre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til å innføre æres- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er «full face», at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hår, med å bruke voldsom sminke, trutmunn og høye, falske øyenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol på islamisme, men et uttrykk for religiøs konservatisme. Jeg er vokst opp med en religiøst konservativ kvinne som jeg elsket høyere enn min mormor. Hun dekket seg til for å tilfredsstille Gud, for ikke å gjøre synd, og hun så like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi dukkeansikt. Det pirrer dem så sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjønnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg på hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser håret sitt og går med allværsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det å være beskjeden. Ironisk nok gjør disse jentene alt for å være det motsatte. De bruker hijab for å pirre menn; «se meg, men ikke ta på!». De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religiøst konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr å være beskjeden.

De religiøst konservative brukte tildekking for ikke å virke attraktiv og for å unngå synd, ikke for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.

Er det norske samfunnet så diskriminerende?

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordømte i Dagbladet i går truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om «Fatumo», en person som skyver religionen foran seg for å unngå å måtte ta arbeid og for ikke å la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger før hun sluttet å telle, det er prisverdig at også somaliere reagerer på dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir håp. Men hvor helhjertet denne fordømmelsen er, kan man lure på. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de går fra praksisplass til praksisplass uten å få jobb, hvordan vitnemål og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor å stå frem med rak rygg og kompromissløst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin støtte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religiøst konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, får ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er høy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve å bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjør ikke saken lettere ved å skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede på et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset måtte avbryte for å be!  

 

For en stund siden så jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svære hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan være til hinder for å utføre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor å ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang på gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har fått i dette landet, må vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi må innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for å slippe å jobbe. Det handler om de av somaliere som blir så provosert over å bli avslørt, at de truer med å drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som må tas tak i. Vi trenger ingen tåkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

Norsk niqab-støtte

 

Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har også hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner på en benk på Grønland, uten å merke at niqaben har vært til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har også spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun på khrono.no. 

Sånne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri å forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstår ting ihjel, noen ganger forstår de så mye at man lurer på om de går glipp av hele poenget.   

Jeg møter stadig vekk forståelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om også den innfødte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til å ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun så provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og være eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; føle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forståelsesfull og flott hun har vært i møte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er så overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er så fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forståelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forståelse ikke stopper der, hun forstår kanskje også annen ukultur som polygami, jenteomskjæring og æresdrap. Så lenge de foregår blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spør på slutten av sin kronikk om de skråsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvfølgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstår så inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg på vei til Nav for å tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken på å gå hele veien tilbake i gater dekket av snevær, fristet ikke, jeg har dårlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsøk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tøyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun bøyde seg og løftet opp hansken min. Jeg kunne høre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg følte meg nær henne av takknemlighet, men jeg savnet å føle tilhørighet, å ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen så jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun så på meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. Øynene i sprekken avslørte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet å vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte på alle de gangene jeg i min kultur hadde hørt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for å ikke synde, for å ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for å puste og spise, men for menn. Jeg tenkte på alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte på alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for å ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorårets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte på det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brød i et telt. Hun stirret på en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i øyene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund å bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er å gå lettkledd i brennende sol. Men får hun lov til det?  

Selvfølgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritær, han pisket kamelen og løshunden og beordret henne å vise frem sitt håndverk for å tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spør sin beduinvenninne om sånt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til å føle sola på huden eller vinden i håret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil dø med niqaben på.  

Nilsen trenger ikke å tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag går i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette å leve sitt behagelige, tolerante og forståelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til å gå uten slør. En av dem sa at de rett og slett har lyst til å møte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet sløret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra å stå ved hans side og tale ham etter munnen. 

 

Integrerings tomprat

Refugee seeking asylum in foreign country
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com

Det har vært mye prat om integrering i det siste. Men all denne integreringspraten virker som tomprat når man ser at resurssterke, flotte forbilder eller barnefamilier med opphold sendes tilbake til hjemlandet . Et skremmende eksempel er Abinaya eller Abii Thulasi, førstehjelpmannskap og ungdomsleder fra Norsk Folkehjelp Asker og Bærum som ble i går tidlig hentet og transportert til Trandum for ut transportering fra Norge. Hun utvises etter 12 år i Norge.

Hun er en 20 år gammel godt integrert jente i lokalmiljøet. Hun er leder i Sanitetsungdomsgruppa og del av den frivillige beredskapen til Norsk Folkehjelp Asker og Bærum. Som utdannet førstehjelpsmannskap hadde hun også startet på veien til å bli instruktør for Norsk Folkehjelp.

Hun kom fra Sri Lanka til Norge som 8-åring i 2004 sammen med moren sin. Hun har fullført skolegangen i Norge og er klar for et videre liv her. Etter hele 12 år i Norge kastes hun plutselig ut av landet.  Abinaya er nok et eksempel på at regjeringen og utlendingsmyndighetene har helt feil perspektiv i integreringsarbeidet.

En ressurssterk ung kvinne kastes ut fordi Sri Lanka nå oppfattes som trygt. Hvordan kan en jente vokst opp i et flott land som Norge plutselig måtte flytte til Sri Lanka. Tanken er skremmende.


Regjeringen har i disse dager gitt UDI instrukser om at 1600 somaliere med oppholdstillatelse skal returneres. Blant dem er det en del barnefamilier. Barn som kommer fra en utrygg fortid og trauma kastes igjen inn i en utrygg og usikker fremtid.

 

Hvordan kan man ta integreringspraten alvorlig når slike tiltak settes i gang?

Modige Amal Aden

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

Denne uka skrev den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Aden et innlegg i Dagbladet om «Fatuma». Fatuma vil ikke lære språket, vil ikke integreres, jobbe eller studere, hun er religiøs, har ingen respekt for norske regler og verdier, men er flink til å fylle ut søknader om stønad.

Etter at Amal skrev denne kronikken har hun fått mange hatmeldinger fra folk som mener hun bør brennes, skytes, steines og gruppevoldtas.

At ingen snakker om slike mennesker som Fatuma, betyr ikke at de ikke finnes. De fleste av oss innvandrere har på et eller annet tidspunkt støtt på en slik person. Men samtidig må vi kunne ha to tanker i hodet: Mange innvandrere er ivrig etter å lære norsk, jobbe, integrere seg og bli en del av samfunnet.

Men samfunnet som vi ønsker å integrere oss i, behandler oss som en homogen gruppe. Det er vi absolutt ikke. Vi er som alle andre grupper, som en pose nøtter med mange forskjellige typer. Vi har Fatumer og ikke Fatumaer blant oss.

Å lage et bilde av innvandrerne som engler eller demoner blir feil. Mange av oss er ressurssterke mennesker som har gått en lang og vanskelig vei for å komme til Norge. Folk trenger ikke å føle synd på oss, vi trenger heller ikke å bli demonisert. Vi er mennesker på godt og ondt og vi må akseptere noen dårlige epler blant oss.

Det hjelper ikke å tie om sånne innstillinger. En del NAV-ansatte og lærere kjenner problematikken. De som angriper at Amal Aden blottlegger sånne innstillinger, bør skamme seg. Hun får trusler og all verdens grums, ikke fordi hun lyver men fordi hun ikke fortier et allerede eksisterende problem. Det ser ut at hun må følge en æreskode blant innvandrere.

Amal Aden er modig. Hun har ingen forpliktelse til «å være lojal mot innvandrere» ved å beskytte sånne som Fatuma. Det er nettopp sånne som Fatuma som ødelegger for de innvandrerne som drømmer om å skape seg et nytt liv i Norge og bli en del av fellesskapet, enten det er gjennom utdanning, jobb, språket eller ved å delta i samfunnsdugnaden.

Sylvi Listhaug- den nye syndebukken

Foto: Torstein Bøe (NTB scanpix)

 

Det ser ut at Norge er delt i to. En gruppe mener Sylvi Listhaug gjør en god jobb for å beskytte Norge mot «flyktninger». Den andre hater henne av samme grunn. Selv feminister som påstår at de står på kvinnenes side, har ikke noe problem med å henge henne ut på sosiale medier.

Sylvi Listhaugs siste uttalelse om at vi i Norge spiser svinekjøtt, drikker alkohol og viser ansiktet, blir tatt ut av sammenheng og omtalt i sosiale medier med en forakt og hån jeg ikke ser andre kvinnelige politikere bli utsatt for.

Jeg er ikke enig i alt Listhaug sier eller gjør. Personlig synes jeg at vi kunne hørt mer fra henne som integreringsminister om diskriminering av innvandrere i arbeidsmarkedet og ellers. Vi trenger sårt en integreringsminister som inkluderer og snakker om raushet og toleranse, og inviterer norske borgere til å strekke ut en hånd til flyktninger og innvandrere. Mange innvandrere og flykninger trenger en jobb. Mange av dem ønsker å lære om det norske samfunnet, være ressurser, jobbe og bidra til felleskapet. Etter å ha fått opphold blir de sittende lenge i asylmottak, de er uten kontakt med samfunnet og de taper motivasjonen.

Samtidig mener jeg Listhaug har et poeng når hun sier at reiser man til Norge, må man være innforstått med at man har reist til et land som er forskjellig fra sitt hjemland. Folk her drikker, spiser pølser, er lettkledd om sommeren, viser ansiktet sitt. Dette betyr selvfølgelig ikke at alle gjør det, eller man er forpliktet til å gjøre det, men dette er alminnelig i dette samfunnet.

I mange land i Midtøsten er gris utryddet. Som et dyrevennlig menneske synes jeg det er en uting at en dyrerase er utryddet på grunn av religionen eller kulturen. I en del land der flyktninger kommer fra, er alkohol uglesett og vanskelig å få tak i. Min religiøse tante tok ikke engang i spritglasset til onkelen min, hun mente at det var urent. Sånne regler kan ikke gjelde her.

I Norge misbruker enkelte innvandrere kontakt med alkohol eller grise kjøtt som begrunnelse for ikke å akseptere jobber. Det er en uting og en måte å utnytte systemet på. Man kan frastå å spise svinekjøtt og drikke alkohol av religiøse grunner, det har jeg respekt for, men man kan ikke nekte andre å gjøre det. Man kan heller ikke nekte å jobbe av den grunn, for å forbli arbeidsledig og få ytelser. Det er nettopp dette Sylvi Listhaug mener og det er jeg ganske enig i. Dette trenger en ryddig debatt og ryddige løsninger, ikke hån og latterliggjøring.

Det er trist at hver gang Sylvi Listhaug sier noe, blir det tatt ut av sammenhengen for å henge ut og trakassere henne.

Hvor lavt kan man synke?

Av: Foto: Sakis Mitrolidis / AFP


I dag leste jeg en nyhet som fikk meg til å grøsse nedover ryggen. Hvor lavt kan man synke i diskriminering av mennesker? Det er en ting å ikke være for innvandring, en annen er å samle seg og protestere foran en skole som en sint mobb. En skole der uskyldige flykningbarn skal gå på. Disse barna og familiene deres har vært på flukt, og har levd lenge under uverdige omstendigheter. De har vært døden nær mange ganger. Det minste man kan gjøre er å gi dem litt medmenneskelighet, varme og den respekten de så sårt trenger.

«Det var mandag at en gruppe flyktningbarn fra Afghanistan og Syria skulle begynne på skolen i den greske byen Profitis. Ved porten til skolen ble de møtt av en sint folkemasse hvor noen ropte at de fryktet at deres egne barn skulle bli voldtatt. I forkant låste de porten for å holde barna ute, skriver BBC. Rundt 100 politimenn laget en korridor slik at barna skulle komme seg inn på skolen. Andre steder i landet begynte flyktningbarn på skolen uten at noen protesterte.»

Niqab- Nei takk

 

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

I protest mot et eventuelt forbud mot niqab knipset nylig en del muslimske debattanter bilde av seg selv med niqab over munn og nese.

Hele niqab-debatten er merkelig. Man er for tiden ikke muslim i Europa om man ikke er sint, sier den muslimske reformisten Majid Nawaz.

Niqab har aldri vært en islamsk fanesak. Det er en tradisjonell drakt fra ørkenområder i gulfstater som Saudi-Arabia, Jemen, Qatar osv. Niqab er også et favorittplagg for ISIS og et typisk plagg i kvinnefiendtlige land som Saudi-Arabia, et land som krever at kvinner skal ha mannlig verge for overhodet å ferdes utenfor huset.

Jeg skjønner at det er vanskelig å være ung innvandrer med muslimsk bakgrunn. Hjemme hører man at man ikke bør bli for norsk, ute føler man at man aldri blir norsk. Den økende islam fiendtlighet i samfunnet er unektelig og ganske slitsom.

Men debatten om niqab dreier seg ikke om islam, men om et grunnleggende behov for å tirre samfunnet; for å vise opprørsk sinne og frustrasjon. Ungdom må selvfølgelig få lov til å gjøre litt opprør. Men jeg ville bli svært takknemlig om disse sinte kvinnene sluttet å bruke islam som gissel for sitt opprør.

Andre innvandrere skal leve her uten å bli assosiert med sinte muslimer. Daglig betaler vi andre en høy pris for det høylytte maset om et segregerende og kvinneundertrykkende symbolplagg, et plagg som er til for å sementere vi og dem-tenkningen.

Samme muslimske debattanter som i kronikk etter kronikk er glade demokrater, svikter demokratiet og likestillingen hver gang det kommer til tildekking. De går rett og slett ikke videre.

Kennedy sa engang: Ikke spør hva landet ditt har gjort for deg, men hva du har gjort for ditt land. Det er nettopp det spørsmålet jeg har lyst til å stille de sinte kvinnelige, muslimske debattantene: Hva har de gjort for demokrati og likestilling annet enn å gi sint støtte til marginale og bakstreverske holdninger?

Trump eller Hillary?

Foto: Scott Morgan (Reuters / NTB scanpix)

 

Jeg satt oppe i går natt og så duellen mellom presidentkandidatene Clinton og Trump. Jeg prøver å forholde meg fordomsfri overfor Trump; jeg har nemlig sett hvordan mainstream media vrenger og vrir på ting for å lage en djevel ut av en de misliker. Jeg har sett løsrevne sitater fra Trump som mine FB-venner har delt i avsky, ting som for alt jeg vet kan vært tatt ut av sammenheng og blåst opp. Jeg vet også at Hillary har en mektig fond og media bak seg. På denne bakgrunn hadde jeg lyst til å høre hva Trump har å si.

Trump imponerte meg som businessmann, han har gode vinkler og nye løsninger. Jeg liker hvordan han ser for seg å gripe tak i nye ting, som for eksempel gjenger i byer som Chicago som trakasserer svarte familier. Jeg liker at han i grunnen var imot krigen i Irak, selv om media har gitt det motsatte inntrykk. Jeg liker at han sier at det ikke er USAs oppgave å være verdenspoliti.

Men i løpet av debatten fikk jeg en følelse av at Trump er en god businessman, og kanskje det er alt. Han kan dette med penger og eiendom, men han er ingen egnet politiker. Nasjonal og internasjonal politikk er mer komplisert enn kroner og øre. Trumps munndiare er heller ikke til fordel for ham. Gamle, tankeløse uttalelser ble hentet opp, og de var skuffende og skremmende.

Mange ting ble tatt opp på duellen i går. Den mangeårige heksejakten på Obamas fødselsattest ble satt i gang av nettopp Trump. På 70-tallet fikk ikke svarte inngå leiekontrakter med Trumps konsern. Hans nedlatenhet mot latinoer er skammelig. Det samme er alt grumset han har sagt om kvinner.

Hillary hadde rett om det iranske atomprogrammet. Dette kjenner jeg til, jeg er selv iraner og leser mye om saken. President Obama fikk det iranske regime til å undertegne en av de mest iranfiendtlige avtalene i Irans historie og det uten krig eller en dråpe blod spilt.

Det iranske regime har brukt millioner dollar på sitt atomprogram, men måtte legge det ned. Regimet var nær å lage en atombombe, de hadde skjulte fasiliteter og sentrifugering var i gang. Men tøffe internasjonale sanksjoner tvang det ned på kne. De krøp til forhandlingsbordet, og det skal Obama og Hillary ha kred for, men samtidig fant mange millioner dollar som var frosset i amerikanske banker, på mystisk vis tilbake til mullaene i Iran (slik Trump nevnte i forbifarten). Takket være Hillary. Kunne man ha krevet mer av det iranske regime? En god deal i Syria eller Jemen? Man vet jo aldri.

Trumps tanketomme utspill ikke kan redde den amerikanske underklasse ut av fattigdommen. De gjør heller ikke verden til et tryggere sted i kampen mot ISIS. En ting er klar, Trumps politikk eller mangel på sådan vil gjøre verden mer kaotisk enn den allerede er. Men Hillary kommer heller ikke med noe nytt.

 

Vi må respektere kvinnen under hijaben

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

Det går ikke en dag uten at jeg får nedverdigende og uverdige kommentarer om muslimer og innvandrere på kommentarfeltet på bloggen min. Jeg er inderlig lei av grumsete dommedagsprofetier og ensidig kritikk av muslimer og innvandrere. Det flommer over av hat og fanatisme og jeg blir flau som menneske når jeg leser slikt søppel.

Dette gjelder også uverdige kommentarer fra muslimer her på bloggen som ikke i stand til å se forskjellen mellom kritikk av islam og hat mot muslimer i mine skriverier, mennesker som ikke tåler noe av den kritikk som de siste 1400 år er fremsatt mot religionen deres. De forteller hvilken skam jeg er havnet i ved å kalle meg «Onkel Sam», jeg som «kysser hvites ræv», jeg er iransk ditt og iransk datt fordi jeg forsvarer demokratiske verdier.

Med dette mener jeg ikke at vi skal slutte å kritisere islam som religion og maktfaktor. Mitt engasjement bunner i et håp om at kritikk og blottleggelse av det negative skal være medvirkende til at vi får positive sosiale endringer ved min egen kultur og religion. Jeg ser også positive sider og det er overhodet ikke min intensjon å mistenkeliggjøre muslimer eller lage fiendebilder av innvandrere.

Et eksempel er den ensidige, uvitende påstanden at enhver hijabkledd kvinne er en islamistisk soldat. Jeg er av mange grunner imot hijab. Men forstå meg rett, jeg vet at konservative kvinner alltid har dekket seg til, uavhengig av deres standpunkt til ideologien islamisme. Videre må vi innse at en del kvinner kler på seg hijab av egen vilje uavhengig av om de er i Norge, Iran, Saudi eller Egypt. Noen velger det, noen blir tvunget til det.

Hijab kan ha et åndelig aspekt for dem som av fri vilje bærer den, det skjønner de som har en pietistisk tilnærming til livet og tror på Gud. Jeg selv har følt denne åndeligheten den gang jeg ba og tok et hvitt klede på hodet. Det ga meg en følelse av renhet, en slags åndelig kobling mellom min Gud og meg. For dem som aldri har opplevd «konseptet» Gud er dette meningsløst på samme måte som jeg for eksempel ikke kan skjønne hvorfor folk tatoverer hele kroppen eller piecer seg i ansiktet. Allikevel respekterer jeg deres valg som voksne mennesker.

Under hijaben finner vi en god del jenter på søken etter identitet, de eksperimenterer og prøver å finne seg selv. Ved å diskriminere og umenneskeliggjøre dem på grunn av hodeplagget viser vi frem vår egen fanatisme og ignoranse. Det er ikke fanatisme og fiendebilder som bringer verden videre, men opplysning og evnen til å lytte og rekke ut en hånd.

Vi må kommunisere, vise medmenneskelighet og respekt for individuelle valg. Ellers er vi bare en bunke fanatikere.

Forakt for vestlig levesett

silhouette of dogs
Licensed from: stkobi / yayimages.com

 

Etter min kronikk om jomfruhinnen og det umenneskelige presset en viss ukultur legger på unge jenter, fikk jeg en del sinte og aggressive kommentarer. En sint muslimsk mann anklaget meg for å ville gjøre muslimske kvinner norsk. Han mente at norske jenter har kommet så langt i deres fortvilelse og frigjøring at de har sex med hunder. Dette skrev han i et vulgært og fornærmende språk i en Facebook-kommentar.

Hans aggressivitet fikk meg til å tenke på hvordan vi ser på Vesten fra den andre siden av kloden, og hvilken forakt for vestlig levesett og verdier som herjer en del muslimske land og hoder.

Den eneste informasjonskilden mange muslimer har om Vesten, er popkultur, kjendiseri, musikk og underholdningskanaler. Det inntrykk vi får av frigjøringen av vestlige kvinner, omfatter ikke at kvinnene har rett til å bestemme selv hva de skal ha på seg, at de har rett til å jobbe og ferdes utenfor huset uten tillatelse fra en mann og mannlig verge, ikke at de har frihet til å reise og oppdage, heller ikke at de har rett til å velge hvem de skal gifte seg med.

Det vi lærer om vestlige kvinner handler om deres umoral, om familieoppløsning og ensomhet. Vi lærer at vi må holde vår egen kultur og religion ren for å beskytte oss mot umoralen som råder i Vesten. Vi får inntrykk av at vestlige kvinner og menn omgås uhemmet i hverdagen, velter i hverandre og har tilfeldig sex. Barn blir født uten mødre og fedre, i Vesten sitter alle klissnaken på en svær metallkule som henger fra taket- som vi har sett på Mily Syrus musikkvideo «Wrecking ball».

Siden en god del av oss er så over snittet interessert i porno, nettopp fordi sex og kropp er så tabu i vår kultur, assosierer vi Vesten med porno. Og vi kjenner alle til hvilken umoral og nedverdigelse som forekommer i den bransjen. Vesten assosieres altså med en forferdelig, selvutslettende og forkastelig umoral.

Det vi ikke leser om og ikke ser, er hvordan kvinnelige ledere, forskere, økonomer, ingeniører etc. realiserer sine talenter til samfunnets nytte. Vi hører ikke om kvinnelige kirurger som redder liv, kvinnelige antropologer som alene graver gamle ruiner ut av Saharas sand, kvinnelige zoologer som midt i jungelen oppdager en ukjent dyrerase. Vi hører ingen ting om familieliv og ekte kjærlighet i Vesten. Derimot lukker vi øynene også for hva som foregår i lukkede rom av ulovlig sex og prostitusjon i våre samfunn.

Sex og umoral i Vesten er det eneste vi bryr oss om. Selv er vi opptatt av jomfruhinner. Manglende jomfrudom er hos oss det samme som å være prostituert, noe imellom disse ytterpunktene har vi stort sett ikke klart å finne i vår kultur. Nå mener jeg ikke å generalisere, det finnes gode eksempler også, men det er stort sett denne tankegangen som herjer hos allmenheten.

Nå er jeg ikke så dum at jeg ikke ser at det med kvinnefrigjøring også kan følge familieoppløsning. Jeg er heller ingen tilhenger av rollemodeller som Miley Syrus. Men på den annen side er jeg smart nok til å skjønne at dette ikke nødvendigvis er noen rollemodell, heller et utslag av en grensesprengende grådig underholdningsindustri.

Kunsten er å finne balansen. Å gi kvinnene rett til å velge. Den retten har ikke våre kvinner. En god del lever i en kultur hvor jenter begår selvmord fordi de ikke er jomfruer. I vår kultur betaler kvinner dyrt for kirurgisk rekonstruksjon av jomfruhinnen og de har all slags nedverdigende, unormal sex for å spare jomfruhinnen intakt til bryllupsnatten.

Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at poenget er balanse? Hvorfor tvinges vi til å velge mellom total avmakt og moralsk selvutslettelse? Jeg mener valgfrihet er viktig. Med det mener jeg ikke at alt ved Vesten er bra.

 

 

Mer enn en bunke muslimer

 

Colourful Multicultural Figures Licensed from: harveysart / yayimages.com

 

På et møte om radikalisering på statsministerens kontor forrige torsdag, var en rekke islamske organisasjoner tilstede. Jeg tror LIM var den eneste organisasjonen som ikke hadde en religiøs agenda, og jeg følte en enorm tilstedeværelse av religion i rommet.

Jeg skal ikke bagatellisere den jobben de islamske organisasjonene har gjort for å avradikalisere ungdom. Deres sivile dugnad er en av årsakene til at det idag bare reiser en håndfull fremmedkrigere fra Norge til Syria, men utviklingen fremover bekymrer meg.


En god del innvandrerungdom er ikke-religiøs. Som annen ungdom søker de fellesskap og tilhørighet. På den annen side står overivrige muslimer med religiøs agenda og grupperer dem etter religiøsitet.

Jeg har respekt for religiøsitet, men jeg er på ingen måte enig i at den «edle» hensikt «avradikalisering» forsvarer at innvandrerungdom skal eksponeres så sterkt for religiøs propaganda. Slik «avradikalisering» virker mer som misjonering, som Cemal Knudsen Yucell tidligere skrev i et blogginnlegg her i Nettavisen.


Innvandrerungdom søker som all annen ungdom identitet, men religiøs overeksponering gjør at de knytter sin identitet til religiøs tro. De blir mer muslimer enn noe annet. Ungdom er for allsidig og fargerik til å skulle begrenses av en overveiende religiøs mal. Det må gå an for et innvandrerbarn å slippe religiøs misjonering. I lengden er denne misjoneringen uheldig, den gir hverken rom for ettertanke, kritiske spørsmål eller tenkning.


Som innvandrer vet jeg av erfaring at det før eller senere oppstår en identitetskrise hvor spørsmålene om hvem man er og hvor man hører til, dukker opp. Ikke er vi etnisk norsk, men Norge er vårt hjem og landet vi er født i. Rundt oss eksisterer det en verden av individuell frihet og sekulære verdier, hjemme er man ofte bundet av forelderens kultur og religion. Vi blir ofte fortalt at vi ikke er norsk. På skolen og gjennom «velmenende» religiøs eksponering blir vi igjen minnet om at vi mer enn noe annet, er muslimer.


Hvorfor er det så viktig å dytte religion på skoleungdom? De er sårbare og på søken etter identitet og tilhørighet. De er ikke svart-hvitt-representanter for en samfunnsgruppe, de er selvstendige og sammensatte mennesker. Underforstått blir de fortalt at de uten alternativer står overfor et valg mellom normal og radikalisert islam, og det er problematisk.


Problemstillingen minner meg om hva den indisk-engelske forfatteren Kenan Malik skriver om England på 80-tallet: Da ble religionen og moskeene dyttet på innvandrere for å «organisere» dem, og fremdeles sliter vi med ettervirkningene av dette.


Myndighetene grupperer oss i en eller annen komisk forlengelse av muslim; troende muslim, ikke-troende muslim, muslim light, muslimsk ateist, muslim ditt og muslim datt. Dessverre klorer vi oss selv fast til den religiøse identiteten. Vi nekter å la våre ungdommer slippe den enorme tilstedeværelsen av religion i livet. Med dette mener jeg ikke at foreldrene og barna deres må forkaste islam. Personlig tro må respekteres.


Men skal islam opprettholdes som et altomfattende element i livet vårt, må vi for Guds skyld forstå at dette kolliderer med et liv i et vestlig samfunn. Det resulterer i en identitetskrise som i bunn og grunn er usunn. Vi må ivareta ungdommenes sammensatte identitet, ikke redusere dem til en bunke muslimer.

Min fiendes fiender

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

 
Historien om frisøren Merete Hodne som har nektet muslimske Malaka Bayan adgang til sin frisørsalong i Moss på grunn av sistnevntes hijab, både fascinerer og bekymrer meg. Den viser hvor forskjellig utgangspunktet de har, kritikere av hijab som et kvinnefiendtlig fenomen, og de som diskriminerer hijabkledde kvinner.

En del av oss, jeg inkludert, er kritisk til hijab. Min protest mot hijab har egentlig ingenting med den islamske revolusjonen av Iran i 1979 å gjøre, som har tvunget iranske kvinner å dekke seg til i offentligheten siden. Min protest går hele veien tilbake til to tusen år før islam, til den svært kvinnefiendtlige assyriske sivilisasjonen. Den delte kvinner i to grupper: de æreløse og prostituerte som ikke dekket seg til, og de tildekkede som var ærbare.  

Dessverre har vi den dag i dag mer eller mindre samme innstilling. En lettkledd kvinne kan for eksempel bli beskyldt for selv å ha skyld i å bli voldtatt, fordi hun ikke har vært «anstendig» påkledd. Islam adopterte samme lov, ved å foretrekke tildekkede kvinner overfor utildekkede fordi de var mer siviliserte og ærbare. Det er æreskultur, skam og en dømmende seksualmoral bak hijaben ? som igjen, med normalisering av dette plagget, blir mer vanlig i samfunnet vårt.

For de av oss som har kjempet mot denne ukulturen lenge, er trenden beklagelig. Samtidig kommer jeg fra et samfunn der en god del tradisjonelle, konservative kvinner dekker seg til. Jeg er vokst opp med dem. Jeg får ikke hysteriske anfall av å se og være i kontakt med dem. Om noe, vet jeg at tildekking også er en del av kulturen min, en kultur som burde ha utviklet seg mer enn den har gjort ? men jeg respekterer kvinnenes personlige valg.
Merete Hodne derimot, ser på hijabkledde kvinner som islamistiske soldater og på religionen islam som en ideologi. Hun kan ikke skille den ene fra den andre, hun mener bare at islam og en hijabi er hennes fiender.

En lignende problemstilling møtte jeg denne uka, da jeg på bloggen min kritiserte de muslimene som hetser programlederen Noman Mubashir for å være homofil. Der nevnte jeg blant annet  at hets av homofile har en primitiv religiøs tankegang bak seg, der evolusjonens mangfold blir satt til side og malen mann-kvinne skal gjelde for alle. Jeg nevnte også kristendommen, selv om jeg i ettertiden tenker at jeg bommet fælt. Jeg burde ha påpekt at kristendommen har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter.  

I kommentarfeltet dukket det så opp en som introduserte seg som Max Hermansen, aktiv i den islamfiendtlige gruppen SIAN. Han var skuffet over at jeg hadde nevnt kristendommen, og mente at jeg bare burde ha kritisert muslimer. Han var videre skuffet over at Mubashir, fordi han i media har uttrykt at katolikker, sikher og hinduer har samme tabuer om homofile som muslimer.

Med andre ord er ikke Hermansens agenda homofiles rettigheter, men muslimer som hetser dem. Humanisme, kritisk tenkning og likestilling er ikke motoren bak engasjementet til sånne som Hodne eller Hermansen. Målet er å ta muslimer. Hver gang muslimer er i sikte, dukker de opp og påpeker feil.  Når samme feil skjer andre steder, av andre grupper enn muslimer, er de tause. Spesielt er de blinde til deres egen krenkelse av demokratiske verdier og kritisk tenkning, når de med lys og lykte leter etter problemer bare hos én bestemt gruppe.

For min del er dette mer tragisk enn ironisk. For hver eneste gang jeg kritiserer noe ved min egen religion, havner jeg på samme side som intolerante, diskriminerende mennesker som disse. Jeg er blitt mitt eget problem, og har havnet i mitt eget helvete. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt mer verdighet hvis jeg hadde råtnet i et fengsel i mitt hjemland Iran for min aktivisme. Der fantes i hvert fall ikke Hermansen eller Hodne ? men igjen, kanskje jeg burde vært mer takknemlig, for der ville jeg ikke heller fått lov å leve. Så kampen min fortsetter.

Men som forfatteren Fernando Pessoa skriver i «Uroens bok»: «Den eneste innstillingen som er en overmann verdig, er å fortsette en aktivitet han innser er ubrukelig, å overholde en disiplin han vet er ufruktbar, og å anvende visse normer for filosofisk og metafysisk tenkning han betrakter som helt og holdent ubetydelige.»
Når jeg tenker mer på det, synes jeg at Pessoa skrev nettopp om min aktivisme.
(Innlegget kom på trykk i går hos Klassekampen)
 

Allahs mobbere

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

 
Forrige uke sto Noman Mubashir frem som homofil, etter at han ble inspirert av den inkluderende og rause talen til kongen om innvandrere og homofile. Mange har ytret sin støtte til ham, både innvandrere og nordmenn.
Men i ettertiden har han også fått ubehagelige meldinger av noen muslimer som mener at han bør skamme seg for å være homofil, en del som har ment at han som en pen mann kunne ha fått en dame. Som om de overhodet ikke skjønner hva det betyr å være homofil.
Å være homofil er en genetisk tilstand, en måte man er blitt skrudd sammen.  Vi har ikke bare det problematiske synet i Islam, men også i kristendommen. Knut Arild Hareide sliter også med sine velgere etter at han deltok i homoparaden i sommer. Ett av de største problemene ved religiøs, konservativ tankegang er den primitive tanken om at vi mennesker er blitt skapt i sementerte kategorier av mann og kvinne, Adam og Eva.
 
Når man forklarer homofile menn eller kvinner til de konservative, lurer de ofte på hvem av dem som er kvinne eller mann i forholdet. Igjen fordi de ikke er i stand til å skjønne mennesker utenfor kategorien mann og kvinne. De må presse dem i denne malen for å skjønne mekanismen, noe som gjør at de blir enda mer forvirret og støtt. Noen ganger føles det som om man snakker om tørke til en fisk.  Igjen, den religiøse primitive tankegangen stammer fra fornektelsen av Darwinistisk evolusjon.
I naturen har vi et mangfold av raser og livstiler, samme regel omfatter også mennesker. Ergo har vi i nyere tid og i vestlige samfunn, der tabuene er blitt utfordret, sett mer av dette mangfoldet i form av homoseksuelle, biseksuelle og transseksuelle. Vi har til og med har sett den skjeggete damen Conchita Wurst fra Østerrike synge ved Melodi Grand Prix i 2014. 
I de religiøse eller totalitære samfunnene der et kjønnsmønster fremdeles hersker, blir sånne mangfold tolket som perversitet eller vestlig umoral. I Russland ble den skjeggete Conchita Wurst og Europa hånt av visestatsminister Dmitrij Rogozin på Twitter. I Iran mente Ahmadinejad at vi ikke har homoseksuelle. Men de har alltid funnet overalt, bare at de ble undertrykt, skjult, forfulgt, fengslet eller til og med drept. Med andre ord blir de nektet i hjel.
Jeg håper en dag at også de konservative klarer å se dette naturlige mangfoldet ved menneskerasen og gi plass til deres medmennesker. En god del av disse menneskene trenger også tro i livet sitt.  De blir ikke bare forfulgt og dømt av sine troende medborgere, men blir også nektet en tro de så sårt trenger. Personlig er jeg lei av noen muslimer som mobber på vegne av Allah. De er ikke noe annet enn mobbere, som står i vei for enhver modernitet og fremgang.
 

Tid til å ta et oppgjør med fordommene våre

 

Fin garden - Kashan, Iran
Licensed from: parys / yayimages.com

Når sykdommen min tillater det holder jeg litt kontakt med «my people» gjennom en jobb som tolk. Siden jeg selv er førstegenerasjonsinnvandrer betrakter jeg innvandrere som «mitt folk». Nordmenn er rause nok til å kalle meg norsk-iransk, hvilket er en hedersbetegnelse. Noen vil i sin vennlighet oppgradere meg til nordmann, men hedersbetegnelsen norsk-iraner er mer reel og riktig i min mening.

I Teheran bodde det et par gater nedenfor oss en tysker. Han hadde bodd 30 år i Iran og snakket perfekt persisk. Allikevel kalte vi ham «tyskeren på hjørnet», og det var kanskje det som var sjarmen ved ham, han var førstegenerasjonsinnvandrer og for oss «eksotisk».

Sist jeg hadde et oppdrag som tolk gjaldt det en eldre afghansk mann. (Jeg har taushetsplikt og nevner møtet overfladisk.) Han gikk i kjortel og på hodet hadde han en afghansk lue. Jeg var en smule fordomsfull og tenkte «Taliban». Men så rakk han hånden frem og håndhilste. Grepet var solid og ektefølt, ved avskjeden gjorde han det samme. Han håndhilste på eget initiativ også på den unge, hyggelige saksbehandleren. Mellom samtalene fortalte han at han hadde vært på fredagsbønn i Oslo.

I sitatfeltet her på bloggen siterer folk ofte koranvers og hadither. De konkluderer gjerne med at muslimer tolker og praktiserer dem som fundamentalistiske læresetninger. Men sannheten er at islam er skreddersøm. Du finner knapt to muslimer som mener det samme om samme sak. Shahram Shayghani, psykiater/psykoanalytiker, leder for Senter for sekularisering (SSI) hadde nylig et svært interessant poeng i Nettavisens gjestblogg, som jeg siterer:

«Religion består av et sett med ideer, tanker og fantasier som blir internalisert i personen (psyken) og deretter aktualisert i den måten en tenker og tolker situasjoner på. Det vil si, idet en tror på en religion, får religionen alltid en personlig signatur. Den religiøse troen kan selvsagt forandre personligheten, men det omvendte er mer gjeldende. Personligheten former og farger måten den religiøse troen blir uttrykt på. Derfor er de fleste muslimer verden over hverken voldelige eller fundamentalister. Deres personlige forming av religionen islam blir rett og slett uforenlig med for eksempel å bruke vold, selv om at det finnes krigsvers i Koranen.»

Nå vil jeg overhodet ikke bagatellisere de utfordringer en religion som islam står overfor. Veien er lang. Men jeg vil oppfordre folk til heller å se menneskene enn religionen (hva det enn er), mennesker skreddersyr religionen og menneskeliggjør den, de oppdaterer den og tilpasser den tiden og vilkårene de lever under. En muslim er mye mer enn islam.

God helg!

 

 

Tilbedelsen av jomfruhinnen

 

Bilde fra Iran 1986- under Khomeinis styret

 

 

På NRK Ytring søndag  28. august beskriver Isra Zariat hvordan norske leger skriver ut jomfruattester til bekymrede muslimske foreldre. Legen Therese Kristina Utgård avslører at hun på nettsiden "Klara Klok" flere ganger i uken besvarer jomfruhinne-spørsmål fra unge muslimske jenter som på nettsiden får lov til å være anonym.

For meg som kommer fra en kultur der jomfrudommen dyrkes til det sykelige, har dette vært vond lesning, det blir for personlig. Jeg var selv en av disse hjelpeløse jentene.

For 23 år siden bodde jeg på asylmottak og det var ingen hjelpetelefon å ringe til. Som ung, stolt jomfru ble jeg til og med fornærmet da min advokat spurte om jeg hadde barn. «Jeg er ikke engang gift,» svarte jeg sint.

På asylmottaket traff jeg en jevnaldrende gutt fra Iran og det oppsto en heftig forelskelse. Jeg hadde rømt fra Khomeinis sykelige kjønnsapartheid, et samfunn der selv det å sitte ved siden av en mann på offentlig buss, var forbudt.

Det var utrolig spennende å ha kontakt med en kjekk mann av motsatt kjønn. Jeg kontrollerte meg selv så godt det lot seg gjøre, men i et klumsete hett moment tok følelsene styringen.

Jeg glemmer aldri den store tomheten etterpå. Forvirret og skremt lette jeg etter bloddråper på lakenet mens tårene sprutet. Jeg skulle aldri bli en hvit, ren brud. Ingen mann skulle gifte seg med meg.

Hele livet var jeg blitt fortalt hvor viktig jomfrudommen er. Menn representerte ikke det annet kjønn, de var rovdyr og overgripere. Sex utenfor ekteskap betød overgrep. Det fantes ingen gjensidighet i en forelskelse, bare utnyttelse av kvinner som ikke hadde moral og styrke nok til å stå imot det onde.

Jeg jaget ut den gutten og sto tilbake med en sorg større enn mitt hjerte. Tomheten inntok meg, jeg var en ballong uten luft. Følelsen av urenhet kunne ikke vært større om det hadde vært voldtekt, jeg var skitten som halvspiste matrester etterlatt av løshunder. Synden skulle straffes av Gud.

I min skam lovet jeg aldri å gifte meg, aldri skulle jeg avsløre min stygge hemmelighet. Jeg hadde ikke oppholdstillatelse, frykten for å bli sendt tilbake til helveteskulturen jeg kom fra, ga meg søvnløse netter. Jeg hadde fått med meg litt om at Norge var et fritt land for kvinner og jeg håpet å få bli, jeg håpet det ville gi meg bedre sjanser.

Det tyngste var selvbebreidelsene, jeg var jo ikke kommet til Norge på grunn av umoral og sex, men på grunn av forfølgelse. Men bare kroppen befant seg i Norge, mentalt var jeg fremdeles i Iran.

Det tristeste var ensomheten, jeg hadde den mest forståelsesfulle broren i hele verden, men selv ham kunne jeg ikke dele historien med, skammen fra kulturen var for stor.

Dagen jeg fikk opphold i Norge var en av de beste i mitt liv. Det ga meg mulighet til å gjenoppbygge meg selv. Men det tok lang tid og jeg mistet mange år av min ungdom.

Jeg levde i sølibat av frykt for å avsløre hemmeligheten. Jeg ba, jeg grublet, jeg klandret meg selv, men etter hvert kom den nye kulturen meg til hjelp. Den ga meg styrke til å bekjempe de negative følelsene og ta kontroll over livet. Jeg traff en hyggelig iransk mann som ga blanke blaffen i jomfruhinnen. Vi ble forlovet, men en trist skjebne skulle senere skille oss ad.

Grunnen til at jeg deler denne svært personlige historien er å hjelpe andre i samme situasjon. Husk at du ikke er alene, du jente i samme situasjon som jeg var den gang. Mange har vært der. Vi kjenner fortvilelsen og hjelpeløsheten. Presset er stort nå, men en dag vil det hele virke som en absurd drøm, en meningsløs bekymring. I Norge har du et hjelpeapparat som millioner av jenter kan misunne deg. Du kan bryte deg løs. Vi skal ikke la oss underordne det matriarkatet og patriarkatet som holder liv i denne motbydelige kulturen. Vi skal komme seirende ut av det.

 

Frisørdilemma

RETTSSAK: Merete Hodne driver sin egen frisørsalong på Bryne og må møte i retten for å ha nektet en kvinne med hijab adgang. Foto: Privat

Frisør Merete Hodne driver sin egen salong i sentrum av Bryne. Da den 23-årige muslimske kvinnen Malika Bayan, kom på døren med hijab i oktober i fjor og ville farge håret, nektet Hodne henne adgang. Hun ble bøtelagt av politiet med 8000 kroner for å ha nektet Bayan adgang til frisørsalongen. Denne boten nekter Hodne å betale, og hun er nå tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf om diskriminering. Saken skal vurderes i neste uke. 

Hodne selv mener at hun ikke ønsker ondskapen velkommen i sin virksomhet. Med ondskapen mener hun ideologien islam, og at hijab er et symbol på denne ideologien på samme måte som hakekors er det for nazismen.

Jeg må være tydelig her, man kan ikke nekte mennesker adgang til tjenester basert på deres religion, hudfarge, legning eller funksjonshemning i et demokratisk samfunn. Å nekte en kvinne med hijab adgang er som å nekte en kvinne med kors rundt halsen eller en homofil adgang et annet sted. Frisøren driver en privat virksomhet, men vi har en diskrimineringslov rettet nettopp mot slike tilfeller i Norge. I siviliserte samfunn kan ikke en butikkeier velge kunder utfra religion, hudfarge eller legning.

Mange i Norge forstår islam som en ideologi. Dette er feil. Islam er først og fremst en religion og kan i tillegg være en omfattende livsstil. Islam som ideologi er et nytt fenomen som søker å styre samfunnet etter sharia-lover, det kaller vi islamisme. Nå kan man si at hijab er ganske utbredt blant islamister, men hijab brukes også og er tidligere blitt brukt av konservative muslimske kvinner.

Nå er jeg ikke akkurat fan av hijab på grunn av historien og bakgrunnen. Men Hijab har en komplisert og sammensatt historie og kan ikke reduseres til bare «ideologien» islam: Selv i Iran der islamismen oppsto etter revolusjonen av 1979, brukte konservative muslimske kvinner chador før revolusjonen. Chador er en sort kappe som bare blotter ansiktet. Før revolusjonen hadde vi ulike typer chador som dekket ulike mengder hud og hår, men chador ble brukt.

På den annen side må det tilføyes at det virker som om kunden i frisersalongen, Malika, bevisst gikk inn i butikken (dette er spekulasjon fra min side) for å provosere frem en bestemt respons. Frisøren ser ut til å være et aktivt og kjent medlem av den islam fiendtlige gruppen SIAN (Stop islamisering av Norge), dette på et lite sted der de fleste kjenner hverandre.

I hennes frisersalong klipper både menn og kvinner seg. En dame som er såpass konservativ at hun dekker håret med hijab, ville neppe ta av seg hijaben for å farge håret i en frisersalong der menn er tilstede. Så det er tvilsomt at hun har valgt nettopp denne salongen uten å ha en politisk agenda. Selv går jeg noen ganger til en flink hijabi-dame på Grønland for å ta den tradisjonelle ansiktsbehandlingen «tråd». Hun har et eget rom bak med forheng for kvinnelige klienter.

Det blir interessant å se hvilket utfall denne saken får. Vi har ikke hatt lignende saker i Norge før, dermed må retten se på tilsvarende saker i Europa. Frisøren selv sier at hun er villig til å gå hele veien til menneskerettighetsdomstolen i Strasburg.

Personlig mener jeg at vi trenger å snakke mer med hverandre, heller kommunisere enn å bygge murer rundt oss, kanskje tilegner vi mennesker ideer de ikke har. Kanskje kunne frisøren først ha snakket litt med den muslimske kunden, det ville ikke skadet om hun for eksempel nevnte prisen på hårfarging før hun definerte kunden som en «ondskapens islamist» som skal opprette «sharia» i Norge.

Eller kanskje den muslimske kvinnen kunne tatt initiativ til å hilse og prate litt med frisøren. Å gå rundt og lage fiendebilder av hverandre hjelper ingen. For hva betyr det å få en dom i denne saken? Vil Merete Hodne i tilfelle bli mindre islam fiendtlig av det? Vil en dom hjelpe henne å forstå at hun diskriminerer folk? Har Malika i så fall seiret? Kanskje blir posisjonene mer låst og begge taper på det.

Frankrikes burkiniforbud



En muslimsk kvinne i burkini på stranden i Marseille tidligere i august. Foto: Stringer/Reuters

Bildene av en muslimsk kvinne i burkini på stranden i Cannes fylte meg med sinne og frustrasjon. Det oppleves skuffende for liberale, frihetselskende mennesker å se henne omgitt av politi. Det er Frankrike vi snakker om, frihetens vugge.

Men jeg er ikke naiv, jeg kommer selv fra en tildekningskultur hvor kvinner har dekket seg til i mange generasjoner. I sjah-tidens Iran var tildekning i motsetning til i dag, forbeholdt strenge, konservative miljøer. I dag har vi et hijab-politi som påser at hvert hårstrå på enhver kvinne i gatebildet, holdes skjult.

Tildekningskulturen dreier seg ikke om et plagg, men en æreskultur som skambelegger og problematiserer muslimske kvinners hud, hår og seksualitet. Prøv å ta på deg bikini i et islamsk land i Midtøsten eller Nord-Afrika, og jeg snakker ikke om deg, du blonde, frigjorte europeiske gudinne som menn i islamske land sikler etter og drømmer om, men deg, du muslimske kvinne med arabisk/nordafrikansk utseende.

Gå alene til stranden i et muslimsk land og ta på deg bikini. Se reaksjonene fra menn og kvinner. Du er en hore uten ære og forstand, du viser hud og fortjener å bli voldtatt, du fortjener seksuell trakassering. Menn med sin kone ved sin side, sikler etter deg, du er lavstatus, du er ingenting. Alt dette fordi du går i bikini. I noen land kan du til og med bli arrestert og angrepet.

Dette er kulturen, subteksten, symbolikken bak hijab, niqab og burkini. Min samvittighet forbyr meg å være med på å helliggjøre dette lenger; jeg beklager at jeg ikke på korrekt vis finner min plass på den brede vei hvor hele problematikken reduseres til muslimske kvinners fri vilje i et liberalt samfunn. Problematikken er mye mer komplisert enn det.

Feminister som forsvarer norske kvinners frie seksualitet, viser ivrig medfølelse med den bøtelagte kvinnen i Cannes. De kjenner ikke ubehaget ved å gå med full påkledning i vannet, kanskje de burde smake sin egen medlidenhet og selv bade fullt påkledd med et hodeplagg som kleber til hår og nakke. Det som er fint for andre er vel fint for dem selv? Prøv å forstå, sier de. Hva er det å forstå?

Mange muslimske kvinner har utviklet svært alvorlige komplekser for sin hud, kropp, seksualitet og hår, nettopp på grunn av denne kulturen. Solen steker, men de nekter å bade offentlig med mindre de er tildekket fra topp til tå. En av disse kvinnene fikk hjerneinfarkt rett foran mine øyne under et norskkurs for et par år siden. Den unge kvinnen siklet, gispet etter luft samtidig som hun med skjelvende hånd stoppet andre kvinner fra å løsne knuten på hijaben for at hun skulle puste bedre.

Våre menn er ikke underlagt samme regler. Hvorfor det? Skal jeg som en moderne, frigjort kvinne akseptere dette?

Fri vilje, sier du. Jeg ser at du er kritisk til jenter som av fri vilje opererer inn brystimplantater og bruker restylane, du kritiserer kvinner som av fri vilje opererer ribbebena for å få smalere midje. Du er ikke nådig når unge jenter av fri vilje sulter seg i hjel, når de deler sultetips og anoreksianekdoter i online-klubber, men du snakker om fri vilje når kvinner tar på seg allverdens klær for å bade. Det er hellig og må forsvares. Du reduserer tildekningen til et spørsmål om klær. Du ser bort og aksepterer at de er slaver under en mannssjåvinistisk kultur. Din dobbeltmoral for kvinner gjør meg kvalm.

For en stund siden reiste første Air France-fly til Iran etter lang tids sanksjoner. Stabssjefen, en blond fransk kvinne, forklarte hvorfor hun hadde skaut over hodet som gjest i et islamsk land: «I Air France respekterer vi andres kultur.»

I Frankrike har de kultur for toppløs soling og can can-show, de var først ute i Europa med toppløs dans. Frankrike har en nakenkultur som de har kjempet for, for hver eneste centimeter kvinnehud som vises i offentlighet har de betalt en pris. Det har kostet å få lov til å opptre lettkledd i offentlighet ( med shorts, med utringning ) uten å oppleve seksuell trakassering eller å bli stemplet som sosialt avvik. Det er dette forbudet mot burkini dreier seg om.

Timingen for burkini-forbud er selvfølgelig uheldig og kan virke provoserende og radikaliserende på en del muslimer. Men når har det egentlig vært god timing? Muslimske kvinner begynte sin kamp mot tildekning og ærekultur allerede i 1919. Lenge har jeg sett frem til den dagen vi muslimske kvinner selv tar opp kampen mot denne kulturen og hva den representerer. Dette er en kulturkamp, en kamp mot mannssjåvinisme og kvinneundertrykking. Mange har modig kjempet imot og mistet livet i denne kampen, men altfor mange muslimske kvinner har sviktet. Der ligger tragedien.

Frankrike vil ikke tilbake til en æres- og skamkultur. Franske kvinner er ferdig med den. Det kvinneslaveri vi har i store deler av den muslimske verden, er båret frem av kvinner som selv løfter opp sine lenker for menn. Det har mange forsonet seg med.  Men det er ikke ønsket på Frankrikes strender. Det må vi forstå.

 


 

 

 

 

 

Muslimer med særkrav

SENDT HJEM: I forrige uke fikk Shamira Mahameds ti år gamle sønn beskjed om at han ikke lenger fikk være med på treninger og kamper. Foto: Foto: Vidar Sandnes / Romerikes Blad

For nordmenn er religion en privatsak, det er ikke noe man skyver foran seg ute i samfunnet. Høylytte religiøst funderte krav om særbehandling irriterer nordmenn og bygger opp under negative holdninger til muslimer.

I dag skriver Nettavisen om Shamira Mahamed som nekter å selge lodd fordi dette strider mot hennes tro. Siden hun ikke vil selge lodd får ikke hennes ti år gamle sønn trene med fotballklubben. For en måned siden rapporterte Nordlys at en skole i Stavanger tilbyr muslimske jentebarn barneburkini for at de skal få lov av foreldrene til å være med i svømmetimene. For en uke siden leste vi at en muslimsk sykepleierstudent nekter å servere grisekjøtt i et gamlehjem.

Som innvandrer er jeg bekymret for denne utviklingen. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden, stilte ikke vi innvandrere slike krav. Vi hadde søkt asyl av frykt for våre liv, og vi ønsket så fort som mulig å lære hvilke lover og regler, skrevne som uskrevne, som gjaldt i vårt nye hjemland.

Med den økte muslimske befolkningsandelen virker det som om ting er forandret. Den nye bølgen av innvandrere ønsker selv å definere hvordan samfunnet skal fungere, og de vil selv bestemme hva integrering skal gå ut på.

Les om saken: http://www.rb.no/sport/nyheter/strommen-if/han-er-sa-glad-i-fotballen/s/5-43-344971

Hver dag kan man lese om hvordan muslimfrykt og muslimhat øker i samfunnet, noe som er bekymringsfullt og må bekjempes. Vi må innse at en del muslimske innvandreres fremferd virker radikaliserende på vanlige nordmenns syn på oss, og det må muslimene selv ta ansvar for.

Det norske samfunn fungerer utmerket. Ting kan alltids bli bedre, men alle tilpasningene for å tilfredsstille muslimer leder ikke nødvendigvis i retning av det bedre. Muslimske innvandrere kommer fra dysfunksjonelle samfunn. Nordmenn frykter i økende grad at alle de små særkravene til sammen og over tid skal underminere det samfunnet de har bygget opp.

Det er ikke bare Shamira Mahameds holdning som er bekymringsfull, også at så mange støtter henne. Yram Mahmod uttrykker lignende bekymringer og forteller om andre foreldre med samme problem, sønnene har måttet slutte å spille fotball.

Det er disse barna som blir diskriminert. De blir utestengt fra fotball, svømming og det som er gøy for barn, på grunn av foreldrenes religiøse fanatisme. Disse barna lærer veldig fort at de er annerledes. Det er disse barna som i fremtiden vil slite med identitetsspørsmål.

Norge er et multikulturelt samfunn og som innvandrere vi må alle være med på å bygge det opp og jobbe for å bli integrert. Felles arenaer og felles aktiviteter er viktig for å skape forståelse og samarbeid på tvers av religion, etnisitet og rase. Skole og fritid er viktige arenaer for innvandrerbarn.

Mahamed forteller at hun blir holdt ansvarlig overfor Gud dersom hun selger lodd. Vi kan lure på hvordan hennes Gud ser på at hun som innvandrer i Norge får stønader fra en stat som hverken er islamsk eller noe halal-organ. Hvordan lar det seg kombinere å motta barnebidrag, bostøtte og andre bidrag, å gå i barnehage og på skole, når man ikke kan selge lodd for veldedighet?

Religion er mye og mangt, og tolkningene mangfoldige. Dersom alle forlanger at samfunnet skal tilrettelegges for egendefinerte religiøse behov, blir listen uendelig lang og vi ender i kaos og uorden. Jeg tror det er på tide å fortelle våre nye landsmenn at deres religiøse fanatisme hindrer integrering av både dem selv og deres barn. Vi må fortelle dem at religionsfrihet ikke betyr rett til å utøve ekstrem religion. Det må være mulig å forklare dem forskjellen på kasinoer i Las Vegas og loddsalg for barnefotball.

For ikke lenge siden leste vi om Islamnets initiativ til et marked for muslimboliger og halal-jobber. Det er en bekymringsfull trend. Vi går i en retning som til syvende og sist ender med segregering.

 

 

Kjønndsdiskrimingering til lands og til vanns

sea-gulls
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

Burkinien har sin opprinnelse på de hvite sandstrendene i Sydney i Australia tidlig på 2000-tallet. Zanetti, kvinnen som fikk ideen til plagget, er født i Libanon, men flyttet til Australia da hun var to år gammel. Hun så at niesen spilte volleyball på stranden i tradisjonelle muslimske klær, mens de andre var kledd i shorts og bikini.

Zanetti sier at den heldekkende badedrakten som nå skaper splid i Europa, i Australia sees på som et symbol på integrering.

Jeg mener ordet integrering blir misbrukt i dette tilfellet. Blir muslimske kvinner integrert i Australia ved å kle seg dramatisk forskjellig fra dem de skal integreres med? I muslimske land sitter den tradisjonelle, ortodokse muslimske kvinnen på piknik-teppet og beundrer sin mann som sammen med guttebarna eksponerer seg på stranden eller i vannet.

Å «integrere» den muslimske kvinnen betyr i realiteten å integrere henne i vannet med klærne på, ikke i samfunnet eller miljøet rundt henne. Det eneste formildende som kan sies om denne «integreringen» er at hun slipper å sitte i solas unådige varme, hun skal aller nådigst få lov til å føle vannet på kroppen, men fullstendig tildekket av klebrige klær. Gud forby!

Disse kvinnene stiller ikke en gang spørsmål ved hvorfor mannen får boltre seg halvnaken på stranden mens hun sitter der med svarte klær over den minste hudflik. Premissene er nemlig lagt for lenge siden. Det bare er sånn, Gud har sagt at han kan vise hud, hun kan det ikke, ferdig med det. Dette budskapet får jentebarn inn fra tidlig alder.

I sjah-tiden tok iranske kvinner imot den friheten de ble gitt, og gikk i vannet iført bikini. De var muslimer, men de utfordret ideen om at den muslimske kvinnen skal reduseres til tildekkende klær. Trenden møtte selvfølgelig motstand. I ultrakonservative familier dekket kvinnene seg til og holdt seg lydig unna det våte element. Men trenden spredte seg til de fleste iranske strender. Etter revolusjonen måtte de kvinnene som tidligere gikk i bikini, tilbake i gamle, kjønnsdiskriminerende mønstre. Tildekkingen ble ikke bare begrenset til stranden, den ble normen i hverdagen og voktet av det famøse iranske moralpolitiet.

Det er en forvrengning av virkeligheten å fremstille burkini eller barneburkini som et middel til integrering. Burkini er å sementere ideen om at en muslim kvinne ikke kan gå i vannet med mindre hun er fullstendig tildekket. Det er å fortelle henne at om hun ikke tar på seg denne drakten, så får hun vær så god sitte og steke i sola.

Det eneste burkinien gjør er å integrere den tildekkede muslimske kvinnen til lands med den tildekkede muslimske kvinnen til vanns. Det er å integrere kjønnsdiskriminering.

 

 

 

Kjære Hege Storhaug, se disse flotte muslimene

Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix)

Hege Storhaug har mye rett i det hun skriver om Fugelli. Det bor bare godt i ham, men han har et smule naivt forhold til utfordringene innvandringen fører med seg. 

På den annen side er ikke Heges verden mindre svart-hvit enn Fugellis. Jeg beundret henne i en periode for det mot hun utviste ved å gjøre det ingen andre turte; å ta fatt i problemene knyttet til islams fremvekst i vårt samfunn. 

Islam har som enhver religion, sine utfordringer. Men i Heges verden er det blitt mørkere og trangere og nyansene er forduftet. Hun er i kamp med islam og bare islam. I hennes boble foregår det en sivilisasjonskrig mellom muslimer og ikke-muslimer. Der er det intet skille mellom ekstreme og ikke-ekstreme, mellom islam som verdensreligion og islamisme som politisk ideologi. Islam er en landeplage. Fugelli er en Chamberlain som står passiv når nazistene kommer. I Heges verden må vi ta stilling: Er du med muslimene er du forræder, er du imot dem elsker du landet ditt.

Hege Storhaug er en viktig stemme. Hun har mange beundrere og en stor tilhengerskare. Det er synd at hun ikke også får med seg hvilken kamp europeisk muslimsk ungdom hver dag kjemper for demokratiet.

Den konservative muslimen Usman Rana har skrevet boken «Norsk islam» for å vise at islam og demokrati går sammen. Faten Al Husseini tok initiativet til en demonstrasjon i Oslo mot ISIS. Ali Chishti sto bak fredsringen rundt synagogen i Oslo. Sammen med andre unge mennesker kjemper han mot de bokstavtro i Islamnet og andre grumsete holdninger bl. muslimer. 

Disse er alle konservative muslimer med tro på en fredelig tolkning av islam. De har en gud, en profet, i deres verden er han så god at de er blind for andre sider ved ham. Man kan være enig eller uenig med dem, men deres forståelse av islam harmonerer med det en majoritet av verdens muslimer tror på. 

Jeg er ikke naiv. Vi går mot en mørkere tid i verden. Men det er nettopp i disse mørke tider at vi trenger å finne allierte som hjelper oss. Derfor ber jeg Hege Storhaug få med seg hva disse menneskene står for og ta inn noen nyanser i sitt verdensbilde.

Da terroren rammet Egypt etter nyttår var jeg i Hurgada, bare et par blokker unna terrorangrepet. Hele natten sto i fryktens tegn, men det egyptiske hotellpersonalet sørget for at vi europeiske turister skulle føle trygghet. Før angrepet merket jeg hvordan Egyptisk politi og unge soldater kravlet under bilene og lette etter bomber ved sjekkposter, kvinner med hijab gikk gjennom veskene på kjøpesenter innganger og sjekket dem for bomber. Det var ingen kamp mellom vestlige og muslimer. Vi kjempet alle mot terroristene. Når terroren rammer Tyrkia, Bagdad, Nice er det også muslimer blant de drepte. 

Hvordan passer dette med den krigerske Mohammed fra Medina-tiden i Hege Storhaugs svart-hvite verden?

 

Profeten Usman Rana

Photo: Ellen Lande Gossner

 
Usman Rana tillegger meg i et innlegg i Aftenposten 8. august meninger jeg ikke har. I tittelen kaller han meg norsk-iransk bedreviter. Jeg har aldri kalt Rana «norsk-pakistansk» besservisser, men la oss heve oss over diskriminerende småligheter og konsentrere oss om saken.
 
Rana kaller meg ateist eller «nyateist» og sammenligner meg med Ali Hirsi. Jeg er spirituelt troende, men min gud er ikke som Ranas. Jeg er ikke livredd for å utvanne eller demokratisere islam, i motsetning til Rana er mine helter Majid Nawaz og Irshad Manji, muslimske reformister som ikke er redd for å vende blikket innover i religionen og ta imot kritikk.
 
Rana trenger å modernisere tankegangen. Han påstår at (islamsk) religiøsitet er fullt forenlig med sekularitet samtidig som han angriper «aggressiv sekularisme» ? hva enn det er. Det viser hvordan han dytter årsakene til radikaliseringen av muslimer vekk fra sin egen religiøsitet. Han leter med lys og lykte etter en oppskrift på demokrati i 1400 år gamle religiøse tekster. Men kritisk tenkning er helt fraværende i hans verden. Dersom Rana og hans likesinnede konsentrerte seg om å gi unge muslimer redskaper til å tenke, vurdere og ta egne beslutninger, ville vi ikke vært i det uføre vi er i idag.  Å være bokstavtro og gjøre seg avhengig av teologer, bedrevitere, tolkere, og koranvers er en del av problemet.
 
Rana ønsker selv å være den som plukker frem «de gode versene» for ungdom. Men han later som om han ikke vet hvilket mangfold av retninger og tolkninger vi har i islam.  Mange før ham har prøvd denne metoden, de også har trodd at de er den eneste riktige bærer av sannheten. Wahab, Khoemini, Al Qutb for å nevne noen.
 
Demokratisering av en religion innebærer å tilpasse troen til sentrale verdier som menneskerettighetene og menneskeverdet. I Ranas verden er Gud og profeten fremdeles ufeilbarligheter. Hans bidrag til demokratisering begrenser dermed seg selv.
 
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitskap ved Universitetet i Stavanger, skrev i forrige uke et omfattende essay i Broen.xyz om fransk sekularisme. Han tok utgangspunkt nettopp i diskusjonen mellom Rana og meg:
 
«Nokre har då konstruert dette slik, altså, at det er den franske sekularismen som framprovoserer motreaksjonar og faktisk gjev tilskot til å rekruttere til terroristmiljøa. Dette er ein variant av ein teori som enkelte norske og andre islam- og terrorismeforskarar har brukt før, nemleg at å kritisere og gå imot islamismen er å framprovosere den. Omtrent som vi seier om Fanden, at når vi ropar på han, så kjem han. Etter mi oppfatning er dette å stille saka fullstendig på hovudet. Eg meiner det er av ekstremt stor betydning at vi forstår kvifor den franske sekularismen ikkje må mistolkast i denne situasjonen...(...) Sjølv om ein slik gav seg heimel til å avvise politisk agitasjon utanfrå mot den franske staten - ein heimel som har vore aktivt i bruk sidan 2012 for å utvise imamar som talar for at sharialover må stå over franske lover og særleg dei som manar til valdsverk - så var ikkje dette noka «antireligiøs» eller ateistisk lov. Den berre forklårde at heretter skulle ingen religiøs organisasjon ha kontroll eller påverknad på noka offentleg verksemd eller politikk, til gjengjeld skulle ikkje staten leggje seg opp i religiøs verksemd. Så, det var altså også ei lov for religionsfridom, som mange mindre religionar, såleis dei gamle hugenottane og andre protestantar, men også muslimane som det alt var ein del av i landet og ikkje minst jødane, som alltid hadde vore der, var glade for. Det same gald mesmeristar og andre meir obskure okkulte og merkelege retningar. Ingen av desse gruppene hadde jo hatt større glede av det hegemoniet den katolske kyrkja hadde nytt. Sidan lova jo galdt for heile det franske territoriet, inkludert koloniane, så var jo dette ei opning for dei mange tradisjonelle religionane, og medførte mellom anna stor vitskapleg interesse mellom antropologar og etnologar for å studere levande religionsutøving over heile det franskkontrollerte området. Lova inneber altså full ytringsfridom og full organisasjonsfridom, men krev at det skal skje gjennom organisering ifylgje assosiasjonslova av 1901.»
 
Radikalisering er en komplisert prosess, det er vi enig om. Om jeg hadde fått like mye spalteplass av Aftenposten som den religiøse Rana, ville jeg kunnet redegjøre for mitt syn. Men den luksusen har ikke vi ikke-religiøse. Det faktum at Rana ser på «aggressiv fransk sekularitet» som en av årsakene til radikaliseringsprosessen, forteller noe om hans mentalitet; hvordan han anser ikke-religiøsitet, og nøytrale religionsfrie arenaer som styggedommen som fører til at muslimske sinn radikaliseres.
 
Han avviser min tese om martyrdommen i islam og kaller det tøv. Jeg foreslår at han leser hva Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, sier i et intervjue med Quantra:
 
«I am not denying that there is a religious dimension. It is important, because it means the jihadists can reinterpret their nihilism as a promise of paradise. Their suicide becomes a guarantee for eternal life.»

innvandrerhumør

Og sånn går nu dagene ?

Det er noe tragikomisk ved muslimer som på offentlige arenaer hevder de er de rette budbringere av islam. og drar Allah i alle retninger. I ukene som er gått var Usman Rana ute og hevdet at ekstrem sekularisering - hva det enn er - har fått folk til å drepe uskyldige i Frankrike.

Og så kunne vi kunnet følge en krangel i VG mellom Ali Chishti som tror på en fredelig og god tolkning av islam, og ekstremmuslimen Farhad Qureishi. I helgen har skurk-muslimen Qureishi erklært «verbal jihad» mot liberale muslimer. Pennen, kommentarfeltene og en smule hat er blitt erklært halal av ham.

Ali Chishti mener Norge er det ideelle islamske samfunnet, et sted der kvinnene er ressurser og alle får del i velferden uten korrupsjon. Det norske folk visste ikke at da de det siste århundre kjempet seg ut av kristendommens klør, stiftet de en islamsk stat. Noen bør fortelle IS-lederen Al Baghdadi at vi allerede har et kalifat her oppe i nord.

Og så har vi ekstremmuslimen Farhad Qureishi, han minner om en av skurkene i amerikanske tegnefilmer, jokeren med en viss karisma, men ond og narsissistisk til fingertuppene, gutten som har gjort hat til sin butikk. Hans 15 minutters berømmelse er nettopp startet. Han sitter i timevis og justerer skjegget og trimmer barten etter 1400 år gamle hadither, men nymotens dressjakke får han lov til å ha på seg. Han så inderlig vil tilbake til 600-tallet, men har vanskeligheter med å holde seg unna Youtube, Facebook og andre sosiale medier. Vi lurer på i hvilken hadith disse er nevnt?

Nordmenn med meninger om integrering og mangfold er også fornøyelige midt opp i dette.  Dagsnytt 18 klarer ikke et øyeblikk å holde seg unna Qureishi, hver morgen ringer de ham for siste snakkis. Per Fugelli koker i sin egen boble i Teletubby-land og har totalt mistet kontakten med planet jord mens han snakker om muslimfrykt. Hvilken av disse muslimene han snakker om, får vi imidlertid ikke vite.

Andre nordmenn skjelver i knærne av angst for at rasistklistremerket skal komme som en mygg en soldag og klebe seg til dem. VG-redaksjonen gir en helside til Qureishi for hans absurde propaganda mot Chishti. En helside og et par linjer får han for å skrive tilsvar i avisen, en drøm for oss andre jordlige som blir begrenset seks-syv linjer. TV og media er blitt Qureishis tempel, han messer og preker som i sin egen moské.

Og politiet i Romerike, la oss ikke glemme dem, de syntes muslimsk ungdom var så altfor prektig i deres distrikt - de går på skolen og jobber på McDonalds - noe så hinsides uakseptabelt at de ikke så annen utvei enn å invitere Qureishi til å radikalisere dem litt.

Og sånn går nu dagene i Norge.

 

Aner ikke hva sekularitet er

islamic
Licensed from: yuliang11 / yayimages.com

 

Min bror bruker en muslimsk frisør. Jeg var sammen med dem og frisøren fortalte at han trives best i Belgia, «der finnes det mer muslimer, selv politiet er muslimer», sa han. Det fikk meg til å reagere, men for ikke å innlede til en ubehagelig samtale sa jeg ikke noe.

Et par dager senere havnet jeg i krangel med min muslimske hijabi-nabo da vi snakket om Iran, islam, Tyrkia og Salman Rushdie. Hun mente at folk må respektere, ikke fornærme profeten. Hun tok kritikk mot profeten for personlig, det føltes som om hennes far var under angrep, sa hun. Hun mente også at Iran er en sekulær stat(!).

Mitt standpunkt var at om hun ikke aksepterer kritikk av profeten, burde hun kanskje ikke lese bøker som Salman Rushdies «Sataniske vers». Videre at det er primitivt å kreve at Rushdie skal bli drept, fortiet og kneblet.

Dette er en kvinne som er vokst opp i Norge, hun går til moskeen, utnytter alle fordelene en sekulær stat gir, men skjønner ikke at denne sekulære statens grunnlag er frihet, tillit, rettferdighet: Trosfrihet, ytringsfrihet, rettssikkerhet. Her gis hun rett til å praktisere sin religion, men på den annen side må hun akseptere og respektere andres rett til å kritisere religionen. Nemlig.

Etter at jeg i en kronikk i Aftenposten for noen dager siden, forsvarte en sekulær organisering av samfunnet, har jeg selv vært under angrep; hets og utskjelling. Muslimer vet stort sett ikke hva et sekulært samfunn innebærer. Det de vet er at de er kommet til Vesten, her drikker folk og har sex, de er umoralske vesener, men de har sine moskeer og muslimske områder hvor de ikke helst trenger å forholde seg til syndige mennesker.

De vet også at den sekulære staten tar seg av dem dersom de ikke har jobb, hus, penger til medisiner, til barnehage og skole. De vet at institusjonene fungerer og systemet hverken kollapser eller er korrupt. Mer enn dette trenger de ikke vite, og de vil heller ikke vite mer.

Her tjener de gode, sterke norske kroner. Så lenge ingen kritiserer deres religion eller religiøse skikker, er de hyggelige, fredelige og koselige folk. Blir den uangripelige religionen kritisert forvandler de seg til sinte vesper, hissig klumper de seg sammen, går i forsvarsposisjon og angriper.

Kanskje trenger nye landsmenn et kurs om sekularitet og ytringsfrihet. De fleste aner ikke hva det er og dette er problematisk for et fritt samfunn.

Moderne mørkemann



 
Usman Rana har vært en viktig stemme i islam-debatten. Det er rosverdig at han forsøker å forene islam med demokrati. Men han bommer i sin kronikk i Aftenposten i går, der han hamrer løs på sekulariteten og den sekulære muslimske organisasjonen i LIM.
 
Han hevder at mange av de muslimske terroristene den siste tiden er langt mer liberale enn de sekulære, og det er derfor de ender de opp som massedrapsmenn. De som blir tiltrukket av ekstremistiske grupper er ifølge ham, lite skolert i islam. Han nevner for eksempel den «ikke-religiøse» Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej-Bouhlel og Orlando-terroristen Mateen.

I det siste er det blitt mote å beskylde sekulariteten blant muslimer for de forferdelige terrorangrepene i Europa. Det Rana bekvemt unngår å nevne er hvilken rolle religionen spiller i disse angrepene. Alle terroristene bak terroren er muslimer, enten han liker det eller ikke. Bakgrunnen i en muslim familie, eller det at de har vokst opp i et muslimsk land, har påvirket unge menn til å begå disse angrepene.

Det blir plantet religiøse frø i oss helt fra barndommen, og vi er alle, religiøs eller ikke religiøs, påvirket av en religion som griper inn i alle aspekter av vårt liv, våre foreldres liv og samfunnet vi kommer fra.

Fra barndommen av blir vi indoktrinert av islam, religionen er viktigere enn vår nasjonalitet. Det første en muslim fra et annet land spør om, er om man er muslim, ikke hvor vi kommer fra. Man blir hjernevasket gjennom koranskoler og av foreldrene; troen er allestedsnærværende, fra kledning til bønn, fra levemåte til ekteskap, fra omskjæringen som barn til døden. Å være muslim er altomfattende.
 

Jeg kommer fra en moderne religiøs familie og kan aldri glemme hvordan det religiøse elementet var til stede i alt min far gjorde. I voksen alder kan man utenfor foreldrenes kontroll drikke, ha kjærester og leve et «vilt» liv, men dette forsterker skammen og den fortapelsen man er blitt hjernevasket til å tro på. Skammen kan hente deg inn når som helst og hvor som helst. Jo villere man har levd, desto dypere blir fortapelsen om man ikke får gjort opp sitt regnskap med Gud.

Det er mektige krefter som krever at man skal gjøre opp for sine synder. Man har vært en taper i livet, men kan fremdeles bli en helt hos Gud ved å drepe noen titalls hedninger og deretter seg selv. Orlando-terroristen "Mateen" gikk til moskeen engang i uken. Nice-terroristen hadde ifølge franske sikkerhetstjenester radikalisert seg på nettet.

I et møte om radikalisering arrangert av Agenda før sommeren, fortalte Mona Salin at radikalisert muslimsk ungdom fra Sverige som har sluttet seg til IS, ofte er unge menn som ikke har klart å leve opp til familiens forventninger. Drømmen var at de skulle bli leger og ingeniører mislykkes, og de lever ofte i synd med alkohol og kjærester. Men en ny religiøs oppvåkning gir dem anerkjennelse og ros fra foreldre som ikke ser at barnas plutselige religiøsitet er begynnelsen på en fatal reise som kan ende hos IS i Syria.

Usman Rana har skrevet bok om norsk islam, men han glemmer å nevne martyrdommen i islam, noe Oliver Roy, verdens fremste ekspert på radikalisme, holder frem også som et rekrutteringsgrunnlag for muslimsk terrorisme.

I Islams historie har et stort antall unge så vel som eldre tatt en snarvei til Gud og hans profet ved å bli martyr. Under Iran-Irak-krigen gikk tusenvis av unge gutter i alderen 15-16 år, frivillig inn i minefelt av religiøs plikt. Prestestyret hang billige plastnøkler til paradisets port rundt halsen deres, og ga dem en egen martyravdeling på gravlunden.
 
I Ranas kronikk vendes det igjen tilbake til Irak-krigen. Om Bush og Blair ikke hadde invadert Irak, ville vi ikke fått denne radikaliseringen av muslimer, heter det. Det er klart at invasjon av Irak var et forferdelig feilgrep, ingen benekter det. Men vi begynner å bli lei av muslimenes ikke-ansvar. Alt er Vestens skyld. Rana nekter i likhet med den muslimske majoritet, å se den sekteriske krigen som har pågått i Irak etter USAs invasjon. Sjiaer og sunnier dreper hverandre på samme måte som sjiaer og sunnier har drept hverandre i tusen år.

Er disse blodige, sekteriske kampene også USAs skyld? Når skal religionen og de religiøse lederne se sitt ansvar for det som foregår i landene våre?
Selv er jeg lei av det ensidige gnålet om USA-invasjonen fra muslimer som nekter å ta ansvar for hva islam lærer oss; la oss bare nevne hatet mellom alle ulike grener av islam. Det er mer enn nok i seg selv. Det første demokratiske valg i Irak på mer enn 50 år, ble avholdt etter Irak-invasjonen. Men denne gangen kom sjiaene til makten, og under påvirkning av Iran undertrykker de den stolte sunni-befolkningen. Vi må også kunne selv ta ansvar for problemene vi systematisk fornekter i Midtøsten, og holde opp i vår elendighet med å legge all skyld på Vesten.
 
Rana angriper videre den «aggressive og antimuslimske franske sekularitet». Sekularitet er en grunnleggende søyle ved det vesteuropeiske samfunn. Kanskje det er på tide at muslimer, som ikke har reformert sin religion og står uten sekulære referanser, får med seg at de har innvandret til et sekulært land og at denne sekularitet er samme ting som støtter fri religionsutøvelse, gir støtte til moskeer og anerkjennelse til muslimske borgere. Den samme sekularitet beskytter oss andre fra å bli slaver av religiøse dogmer og gir Rana frihet til å ytre seg om hvor fæl den franske sekularitet er.

Ranas kur mot den elendigheten vi sitter i, er enda mer religion, han forteller om hvordan "de rette imamene", "de rette koranversene", ville hjulpet. Om vi bare ga disse unge menn Ranas «riktige religion» (hva enn det er), hadde vi hatt en terrorfri verden. 
Ranas kur viser nettopp hva slags hjernevasking som foregår i religiøse hoder. Svaret på alt ligger i religion og mer religion, vi må underordne oss hierarkiet med den feilfrie profeten og Allah på toppen, og vi andre der nede. Løsningen er ikke sekularisme og humanisme, men mer religiøsitet på "den riktige måten".

Når døden appellerer mer enn livet

Teknikere undersøker et funnsted etter skytingen i München. Foto: Stringer (Reuters)

Gårsdagens grusomme handlinger i München i Tyskland satte i gang spekulasjoner på om terroren var høyreekstrem eller islamistisk. Så langt er det ikke påvist tilknytting til noen av dem, og det er for tidlig å si noe om motivet. Vi vet at gjerningsmannen var en 18-årig tysk-iraner.

 

Da jeg så videoen av den forstyrrede terroristen som i desperasjon gikk frem og tilbake på taket av kjøpesenteret Olympia i München, så jeg et fortvilet, svært forskudd mann som på slutten av sitt liv ropte «jeg er tysk» for å rettferdiggjøre sine grusomme handlinger. Merkelig nok fikk denne videoen meg til å tenke på videoen som viste Mohamed Lahouaiej-Bouhlel kjøre en lastebil inn i folkemengden på promenaden i Nice, hvor han meide ned noen titalls mennesker.

Nice-terroristen sies å ha hatt kontakt med et jihadist-nettverk, men hans desperasjon sprang ut av samlivsproblemer.

På et høyere plan har vi med en dødskult å gjøre. En kult av høyre-, islamistiske ekstremister og andre desperados som er mett på livets utfordringer, de vil heller dø enn å leve, men deres død skal være grandios og voldelig; de har vært tapere i livet, i døden skal de vokse seg stor og berømt.

Forskrudde mennesker finner forskrudde ideer i informasjonens tidsalder. Dødelig ideologi ligger tilgjengelig på nettet. Nice-terroristen ser ut til å være selvradikalisert online. Fans skriver til ABB og får svar.

Oliver Roy, en av verdens største eksperter på radikalisme, har mange ganger uttalt at han samarbeider med psykologer og psyko-analytikere i forskningen på islamistisk ekstremisme. Han mener at viljen til å ta risiko er blitt generelt større hos unge mennesker. Som eksempel viser han til to unge italienere som nylig drepte et medlem av sin egen vennegjeng, bare for å kjenne hvordan det føles å drepe.

Oliver Roy mener at ungdom som slutter seg til ISIS, ikke bare gjør det av religiøs interesse, men at de også er tiltrukket av voldsutøvelse. Han kaller islamistisk radikalisering for islamisering av radikalisme. Etter å ha studert livshistorier bak radikalisert ungdom, mener han at de blir tiltrukket til ISIS mest fordi de er radikale fra før, og at ISIS gir dem tilgang til det største voldsmarkedet som finnes. De har en voldelig historie. Nice-terroristen slo kona, det samme gjorde Orlando-terroristen. De har vært småkriminelle. Hvis det fantes mer voldelige alternativer enn ISIS, ville de sikkert sluttet seg til dem, sier han.

Denne dødskulten omfatter både høyreekstreme, jihadister og desperadoer, såkalte «lonely wolves» som løser livets utfordringer ved å drepe andre. Vi må bekjempe ideologien bak voldshandlingene (høyre-ekstreme så vel som islamistiske), men vi må også konsentrere oss om den kulturen hvor vold romantiseres og er løsningen på livsproblemene. Som Deeyah Khan (hun har laget en prisbelønnet dokumentar om radikalisering) sier; skal vi stoppe terrorismen, «må vi utfordre den mannlige volden».

Vi er selv med på å bygge opp under denne dødskulten ved å akseptere vold og død som underholdning. Vi glorifiserer vold gjennom action-filmer og dataspill. Vold er blitt kos, en kur for håpløsheten hos plagete sjeler. Samfunnet kan ikke leve med at den voldelige døden appellerer mer enn livet.

Feil tilnærming av media

I dag melder en fransk sikkerhetskilde til AP at terroristen i Nice, Lahouaiej-Bouhlel, trolig hadde blitt radikalisert av et Jihadisk nettverk og hadde eventuelt kontakter med personer i nettverket gjennom tekstmeldinger. Dessverre er det slikt at hver gang et terrorangrep skjer, fokuserer vestlige medier på gjerningsmannens liv med sensasjonelle og misvisende overskrifter som «han var ikke religiøs» eller «han var ikke muslim eller god muslim»

I kjølvannet av angrepet i Nice kunne man lese om at «terroristen slo kona si», «terroristen drakk». Og fra det  kommer man med konklusjonen om at terroren ikke hadde noe med islam å gjøre.  Muslimer flest liker denne forklaringen, de liker ikke å mene at Jihadisme har noe med islam å gjøre

De fleste er i total benektelse og ser på enhver kritikk som et slags personlig angrep. Jeg vet at intensjonene er gode. Og at man skal verne den alminnelige, fredelige muslimen, det er viktig. Men må man ty til totalt selvbedrag og fornektelse? Og hvem definerer egentlig hvem som er en god muslim, eller muslim nok? Er vi blitt det nye ISIS? For ISIS rangerer også muslimer utifra om de drikker eller gjør andre vestlige greier.

Halve den muslimske verden drikker, er dette et kriteria for hvor muslim man er? Terroristen kan ha drukket og slått sin kone, men han er fremdeles muslim og har en muslimsk bakgrunn fra Tunisia. Han blir begravd i den muslimske delen av gravlunden og kan være mål for islamistideologi.

Egentlig fungerer medias narrativ omvendt.  Dette sier jeg basert på min oppvokst og basert på endokrine Martyrdom som ble først representert av Khomeini gjennom Iran-Irak krigen. Man blir hjernevasket i barndommen med den ene religiøs indoktrineringen etter den andre. Etterlivet får utrolig mye fokus. Også vokser man opp, man ligger med folk, man drikker og danser, men den store skyld- og skamfølelsen er der i bakhodet.

Er man gal og naiv nok eller har nok psykiske problemer, vet man at man skal gjøre opp hos sin Gud. Ergo tar man for eksempel en lastebil og meier ned folk og tar med seg så mange vantro som en kan til etterlivet, der man er lovet en hel rekke god saker, men mest av alt frelse.

Man blir martyr, man har vært en skam i livet etter å dømme religiøst, men blir til en slags konge i paradiset hos Gud som martyr. Så dette at han drikker og spiser pølse og slår kona egentlig betyr lite, når etterlivet kommer i fokus.

Majid Nawaz, den berømte muslimske reformisten skrev også om den gale tilnærmingen til media for et par dager siden.  Om man skal verne den fredelige muslimske befolkningen, må man kunne skille mellom ideologien Islamisme og Islam. Muslimer i total benektelse trenger å vite også at ideologien islamisme har med islam å gjøre, dersom de skal bekjempe den. Å totalt benekte alle sammenhenger gir en negativ effekt i lengden.

 

Terroren i Nice

Terroren har igjen rammet Europa. Igjen har Frankrike vært målet, en lastebil har kjørt inn i festglade voksne og barn og brutalt meid ned 84 mennesker. President François Hollande har forlenget unntakstilstanden med ytterligere tre måneder.  

For første gang betegner den franske presidenten terroren som islamistisk, og lover å bekjempe den. Kanskje er det på tide at flere tar inn over seg at terroren har noe med islam å gjøre, men vi må samtidig ta inn over oss at fredelige muslimske borgere er like sjokkert og redd som alle andre. Vi må erkjenne at islamisme og politisk islam er rundt oss, den har som mål å ta makten og innføre et slags khalifat eller en islamsk stat der menneskerettigheter, frihet, likestilling (som av islamistene blir sett på som en utelukkende vestlig idé) skal settes til side til fordel for Guds evige sharialover og bestemmelser. 

 Løsningen er ikke å lage fiendebilder av muslimer, den er heller ikke mer nasjonalisme, vi må holde hodet klart, målet er nettopp å bevare vårt mangfoldige og frie samfunn. Bevegelsesfrihet, livsglede, likeverd er ting voldelige islamister bekjemper. Vi må også rette vår oppmerksomhet mot den ideologi ultrakonservative muslimer sprer i vårt samfunn. Deres hat mot Vesten er ikke legitimt. Det finnes ikke noe «vi og dem», vi skal ikke sortere mennesker etter religiøse preferanser. Vi må se individet, ikke gruppen det tilhører, og aldri glemme at Europa er bygget på Den franske revolusjons idealer om frihet og likhet.  

 En del muslimer bærer med seg fiendebilder og hat mot Vesten. Dette har selvfølgelig røtter i vestlig innblanding, statskupp og invasjoner  i Midøsten. Det er dessverre blitt god butikk for religiøse ledere å nøre opp under hatet for å oppnå mer makt og støtte fra majoriteten. Invasjonen av Irak var et feilgrep, men den kan ikke brukes til å dekke over muslimenes egne feilgrep i Midtøsten lenger.  Den evinnelige krigene mellom Sunni og Sjiaer er noe vi må ta ansvar for. Å påta seg offerrollen for å rettferdiggjøre hatet mot Vesten er blitt ganske stuerent etter Irak krigen. Men vi må ikke glemme at Frankrike sto imot USA og ville ikke invadere Irak. Det kostet Frankrike dyrt å stå alene imot amerikanerne. Og Frankrike er paradoksalt nok i den sammenhengen, det landet som til nå er blitt hardest rammet av islamistisk terrorisme i Europa. 

 Blant muslimer på den andre siden av kloden er det ganske sturent å mene at IS er laget av Vesten. Denne konspirasjonsteorien blir importert av muslimer i Vesten. Vi må konfrontere og bekjempe forenklede forklaringer som at krigen i Irak og BARE krigen i Irak har gitt grobunn for ISIS. Problemstillingen og mekanismene bak er mye mer kompliserte enn det forenklede fiendebildet de fleste muslimer har. Islamismens fødsel med den iranske revolusjonen av 79 og de voldelige jihadistbevegelser som Al Quida, Taliban, Al Shabab, Buko Haram og sist IS som oppsto i regionen etter den, ikke glemmes. Våpen industrien er også en faktor, men det er ikke bare vesten som selger våpen. Om vi skal leve fredelig side om side som europeiske borgere uansett religion, hudfarge og etnisitet, må vi verne om grunnleggende europeiske verdier som likeverd, likestilling og frihet. Vi må motarbeide det hate en del religiøse ledere og en del muslimer nører opp under. Det gir grobunn for ekstremisme og voldelig islamisme. Ved ikke å fremme et mere nyansert bilde av tingenes tilstand enn rent sinne mot Vesten, går vi islamistenes ærend og nører opp under polariseringen og hatet. 

Hat bør ikke normaliseres

Islamic design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Denne uka kom nyheten om at Arbeiderpartiets ordfører og prest i Romerike, Ole Jacob Flæten, deltok på en eid-feiring under avslutningen av fastemåneden Ramadan. Også ledere for den omstridte organisasjonen Islamnet var tilstede arrangementet 

Islamnet står for en ultrakonservativ, bokstavtro tolkning av islam. De mener blant annet at utro kvinner bør steines og at homofile, ikke-troende og sjiaer bør dø. 

 

Det sørgelige er at til tross for hvor godt saken er blitt forklart for ordføreren, sier han til Dagsavisen at han deltok for «integreringens» og «dialogens» skyld. Han mener også at han ikke kan sensurere andre. Jeg er enig med ham i ikke-sensur, men må han spise middag sammen med haterne? Ville han feiret jul sammen med høyreekstreme for å lage god dialog? Sekten Islamnet motarbeider integrering, de står for kjønnssegregering, de hater homofile, vantro, de som har sex utenfor ekteskap og muslimer med en annen oppfatning enn dem. Blir de integrert av at vi gjør knefall for deres verdier?  

 

Islamnet har profilert seg som «fredelige» salafister. De hater, men tar ikke til våpen med sitt hat, ergo må vi norske borgere være takknemlig og ta dem blant annet til Romerikes politidistrikt og la dem holde kurs mot radikalisering.  

Om vi fortsetter misforstått integrering og mangfold i samme tempo, når vi snart nullpunktet. Vi er blitt så tolerant at vi også er begynt å integrere hat og hatere i vårt flotte mangfold. 

 

Islamnet mener at deres bokstavtro tolkning av islam representerer islam, og islam representerer dem. Problemet ligger i at «alle» påberoper seg å ha den riktige tolkningen av noen skrifter fra steinalderen. Vi har ISIS tolkning, moderate muslimers tolkning, Khomeinis tolkning, terroristenes tolkning, reformistenes tolking, fredelige muslimers tolkning og flotte Ahmadiah-tolkninger. Alle er overbevist om at deres tolkning er den riktige. 

 

Så langt er vi her i landet kommet frem til (slik jeg ser det) at den fredelige tolkningen (uansett hvor forferdelig den er), er den beste. Budskapet er å hate, men å hate på «fredelig» vis. Jeg har diskuterte saken med mine FB-venner og de fleste mener at ordføreren mangler evne til å skjønne hvilke farlige signaler han sender ut. Noen mener han er redd for å ekskludere muslimer. Personlig er jeg enig i det siste. Jeg er skremt og oppgitt, for det ser ut til at redsel gjør oss villig til å inkludere ekstreme og skremmende holdninger. Men vi bør spørre oss om dette er riktig i lengden, eller om vil det få fatale konsekvenser for dem hatet er rettet mot.  

 

Jeg er en av dem hatet er rettet mot. Å bli utsatt for hat tar jeg personlig, derfor protesterer jeg mot at det normaliseres. Hat er hat, uansett i hvilken påkledning det kommer, religiøs eller ikke religiøs. Hat ikke inkluderes, men konfronteres og ekskluderes. 

 

 

Hijbab bunad, et feilgrep

Islamic design.
Licensed from: szefei / yayimages.com



Bunaden til Ap-politiker Sahfana M. Ali (37) fra Stavanger var en hyggelig bryllupspresang fra mannen Ingve. Men etter at hun la ut et bilde av den på Facebook, iført hijab, har det haglet med hatmeldinger og rasisme. Det er uakseptabelt med hets og rasistisk trakassering. Noe jeg også reagerer på.

Les mer her: http://www.nettavisen.no/nyheter/bunadpolitiet-gir-grnt-lys-til-hijab/3423236970.html

Men man må også slutte å være naiv, og tenke på hijab som kun et tøystykke. Hijab er mye mer enn det og kan absolutt ikke sammenlignes med et skaut.
Hijab er et symbol på en kultur som støtter mannssjåvinisme og ærbarhet, enten man vil innrømme det eller ikke. Hijab er symbolet på tvang mange steder i verden. Akkurat nå blir kvinner arrestert og i verste fall drept hvis de ikke har på seg hijab i Iran. I andre muslimske land, er det sosialt press som gjelder.
Du er ikke en ærbar kvinne dersom du ikke har hijab, menn vil neppe gifte seg med deg og du får et dårlig rykte.

For ikke så lenge siden begikk en egyptisk jente selvmord fordi hun ble presset av faren til å gå med hijab. Og Egypt har ikke engang en obligatorisk hijab-lov som i Iran. Om du i Norge tar av den hijaben, vil du i mange muslimske miljøer måtte svare på om du fremdeles er muslim, eller om du fremdeles er en ordentlig jente. Presset er stort.

Selv blant mange som bruker hijab, merker man at de ikke helt vet om hijabens historie. Ofte tror de at de må ha hijab fordi det er en religiøs plikt. En god del lærer om frykten for helvetesilden dersom de ikke bruker hijab eller at de ikke vil bli elsket av Gud. Og hijab er ikke engang påbud i Islam.


Ved oppløsning av den osmanske rike i 1924 oppsto mange land i Midtøsten. Fra den av begynte mange muslimske kvinner å gå uten tildekking etter vestliggjøring av disse landene. De fikk et pusterom fra det enorme sosiale og religiøse presset. Før frigjøringen, måtte de bøte med livet for å bli kvitt slør av frykt for mørkemenn.

Etter islamismens frembud ved den islamske revolusjonen av 1979 i Iran og antivestlig propaganda, ble hijab et symbol på å gjenta kontroll over muslimske kvinners kropp. Det var Khomeini som først kom på ideen om en islamsk universell uniform som dessverre nå har spredt seg over hele verden ved navnet «hijab». Før ham, hadde muslimske kvinner tildekking i form av fargerike skjerf og sjal men noen «hijab» hadde de neppe, med mindre de var superreligiøse hardlinere som gikk rundt med Chador.

Hvor enn islamistene går, dekker de til kvinnene igjen. Vi må være forsiktige med å normalisere og nusseliggjøre dette plagget under mottoet av «mangfold». Om noe, bør symbolet på islamisme og tvang utfordres mer med kunnskap og debatt i offentligheten.

Norske jenter er bortskjemte

 
 
For 37 år siden satt jeg i Iran, da vi hadde grunnleggende rettigheter for kvinner. Selvfølgelig var jeg et barn den gangen, men kvinnene våre fikk lov å ha på seg det de ville. De hadde stemmerett, skilsmisserett og foreldrerett.  Men da den islamske revolusjonen av 1979 kom, mistet vi alle våre rettigheter.
 
En ting historien har lært meg, er at kvinner eller individer til enhver tid kjempe for sine rettigheter. Når man tar en rettighet for gitt, da har man tapt. Det er derfor jeg ser på kvinnekampen i Norge som død.  Jeg ser norske jenter benytter seg av rettighetene som Norge har gitt dem, uten å gi noe tilbake. De bare tar og tar.
 
For en stund siden gikk Sophie Elise Isachsen ut i avisene og fortalte hvordan hennes intime bilder ble spredt rundt på nettet, uten hennes samtykke. Hun følte seg hjelpeløs. Deretter kom Paradise-Eileen og forklarte hvordan intime bilder ble tatt av henne mens hun sov, og hvordan hun oppdaget det og slettet dem. Sexolog Kristin Spitznogle også kom med et flott innlegg i Nettavisen om hennes egne erfaringer rundt temaet. Det samme med flotte Alexia Bohwim der hun skrev at hun, som kvinne, selv kontrollerer sin egen kropp og seksualitet. Men engasjementet stoppet der.
 
Uten loven i hånden er unge jenter hjelpeløse i deres kamp mot denne ukulturen. Dette er en farlig trend som kan gi en ung jente skam og i verste fall føre til selvmord. Men jeg ser ikke noe engasjement hos jentene våre.
 
Det jeg lurer på er om noen av disse unge jentene med kunstig kamel-øyevipper, importerte hair extensions, Godzilla-negler og putelepper, som er opptatt av sminkeorgie og har Tinder/Snapchat-feber, er oppslukt av siste mote, kos, sommer og sol og sydenferie, kan ta lite avbrekk fra dyrkelsen av sitt eget speilbilde. Bare et lite øyeblikk, og lage en feministbevegelse, en Facebook-gruppe, en fredelig demonstrasjon foran Stortinget for å kreve en slik lov?
 
Nå er jeg en dinosaur og disse saker angår ikke meg direkte. Jeg vet ikke engang hva Snapchat er for noe.  Men hver tid krever sin egen kvinnekamp, uten en kamp mister man sakte sine rettigheter. Hvor er disse bortskjemte jentenes kvinnekamp?

 

Tause europeiske ledere




Etter tragedien i Orlando, Florida, der en islamistisk terrorist skjøt og drepte 49 mennesker på et utested for homofile, kan man lure på hvorfor europeiske ledere forholder seg så nonsjalant til homohatet i en rekke islamsk land og i konservative muslimske miljøer her hjemme. I går sto en homofil flyktning fra Syria frem i Nettavisen og fortalte om trakasseringen han hver dag opplever. Han flyktet fra et grusomt homohat i hjemlandet uten å finne trygghet i Norge, også her frykter han for sitt liv.


I disse dager er Irans utenriksminister Javad Zarif i Norge, en representant for et land hvor de svart på hvitt henretter homofile.
Iran ligger øverst på lista over land med menneskerettighetsbrudd. Men så langt har vi ikke hørt et eneste ord om menneskerettighetsbrudd fra Norges utenriksminister Børge Brende, som er den iranske ministerens vert. Hva tenker Børge Brende? På den ene siden lovfester myndighetene de homofiles rettigheter og snakker pent om viktigheten av at de ikke diskrimineres. Samtidig gir de statsstøtte til organisasjoner som Islamsk råd som hverken er i stand til å ta klart avstand fra islamsk homohat eller jobbe aktivt mot det.


Det ligger intet mysterium bak Islamsk råds bortforklaringer og tåkeprat. Det har røtter i religiøse hadither som for mange hundre år siden slo fast at homofile skal kastes ut fra minaretene som straff for sin «synd». Det er altså ikke uten grunn at ISIS kaster homofile fra hustakene. Et lite blikk på kommentarfeltet hos den arabiske nyhetskanalen Al-Jazeera gir et innblikk i menneskesynet til en god del muslimer. Homofili er en moralsk sykdom, og må møtes med døden. På sosiale medier leser man hårreisende kommentarer fra muslimer som hyller drap på homofile, de er bare lei seg at de ble skutt og ikke kastet fra en høy bygning, slik det står i hadithene.


En avskyelig organisasjon som Islamnet, en organisasjon som åpent og tydelig hevder at homofile bør dø, har fått klippekort av media og sendes av politiet rundt omkring for å forhindre «radikalisering» av muslimsk ungdom. Hvordan kan en ekstrem islamsk organisasjon som reklamerer for død over medmennesker, klappes på ryggen og bli invitert landet rundt for å påvirke unge mennesker?


Ikke alle muslimer har like avskyelige holdninger som Islamnet, en god del er tenkende mennesker som gjør seg opp egne meninger. Men man må ikke overse det institusjonaliserte hatet mot homofile i islam og i enkelte muslimske miljøer.


Hadithene og muslimers holdninger må konfronteres, drøftes og forkastes. Det er nettopp hva en islamsk reformasjon dreier seg om. Vi har en elefant på størrelse med et kontinent i rommet, og ingen vil snakke om det. Hvor lenge kan Vesten late som at den ikke finnes?

Respekt for religiøs nærtagenhet?

I går var jeg på debatt på Nasjonalteateret om ytringsfrihet og religion. Jeg er rimelig lei av paneldeltakernes politisk korrekte mas om «ytringsansvar». Hvilket ytringsansvar har muslimer som angriper andre på åpen gate fordi de har kritisert deres religion, eller laget en tegning de ikke liker?
 
Det er ikke sånn at nordmenn plutselig en dag ble bitt av et islamofob-virus. Det er en totalitær ideologi der ute og det er absurd å fremstille folkets engasjement som en grunnløs besettelse. Over hele verden dreper og lemlester denne ideologien folk. Også i Europa dør folk for hva de har tegnet eller skrevet.

Jeg mener ikke at alle har rett å si alt, eller at alle har noble hensikter, men maset om ytringsansvar begynner å bli ensidig. I gårdagens debatt satt det en jente og en gutt i panelet. Jenta var karismatisk, oppvokst i Norge, hun bar en slags overdreven hijab som så ut som en iransk blå chador. Hun snakket som en TV-vert fra den statlige iranske fjernsynskanalen, og hun opptrådte på vegne av en gruppe muslimske ungdommer som hadde deltatt i rollespill på Nasjonalteateret om ytringsfrihet. To tredjedeler av dem ønsker en lov mot blasfemi i Norge. Det var ganske skummelt å høre på.

Hun fortalte at hun følte seg «tråkket på» når folk «hånet» den profeten hun elsket av hele sitt hjerte. Dette er en jente som er vokst opp i Norge. Man kan lure på hva slags verdigrunnlag hun har. Den etnisk norske gutten på samme alder forsvarte ytringsfriheten som han hadde fått inn med morsmelken. «Fri tanke, fri tale,» sa han. Hun mente at å håne «profeten» var hatytring uten at hun kunne skille mellom hat og ytring.

«Muslimjævel, dra hjem,» er en hatytring, og bør konfronteres. Jeg har selv gjort det på bloggen min. Men alle som tegner og skriver er ikke hatere. Nå er det heller ikke slik at folk hele tiden går rundt og tegner og håner «profeten». Men dersom noen gjør det, må vi forsvare deres rett til å gjøre det. Jeg kommer fra et land der du blir hengt om du sier noe som oppfattes som blasfemisk. Selv i Europa tør man ikke tegne karikaturer av «profeten». Mannen som gjorde det går døgnet rundt med politibeskyttelse.

Jeg kjenner denne mentaliteten fra i Iran, et islamsk land der du må vokte deg for hva du sier om religiøse «helligheter». «Nei du, den er hellig. Ferdigsnakket!»

Denne hermetiske tilstanden der hellighet bestemmer over folkets liv og tanker, er kommet til Norge. Ytringsfrihet er et negativt ladet ord blant mange innvandrerbarn. Jeg er selv flyktning og jeg vil advare mot å importere slike tanker og holdninger til Europa. De representerer en mentalitet som ligger mange hundre år fra den europeiske sekularisme. Den trenger en omfattende reform, men forskning viser at annen- og tredjegenerasjons innvandrere faktisk blir mer konservative.
Så lenge denne mentaliteten ikke er reformert, virker det som om vi står overfor håpløse tilstander.

Ramadan er ikke hellig for meg

Den hellige fastemåneden Ramadan innen Islam er her. En troende bør faste fra soloppgangen til solnedgangen i en hel måned, for selvdisiplin og selvransakelse.  Da jeg bodde i Iran, kalte vi Ramadan ikke en hellig måned blant mine venner, men en «torturmåned». Fordi du var dømt til ikke å drikke, røyke eller spise når du var ute hele dagen. Selv spiste jeg min matpakke på toalettet. 

Alle restauranter, sandwich-sjappa og til og med bakeriet ble befalt å stenge i løpet av dagen, for ikke å friste «de fastende». Å spise og drikke i offentlighet er en forbrytelse.  Moralpolitiet er overalt, selv i fjellene i Nord-Teheran der folk drar for å benytte seg av landlige omgivelser og frisk luft, lusker patruljer i buskene og forbyr mat og drikke.  Selv folk med diverse sykdommer slipper ikke unna.  I fjor ble en mann pisket i Iran i offentlighet for å ha brutt denne loven. Vannflasker blir konfiskert. Selv i bilen din kan du ikke ta en røyk.

Dette gjelder ikke bare i Iran. Alle Gulflandene er strenge når det gjelder Ramadan. Selv ikke-muslimer blir truet med å miste jobben dersom de drikker og spiser i Saudi Arabia.  I Kuwait må restaurantene og kafeer forblir stengt på dagtid. I Dubai blir folk oppfordret til å rapportere muslimer som spiser eller drikker på dagtid gjennom Ramadan. I Egypt, med en stor kristen majoritet, ble i i 2009 i Aswan provinsen 150 mennesker arrestert for å ha spist i offentligheten.  Den egyptiske geistlige Sheikh Abdel Moati Bayoumi, medlem av al-Azhars Islamic Research Centre, støttet arresten: "People are free not to fast, but privately; doing so in public is not a matter of personal freedom."

I Algerie og Tunisia har det vært debatt rundt temaet og om at man bør faste av personlige forpliktelser og ikke på grunn av loven. Seks personer ble i Byen Biskra arrestert for å ha spilt kort og spist på dagtid  under Ramadan i 2008. I andre saker ble tre menn dømt til 2 måneder fengsel i Algeri for å ha røykt. I 2011 ble en gruppe byggearbeidere fengslet for å ha spist under Ramadan selv om de ikke var muslimer.

I 2013 organiserte rasende beboere av Tizi-Ouzou i Algeri, et stort Berber-område med sekulært syn et offentlig måltid med 300 til stedet som protest mot begrensningene i Ramadan.

Presset for å faste er mye fra alle sider, om det ikke er staten, er det andre som blir en slags moralpoliti og vil styre ditt liv. Matlaging bør ikke lukte og friste til synd, andre må hele tida begrunne om hvorfor de spiser. De kommer vanligvis med setninger som «Åh beklager, jeg har magesår eller diabetes».  Jeg har respekt for religiøse skikker og de som har lyst til å faste under Ramadan, men det er på tide at de også respekterer andres rett til å ha fri fra religion. Religionsfrihet er ikke en rettighet vi har i stort sett de fleste muslimske land. Dette er et stort problem.

Seksuell reform i Islam

Woman covered with black veil
Licensed from: shamtor / yayimages.com  (Iransk Chador)

Forrige søndag var jeg for første gang invitert til en barnedåp. Jeg ble rimelig fascinert over både innholdet og atmosfæren i Skøyen kirke (og ja, jeg går overalt hvor jeg kan finne Gud, enten det er en moské, kirke eller et tempel, jeg er et søkende menneske).
 
Pyntede menn og kvinner satt ved siden av hverandre, sivilisert og ordentlig, og de sang om fred og rettferdighet. Presten var en karismatisk ung dame, en teolog som også fortalte litt om kristendommens historie. Blant annet om hvordan Bibelen er nedskrevet fra 66 bøker til én bok.

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg misunte dem det hele. Dette er et savn i Islam. Hvorfor skulle ikke vi ha en moské der menn og kvinner side om side kan be sammen med barna, der presten ikke sitter høyt oppe i en prekestol og snakker ovenfra og ned om politikk, men om fred, forsoning og kjærlighet. Et sted der alle kan be for menneskeheten.

Jeg husker sist en kvinnelig muslimsk reformist avholdt en blandet bønn i L.A. Det muslimske samfunn verden over var krenket fordi kvinnerumpa ikke må heises opp i samme rom eller på samme rad som menn. Menn kan få lyst og ereksjon av det.

Jeg er rimelig lei av denne sexfikseringen. Av å betrakte menn som laverestående vesener som ikke kan kontrollere sine lyster. Av at kvinner skal pakkes inn, adskilles og skjules for de mannlige neandertalerne som "diamanter" og "candier".

Jeg er lei av den konservative narrative at den muslimske mannen strekker hendene etter den muslimske kvinnens «pryd» hver gang hun viser noe av sin hud, som i en Benny Hill-parodi.

I dette perspektivet er ikke islam en fredens religion, men en seksualitetens religion. Ingen annen religion er så besatt av menns seksualitet og kvinnekroppen.

Den danske, muslimske Sherin Khankan tar til orde for en moské der kvinnelige imamer leder bønnen. Jeg heier på henne.
Det er tid for forandring. Vi bor ikke i ørkenen på 1400-tallet lenger.

Den tause iraneren





 
 
Triste ting skjer ikke bare på fjernsynet. Også i vårt flotte samfunn ser vi triste skjebner, de er så nær oss at nærsynet forhindrer oss i å se dem.
En av dem er den unge narko-mannen med uthulede øyne og ødelagt ansikt som ber om en tier på Jernbanetorget. En annen er sigøynertiggeren som sitter med bøyd hode foran Oslo City og trolig vil ende opp med oppsvulmet hjerne. Og sist, men og ikke minst Hooshang Parsayi.

Nede ved Stortinget sitter en politisk flyktning fra Iran med sammensydde lepper. Han har sultestreiket i 38 dager og blir kun ernært med sukker, vann og salt. Han vil dø dersom ingen griper inn. Hans livshistorie står klistret til DNB Nor-veggen på et par ark papir:

«Jeg Hooshang Parsayi er dømt til et meningsløst liv i Norge, et borger uten rettigheter etter Paragraf 74 av utlendingsloven. Jeg har ikke personnummer og derfor kan jeg ikke få jobb, jeg har ikke krav til livsopphold, jeg kan ikke leie og heller få Passport. Jeg kan ikke lov å delta i norsk opplæring. Siden jeg, ved retur til Iran, risikerer død, har jeg bare fått opphold.»

Han sitter på fortauet taus som en statue. Leppene er sydd sammen. Bak ham stikker et gammelt iransk flagg diskret opp. Jeg kunne ikke la være å stoppe første gang jeg så ham. Hans historie er for håpløs til at den kan overses.

Jeg vet ikke hvem jeg skriver dette til, ikke til dem som vil ha sånne som ham og meg ut, kanskje til en politiker, en ansvarlig i UDI, et menneske med hjerte, samvittighet og vilje til å gjenåpne saken hans og gi ham en ny sjanse. Han ønsker å bidra til samfunnet, han vil jobbe, studere, leie et rom, ha et privatliv.
Etter at en papirløs etiopisk flyktning døde for et par måneder siden, deltok jeg i en minnestund foran Stortinget.
 
Yemane Teferi hadde vært asylsøker i 25 år, han hadde bodd i asylmottak og delt rom med andre. Han hadde ikke penger, han kunne ikke jobbe, stifte familie. Om dagen gikk han turer i timevis og samlet flasker.
 
Det var en kald og trist aften. I Stortingssalen sto lysene på, bak vinduene kunne vi se de folkevalgte. Det så ikke ut til at de så oss. De hadde heller ikke sett Yemane.

Det regnet, kanskje det snedde. Jeg sto utenfor og tenkte at hvis bare en av dem med hjertet på rett plass hadde grepet inn, kunne Yemane fremdeles vært i live. Jeg ber deg som leser dette om å gripe inn, du ser ham sitte ved Stortinget. Ikke la Hooshang sovne stille inn. Han er ingen forbryter, han flyktet fra et ubeskrivelig grusomt diktatur. En politisk flyktning som ikke har fått rettferdighet. Vær så snill og gi ham en sjanse. Han er en borger uten rettigheter.

Esbatis hersketeknikk

Historien begynte med NRKs reportasje om lovløse tilstander i svenske forsteder, der NRK reporteren Anders Magnus og kameramannen ble jaget ut av sinte maskerte ungdommer. Ifølge svensk politi er over 50 bydeler i Sverige blinket ut som spesielt utsatte områder, hvor kriminelle nettverk har mye makt, og hvor lovløsheten råder. NRK var med da politiet ble angrepet.


Den svenske politikeren, Ali Esbati kalte NRK reportasjen for rasistisk, og kom med uttalelser som at «unge bøller gjør det som er ventet av dem». Dette er en hårreisende uttalelse. Når karikaturtegneren Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som en apekatt der han sier ordene: «dere er rasister, dere er rasister» som et politisk satirisk svar til Esbati, blir han og de som har delt karikaturen på FB beskyldt for rasisme igjen, denne gangen av SV-politikeren Snorre Valen i et innlegg i VG.


Snorre Valen har rett. Det er dehumaniserende å tegne en Utøya-overlevende med minoritetsbakgrunn som apekatt. Men det er like dehumaniserende av Esbati å kalle mot-debattanter med anstendig kritikk for rasister hver eneste gang. Man må ikke glemme at Thomas Knarvik ikke sto opp en dag og bestemte seg for å tegne Esbai som en apekatt.  Men Knarvik satire er et svar på rasismeanklagene Esbati er vant til å drysse rundt seg. Esbati pleier å redusere samfunnsproblemer og sosiologi til rasismespørsmål og moralisme og bølle rundt andre ved å kalle dem for rasister. Det er et problem.

 

Nalin Pekgul, en av Sveriges mest kjente innvandrere og forkjemper for kvinners rettigheter, bor i bydelen Tensta i Stockholm, et område hvor svensk politi innrømmer at de er i ferd med å miste kontrollen. Hun mener at bydelen forandrer seg etter lunsj og blir et sted hvor selv ikke parkeringsvaktene tør å gi bøter, og hvor kvinner risikerer å bli trakassert og spyttet på.
Pekgul mener kvinnenes situasjon i dagens Tensta er verre enn i Kurdistan for 50 år siden.
Den friheten mine tanter hadde i Kurdistan på 60- og 70-tallet, har ikke jeg i Tensta i Sverige i 2016. De kunne kle seg som de ville, mens her går nå moralens voktere rundt i bydelen og spytter på dem som går i korte skjørt, forteller Pekgul.


For meg som en kvinne med minoritetsbakgrunn dreier spørsmålet om et alvorlig samfunnsproblem der mange andre lovlydige innvandrerfamilier er ofre. Som et eksempel sier kafe-eieren med innvandrerbakgrunn der NRK skulle hatt et intervjue med Tino Sanandaji, at han selv hadde ingen problem med reportasjen. Men det er disse lovløse ungdommer som lager problemer.  Ali Esbati og hans tilhengere bør gjøre noe med deres debatt teknikk. Å feie problemer under teppe og kalle enhver anstendig kritikk for rasisme, er ikke å gjøre innvandrerfamiliene i disse forstedene noen tjeneste. De alvorlige samfunnsproblemene rundt svenske drabantbyer trenger oppmerksomhet og et politisk tiltak, ikke dehumaniserende retorikk verken fra Esbati eller Knarvik.

En hijabfri dag

 
For å ufarliggjøre hijab tar Thomas Haile til orde for en hijabdag etter mønster av turbandagen (Aftenposten 20. april). Ifølge Haile føler hijabbærende kvinner seg ekskludert i samfunnet.
 
Hijab er ganske utbredt og akseptert i det norske samfunnet. I Oslo bærer et stort antall muslimske kvinner hijab. Man ser dem overalt; på offentlige institusjoner, i sykehus, på skolene, i privat sektor. Nylig avviste partiet Høyre et forslag om å forby barnehijab.
 
Fenomenet hijab ble introdusert med metallkøller og bevæpnet politi etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Fra Iran ble det eksportert til Europa og derifra til Midtøsten.
 
I Iran blir hijabpåbudet håndhevet av et bevæpnet moralpoliti. Opp gjennom årene har staten stadig lansert nye tiltak for å slå ned kvinnenes motstand. Lavnivået ble nådd i fjor sommer da det ble kastet syre på kvinner med utilstrekkelig hijab. I år er det etablert en «usynlig» hær på 7000 sivilkledde, religiøse menn med fullmakt til å arrestere, rapportere og trakassere kvinner om for eksempel håret skulle synes utenfor den obligatoriske hijaben. Hver dag blir iranske kvinner arrestert, slått og ydmyket fordi de motsetter seg hijabpåbudet.
 
Også i andre islamske land er hijab et kontroversielt plagg. Mange kvinner blir tvunget til å bære plagget grunnet sosialt press og av frykt for å virke «uærbare».
 
Hijab er mer enn et nusselig lite tøystykke, det er islamistenes språk. Overalt hvor islamister tar over blir plagget implementert med tvang. Prisen for ikke å velge hijab er høy, selv i land hvor den ikke er obligatorisk. Men hijab er ikke påbudt i islam. Det islamske sunni universitetet Al Azhar i Egypt slo i 2012 fast at versene i Koranen som refererer til hijab, er tatt ut av kontekst. Versene hvor kvinner blir bedt om «å tildekke sin pryd», henviser til at kvinner i sin tid blottet brystene for å oppildne menn som var på vei til slagmarken.
 
Vi trenger ikke en hijabdag. Det vi trenger er det motsatte, en dag der vi kan ta av oss hijaben i solidaritet med undertrykte kvinner verden over, kvinner som ikke fritt kan velge hvordan de går kledd. Vi trenger opplysning, kunnskap og diskusjon om hijab.
 
Hijaben har ingen plass i en frigjort muslimsk kvinnes liv. I et feministisk perspektiv representerer hijab en kultur som fordømmer kvinners seksualitet, fremmer såkalt «ærbarhet» (efat), jomfrudom og segregering av de to kjønn.
 
For dem av oss som har flyktet tusen kilometer for å unnslippe islamismen og hijabens tyranni, er feiring av hijab en feiring av tyranniet.
 
Innlegget ble refusert av Aftenposten.

Innvandrer forbannelse

Fredag meldte Faten Al Husseini seg ut av sosiale medier og debatten på grunn av hets fra sine egne. Faten er den samme modige jenta som sto foran Stortinget ikledd hijab og uttrykte sin avsky mot ISIS. Dette med hets fra våre egne er blitt en egen sjanger. På en måte er vi innvandrere blitt vårt eget problem.
 
Førstegenerasjonsinnvandrere bærer ofte mye sinne og frustrasjon, savn og sorg med seg. De savner smakene, luktene, maten, morsmålet. Det er smertefullt ikke å kunne se ansiktene til slektninger igjen, og vite at man aldri kan reise tilbake til stedet man er født. Dette gjør at vi innvandrere utvikler en egen identitet, et eget samfunn, en maurtue.
 
Vi jobber flittig for å tette sprekker og utøve kontroll over våre barn og våre egne; den eneste arena vi faktisk har kontroll over. Vår maurtue er blitt vårt nye land. De sosiale reglene vi hadde i hjemlandene har vi implementert i maurtuen vår. Maten og butikkene ligner også på hjemlandets.
 
Dette lille innvandrerlandet betyr så mye for oss at vi kjemper med nebb og klør for å beholde det slik det er. Vi ser på oss innvandrere som en egen rase, og er skeptiske til nordmenn. Tross alt, hva vet disse bortskjemte nordmennene om oss, om det vi har opplevd. Alt de bryr seg om er å kose seg. Noen ganger koser de seg så mye at vi føler oss «waterboardet» med kos.
 
Men problemet er egentlig ikke våre fungerende innvandrerbydeler. Der har vi opprettet et innvandrer-økosystem og vi hilser på hverandre på arabisk selv om vi ikke er arabere. Problemet begynner når noen stikker seg ut, og Gud forby at en fra våre egne rekker kritiserer oss innenfra. Da har vedkommende brutt en lojalitetskode, har skapt et forrædersk kaos av type Quisling.
 
Vi plasserer ikke vedkommende i skammekroken et par dager. Vi sender forræderne i eksil og mobber og hetser dem i håp om at de faller sammen og ikke reiser seg igjen. I vår brutalitet forlater vi dem i ørkenen uten mat og vann for å dø.
 
Heldigvis bor vi ikke i noen ørken. Norge har et hjelpeapparat som faktisk tar imot de utstøtte. Jeg snakker om snille, flotte nordmenn, ikke de nordmennene som vil sende oss til Afrika, selv om vi ikke kommer fra Afrika. Ikke nettrollene som hater vår guts. Snille nordmenn som vil ha noe med oss å gjøre. Fra innvandrerrasen hører vi ofte om hvor fæle nordmenn er.
 
Deres vaner er vestlige og fordervede, men når vi er blant dem, ser vi etter hvert at de er mennesker som oss. De er individer på godt og ondt og en god del av dem har frigjort seg fra kollektivets tyranni og prøver å finne en skreddersydd livsstil som funker for dem. De er annerledes og det merker vi, men kanskje det er like greit. For vi klarer oss sammen med dem, de kaller oss ikke horer og ikke blir vi slått og spyttet på. Utenfor maurtuen finnes også liv, et liv som bør leves og oppleves.

Homofil i Islam

I går åpnet den norske kirke for vigsling av homofile. Dette er en milepæl for kristendommen i Norge. I kristne skrifter har vi klare tekster som fordømmer homofil praksis, men vi har kommet såpass langt i kristendommen at vi ignorerer disse tekstene og er opptatt av budskapet om nestekjærlighet og aksept for dem som ønsker å vies i kirken. De samme tekstene har vi ikke i Koranen, men allikevel er hat mot homofile og avvisning av dem blitt en etablert del av Islam og muslimer.

Et godt eksempel er Usman Rana, som nylig har kommet med boka "norsk islam". Han mener Islam og demokratiske forhold går sammen. Det er kjempeflott. Men denne reformisten snakker med to tunger, og kan ikke vise i klartekst at det er fullt mulig å være muslim og samtidig homofil. Han er redd for å utvanne islam. Eller rettere sagt, han er mer redd for reaksjoner fra konservative muslimer enn å ta inn over seg en menneskerettighetsbasert islam og forsvare et minoritet som så gjerne vil tilhøre hans religion eller generelt trenger anerkjennelse.

I går leste jeg at halvparten av britiske muslimer vil forby homofile! Jeg gremmes. Når norske statsborgere reagerer med avsky mot slike tanker hos muslimer, blir de stemplet som islamfiendtlige og muslimhatere. Sannheten er at en god del av dem er motstandere av denne typen umenneskeliggjøring og grums som de har kjempet mot i mange år. De har kjempet sin kamp for homofile rettigheter mot kirken og mørkemenn, de er ferdig med den. De kan ikke ta denne kampen en gang til for oss. Dette er vår ansvar.

Bortsett fra et par eksempler har vi ikke gjort noe mot denne type grums i konservative kretser. Den dag i dag har vi ikke klart å ta avstand fra slik diskriminering og steinaldertekst. Av frykt for å utvanne islam har vi ikke klart å ta imot mennesker med andre legninger med åpne armer og åpne sinn. JA. Dette er et stort problem for en majoritet av muslimer når selv de såkalte muslimske reformister nekter å kjempe for å demokratisere islam og dens praksiser i 2016 i Norge.

Muslimsk feminisme går i feil vei

Da jeg så filmen Suffragette, om kvinnekampen i England i 1921, slo det meg at vi muslimske kvinner står fast i 1920. Det gjør vondt å si det, men jeg satt i salen og savnet så inderlig en sint, muslimsk feministbevegelse, der kvinner demonstrerte og ropte om at de er lei av patriarkatet.

De var lei av jomfrutester i Indonesia, de var lei av at hvert sted islamismen spredde seg, befalte de kvinnene om å dekke seg til, de var lei av religiøse ledere fordi de hadde blokkert lovforslaget som skal sette ekteskapsalderen opp til 17 i Yemen. De var lei av moralpolitiet i Iran, skjønnlemlestelsene i Somalia, og de var lei av gatetrakasseringen i Egypt og Lei av æresdrapene i Pakistan.

Men da husket jeg en dokumentar om kvinnebevegelse i 60-tallet i USA, der andre kvinner så på kvinnene som demonstrerte med avsky. De mente selv at de hadde det bra, at en kvinne hadde det bra hjemme med mann og barn, og de æreskodene som gjaldt var bra for en kvinnes moral.

Det er her problemene til muslimske kvinner kommer inn. For altfor mange muslimske kvinner er patriarkatet deres religion. Ved å gjøre opprør mot patriarkatet, opplever de å ha gjort opprør mot deres egen religion og Gud. Det er stygt å si det, men patriarkatet er nå i størstedelen av verden så institusjonalisert i Islam, at man ikke lett klarer å skille det ene fra det andre.

Mange mener at islam var en banebrytende religion for kvinner da den først kom. Midtøsten var senter for erotisk litteratur. Men ikke nå lenger. Eksempelvis opplever mange muslimske kvinner at ved å gjøre opprør mot tildekking av kvinnekroppen og kreve kontroll over ens kropp og seksualitet, gjør de opprør mot islam og blir vestlige.

Mens muslimske kvinner i vesten kjemper for retten å bære hijab, kjemper andre muslimske kvinner på andre steder i kloden mot hijab og blir arrestert og utsatt for fordømmelse og voldelige represalier fra moralpolitiet i Iran så vel som Saudi. Hijaben blir favorisert av fedre, mødre, og brødre og samfunnet.

Alt fordi det er allmenn viten at å dekke seg til er skrevet i islam. Pussig nok er hijab ikke engang påbud i Islam etter uttalelse av verdens største muslimske Sunni Universitet Al Azhar. Men nei, muslimske kvinner gir seg ikke, og nå har mange av dem stått fremme i media i Norge og argumenterer for å dekke hodene til barna sine, også. Snakk om å gå baklengs i fremtiden.

Når kvinner i Jemen kjemper for å sette opp alderen for ekteskapsinngåelse, blir de blokkert av religiøse ledere med påstand om at profeten selv giftet seg med et barn. Når muslimske kvinner kjemper for at kvinner ikke skal bli slått i Afghanistan, kommer motargumenter med vers fra koranen om at en kvinne bør slås.

I et møte om muslimske feminister, sier Lena Larsen at muslimsk feminisme kommer fra revolusjonen i Iran. Tenk på det, iranske kvinner sitter under jerngrepet av et religiøst diktatur og skal prøve å finne feministmanifest bl. religiøse tekster og koranen, fordi det ikke finnes noen annen utvei.

Vi andre må sitte og se hva de kommer opp med. Om dette ikke er trist, jeg vet ikke hva det er. I kampen mot omskjæring, skriver en somalisk mann at Profeten ikke omskjærte døtrene sine. Andre sier han gjorde det. Det er det som er problemet. Hva med å bruke fornuften?

Med andre ord må vi lette med lys og lykte i tekst og forskrift fra 1400 år tilbake for å finne veien for oss kvinner i dag. Det er ikke noe under at vi rett og slett ikke kommer videre. Når det gjelder seksualitet til muslimske kvinner, velter vi oss fremdeles i ære og æreskoder.

Fordi disse begrepene er «inngravert» i religionen, på samme måte som ærbarhet, jomfrudom er. Dersom du gjør opprør mot dem, har du gjort opprør mot islam. I mitt land, Iran, har nå en ny bølge av seksuelle forhold mellom menn og kvinner blomstret. Alle har sex, men sexen er mer skitten for jomfrujenter enn oss øvrige. Disse finner på andre måter å ha sex på. Fordi ære ligger i å være jomfru i Den islamske republikken.

Det er på tide for muslimske kvinner å innse at de selv er blitt en stor del av problemet. Det er ikke lenger bare menn vi kjemper imot, men også andre muslimske kvinner. Å lete etter svar i religiøse tekster fra 1400 år siden for vår tids kvinnekamp er et feilgrep! Ved å glemme fornuften og pragmatisme har vi sviktet våre egne. Så lenge vi selv omfavner patriarkatet i navn av religion, kommer vi ingen vei!

Imamer fra steinalderen

Den danske dokumentaren «Moskeer bak sløret» har skapt rabalder i Danmark, da en kjent imam fra Århus har sagt at utroskap skal straffes med steining og pisking. I de skjulte opptakene forteller den kjente Århus-imamen, Abu Bilal, muslimske kvinner og barn om sharialovene som gjelder for utroskap.
 
-Hvis en ekteskapsbryter, enten mann eller kvinne, begår hor, så er deres blod halal, og de skal drepes ved steining. Hvis hun er jomfru, så er straffen piskeslag, sier Bilal på opptakene.
 
I dag skriver NTB om enda en hårreisende påstand fra samme dokumentar, da en dansk journalist med et skjult kamera går til imamene og sier at hun har problemer i ekteskapet.
 
- Du har plikt til å lytte og adlyde din mann. Ektesengen er ett av de stedende som faller inn under pliktene til å lytte og adlyde, forklarer en av imamene, ifølge kanalen. En annen sier at den kvinne som avviser sin mann i sengen, er «syndig og gjenstridig».
 
Journalisten har i sine samtaler sagt at mannen hennes slår henne dersom hun ikke vil ha sex, og at han ønsker å ta seg en kone til.
 
-Det kan han godt, så lenge han kan forsørge dere begge. Da er det tillatt, er svaret hun får. Programmet viser også hvordan en annen imam belærer sine tilhørere om de strenge straffene, inkludert steining, Koranen foreskriver ved utroskap.
 
Første del av dokumentaren ble vist på TV tirsdag. Dagen etter innkalte imamen i Islamisk Kulturcenter i København landets øvrige imamer til et hastemøte. Politiet undersøker nå saken.
 
Dette er ikke noe nytt under himmelen. Vi har vår egen historie med Kadra Yousuf som infiltrerte en moske i Oslo, og spurte en imam om omskjæring.
 
Dessverre har vi hørt om slike tilfeller så mange ganger at vi, skremmende nok, ikke blir sjokkert lenger. Faktumet er at konservativ islam ikke er en menneskerettighetsbasert lærde, det er regler og lover fra 1400 år siden. Regler som skal bli forkynt av diverse imamer i diverse moskeer i moderne tid. Vi har aldri hatt en reform innen islam som skal lære disse imamene å lære bort religion som er forsonlig med menneskerettigheter og kvinnerettigheter.  Konservativ islam har aldri akseptert homofile og lesbiske rettigheter og heller kvinnerettigheter. Det er et stort problem.
 
Disse bokstavtro imamene vet ikke om noe annet islam enn det de lærer bort.  Dette er konservativ islam på godt og vondt. Og det er derfor vi går rundt og rundt i sirkel og stadig vekk våkner til slike nyheter.
 
Det er på tide at myndighetene en gang for alle ber disse imamene forkynne en lære som samsvarer med et moderne, sivilisert samfunn. Disse steinalderlovene og reglene har ingen plass i et sivilisert samfunn. Dersom imamene ikke vil høre, bør moskeer som sprer slike hatbudskap stenges.
 
Reformen vi alle snakker om og venter på bør komme nå fra disse imamene på oppfordring fra myndighetene. I ikke-demokratisk land har imamene et slags mektig mafianettverk der reform aldri kan kreves. Men i demokratiske land, har myndighetene en slik makt. De gir statlig støtte. Dersom vi skal beholde religionsfriheten og beskytte den, kan vi ikke la disse imamene lære om drap og steining i våre moskeer i Europa.
 
Mens mange muslimer har brutt med moskeen og finner spirituell og religiøs veiledning andre steder på grunn av hatbudskapet til disse imamene, er det fremdeles mange som går til dem og blir hjernevasket. Tiden for reform er inne.

Disse bortkomne guttene er en skam


 

Jeg gremmes hver gang disse Profetens Ummah-guttene dukker opp i media. Da vet jeg at livet for innvandrere, og særlig muslimer, blir hakket vanskeligere. 

Før kalte de seg for Profetens Ummah, nå er de blitt Allahs soldater og skal patruljere gatene i Oslo, med IS-flagg på ryggen. Deres lange skjegg, lange kjortel og hatbudskap er like skremmende som Odins soldaters hettegensere, godt trukket over ansiktet og ryggen smykket med nasjonalistisk vikingjuggel og norske flagg

 
Deres siste utspill om å patruljere i gatene er like skremmende som Odins soldaters marsj i Stavanger. Begge to er like ille og gir kaos og lovløshet i en vel-fungerende rettsstat.  
 
 Jeg tror ikke Allah trenger slike soldater for å beskytte ham.  Om noe, trenger disse guttene å bli beskyttet mot seg selv. Allah trenger beskyttelse fra disse guttene av noen fornuftige, kjærlige mennesker.
 
ISIS dreper folk i Midtøsten, brutaliserer sivilbefolkningen, torturerer dem, og lemlester dem. De fleste av dem som blir brutalisert er muslimer selv. Det er på tide at noen sier ifra til disse bortkomne guttene at de er en skam for menneskeheten og for muslimer.
 
Og til talsmenn for Odins soldater, som mener unge jenter vil bli redde for Allahs soldater: Ikke bare unge jenter blir redde av dem, men også unge menn, vanlige borgere, eldre damer og folk på tur med hundene sine blir redde for Allahs soldater OG av dere.
 
Vær så snill og få dere et liv. Det eneste vern vi trenger i våre byer er fra vårt kjære politi og ikke-ekstreme mennesker som Natteravnene.

 

Lei av å høre om å dekke seg til

 

Er det bare jeg som synes vestlige feminister og feminister med muslimsk bakgrunn går i to forskjellige retninger? To helt motsatte retninger.

Vestlige feminister er drittlei av nakne kropper, rumper og pupper. It's raining pupp her i vesten, for å si det sånn.  Jeg, og mange som meg, som kommer fra muslimsk kultur, er drittlei av å bli fortalt at vi må dekke oss til for å få respekt. Dersom vi ikke gjør det, er vi horer.


Her forleden diskuterte jeg kvinnefrigjøring febrilsk sammen med en iransk venninne, da hun sa til meg: «Ja, men hvorfor vil du gjøre andre jenter til horer?»

Ehm, som om jeg er en hore fordi jeg har frigjort meg fra alle disse kulturelle og religiøse båndene. Og for å være helt ærlig, for the record, det tok meg 35 år å egentlig kunne gå ut og date menn. Selv nå som jeg er en godt voksen kvinne, har jeg mine komplekser og samvittighetskvaler med det. Så noen hore er jeg ikke blitt. Takk og lov for det. Men vi har en kultur som sier du er enten jomfru eller hore, og ikke noe innimellom.

Når Amina fra Tunisia kom ut i 2013 og skrev «fuck your morals» på hennes nakne hud i desperasjon, snakket hun på vegne av en god del kvinner. Det som er synd er hvordan hennes stemme ble kvalt av anropene om hvor uanstendig og åndssvak hun er.

 Synd at hennes stemme ble begravd under en hel haug av disse hijab- og niqab-damenes protest i Vesten, som sa at de har valgt et stykke stoff på hodene og kroppene sine selv.

 Men ærlig talt altså, har alle kvinnene som bor i muslimsk land valgt tildekking selv eller er det fedrene og brødrene, lokalmiljøene og mødrene, sosialt press, staten, moskeer, og helvetesilden som bestemmer. Jeg etterlyser dem som er lei av å dekke seg til og ikke andre.

Her forleden leste jeg historien om en syrisk jente, engang bosatt i Saudi Arabia som måtte flykte til Tyrkia og derifra til Hellas, og til fots til Tyskland for å søke asyl for å være fri.

 Hun danset arabisk til en gatemusikants rytmer i Tyrkia, iført en kort kjole da hun ankom Tyrkia. Dette var noe hun hadde ønsket å gjøre hele sitt liv sa hun, mange jenter i Saudi Arabia drømmer om det. Til slutt til vestlige feminister: Jeg er drittlei av dere som klager over nakne rumper og lår, muffinmage- og ridebukselår-komplekser og silikonpuppen til Sophie Elise. Dere har VALG. Hva med oss som ikke har det? 

Les også: http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/hyre-i-telemark-vil-vurdere-hijabforbud-i-barneskolen/3423195347.html

Les også: http://mariahoili.blogg.no/1456140340_romper_og_pupper_blir.html

Les også: http://nettavisenblogg.blogg.no/?url=http://hijabbloggen.blogg.no/1456222927_hijabforbud_p_barnesk.html

 

 

 

 

Den store integrerings-bløffen

Ordet integrering er blitt som Pizza Ristorante. Alle liker det, men ingen vet helt hva det er. Ordet er kanskje et av de mest misbrukte ordene i ordboka i nyere tid. 
Et godt eksempel er Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) sitt forslag om at det må stilles krav til at flyktninger har vært i arbeid eller utdanning i minst fire år, samt ha en inntekt på minst 305.000 kroner før familien kan søkes til landet. Dette skal i teorien hjelpe til integrering.
 
Forslaget har vakt reaksjoner, og FNs Høykommissær for flyktninger har vært krystallklar på at forslaget bryter med internasjonale konvensjoner. Ved å gjøre det vanskeligere å gjenforene familier, vil heller ikke kjønnsbalansen blant asylsøkerne bli utjevnet. Enhver person som har vært i kontakt med NAV vet hvor vanskelig det er å få fastjobb. Per dags dato er sjansen for å få strøjobber og deltidsjobber mye større enn å kunne få fast jobb for en med innvandrerbakgrunn.
 
-Skal du integrere en mann i Norge, er det viktigste integreringstiltaket at mannen har familien rundt seg. Jo vanskeligere man gjør det for familien å komme til Norge, jo vanskeligere vil det være å integrere ham. De kommer ikke i gang med livet sitt. Alt som er viktig for andre mennesker er også viktige for flyktninger, sier Geir Lippestad.
 
Nå skjønner jeg at Sylvi Listhaug vil ha strammere flyktningpolitikk for å bevare velferdsstaten, noe som er viktig. Men ved å sette et umulig krav til familieforening og late som hun gjør det for integreringens skyld gjør hun ikke staten en tjeneste. Fordi de færreste av innvandrere kan møte et slikt umulig krav og i lengden ender de opp som syke og deprimerte.
Dette vil trolig koste staten enda mer enn de hadde familiene rundt seg og kunne yte til samfunnet. Det eneste de blir integrert i med et slikt tiltak er nærmeste grønnsaksbutikk, ti-kroners marked, undergrunnsverden, svartarbeid, depresjon og bitterhet.

Nå kan man kalle en spade for en spade og si at man ikke vil at disse menneskene skal flykte til oss. Det er da lurt å slutte å bruke integrering som et slags unnskyldning for å dekke over den bitre sannheten. Eller man kan innse hvor viktig familien er for disse menneskene. Av minst 360 båtflyktninger som har mistet livet på havet i januar var flere barn.

En av grunnene til at mange kvinner og barn flykter, er fordi det er blitt strengere med familiegjenforening i Europa.

Religiøs ekstremisme i London

En dokumentarfilmskaper har fulgt en liten ekstremistgruppe over lang tid i Storbritannia og har filmet reaksjonene blant vanlige muslimer. I den forbindelse ble filmklippet lagt ut på Channel 4 News sin facebook hjemmeside nylig under tittelen: «Muslims Challenge extremist preachers».

 

Se videoen her:
Muslims challenge extremist preachers

These radical Islamist preachers took their extremist message to the streets of London and got shut down again and again by ordinary Muslims.

Posted by Channel 4 News on Tuesday, January 19, 2016

 

Det varmer mitt hjerte å se hvordan vanlige muslimer kjemper mot totalitære og anti-vestlige islamister som preker mot vesten og demokratiet på gatene i London.

 

 

 

 

 

Imamen som ikke vil integreres

 

 

Vi har hørt uhyrlige budskap komme fra diverse imamer som bor utenfor Norge.  En av dem, i Saudi Arabia, mener at kvinner ikke bør kjøre bil fordi de kan bli voldtatt dersom de får motorstopp.  Jeg gremmes hver gang jeg hører dem snakke.

Samtidig føler jeg meg beroliget over at de bor så langt unna meg og Norge med sine umenneskelige syn på kvinner og menn, og deres apartheid-budskap om relasjoner mellom ikke-troende og troende. 

Men sannheten er at de er nærmere oss enn vi tror. Et godt eksempel er imam Abdikadir Mahamed Yussuf i Kristiansand som torsdag uttalte at muslimer ikke bør gratulere noen med dagen, gå i bursdagsselskap, eller si «god jul». Abdikadir Mahamed Yussuf har jobbet ved moskeen siden 2014 - på kontrakt.

Les også : Imam: Muslimske barn bør ikke gå i bursdag

Det er sjokkerende at en imam i Norge kommer med et slikt segregerende syn. Det er enda mer sjokkerende å se at han later som en slik uttalelse kommer direkte fra hans «religion».  Personlig har jeg aldri lest noe vers i Koranen som mener at man ikke bør hilse god jul, heller er det ikke skrevet noe om noens bursdag. Han kan personlig mene det ene eller den andre. Det finnes alltid mennesker med grumsete holdninger mot andre mennesker.

Men når han refererer til slik menneskesyn under «hans religionens budskap» begynner problemet.

Dette er en imam som norske muslimer går til for å få råd i det daglige, en imam som reklamerer for en streng tolkning av islam. Det finnes så mange tolkninger av islam der ute, ISIS for eksempel har en svært ekstrem tolkning av islam, noe imamen selv fordømmer.

Wahabisme som blir praktisert i Saudi Arabia, er en annen streng tolkning der kvinner ikke blir behandlet som mennesker. De trenger tillatelse fra mannlig verge å gå ut av døra og får ikke lov til å kjøre bil. Et land der ikke-troende blir henrettet.  Iran praktiserer en annen streng tolkning av islam der kvinner blir sett på sveklinger og ikke har likeverd med menn, der homofile blir henrettet.

I Norge streber vi for et samfunn bygget på likestilling, likeverd og demokratiske verdier. Vi gjør vårt beste for at alle skal føle tilhørighet til samfunnet og bli integrert. I et slikt samfunn trenger vi imamer som kommer med moderate tolkninger av Islam som allerede finnes der ute, ikke de ekstreme tolkninger som kommer fra samfunn som Saudi Arabia og Iran.

Disse tolkningene som reklamerer for segregering mellom troende og ikke-troende menn og kvinner, homofile og ikke-homofile har ingen plass i et demokratisk samfunn å gjøre.  Denne imamen er dermed ikke min imam og om det var opp til meg ville jeg tatt fra ham stillingen. Jeg er sikker på at han er alltid velkommen til en stilling i Saudi Arabia med slike tolkninger.

 

Sterris merkelige forsvar av årets Osloborger!

Som om sirkuset rundt årets Oslo borger, den kontroversielle Mohsen Raja var ikke nok, skriver Dagbladets Aksel Braanen Sterri at Aftenposten bør beklage seg overfor Mohsen Raja. " De har dratt ned en ung mann i søla ", skriver Braanen Sterri og legger til at folk vil ikke gi seg før de ser blod.

Det er høyst beklagelig at en sentral person fra venstresida ser på folkes krav om rettferdighet og deres engasjement for homofiles rettigheter som noe vulgært, som at «de vil ikke gi seg før de ser blod».

Mohsen Raja har gjort mye for å hjelpe flyktninger, det er ingen som fornekter hans engasjement. Samtidig virker han, basert på egne uttalelser fra Facebook som en homofob som skriver "homofile bør straffes i Islam, ferdig snakka" og en kvinnehater og mobber som har tidligere trakassert minoritetskvinner som Shabana Rehman grovt på gruppen «urett avsløres på Facebook og over en god periode. Han har klare konspirasjonsteoretiske trekk når han skriver på hans Facebook profil at 9/11 er en inside jobb.

Straff for homofile i en god del islamsk land, mitt land Iran inkludert, er henrettelse i tilfelle Braanen Sterri ikke har fått det med seg. Det er en grov bagatellisering. Raja er også blitt kritisert av en del frivillige kvinner som jobber for «Refugees welcome to Norway» for hans ufine still og dårlige holdninger. Hans stil har ikke vært noe positiv for kvinnene og heller ikke for flyktninger.  Dette er kommet frem i en artikkel fra Oslo by.

Les også: Jeg har en fortid som jeg ikke er stolt av

Det er ikke Aftenposten som bør unnskylde seg for Rajas stil men Raja selv. Det er han som har disse holdningene, ikke Aftenposten og det er ikke vi andre som har skylda som mener pris til ham er høyst urettferdig og aksepterer ikke et slikt ansikt for Oslo.

Mohsen Raja har selv dratt seg ned i søla med sine dårlige holdninger og dersom det ikke var for folk som advarte oss, vi ville vært der nede i søla sammen med ham. Kanskje i Braanens verden er de som har dårlige holdninger til kvinner, homofile, og de som er for konspirasjonsteorier bør unnskyldes fordi andre har oppdaget dem. I så fall beklager jeg for at jeg har oppdaget dårlige holdninger hos Braanen. Jeg håper på tilgivelse.

Les også: Mohsen Raja fortjener en unnskyldning

enkelte muslimer trenger en reform.

Islamic design.
Licensed from: szefei / yayimages.com


 

Apropos årets Oslo borger, Mohsen Raja sitt hat mot homofile. Min troende far spøkte for 40 år siden med at en dag dukker profeten Mohamad opp på jorda og ser at hans tilhengere sier, profeten gjorde ditt og profeten gjorde datt. Han spør i forferdelse, hvilken profet? Dette var 40 år siden.


Nå er det blitt enda verre.

Alt vi muslimer ikke liker eller hater, henviser vi til islam. Han homofile på hjørnet liker vi ikke, fordi islam har sagt det. Jødene er årsaken til all elendighet og styrer verden. Kvinneforakten og patriarkatet har vi nesten institusjonalisert i islam. Mashallah! Hva med de som ikke tror? Vi mener at de bør drepes. Det at onkelen til profeten Abu Taleb ikke tok til seg islam hele livet, snakker ingen om.

Greia er slik, for 1400 år siden kom islam med revolusjonerende nye tanker. Da fattige ble undertrykt, snakket islam om rettferdighet. Da kvinnene ikke ble respektert, snakket islam om deres plass i samfunnet. Da dyrene ble behandlet dårlig, snakket islam om å være snill mot dyrene. Da slaveri herjet, frigjorde profeten den svarte slaven Bilal og gjorde ham til hans høyre hånd. Islam dreide seg om å gjøre gode gjerninger, være rettferdig, å gi fattige noe av det man tjente og å ta seg av foreldreløse barn.

1400 år etter er de fleste opptatt av hvordan vi skal hate og hvordan vi skal henvise vårt hat til islam. En del er mer opptatt av å ikke ta på en kvinne når de hilser, enn å vite om den kvinnelige muslimske generalen Aishe. Det er nesten blitt slikt at man gremmes over å kalle seg muslim av frykt for å bli assosiert med andre muslimers grums. Mange mener at islam trenger reform, det jeg mener er at det er muslimer som trenger en ordentlig reform. Han, Mohsen Raja for eksempel, kan begynne med seg selv.

Til dere kvinner og menn som sprer ........

Dancing Girl High Kick
Licensed from: CD123 / yayimages.com









Til dere militante veske-kvinne-spredere med veskene deres ved siden på setet og til dere menn som sprer dere overalt, vær så snill og slutt med det!

Nå er det tid for å ta hensyn til oss andre på T-bane, busser og andre offentlige transportmidler. Vi er dritt lei av deres uvaner, enten det gjelder vesker eller bein. Dere finnes overalt og terroriserer andre med å breie dere. Dere menn som sprer beina som om dere sitter hjemme i sofaen eller foran X-boksen, noen ganger smiler dere anelsesløst til oss ved siden av som om dere tror dere er sjarmerende i deres egne små spre-verdener.

Vi sitter ved siden av dere, vi er ubekvemme, men av respekt sier vi ingen ting. Dere har okkupert vår plass med beina deres som et V-tegn. Dere aner ikke hvor mye ubehag og irritasjon de beine legger på oss medpassasjerer, vi som MÅ sitte ved siden av dere. Vi blir skvist av dere på en plass som rettelig er vår. Sammenkrøllet og med ubehag reiser vi til våre destinasjoner når dere tråkker på oss gjennom reisen.

Nå har jeg hørt en del unnskyldninger fra menn som mener gutter og menn ikke er fysiologisk i stand til å sitte riktig. Dette er en myte, jeg kjenner til mange gentlemenn som sitter pent uten å spre seg i alle retninger. Som den berømte Skuespilleren Helen Mirren sa til Jimmy Fallon i «The Tonight Show» for en stund siden. «Man spreading» har alltid eksistert, bare i det siste har vi protestert imot det.

Det har vært en kampanje mot «man spreading» i USA, London og Istanbul. No #«manspreading». Kanskje vi trenger noe lignende i Norge.

For å ha en viss balanse, vi er også dritt lei av kvinne-spredere. Dere som setter veskene ved siden av dere på kollektivt transportmiddel, som om veska er et menneske. Dere vet at det ikke er nok seteplass på bussen men likevel sitter dere med veskene ved siden av og surfer på mobilen. En eldre dame må tigge og be dere om å sette veska ned, ikke sier dere unnskyld eller beklager, dere blir faktisk fornærmet!

Spre veskene dine hjemme, der dere har privat plass, behandle dine vesker som de er mennesker når dere er hjemme, dere kan mate dem og vaske dem i deres private rom. Men ikke på offentlig transportmiddel. Tusen Takk og god jul!

Hijab - et kontroversielt uttrykk


Bilde fra Iran-1986


Det herjer mye forvirring og misforståelse rundt begrepet hijab. Det er på tide å lære å skille mellom ordet tildekking og ordet hijab. Fordi ordet hijab betyr mer enn bare tildekking. Tildekking av kvinner kan kalles for skaut eller skjerf men ikke hijab. For hijab gir tildekkingen til kvinner en mer politisk retning.

De to er to forskjellige uttrykk som dessverre ut fra uvitenhet brukes om hverandre. Det er ingen tvil om at tildekking av kvinner fantes både pre-islam og etter islam. I hvilken grad tildekking av kvinner er religiøst betinget eller kulturelt betinget er imidlertid åpent for diskusjon. En ting må være klart. Tildekking av kvinner fantes fra den tida islam ikke eksisterte og fortsatte etter islam kom. Men denne tildekkingen ble ikke kalt for hijab og har aldri eksistert i akkurat samme format som vi ser i dag før islamisme fikk fotfeste i Iran ved den islamske revolusjonen av 79. Islamisme er en politisk bevegelse.

Uttrykket hijab i historiske islamske tekster betyr beskjedenhet. Og beskjedenhet for kvinner begrenser seg ikke til å tildekke hud og hår, men går mest på oppførselen til kvinner. I koranen I sure 24 vers 31 står det: «Dra sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd» og i sure 33 vers 59 står det at kvinner skal «svøpe kappen om seg». Dette utsaget er misbrukt til det uendelige fra mørkemenn for å få kontroll over kvinners kropp i århundrer og i det siste gjennom islamister. Vi må lære at et hvert vers i Koranen har en historisk sammenheng og kan ikke tas ut av den historiske sammenhengen.

For å oppklare dette verset kom Al- Azhar, det største Sunni-islamske universitetet i 2012 med erklæring om at dette vers går direkte til en vane kvinnene før islam hadde i den arabiske halvøya. Kvinnene samlet seg foran krigere og viste sine bare bryster til menn på vei til krig for å opphisse og oppmuntre dem.  Al-Azhar har i samme år erklært at hijaben er ikke påbud i Islam. Denne erklæringen fikk ikke mye omtale i media i turbulente tider etter den arabiske våren og Syrias borgerkrig.  Det vakte et par diskusjoner spesielt hos imamer som ikke vil gi fra seg makten og kontrollen til muslimske kvinners kropp.

Dessverre er muslimske kvinner ikke noe bedre når det gjelder kunnskap om tildekking. Da den islamske revolusjonen kom i Iran, så uttrykket hijab for første gang dagens lys i den betydning at det ble brukt for streng tildekking av kvinners kropp, fra topp til tå. Fenomenet ble samtidig lansert som et slags budskap om dyd og sømmelighet som gikk hånd i hånd med segregering av to kjønn og for å verdsette jomfrudommen. 

Dette fenomenet har ikke så mange referanser i islamsk historie ved samme navn. Jeg var i Iran da fenomenet hijab ble satt i gang med tvang. Kvinner ble oppfordret til å dekke ALT hår, hals, bryst med spesialdesignet hodeplagg. Vi ble tvunget til å dekke kroppen med posete kåper og dekke beina med bukse, selv strømpebukse var ikke tillatt. Selv anklene og håndleddene til kvinner måtte dekkes til. Selv sandaler var forbudt. Samme regler gjelder fremdeles i Iran, mer eller mindre. Iran er eneste land i verden med obligatorisk tildekking lov etter den islamske revolusjonen av 79. Myndigheter kalte dette fenomenet for hijab. Fenomenet ble deretter eksportert til Europa og spredte seg derifra til Midtøsten før det gikk videre til Sørasia.

Dette betyr absolutt ikke at muslimske kvinner før den islamske revolusjonen av Iran ikke dekket seg til på en eller annen måte. Men måten de dekket seg til var noe helt annet enn et samlet begrep som i hijab. En del kvinner dekket seg til med Chador i Iran og en del kvinner dekket seg ikke til i det hele tatt. I andre muslimske land hadde enhver tildekking et spesielt lokalt navn. I Pakistan brukte kvinner fargerike sjal der en del av håret viste seg ut, i arabiske gulflandene brukte de Niqab eller Abaya, der hendene kunne være synlige.

Før den islamske revolusjonen brukte en del tradisjonelle kvinner chador i Iran. Det er en stor svart kåpe som dekker hodet og rekker en til anklene. Men selv kvinnene som brukte chador, brukte strømpebukser og viste beina, noen av dem var ikke så nøye med å vise hårtuster ut av chadoren og ofte kunne du se hva de skjulte seg bak chadoren da de skulle ta hendene ut som en slags telt. Chador betyr "telt" på persisk.  Det var ved den islamske revolusjonen og hijab-hysteriet at ethvert kvinnes hårstrå og enhver centimeter med bar hud betydde usømmelighet, og presiserte at du ikke er muslimsk.

Islamisme var og er et svært anti-vestlig fenomen og tildekking av kvinner ligger svært sentralt i islamisme. Dette har historisk sammenheng med «av-sløring» av muslimske kvinner etter vestlig innflytelse i Midtøsten og Nordafrika. Etter oppløsning av det osmanske rike i enden av første verdenskrig, ble mange muslimske land dannet av seierherrene England og Frankrike. I mange av disse landene foregikk vestliggjøring av muslimske kvinner.  Dette innebar at kvinnene måtte slutte å dekke seg til, ofte av eget valg og noen ganger uten eget valg. Islamisme med sin utopiske, feilslåtte drøm om å gå tilbake i tid har gått sterkt inn for tildekking av kvinner igjen. Dette gjøres med makt og pisk og fengsel i Iran. Mange millioner iranske kvinner blir tvunget hver dag å dekke seg til i offentlighet. Moralpolitiet akkompagnert med væpnede menn herjer gatene og store plasser fra tid til tid. Iranske kvinner har kommet til sosiale medier med et desperat rop om hjelp under kampanje «My stealthy freedom» der de trosser myndigheter og poster sine bilder uten hijab.  

Som iransk kvinne med muslimsk bakgrunn blir jeg provosert når jenter med hijab i Norge kommer frem og kaller hijab for vakkert. Det er mulig tildekkingen representerer noe vakkert i deres øynene, men plagget har en historie som er alt annet enn vakker. Dette er et plagg som er symbolet på tvang i Iran. Det samme gjelder for mange andre muslimske land, der staten ikke regulerer hijab. Men kvinnene bruker hijab for å slippe unna seksuell trakassering. En del bruker hijab bare på grunn av sosialt press. Amira er et godt eksempel, en egyptisk jente som skjøt seg til døden i Egypt i 2013 fordi hun ikke ville bære hijab som faren skulle tvinge på henne. 

Det er på tide at vi tilegner oss kunnskap om hvor dette plagget kommer fra, og presiserer mer om hva dette plagget skal hete. Dersom muslimske jenter mener sterkt at de vil dekke seg til av fri vilje her i vesten, da har de for all del lov til å gjøre det. Det må respekteres. Men vi andre som også har sett en annen side ved fenomenet hijab og vet historien bak dette plagget ikke kan forventes å ties i hjel.  Jeg, som mange andre, kan i hvert fall kreve at plagget skal kalles ved sitt riktige navn, skaut, hodetørkle, hodeplagg, slikt vi kalte den før, for å ikke gi feil inntrykk.

Jeg hadde lenge mine tvil om å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke skrive et slikt innlegg i Iran, jeg blir arrestert, fengslet og torturert for å skrive det. I Norge er det i midlertid ikke mulig å få budskapet ut av frykt for absurde rasistiske reaksjoner fra folk som mener enhver tildekket kvinne er en islamistisk soldat. Men jeg har bestemt meg allikevel å komme ut med budskapet og invitere til dialog. Muslimske kvinner bør ta et oppgjør med fenomenet hijab når ingen i Koranen har bedt dem å gå med det, spesielt i vår tid der islamisme er på fremmarsj. Videre etterlyser jeg kunnskap innen islam. Seksualitet, sensualitet og kropp har engang hatt en spesiell plass i Islam. Vi trenger å gå videre til viktigere verdier innen islam enn å begrense oss til hårtuster og tildekkende kåper bare for å få respekt og ros fra mørkemenn ute etter makt.

Innvandrer-forbannelse

Jeg vet ikke om vestlige helt skjønner hvor mye press det er på skuldrene våre som innvandrere og innvandrerbarn. Jeg vet ikke om de vet at uttrykkene individualisme og individers frihet er helt meningsløse for oss.

For når du ser på oss, ser du ikke et menneske men en hel familie på ryggen vår. Vi er ikke et individ men en familie-enhet. Våre familiemedlemmer er så nære oss at de er en forlengelse av oss selv. Vi tar hensyn til alle familiemedlemmer når våre bestemmelser tas. Vi må tåle mye emosjonell utpressing bare for å eksistere.

Historiene våre lyder ofte slikt: "Å kjære deg, pappa har ofret alt og tatt deg hit. Å kjære deg, mamma har ofret tanter, og morfar og mormors helse og smykkene sine for å komme hit, det er best du gifter deg med denne snille mannen, eller denne snille kvinnen for den saks skyld. Du er fri til å ikke gjøre det, men da får pappa hjerteinfarkt og mamma kan bli overkjørt av en truck uten å ha sett ditt bryllup, og da må du ha dette lasset på samvittigheten din hele livet. Tenk på det".

Jeg har en søt hijabi-dame i tankene når jeg skriver dette, en hijabi-dame jeg engang kjente. Hun var i en slik situasjon, og det er ikke slik at de fleste av oss opplever vold i familien. Nei! Vi er bare så jævla emosjonelt skyldige i et eller annet. Vi blir bare så elsket i hjel av familiene våre, og hele familiens drøm må bli vår. Hva skulle samfunnet gjort dersom alle visste om problemene våre, dersom hijabi-damen skulle bryte løs med familien sin for eksempel, og skille seg fra en familiekjærlighet som konsumerte henne.

Samfunnet er mer opptatt av hijaben hennes enn hennes utfordringer hjemme. Hvorfor har hun hijab egentlig, spør de fleste. Hvor skal hun gå for å finne kjærlighet som kan fylle opp det enorme krateret av ikke-kjærlighet når hun forlater sin familie? Skal hun finne den på nettet på overfladiske Sukker, Tinder eller Match? Eller hos alle disse mennene som har en drøm om å ligge med en søt hijabi-dame for spenning og erfaring? Å ligge med en hijabi-dame må være en av våre århundrets fetisjer.

Familien hadde funnet en mann som elsket henne og ville ha henne gjennom godt og vondt, for all evighet, og da sa hun til familien: «Tja, jeg må tenke litt, for jeg har ingen følelser for mannen». Hun hadde tenkt å gå ut med sin historie. Men hva hadde det å si dersom hun gikk ut med historien? De som er innvandrermotstandere mener at problemene hennes nettopp er årsaken til at de sier "nei kjære deg, det er best at du blir der du kommer fra, hvor enn det er".

De snille innvandrervennlige hadde kommet til å rose henne og gitt henne en blomsterbukett fordi hun hadde stått frem. Fordi hun var modig. Men når kvelden hadde kommet, ville hun sittet alene i leiligheten sin og stirret på blomsterbuketten hun hadde fått og savnet familien sin så inderlig. Hun hadde savnet den altoppslukende, ødeleggende kjærligheten.

Dagen etter var hun tilbake hjemme, takket ja til bryllupet og giftet seg.