hits

mai 2016

Seksuell reform i Islam

Woman covered with black veil
Licensed from: shamtor / yayimages.com  (Iransk Chador)

Forrige sndag var jeg for frste gang invitert til en barnedp. Jeg ble rimelig fascinert over bde innholdet og atmosfren i Skyen kirke (og ja, jeg gr overalt hvor jeg kan finne Gud, enten det er en mosk, kirke eller et tempel, jeg er et skende menneske).
 
Pyntede menn og kvinner satt ved siden av hverandre, sivilisert og ordentlig, og de sang om fred og rettferdighet. Presten var en karismatisk ung dame, en teolog som ogs fortalte litt om kristendommens historie. Blant annet om hvordan Bibelen er nedskrevet fra 66 bker til n bok.

Jeg skal vre rlig og innrmme at jeg misunte dem det hele. Dette er et savn i Islam. Hvorfor skulle ikke vi ha en mosk der menn og kvinner side om side kan be sammen med barna, der presten ikke sitter hyt oppe i en prekestol og snakker ovenfra og ned om politikk, men om fred, forsoning og kjrlighet. Et sted der alle kan be for menneskeheten.

Jeg husker sist en kvinnelig muslimsk reformist avholdt en blandet bnn i L.A. Det muslimske samfunn verden over var krenket fordi kvinnerumpa ikke m heises opp i samme rom eller p samme rad som menn. Menn kan f lyst og ereksjon av det.

Jeg er rimelig lei av denne sexfikseringen. Av betrakte menn som laverestende vesener som ikke kan kontrollere sine lyster. Av at kvinner skal pakkes inn, adskilles og skjules for de mannlige neandertalerne som "diamanter" og "candier".

Jeg er lei av den konservative narrative at den muslimske mannen strekker hendene etter den muslimske kvinnens pryd hver gang hun viser noe av sin hud, som i en Benny Hill-parodi.

I dette perspektivet er ikke islam en fredens religion, men en seksualitetens religion. Ingen annen religion er s besatt av menns seksualitet og kvinnekroppen.

Den danske, muslimske Sherin Khankan tar til orde for en mosk der kvinnelige imamer leder bnnen. Jeg heier p henne.
Det er tid for forandring. Vi bor ikke i rkenen p 1400-tallet lenger.

Den tause iraneren





 
 
Triste ting skjer ikke bare p fjernsynet. Ogs i vrt flotte samfunn ser vi triste skjebner, de er s nr oss at nrsynet forhindrer oss i se dem.
En av dem er den unge narko-mannen med uthulede yne og delagt ansikt som ber om en tier p Jernbanetorget. En annen er sigynertiggeren som sitter med byd hode foran Oslo City og trolig vil ende opp med oppsvulmet hjerne. Og sist, men og ikke minst Hooshang Parsayi.

Nede ved Stortinget sitter en politisk flyktning fra Iran med sammensydde lepper. Han har sultestreiket i 38 dager og blir kun ernrt med sukker, vann og salt. Han vil d dersom ingen griper inn. Hans livshistorie str klistret til DNB Nor-veggen p et par ark papir:

Jeg Hooshang Parsayi er dmt til et meningslst liv i Norge, et borger uten rettigheter etter Paragraf 74 av utlendingsloven. Jeg har ikke personnummer og derfor kan jeg ikke f jobb, jeg har ikke krav til livsopphold, jeg kan ikke leie og heller f Passport. Jeg kan ikke lov delta i norsk opplring. Siden jeg, ved retur til Iran, risikerer dd, har jeg bare ftt opphold.

Han sitter p fortauet taus som en statue. Leppene er sydd sammen. Bak ham stikker et gammelt iransk flagg diskret opp. Jeg kunne ikke la vre stoppe frste gang jeg s ham. Hans historie er for hpls til at den kan overses.

Jeg vet ikke hvem jeg skriver dette til, ikke til dem som vil ha snne som ham og meg ut, kanskje til en politiker, en ansvarlig i UDI, et menneske med hjerte, samvittighet og vilje til gjenpne saken hans og gi ham en ny sjanse. Han nsker bidra til samfunnet, han vil jobbe, studere, leie et rom, ha et privatliv.
Etter at en papirls etiopisk flyktning dde for et par mneder siden, deltok jeg i en minnestund foran Stortinget.
 
Yemane Teferi hadde vrt asylsker i 25 r, han hadde bodd i asylmottak og delt rom med andre. Han hadde ikke penger, han kunne ikke jobbe, stifte familie. Om dagen gikk han turer i timevis og samlet flasker.
 
Det var en kald og trist aften. I Stortingssalen sto lysene p, bak vinduene kunne vi se de folkevalgte. Det s ikke ut til at de s oss. De hadde heller ikke sett Yemane.

Det regnet, kanskje det snedde. Jeg sto utenfor og tenkte at hvis bare en av dem med hjertet p rett plass hadde grepet inn, kunne Yemane fremdeles vrt i live. Jeg ber deg som leser dette om gripe inn, du ser ham sitte ved Stortinget. Ikke la Hooshang sovne stille inn. Han er ingen forbryter, han flyktet fra et ubeskrivelig grusomt diktatur. En politisk flyktning som ikke har ftt rettferdighet. Vr s snill og gi ham en sjanse. Han er en borger uten rettigheter.

Esbatis hersketeknikk

Historien begynte med NRKs reportasje om lovlse tilstander i svenske forsteder, der NRK reporteren Anders Magnus og kameramannen ble jaget ut av sinte maskerte ungdommer. Iflge svensk politi er over 50 bydeler i Sverige blinket ut som spesielt utsatte omrder, hvor kriminelle nettverk har mye makt, og hvor lovlsheten rder. NRK var med da politiet ble angrepet.


Den svenske politikeren, Ali Esbati kalte NRK reportasjen for rasistisk, og kom med uttalelser som at unge bller gjr det som er ventet av dem. Dette er en hrreisende uttalelse. Nr karikaturtegneren Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som en apekatt der han sier ordene: dere er rasister, dere er rasister som et politisk satirisk svar til Esbati, blir han og de som har delt karikaturen p FB beskyldt for rasisme igjen, denne gangen av SV-politikeren Snorre Valen i et innlegg i VG.


Snorre Valen har rett. Det er dehumaniserende tegne en Utya-overlevende med minoritetsbakgrunn som apekatt. Men det er like dehumaniserende av Esbati kalle mot-debattanter med anstendig kritikk for rasister hver eneste gang. Man m ikke glemme at Thomas Knarvik ikke sto opp en dag og bestemte seg for tegne Esbai som en apekatt.  Men Knarvik satire er et svar p rasismeanklagene Esbati er vant til drysse rundt seg. Esbati pleier redusere samfunnsproblemer og sosiologi til rasismesprsml og moralisme og blle rundt andre ved kalle dem for rasister. Det er et problem.

 

Nalin Pekgul, en av Sveriges mest kjente innvandrere og forkjemper for kvinners rettigheter, bor i bydelen Tensta i Stockholm, et omrde hvor svensk politi innrmmer at de er i ferd med miste kontrollen. Hun mener at bydelen forandrer seg etter lunsj og blir et sted hvor selv ikke parkeringsvaktene tr gi bter, og hvor kvinner risikerer bli trakassert og spyttet p.
Pekgul mener kvinnenes situasjon i dagens Tensta er verre enn i Kurdistan for 50 r siden.
Den friheten mine tanter hadde i Kurdistan p 60- og 70-tallet, har ikke jeg i Tensta i Sverige i 2016. De kunne kle seg som de ville, mens her gr n moralens voktere rundt i bydelen og spytter p dem som gr i korte skjrt, forteller Pekgul.


For meg som en kvinne med minoritetsbakgrunn dreier sprsmlet om et alvorlig samfunnsproblem der mange andre lovlydige innvandrerfamilier er ofre. Som et eksempel sier kafe-eieren med innvandrerbakgrunn der NRK skulle hatt et intervjue med Tino Sanandaji, at han selv hadde ingen problem med reportasjen. Men det er disse lovlse ungdommer som lager problemer.  Ali Esbati og hans tilhengere br gjre noe med deres debatt teknikk. feie problemer under teppe og kalle enhver anstendig kritikk for rasisme, er ikke gjre innvandrerfamiliene i disse forstedene noen tjeneste. De alvorlige samfunnsproblemene rundt svenske drabantbyer trenger oppmerksomhet og et politisk tiltak, ikke dehumaniserende retorikk verken fra Esbati eller Knarvik.