hits

juni 2016

Hijbab bunad, et feilgrep

Islamic design.
Licensed from: szefei / yayimages.com



Bunaden til Ap-politiker Sahfana M. Ali (37) fra Stavanger var en hyggelig bryllupspresang fra mannen Ingve. Men etter at hun la ut et bilde av den p Facebook, ifrt hijab, har det haglet med hatmeldinger og rasisme. Det er uakseptabelt med hets og rasistisk trakassering. Noe jeg ogs reagerer p.

Les mer her: http://www.nettavisen.no/nyheter/bunadpolitiet-gir-grnt-lys-til-hijab/3423236970.html

Men man m ogs slutte vre naiv, og tenke p hijab som kun et tystykke. Hijab er mye mer enn det og kan absolutt ikke sammenlignes med et skaut.
Hijab er et symbol p en kultur som sttter mannssjvinisme og rbarhet, enten man vil innrmme det eller ikke. Hijab er symbolet p tvang mange steder i verden. Akkurat n blir kvinner arrestert og i verste fall drept hvis de ikke har p seg hijab i Iran. I andre muslimske land, er det sosialt press som gjelder.
Du er ikke en rbar kvinne dersom du ikke har hijab, menn vil neppe gifte seg med deg og du fr et drlig rykte.

For ikke s lenge siden begikk en egyptisk jente selvmord fordi hun ble presset av faren til g med hijab. Og Egypt har ikke engang en obligatorisk hijab-lov som i Iran. Om du i Norge tar av den hijaben, vil du i mange muslimske miljer mtte svare p om du fremdeles er muslim, eller om du fremdeles er en ordentlig jente. Presset er stort.

Selv blant mange som bruker hijab, merker man at de ikke helt vet om hijabens historie. Ofte tror de at de m ha hijab fordi det er en religis plikt. En god del lrer om frykten for helvetesilden dersom de ikke bruker hijab eller at de ikke vil bli elsket av Gud. Og hijab er ikke engang pbud i Islam.


Ved opplsning av den osmanske rike i 1924 oppsto mange land i Midtsten. Fra den av begynte mange muslimske kvinner g uten tildekking etter vestliggjring av disse landene. De fikk et pusterom fra det enorme sosiale og religise presset. Fr frigjringen, mtte de bte med livet for bli kvitt slr av frykt for mrkemenn.

Etter islamismens frembud ved den islamske revolusjonen av 1979 i Iran og antivestlig propaganda, ble hijab et symbol p gjenta kontroll over muslimske kvinners kropp. Det var Khomeini som frst kom p ideen om en islamsk universell uniform som dessverre n har spredt seg over hele verden ved navnet hijab. Fr ham, hadde muslimske kvinner tildekking i form av fargerike skjerf og sjal men noen hijab hadde de neppe, med mindre de var superreligise hardlinere som gikk rundt med Chador.

Hvor enn islamistene gr, dekker de til kvinnene igjen. Vi m vre forsiktige med normalisere og nusseliggjre dette plagget under mottoet av mangfold. Om noe, br symbolet p islamisme og tvang utfordres mer med kunnskap og debatt i offentligheten.

Norske jenter er bortskjemte

 
 
For 37 r siden satt jeg i Iran, da vi hadde grunnleggende rettigheter for kvinner. Selvflgelig var jeg et barn den gangen, men kvinnene vre fikk lov ha p seg det de ville. De hadde stemmerett, skilsmisserett og foreldrerett.  Men da den islamske revolusjonen av 1979 kom, mistet vi alle vre rettigheter.
 
En ting historien har lrt meg, er at kvinner eller individer til enhver tid m kjempe for sine rettigheter. Nr man tar en rettighet for gitt, da har man tapt. Det er derfor jeg ser p kvinnekampen i Norge som dd.  Jeg ser norske jenter benytter seg av rettighetene som Norge har gitt dem, uten gi noe tilbake. De bare tar og tar.
 
For en stund siden gikk Sophie Elise Isachsen ut i avisene og fortalte hvordan hennes intime bilder ble spredt rundt p nettet, uten hennes samtykke. Hun flte seg hjelpels. Deretter kom Paradise-Eileen og forklarte hvordan intime bilder ble tatt av henne mens hun sov, og hvordan hun oppdaget det og slettet dem. Sexolog Kristin Spitznogle ogs kom med et flott innlegg i Nettavisen om hennes egne erfaringer rundt temaet. Det samme med flotte Alexia Bohwim der hun skrev at hun, som kvinne, selv kontrollerer sin egen kropp og seksualitet. Men engasjementet stoppet der.
 
Uten loven i hnden er unge jenter hjelpelse i deres kamp mot denne ukulturen. Dette er en farlig trend som kan gi en ung jente skam og i verste fall fre til selvmord. Men jeg ser ikke noe engasjement hos jentene vre.
 
Det jeg lurer p er om noen av disse unge jentene med kunstig kamel-yevipper, importerte hair extensions, Godzilla-negler og putelepper, som er opptatt av sminkeorgie og har Tinder/Snapchat-feber, er oppslukt av siste mote, kos, sommer og sol og sydenferie, kan ta lite avbrekk fra dyrkelsen av sitt eget speilbilde. Bare et lite yeblikk, og lage en feministbevegelse, en Facebook-gruppe, en fredelig demonstrasjon foran Stortinget for kreve en slik lov?
 
N er jeg en dinosaur og disse saker angr ikke meg direkte. Jeg vet ikke engang hva Snapchat er for noe.  Men hver tid krever sin egen kvinnekamp, uten en kamp mister man sakte sine rettigheter. Hvor er disse bortskjemte jentenes kvinnekamp?

 

Tause europeiske ledere




Etter tragedien i Orlando, Florida, der en islamistisk terrorist skjt og drepte 49 mennesker p et utested for homofile, kan man lure p hvorfor europeiske ledere forholder seg s nonsjalant til homohatet i en rekke islamsk land og i konservative muslimske miljer her hjemme. I gr sto en homofil flyktning fra Syria frem i Nettavisen og fortalte om trakasseringen han hver dag opplever. Han flyktet fra et grusomt homohat i hjemlandet uten finne trygghet i Norge, ogs her frykter han for sitt liv.


I disse dager er Irans utenriksminister Javad Zarif i Norge, en representant for et land hvor de svart p hvitt henretter homofile.
Iran ligger verst p lista over land med menneskerettighetsbrudd. Men s langt har vi ikke hrt et eneste ord om menneskerettighetsbrudd fra Norges utenriksminister Brge Brende, som er den iranske ministerens vert. Hva tenker Brge Brende? P den ene siden lovfester myndighetene de homofiles rettigheter og snakker pent om viktigheten av at de ikke diskrimineres. Samtidig gir de statssttte til organisasjoner som Islamsk rd som hverken er i stand til ta klart avstand fra islamsk homohat eller jobbe aktivt mot det.


Det ligger intet mysterium bak Islamsk rds bortforklaringer og tkeprat. Det har rtter i religise hadither som for mange hundre r siden slo fast at homofile skal kastes ut fra minaretene som straff for sin synd. Det er alts ikke uten grunn at ISIS kaster homofile fra hustakene. Et lite blikk p kommentarfeltet hos den arabiske nyhetskanalen Al-Jazeera gir et innblikk i menneskesynet til en god del muslimer. Homofili er en moralsk sykdom, og m mtes med dden. P sosiale medier leser man hrreisende kommentarer fra muslimer som hyller drap p homofile, de er bare lei seg at de ble skutt og ikke kastet fra en hy bygning, slik det str i hadithene.


En avskyelig organisasjon som Islamnet, en organisasjon som pent og tydelig hevder at homofile br d, har ftt klippekort av media og sendes av politiet rundt omkring for forhindre radikalisering av muslimsk ungdom. Hvordan kan en ekstrem islamsk organisasjon som reklamerer for dd over medmennesker, klappes p ryggen og bli invitert landet rundt for pvirke unge mennesker?


Ikke alle muslimer har like avskyelige holdninger som Islamnet, en god del er tenkende mennesker som gjr seg opp egne meninger. Men man m ikke overse det institusjonaliserte hatet mot homofile i islam og i enkelte muslimske miljer.


Hadithene og muslimers holdninger m konfronteres, drftes og forkastes. Det er nettopp hva en islamsk reformasjon dreier seg om. Vi har en elefant p strrelse med et kontinent i rommet, og ingen vil snakke om det. Hvor lenge kan Vesten late som at den ikke finnes?

Respekt for religis nrtagenhet?

I gr var jeg p debatt p Nasjonalteateret om ytringsfrihet og religion. Jeg er rimelig lei av paneldeltakernes politisk korrekte mas om ytringsansvar. Hvilket ytringsansvar har muslimer som angriper andre p pen gate fordi de har kritisert deres religion, eller laget en tegning de ikke liker?
 
Det er ikke snn at nordmenn plutselig en dag ble bitt av et islamofob-virus. Det er en totalitr ideologi der ute og det er absurd fremstille folkets engasjement som en grunnls besettelse. Over hele verden dreper og lemlester denne ideologien folk. Ogs i Europa dr folk for hva de har tegnet eller skrevet.

Jeg mener ikke at alle har rett si alt, eller at alle har noble hensikter, men maset om ytringsansvar begynner bli ensidig. I grdagens debatt satt det en jente og en gutt i panelet. Jenta var karismatisk, oppvokst i Norge, hun bar en slags overdreven hijab som s ut som en iransk bl chador. Hun snakket som en TV-vert fra den statlige iranske fjernsynskanalen, og hun opptrdte p vegne av en gruppe muslimske ungdommer som hadde deltatt i rollespill p Nasjonalteateret om ytringsfrihet. To tredjedeler av dem nsker en lov mot blasfemi i Norge. Det var ganske skummelt hre p.

Hun fortalte at hun flte seg trkket p nr folk hnet den profeten hun elsket av hele sitt hjerte. Dette er en jente som er vokst opp i Norge. Man kan lure p hva slags verdigrunnlag hun har. Den etnisk norske gutten p samme alder forsvarte ytringsfriheten som han hadde ftt inn med morsmelken. Fri tanke, fri tale, sa han. Hun mente at hne profeten var hatytring uten at hun kunne skille mellom hat og ytring.

Muslimjvel, dra hjem, er en hatytring, og br konfronteres. Jeg har selv gjort det p bloggen min. Men alle som tegner og skriver er ikke hatere. N er det heller ikke slik at folk hele tiden gr rundt og tegner og hner profeten. Men dersom noen gjr det, m vi forsvare deres rett til gjre det. Jeg kommer fra et land der du blir hengt om du sier noe som oppfattes som blasfemisk. Selv i Europa tr man ikke tegne karikaturer av profeten. Mannen som gjorde det gr dgnet rundt med politibeskyttelse.

Jeg kjenner denne mentaliteten fra i Iran, et islamsk land der du m vokte deg for hva du sier om religise helligheter. Nei du, den er hellig. Ferdigsnakket!

Denne hermetiske tilstanden der hellighet bestemmer over folkets liv og tanker, er kommet til Norge. Ytringsfrihet er et negativt ladet ord blant mange innvandrerbarn. Jeg er selv flyktning og jeg vil advare mot importere slike tanker og holdninger til Europa. De representerer en mentalitet som ligger mange hundre r fra den europeiske sekularisme. Den trenger en omfattende reform, men forskning viser at annen- og tredjegenerasjons innvandrere faktisk blir mer konservative.
S lenge denne mentaliteten ikke er reformert, virker det som om vi str overfor hplse tilstander.

Ramadan er ikke hellig for meg

Den hellige fastemneden Ramadan innen Islam er her. En troende br faste fra soloppgangen til solnedgangen i en hel mned, for selvdisiplin og selvransakelse.  Da jeg bodde i Iran, kalte vi Ramadan ikke en hellig mned blant mine venner, men en torturmned. Fordi du var dmt til ikke drikke, ryke eller spise nr du var ute hele dagen. Selv spiste jeg min matpakke p toalettet. 

Alle restauranter, sandwich-sjappa og til og med bakeriet ble befalt stenge i lpet av dagen, for ikke friste de fastende. spise og drikke i offentlighet er en forbrytelse.  Moralpolitiet er overalt, selv i fjellene i Nord-Teheran der folk drar for benytte seg av landlige omgivelser og frisk luft, lusker patruljer i buskene og forbyr mat og drikke.  Selv folk med diverse sykdommer slipper ikke unna.  I fjor ble en mann pisket i Iran i offentlighet for ha brutt denne loven. Vannflasker blir konfiskert. Selv i bilen din kan du ikke ta en ryk.

Dette gjelder ikke bare i Iran. Alle Gulflandene er strenge nr det gjelder Ramadan. Selv ikke-muslimer blir truet med miste jobben dersom de drikker og spiser i Saudi Arabia.  I Kuwait m restaurantene og kafeer forblir stengt p dagtid. I Dubai blir folk oppfordret til rapportere muslimer som spiser eller drikker p dagtid gjennom Ramadan. I Egypt, med en stor kristen majoritet, ble i i 2009 i Aswan provinsen 150 mennesker arrestert for ha spist i offentligheten.  Den egyptiske geistlige Sheikh Abdel Moati Bayoumi, medlem av al-Azhars Islamic Research Centre, stttet arresten: "People are free not to fast, but privately; doing so in public is not a matter of personal freedom."

I Algerie og Tunisia har det vrt debatt rundt temaet og om at man br faste av personlige forpliktelser og ikke p grunn av loven. Seks personer ble i Byen Biskra arrestert for ha spilt kort og spist p dagtid  under Ramadan i 2008. I andre saker ble tre menn dmt til 2 mneder fengsel i Algeri for ha rykt. I 2011 ble en gruppe byggearbeidere fengslet for ha spist under Ramadan selv om de ikke var muslimer.

I 2013 organiserte rasende beboere av Tizi-Ouzou i Algeri, et stort Berber-omrde med sekulrt syn et offentlig mltid med 300 til stedet som protest mot begrensningene i Ramadan.

Presset for faste er mye fra alle sider, om det ikke er staten, er det andre som blir en slags moralpoliti og vil styre ditt liv. Matlaging br ikke lukte og friste til synd, andre m hele tida begrunne om hvorfor de spiser. De kommer vanligvis med setninger som h beklager, jeg har magesr eller diabetes.  Jeg har respekt for religise skikker og de som har lyst til faste under Ramadan, men det er p tide at de ogs respekterer andres rett til ha fri fra religion. Religionsfrihet er ikke en rettighet vi har i stort sett de fleste muslimske land. Dette er et stort problem.