hits

mai 2016

Seksuell reform i Islam

Woman covered with black veil
Licensed from: shamtor / yayimages.com  (Iransk Chador)

Forrige søndag var jeg for første gang invitert til en barnedåp. Jeg ble rimelig fascinert over både innholdet og atmosfæren i Skøyen kirke (og ja, jeg går overalt hvor jeg kan finne Gud, enten det er en moské, kirke eller et tempel, jeg er et søkende menneske).
 
Pyntede menn og kvinner satt ved siden av hverandre, sivilisert og ordentlig, og de sang om fred og rettferdighet. Presten var en karismatisk ung dame, en teolog som også fortalte litt om kristendommens historie. Blant annet om hvordan Bibelen er nedskrevet fra 66 bøker til én bok.

Jeg skal være ærlig og innrømme at jeg misunte dem det hele. Dette er et savn i Islam. Hvorfor skulle ikke vi ha en moské der menn og kvinner side om side kan be sammen med barna, der presten ikke sitter høyt oppe i en prekestol og snakker ovenfra og ned om politikk, men om fred, forsoning og kjærlighet. Et sted der alle kan be for menneskeheten.

Jeg husker sist en kvinnelig muslimsk reformist avholdt en blandet bønn i L.A. Det muslimske samfunn verden over var krenket fordi kvinnerumpa ikke må heises opp i samme rom eller på samme rad som menn. Menn kan få lyst og ereksjon av det.

Jeg er rimelig lei av denne sexfikseringen. Av å betrakte menn som laverestående vesener som ikke kan kontrollere sine lyster. Av at kvinner skal pakkes inn, adskilles og skjules for de mannlige neandertalerne som "diamanter" og "candier".

Jeg er lei av den konservative narrative at den muslimske mannen strekker hendene etter den muslimske kvinnens «pryd» hver gang hun viser noe av sin hud, som i en Benny Hill-parodi.

I dette perspektivet er ikke islam en fredens religion, men en seksualitetens religion. Ingen annen religion er så besatt av menns seksualitet og kvinnekroppen.

Den danske, muslimske Sherin Khankan tar til orde for en moské der kvinnelige imamer leder bønnen. Jeg heier på henne.
Det er tid for forandring. Vi bor ikke i ørkenen på 1400-tallet lenger.

Den tause iraneren





 
 
Triste ting skjer ikke bare på fjernsynet. Også i vårt flotte samfunn ser vi triste skjebner, de er så nær oss at nærsynet forhindrer oss i å se dem.
En av dem er den unge narko-mannen med uthulede øyne og ødelagt ansikt som ber om en tier på Jernbanetorget. En annen er sigøynertiggeren som sitter med bøyd hode foran Oslo City og trolig vil ende opp med oppsvulmet hjerne. Og sist, men og ikke minst Hooshang Parsayi.

Nede ved Stortinget sitter en politisk flyktning fra Iran med sammensydde lepper. Han har sultestreiket i 38 dager og blir kun ernært med sukker, vann og salt. Han vil dø dersom ingen griper inn. Hans livshistorie står klistret til DNB Nor-veggen på et par ark papir:

«Jeg Hooshang Parsayi er dømt til et meningsløst liv i Norge, et borger uten rettigheter etter Paragraf 74 av utlendingsloven. Jeg har ikke personnummer og derfor kan jeg ikke få jobb, jeg har ikke krav til livsopphold, jeg kan ikke leie og heller få Passport. Jeg kan ikke lov å delta i norsk opplæring. Siden jeg, ved retur til Iran, risikerer død, har jeg bare fått opphold.»

Han sitter på fortauet taus som en statue. Leppene er sydd sammen. Bak ham stikker et gammelt iransk flagg diskret opp. Jeg kunne ikke la være å stoppe første gang jeg så ham. Hans historie er for håpløs til at den kan overses.

Jeg vet ikke hvem jeg skriver dette til, ikke til dem som vil ha sånne som ham og meg ut, kanskje til en politiker, en ansvarlig i UDI, et menneske med hjerte, samvittighet og vilje til å gjenåpne saken hans og gi ham en ny sjanse. Han ønsker å bidra til samfunnet, han vil jobbe, studere, leie et rom, ha et privatliv.
Etter at en papirløs etiopisk flyktning døde for et par måneder siden, deltok jeg i en minnestund foran Stortinget.
 
Yemane Teferi hadde vært asylsøker i 25 år, han hadde bodd i asylmottak og delt rom med andre. Han hadde ikke penger, han kunne ikke jobbe, stifte familie. Om dagen gikk han turer i timevis og samlet flasker.
 
Det var en kald og trist aften. I Stortingssalen sto lysene på, bak vinduene kunne vi se de folkevalgte. Det så ikke ut til at de så oss. De hadde heller ikke sett Yemane.

Det regnet, kanskje det snedde. Jeg sto utenfor og tenkte at hvis bare en av dem med hjertet på rett plass hadde grepet inn, kunne Yemane fremdeles vært i live. Jeg ber deg som leser dette om å gripe inn, du ser ham sitte ved Stortinget. Ikke la Hooshang sovne stille inn. Han er ingen forbryter, han flyktet fra et ubeskrivelig grusomt diktatur. En politisk flyktning som ikke har fått rettferdighet. Vær så snill og gi ham en sjanse. Han er en borger uten rettigheter.

Esbatis hersketeknikk

Historien begynte med NRKs reportasje om lovløse tilstander i svenske forsteder, der NRK reporteren Anders Magnus og kameramannen ble jaget ut av sinte maskerte ungdommer. Ifølge svensk politi er over 50 bydeler i Sverige blinket ut som spesielt utsatte områder, hvor kriminelle nettverk har mye makt, og hvor lovløsheten råder. NRK var med da politiet ble angrepet.


Den svenske politikeren, Ali Esbati kalte NRK reportasjen for rasistisk, og kom med uttalelser som at «unge bøller gjør det som er ventet av dem». Dette er en hårreisende uttalelse. Når karikaturtegneren Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som en apekatt der han sier ordene: «dere er rasister, dere er rasister» som et politisk satirisk svar til Esbati, blir han og de som har delt karikaturen på FB beskyldt for rasisme igjen, denne gangen av SV-politikeren Snorre Valen i et innlegg i VG.


Snorre Valen har rett. Det er dehumaniserende å tegne en Utøya-overlevende med minoritetsbakgrunn som apekatt. Men det er like dehumaniserende av Esbati å kalle mot-debattanter med anstendig kritikk for rasister hver eneste gang. Man må ikke glemme at Thomas Knarvik ikke sto opp en dag og bestemte seg for å tegne Esbai som en apekatt.  Men Knarvik satire er et svar på rasismeanklagene Esbati er vant til å drysse rundt seg. Esbati pleier å redusere samfunnsproblemer og sosiologi til rasismespørsmål og moralisme og bølle rundt andre ved å kalle dem for rasister. Det er et problem.

 

Nalin Pekgul, en av Sveriges mest kjente innvandrere og forkjemper for kvinners rettigheter, bor i bydelen Tensta i Stockholm, et område hvor svensk politi innrømmer at de er i ferd med å miste kontrollen. Hun mener at bydelen forandrer seg etter lunsj og blir et sted hvor selv ikke parkeringsvaktene tør å gi bøter, og hvor kvinner risikerer å bli trakassert og spyttet på.
Pekgul mener kvinnenes situasjon i dagens Tensta er verre enn i Kurdistan for 50 år siden.
Den friheten mine tanter hadde i Kurdistan på 60- og 70-tallet, har ikke jeg i Tensta i Sverige i 2016. De kunne kle seg som de ville, mens her går nå moralens voktere rundt i bydelen og spytter på dem som går i korte skjørt, forteller Pekgul.


For meg som en kvinne med minoritetsbakgrunn dreier spørsmålet om et alvorlig samfunnsproblem der mange andre lovlydige innvandrerfamilier er ofre. Som et eksempel sier kafe-eieren med innvandrerbakgrunn der NRK skulle hatt et intervjue med Tino Sanandaji, at han selv hadde ingen problem med reportasjen. Men det er disse lovløse ungdommer som lager problemer.  Ali Esbati og hans tilhengere bør gjøre noe med deres debatt teknikk. Å feie problemer under teppe og kalle enhver anstendig kritikk for rasisme, er ikke å gjøre innvandrerfamiliene i disse forstedene noen tjeneste. De alvorlige samfunnsproblemene rundt svenske drabantbyer trenger oppmerksomhet og et politisk tiltak, ikke dehumaniserende retorikk verken fra Esbati eller Knarvik.