hits

mai 2017

Den evige flagg-debatten

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

 

Debatten om andre lands flagg p 17. mai er en gjenganger p denne tiden av ret. Som vanlig lager pro-innvandrere og anti-innvandrere sty. Som vanlig blir scenarioet kokt ned til innvandrere versus nordmenn. Bare avstanden og aggresjonen vokser av dette.

For meg handler denne debatten om noe mer dyptgende enn om man br f lov veive med andre lands flagg p 17. mai eller ikke. For meg er den et symptom p et behov for vise aggresjon og gjre opprr.

Som innvandrer har jeg lenge kjent en flelse av rastlshet, av ikke passe helt inn, man brer med seg en flelse av vre bortkommet og forlatt, en flelse en innfdt kanskje ikke er i stand til skjnne. Det multikulturelle folket brer p en ulykke, de har hrt om et annet hjemland, om tidligere generasjoners gleder, sorger og savn; det preger dem og renner i deres blod. Det frer med seg en rotlshet, man er ikke og vil aldri bli som de innfdte. Vi dras mellom to poler, mellom dem og oss. Vi fler oss forvirret og bortkommen, det smerter oss og gjr oss rastls.

Vi er misunnelig p de innfdte, de er s enkle, har ett flagg, har sin kake p 17. mai, de kan n nasjonalsang. Men denne misunnelsen er ikke positiv, den har et nedlatende preg: De innfdte er primitive og uutviklet, de er ute av stand til se hvilke store, romslige og universelle individer vi er.

Det ligger et aggresjonsmoment her, en misforstelse som oftest oversees. Den ene parten har et gjentatt behov for re-orientere og skape seg selv p nytt, den andre parten holder p den statiske, nasjonale identiteten. Den ene parten ser p andre flagg p nasjonaldagen som en selvflge, den andre parten fler seg krenket og fler at deres historie og kultur trues av slikt.

Utenfra ser det ut som at de multikulturelle liker provosere, at de krever oppmerksomhet og plass for en utvidelse av den nasjonale definisjon. f en ny identitet er en pgende prosess, og de innfdtes tlmodighet er ikke lang nok for slike prosesser. De nasjonale symbolene, klrne, begrepene og festene er hellige og p en mte ferdig definert for mange hundre r siden, noen hybrid er ikke hva de vil ha. Debatten er sret p foten til den store elefanten.

Det gjr vondt vre vitne til at en del flerkulturelle innvandrere nyter det aggressive element i denne krenkelsen av storsamfunnet, og det er interessant at det finnes innfdte som tar del i denne aggresjonen. De som selv har falt ut, kanskje de har bodd i utlandet, kanskje de har utenlandske maker, adopterte barn eller kanskje de rett og slett aldri har flt seg hjemme blant sine landsmenn. Aggresjonsmomentet gir dem mulighet til vise opprr mot det nasjonale, og dermed er dette ulykkelige koret i gang med sitt zombie-tog hvert r.

Men i styen er det noen som blir glemt: De innvandrerne som bare vil ha det norske flagget p 17. mai og synes andre flagg p nasjonaldagen er absurd. Ikke fordi de bestr av kokosntter og uncle Tom slik den aggressive delen gjerne fremstiller dem, men fordi de ikke fler behov for feire andre nasjoner p Norges dag. S enkelt og greit er det. Og mens disse innvandrerne hever seg over sin smerte og savn og velger bidra til Norge gjennom vitenskap, kultur, kunst, film, innovasjon og nye impulser, fortsetter den ulykkelige, malplasserte gjengen produsere aggresjon og bare aggresjon, de maser om egne bunader og egne flagg. De passer ikke inn. Eller de passer inn, men bare p egne premisser. Det er symptom p noe mer alvorlig, en dyp ulykke inni dem, det dreier seg om ekskludere seg selv. Sprsmlet er hvorfor disse menneskene behver skyve andre innvandrere foran seg? For det er her multikultur krasjer med nasjonalisme og skaper grobunn for konfrontasjon og uheldigheter.

Kall deg gjerne brkmaker, aggressiv, sinnatagg, fed up av nasjonalisme, rop av full hals at du passer ikke inn og skrik at det er vondt falle ut, men det er ikke sant at veive med andre lands flagg p Norges nasjonaldag er et behov alle innvandrere deler. For det er Norge vi feier p 17. mai, enten du liker det eller ei. Andre land feires i vre hjerter og gjennom savn andre dager av ret.

God 17. mai, folkens!