hits

september 2016

Trump eller Hillary?

Foto: Scott Morgan (Reuters / NTB scanpix)

 

Jeg satt oppe i går natt og så duellen mellom presidentkandidatene Clinton og Trump. Jeg prøver å forholde meg fordomsfri overfor Trump; jeg har nemlig sett hvordan mainstream media vrenger og vrir på ting for å lage en djevel ut av en de misliker. Jeg har sett løsrevne sitater fra Trump som mine FB-venner har delt i avsky, ting som for alt jeg vet kan vært tatt ut av sammenheng og blåst opp. Jeg vet også at Hillary har en mektig fond og media bak seg. På denne bakgrunn hadde jeg lyst til å høre hva Trump har å si.

Trump imponerte meg som businessmann, han har gode vinkler og nye løsninger. Jeg liker hvordan han ser for seg å gripe tak i nye ting, som for eksempel gjenger i byer som Chicago som trakasserer svarte familier. Jeg liker at han i grunnen var imot krigen i Irak, selv om media har gitt det motsatte inntrykk. Jeg liker at han sier at det ikke er USAs oppgave å være verdenspoliti.

Men i løpet av debatten fikk jeg en følelse av at Trump er en god businessman, og kanskje det er alt. Han kan dette med penger og eiendom, men han er ingen egnet politiker. Nasjonal og internasjonal politikk er mer komplisert enn kroner og øre. Trumps munndiare er heller ikke til fordel for ham. Gamle, tankeløse uttalelser ble hentet opp, og de var skuffende og skremmende.

Mange ting ble tatt opp på duellen i går. Den mangeårige heksejakten på Obamas fødselsattest ble satt i gang av nettopp Trump. På 70-tallet fikk ikke svarte inngå leiekontrakter med Trumps konsern. Hans nedlatenhet mot latinoer er skammelig. Det samme er alt grumset han har sagt om kvinner.

Hillary hadde rett om det iranske atomprogrammet. Dette kjenner jeg til, jeg er selv iraner og leser mye om saken. President Obama fikk det iranske regime til å undertegne en av de mest iranfiendtlige avtalene i Irans historie og det uten krig eller en dråpe blod spilt.

Det iranske regime har brukt millioner dollar på sitt atomprogram, men måtte legge det ned. Regimet var nær å lage en atombombe, de hadde skjulte fasiliteter og sentrifugering var i gang. Men tøffe internasjonale sanksjoner tvang det ned på kne. De krøp til forhandlingsbordet, og det skal Obama og Hillary ha kred for, men samtidig fant mange millioner dollar som var frosset i amerikanske banker, på mystisk vis tilbake til mullaene i Iran (slik Trump nevnte i forbifarten). Takket være Hillary. Kunne man ha krevet mer av det iranske regime? En god deal i Syria eller Jemen? Man vet jo aldri.

Trumps tanketomme utspill ikke kan redde den amerikanske underklasse ut av fattigdommen. De gjør heller ikke verden til et tryggere sted i kampen mot ISIS. En ting er klar, Trumps politikk eller mangel på sådan vil gjøre verden mer kaotisk enn den allerede er. Men Hillary kommer heller ikke med noe nytt.

 

Vi må respektere kvinnen under hijaben

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

Det går ikke en dag uten at jeg får nedverdigende og uverdige kommentarer om muslimer og innvandrere på kommentarfeltet på bloggen min. Jeg er inderlig lei av grumsete dommedagsprofetier og ensidig kritikk av muslimer og innvandrere. Det flommer over av hat og fanatisme og jeg blir flau som menneske når jeg leser slikt søppel.

Dette gjelder også uverdige kommentarer fra muslimer her på bloggen som ikke i stand til å se forskjellen mellom kritikk av islam og hat mot muslimer i mine skriverier, mennesker som ikke tåler noe av den kritikk som de siste 1400 år er fremsatt mot religionen deres. De forteller hvilken skam jeg er havnet i ved å kalle meg «Onkel Sam», jeg som «kysser hvites ræv», jeg er iransk ditt og iransk datt fordi jeg forsvarer demokratiske verdier.

Med dette mener jeg ikke at vi skal slutte å kritisere islam som religion og maktfaktor. Mitt engasjement bunner i et håp om at kritikk og blottleggelse av det negative skal være medvirkende til at vi får positive sosiale endringer ved min egen kultur og religion. Jeg ser også positive sider og det er overhodet ikke min intensjon å mistenkeliggjøre muslimer eller lage fiendebilder av innvandrere.

Et eksempel er den ensidige, uvitende påstanden at enhver hijabkledd kvinne er en islamistisk soldat. Jeg er av mange grunner imot hijab. Men forstå meg rett, jeg vet at konservative kvinner alltid har dekket seg til, uavhengig av deres standpunkt til ideologien islamisme. Videre må vi innse at en del kvinner kler på seg hijab av egen vilje uavhengig av om de er i Norge, Iran, Saudi eller Egypt. Noen velger det, noen blir tvunget til det.

Hijab kan ha et åndelig aspekt for dem som av fri vilje bærer den, det skjønner de som har en pietistisk tilnærming til livet og tror på Gud. Jeg selv har følt denne åndeligheten den gang jeg ba og tok et hvitt klede på hodet. Det ga meg en følelse av renhet, en slags åndelig kobling mellom min Gud og meg. For dem som aldri har opplevd «konseptet» Gud er dette meningsløst på samme måte som jeg for eksempel ikke kan skjønne hvorfor folk tatoverer hele kroppen eller piecer seg i ansiktet. Allikevel respekterer jeg deres valg som voksne mennesker.

Under hijaben finner vi en god del jenter på søken etter identitet, de eksperimenterer og prøver å finne seg selv. Ved å diskriminere og umenneskeliggjøre dem på grunn av hodeplagget viser vi frem vår egen fanatisme og ignoranse. Det er ikke fanatisme og fiendebilder som bringer verden videre, men opplysning og evnen til å lytte og rekke ut en hånd.

Vi må kommunisere, vise medmenneskelighet og respekt for individuelle valg. Ellers er vi bare en bunke fanatikere.

Forakt for vestlig levesett

silhouette of dogs
Licensed from: stkobi / yayimages.com

 

Etter min kronikk om jomfruhinnen og det umenneskelige presset en viss ukultur legger på unge jenter, fikk jeg en del sinte og aggressive kommentarer. En sint muslimsk mann anklaget meg for å ville gjøre muslimske kvinner norsk. Han mente at norske jenter har kommet så langt i deres fortvilelse og frigjøring at de har sex med hunder. Dette skrev han i et vulgært og fornærmende språk i en Facebook-kommentar.

Hans aggressivitet fikk meg til å tenke på hvordan vi ser på Vesten fra den andre siden av kloden, og hvilken forakt for vestlig levesett og verdier som herjer en del muslimske land og hoder.

Den eneste informasjonskilden mange muslimer har om Vesten, er popkultur, kjendiseri, musikk og underholdningskanaler. Det inntrykk vi får av frigjøringen av vestlige kvinner, omfatter ikke at kvinnene har rett til å bestemme selv hva de skal ha på seg, at de har rett til å jobbe og ferdes utenfor huset uten tillatelse fra en mann og mannlig verge, ikke at de har frihet til å reise og oppdage, heller ikke at de har rett til å velge hvem de skal gifte seg med.

Det vi lærer om vestlige kvinner handler om deres umoral, om familieoppløsning og ensomhet. Vi lærer at vi må holde vår egen kultur og religion ren for å beskytte oss mot umoralen som råder i Vesten. Vi får inntrykk av at vestlige kvinner og menn omgås uhemmet i hverdagen, velter i hverandre og har tilfeldig sex. Barn blir født uten mødre og fedre, i Vesten sitter alle klissnaken på en svær metallkule som henger fra taket- som vi har sett på Mily Syrus musikkvideo «Wrecking ball».

Siden en god del av oss er så over snittet interessert i porno, nettopp fordi sex og kropp er så tabu i vår kultur, assosierer vi Vesten med porno. Og vi kjenner alle til hvilken umoral og nedverdigelse som forekommer i den bransjen. Vesten assosieres altså med en forferdelig, selvutslettende og forkastelig umoral.

Det vi ikke leser om og ikke ser, er hvordan kvinnelige ledere, forskere, økonomer, ingeniører etc. realiserer sine talenter til samfunnets nytte. Vi hører ikke om kvinnelige kirurger som redder liv, kvinnelige antropologer som alene graver gamle ruiner ut av Saharas sand, kvinnelige zoologer som midt i jungelen oppdager en ukjent dyrerase. Vi hører ingen ting om familieliv og ekte kjærlighet i Vesten. Derimot lukker vi øynene også for hva som foregår i lukkede rom av ulovlig sex og prostitusjon i våre samfunn.

Sex og umoral i Vesten er det eneste vi bryr oss om. Selv er vi opptatt av jomfruhinner. Manglende jomfrudom er hos oss det samme som å være prostituert, noe imellom disse ytterpunktene har vi stort sett ikke klart å finne i vår kultur. Nå mener jeg ikke å generalisere, det finnes gode eksempler også, men det er stort sett denne tankegangen som herjer hos allmenheten.

Nå er jeg ikke så dum at jeg ikke ser at det med kvinnefrigjøring også kan følge familieoppløsning. Jeg er heller ingen tilhenger av rollemodeller som Miley Syrus. Men på den annen side er jeg smart nok til å skjønne at dette ikke nødvendigvis er noen rollemodell, heller et utslag av en grensesprengende grådig underholdningsindustri.

Kunsten er å finne balansen. Å gi kvinnene rett til å velge. Den retten har ikke våre kvinner. En god del lever i en kultur hvor jenter begår selvmord fordi de ikke er jomfruer. I vår kultur betaler kvinner dyrt for kirurgisk rekonstruksjon av jomfruhinnen og de har all slags nedverdigende, unormal sex for å spare jomfruhinnen intakt til bryllupsnatten.

Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at poenget er balanse? Hvorfor tvinges vi til å velge mellom total avmakt og moralsk selvutslettelse? Jeg mener valgfrihet er viktig. Med det mener jeg ikke at alt ved Vesten er bra.

 

 

Mer enn en bunke muslimer

 

Colourful Multicultural Figures Licensed from: harveysart / yayimages.com

 

På et møte om radikalisering på statsministerens kontor forrige torsdag, var en rekke islamske organisasjoner tilstede. Jeg tror LIM var den eneste organisasjonen som ikke hadde en religiøs agenda, og jeg følte en enorm tilstedeværelse av religion i rommet.

Jeg skal ikke bagatellisere den jobben de islamske organisasjonene har gjort for å avradikalisere ungdom. Deres sivile dugnad er en av årsakene til at det idag bare reiser en håndfull fremmedkrigere fra Norge til Syria, men utviklingen fremover bekymrer meg.


En god del innvandrerungdom er ikke-religiøs. Som annen ungdom søker de fellesskap og tilhørighet. På den annen side står overivrige muslimer med religiøs agenda og grupperer dem etter religiøsitet.

Jeg har respekt for religiøsitet, men jeg er på ingen måte enig i at den «edle» hensikt «avradikalisering» forsvarer at innvandrerungdom skal eksponeres så sterkt for religiøs propaganda. Slik «avradikalisering» virker mer som misjonering, som Cemal Knudsen Yucell tidligere skrev i et blogginnlegg her i Nettavisen.


Innvandrerungdom søker som all annen ungdom identitet, men religiøs overeksponering gjør at de knytter sin identitet til religiøs tro. De blir mer muslimer enn noe annet. Ungdom er for allsidig og fargerik til å skulle begrenses av en overveiende religiøs mal. Det må gå an for et innvandrerbarn å slippe religiøs misjonering. I lengden er denne misjoneringen uheldig, den gir hverken rom for ettertanke, kritiske spørsmål eller tenkning.


Som innvandrer vet jeg av erfaring at det før eller senere oppstår en identitetskrise hvor spørsmålene om hvem man er og hvor man hører til, dukker opp. Ikke er vi etnisk norsk, men Norge er vårt hjem og landet vi er født i. Rundt oss eksisterer det en verden av individuell frihet og sekulære verdier, hjemme er man ofte bundet av forelderens kultur og religion. Vi blir ofte fortalt at vi ikke er norsk. På skolen og gjennom «velmenende» religiøs eksponering blir vi igjen minnet om at vi mer enn noe annet, er muslimer.


Hvorfor er det så viktig å dytte religion på skoleungdom? De er sårbare og på søken etter identitet og tilhørighet. De er ikke svart-hvitt-representanter for en samfunnsgruppe, de er selvstendige og sammensatte mennesker. Underforstått blir de fortalt at de uten alternativer står overfor et valg mellom normal og radikalisert islam, og det er problematisk.


Problemstillingen minner meg om hva den indisk-engelske forfatteren Kenan Malik skriver om England på 80-tallet: Da ble religionen og moskeene dyttet på innvandrere for å «organisere» dem, og fremdeles sliter vi med ettervirkningene av dette.


Myndighetene grupperer oss i en eller annen komisk forlengelse av muslim; troende muslim, ikke-troende muslim, muslim light, muslimsk ateist, muslim ditt og muslim datt. Dessverre klorer vi oss selv fast til den religiøse identiteten. Vi nekter å la våre ungdommer slippe den enorme tilstedeværelsen av religion i livet. Med dette mener jeg ikke at foreldrene og barna deres må forkaste islam. Personlig tro må respekteres.


Men skal islam opprettholdes som et altomfattende element i livet vårt, må vi for Guds skyld forstå at dette kolliderer med et liv i et vestlig samfunn. Det resulterer i en identitetskrise som i bunn og grunn er usunn. Vi må ivareta ungdommenes sammensatte identitet, ikke redusere dem til en bunke muslimer.

Min fiendes fiender

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

 
Historien om frisøren Merete Hodne som har nektet muslimske Malaka Bayan adgang til sin frisørsalong i Moss på grunn av sistnevntes hijab, både fascinerer og bekymrer meg. Den viser hvor forskjellig utgangspunktet de har, kritikere av hijab som et kvinnefiendtlig fenomen, og de som diskriminerer hijabkledde kvinner.

En del av oss, jeg inkludert, er kritisk til hijab. Min protest mot hijab har egentlig ingenting med den islamske revolusjonen av Iran i 1979 å gjøre, som har tvunget iranske kvinner å dekke seg til i offentligheten siden. Min protest går hele veien tilbake til to tusen år før islam, til den svært kvinnefiendtlige assyriske sivilisasjonen. Den delte kvinner i to grupper: de æreløse og prostituerte som ikke dekket seg til, og de tildekkede som var ærbare.  

Dessverre har vi den dag i dag mer eller mindre samme innstilling. En lettkledd kvinne kan for eksempel bli beskyldt for selv å ha skyld i å bli voldtatt, fordi hun ikke har vært «anstendig» påkledd. Islam adopterte samme lov, ved å foretrekke tildekkede kvinner overfor utildekkede fordi de var mer siviliserte og ærbare. Det er æreskultur, skam og en dømmende seksualmoral bak hijaben ? som igjen, med normalisering av dette plagget, blir mer vanlig i samfunnet vårt.

For de av oss som har kjempet mot denne ukulturen lenge, er trenden beklagelig. Samtidig kommer jeg fra et samfunn der en god del tradisjonelle, konservative kvinner dekker seg til. Jeg er vokst opp med dem. Jeg får ikke hysteriske anfall av å se og være i kontakt med dem. Om noe, vet jeg at tildekking også er en del av kulturen min, en kultur som burde ha utviklet seg mer enn den har gjort ? men jeg respekterer kvinnenes personlige valg.
Merete Hodne derimot, ser på hijabkledde kvinner som islamistiske soldater og på religionen islam som en ideologi. Hun kan ikke skille den ene fra den andre, hun mener bare at islam og en hijabi er hennes fiender.

En lignende problemstilling møtte jeg denne uka, da jeg på bloggen min kritiserte de muslimene som hetser programlederen Noman Mubashir for å være homofil. Der nevnte jeg blant annet  at hets av homofile har en primitiv religiøs tankegang bak seg, der evolusjonens mangfold blir satt til side og malen mann-kvinne skal gjelde for alle. Jeg nevnte også kristendommen, selv om jeg i ettertiden tenker at jeg bommet fælt. Jeg burde ha påpekt at kristendommen har kommet langt i Norge når det gjelder homofiles rettigheter.  

I kommentarfeltet dukket det så opp en som introduserte seg som Max Hermansen, aktiv i den islamfiendtlige gruppen SIAN. Han var skuffet over at jeg hadde nevnt kristendommen, og mente at jeg bare burde ha kritisert muslimer. Han var videre skuffet over at Mubashir, fordi han i media har uttrykt at katolikker, sikher og hinduer har samme tabuer om homofile som muslimer.

Med andre ord er ikke Hermansens agenda homofiles rettigheter, men muslimer som hetser dem. Humanisme, kritisk tenkning og likestilling er ikke motoren bak engasjementet til sånne som Hodne eller Hermansen. Målet er å ta muslimer. Hver gang muslimer er i sikte, dukker de opp og påpeker feil.  Når samme feil skjer andre steder, av andre grupper enn muslimer, er de tause. Spesielt er de blinde til deres egen krenkelse av demokratiske verdier og kritisk tenkning, når de med lys og lykte leter etter problemer bare hos én bestemt gruppe.

For min del er dette mer tragisk enn ironisk. For hver eneste gang jeg kritiserer noe ved min egen religion, havner jeg på samme side som intolerante, diskriminerende mennesker som disse. Jeg er blitt mitt eget problem, og har havnet i mitt eget helvete. Noen ganger tenker jeg at jeg hadde hatt mer verdighet hvis jeg hadde råtnet i et fengsel i mitt hjemland Iran for min aktivisme. Der fantes i hvert fall ikke Hermansen eller Hodne ? men igjen, kanskje jeg burde vært mer takknemlig, for der ville jeg ikke heller fått lov å leve. Så kampen min fortsetter.

Men som forfatteren Fernando Pessoa skriver i «Uroens bok»: «Den eneste innstillingen som er en overmann verdig, er å fortsette en aktivitet han innser er ubrukelig, å overholde en disiplin han vet er ufruktbar, og å anvende visse normer for filosofisk og metafysisk tenkning han betrakter som helt og holdent ubetydelige.»
Når jeg tenker mer på det, synes jeg at Pessoa skrev nettopp om min aktivisme.
(Innlegget kom på trykk i går hos Klassekampen)
 

Allahs mobbere

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

 
Forrige uke sto Noman Mubashir frem som homofil, etter at han ble inspirert av den inkluderende og rause talen til kongen om innvandrere og homofile. Mange har ytret sin støtte til ham, både innvandrere og nordmenn.
Men i ettertiden har han også fått ubehagelige meldinger av noen muslimer som mener at han bør skamme seg for å være homofil, en del som har ment at han som en pen mann kunne ha fått en dame. Som om de overhodet ikke skjønner hva det betyr å være homofil.
Å være homofil er en genetisk tilstand, en måte man er blitt skrudd sammen.  Vi har ikke bare det problematiske synet i Islam, men også i kristendommen. Knut Arild Hareide sliter også med sine velgere etter at han deltok i homoparaden i sommer. Ett av de største problemene ved religiøs, konservativ tankegang er den primitive tanken om at vi mennesker er blitt skapt i sementerte kategorier av mann og kvinne, Adam og Eva.
 
Når man forklarer homofile menn eller kvinner til de konservative, lurer de ofte på hvem av dem som er kvinne eller mann i forholdet. Igjen fordi de ikke er i stand til å skjønne mennesker utenfor kategorien mann og kvinne. De må presse dem i denne malen for å skjønne mekanismen, noe som gjør at de blir enda mer forvirret og støtt. Noen ganger føles det som om man snakker om tørke til en fisk.  Igjen, den religiøse primitive tankegangen stammer fra fornektelsen av Darwinistisk evolusjon.
I naturen har vi et mangfold av raser og livstiler, samme regel omfatter også mennesker. Ergo har vi i nyere tid og i vestlige samfunn, der tabuene er blitt utfordret, sett mer av dette mangfoldet i form av homoseksuelle, biseksuelle og transseksuelle. Vi har til og med har sett den skjeggete damen Conchita Wurst fra Østerrike synge ved Melodi Grand Prix i 2014. 
I de religiøse eller totalitære samfunnene der et kjønnsmønster fremdeles hersker, blir sånne mangfold tolket som perversitet eller vestlig umoral. I Russland ble den skjeggete Conchita Wurst og Europa hånt av visestatsminister Dmitrij Rogozin på Twitter. I Iran mente Ahmadinejad at vi ikke har homoseksuelle. Men de har alltid funnet overalt, bare at de ble undertrykt, skjult, forfulgt, fengslet eller til og med drept. Med andre ord blir de nektet i hjel.
Jeg håper en dag at også de konservative klarer å se dette naturlige mangfoldet ved menneskerasen og gi plass til deres medmennesker. En god del av disse menneskene trenger også tro i livet sitt.  De blir ikke bare forfulgt og dømt av sine troende medborgere, men blir også nektet en tro de så sårt trenger. Personlig er jeg lei av noen muslimer som mobber på vegne av Allah. De er ikke noe annet enn mobbere, som står i vei for enhver modernitet og fremgang.
 

Tid til å ta et oppgjør med fordommene våre

 

Fin garden - Kashan, Iran
Licensed from: parys / yayimages.com

Når sykdommen min tillater det holder jeg litt kontakt med «my people» gjennom en jobb som tolk. Siden jeg selv er førstegenerasjonsinnvandrer betrakter jeg innvandrere som «mitt folk». Nordmenn er rause nok til å kalle meg norsk-iransk, hvilket er en hedersbetegnelse. Noen vil i sin vennlighet oppgradere meg til nordmann, men hedersbetegnelsen norsk-iraner er mer reel og riktig i min mening.

I Teheran bodde det et par gater nedenfor oss en tysker. Han hadde bodd 30 år i Iran og snakket perfekt persisk. Allikevel kalte vi ham «tyskeren på hjørnet», og det var kanskje det som var sjarmen ved ham, han var førstegenerasjonsinnvandrer og for oss «eksotisk».

Sist jeg hadde et oppdrag som tolk gjaldt det en eldre afghansk mann. (Jeg har taushetsplikt og nevner møtet overfladisk.) Han gikk i kjortel og på hodet hadde han en afghansk lue. Jeg var en smule fordomsfull og tenkte «Taliban». Men så rakk han hånden frem og håndhilste. Grepet var solid og ektefølt, ved avskjeden gjorde han det samme. Han håndhilste på eget initiativ også på den unge, hyggelige saksbehandleren. Mellom samtalene fortalte han at han hadde vært på fredagsbønn i Oslo.

I sitatfeltet her på bloggen siterer folk ofte koranvers og hadither. De konkluderer gjerne med at muslimer tolker og praktiserer dem som fundamentalistiske læresetninger. Men sannheten er at islam er skreddersøm. Du finner knapt to muslimer som mener det samme om samme sak. Shahram Shayghani, psykiater/psykoanalytiker, leder for Senter for sekularisering (SSI) hadde nylig et svært interessant poeng i Nettavisens gjestblogg, som jeg siterer:

«Religion består av et sett med ideer, tanker og fantasier som blir internalisert i personen (psyken) og deretter aktualisert i den måten en tenker og tolker situasjoner på. Det vil si, idet en tror på en religion, får religionen alltid en personlig signatur. Den religiøse troen kan selvsagt forandre personligheten, men det omvendte er mer gjeldende. Personligheten former og farger måten den religiøse troen blir uttrykt på. Derfor er de fleste muslimer verden over hverken voldelige eller fundamentalister. Deres personlige forming av religionen islam blir rett og slett uforenlig med for eksempel å bruke vold, selv om at det finnes krigsvers i Koranen.»

Nå vil jeg overhodet ikke bagatellisere de utfordringer en religion som islam står overfor. Veien er lang. Men jeg vil oppfordre folk til heller å se menneskene enn religionen (hva det enn er), mennesker skreddersyr religionen og menneskeliggjør den, de oppdaterer den og tilpasser den tiden og vilkårene de lever under. En muslim er mye mer enn islam.

God helg!

 

 

Tilbedelsen av jomfruhinnen

 

Bilde fra Iran 1986- under Khomeinis styret

 

 

På NRK Ytring søndag  28. august beskriver Isra Zariat hvordan norske leger skriver ut jomfruattester til bekymrede muslimske foreldre. Legen Therese Kristina Utgård avslører at hun på nettsiden "Klara Klok" flere ganger i uken besvarer jomfruhinne-spørsmål fra unge muslimske jenter som på nettsiden får lov til å være anonym.

For meg som kommer fra en kultur der jomfrudommen dyrkes til det sykelige, har dette vært vond lesning, det blir for personlig. Jeg var selv en av disse hjelpeløse jentene.

For 23 år siden bodde jeg på asylmottak og det var ingen hjelpetelefon å ringe til. Som ung, stolt jomfru ble jeg til og med fornærmet da min advokat spurte om jeg hadde barn. «Jeg er ikke engang gift,» svarte jeg sint.

På asylmottaket traff jeg en jevnaldrende gutt fra Iran og det oppsto en heftig forelskelse. Jeg hadde rømt fra Khomeinis sykelige kjønnsapartheid, et samfunn der selv det å sitte ved siden av en mann på offentlig buss, var forbudt.

Det var utrolig spennende å ha kontakt med en kjekk mann av motsatt kjønn. Jeg kontrollerte meg selv så godt det lot seg gjøre, men i et klumsete hett moment tok følelsene styringen.

Jeg glemmer aldri den store tomheten etterpå. Forvirret og skremt lette jeg etter bloddråper på lakenet mens tårene sprutet. Jeg skulle aldri bli en hvit, ren brud. Ingen mann skulle gifte seg med meg.

Hele livet var jeg blitt fortalt hvor viktig jomfrudommen er. Menn representerte ikke det annet kjønn, de var rovdyr og overgripere. Sex utenfor ekteskap betød overgrep. Det fantes ingen gjensidighet i en forelskelse, bare utnyttelse av kvinner som ikke hadde moral og styrke nok til å stå imot det onde.

Jeg jaget ut den gutten og sto tilbake med en sorg større enn mitt hjerte. Tomheten inntok meg, jeg var en ballong uten luft. Følelsen av urenhet kunne ikke vært større om det hadde vært voldtekt, jeg var skitten som halvspiste matrester etterlatt av løshunder. Synden skulle straffes av Gud.

I min skam lovet jeg aldri å gifte meg, aldri skulle jeg avsløre min stygge hemmelighet. Jeg hadde ikke oppholdstillatelse, frykten for å bli sendt tilbake til helveteskulturen jeg kom fra, ga meg søvnløse netter. Jeg hadde fått med meg litt om at Norge var et fritt land for kvinner og jeg håpet å få bli, jeg håpet det ville gi meg bedre sjanser.

Det tyngste var selvbebreidelsene, jeg var jo ikke kommet til Norge på grunn av umoral og sex, men på grunn av forfølgelse. Men bare kroppen befant seg i Norge, mentalt var jeg fremdeles i Iran.

Det tristeste var ensomheten, jeg hadde den mest forståelsesfulle broren i hele verden, men selv ham kunne jeg ikke dele historien med, skammen fra kulturen var for stor.

Dagen jeg fikk opphold i Norge var en av de beste i mitt liv. Det ga meg mulighet til å gjenoppbygge meg selv. Men det tok lang tid og jeg mistet mange år av min ungdom.

Jeg levde i sølibat av frykt for å avsløre hemmeligheten. Jeg ba, jeg grublet, jeg klandret meg selv, men etter hvert kom den nye kulturen meg til hjelp. Den ga meg styrke til å bekjempe de negative følelsene og ta kontroll over livet. Jeg traff en hyggelig iransk mann som ga blanke blaffen i jomfruhinnen. Vi ble forlovet, men en trist skjebne skulle senere skille oss ad.

Grunnen til at jeg deler denne svært personlige historien er å hjelpe andre i samme situasjon. Husk at du ikke er alene, du jente i samme situasjon som jeg var den gang. Mange har vært der. Vi kjenner fortvilelsen og hjelpeløsheten. Presset er stort nå, men en dag vil det hele virke som en absurd drøm, en meningsløs bekymring. I Norge har du et hjelpeapparat som millioner av jenter kan misunne deg. Du kan bryte deg løs. Vi skal ikke la oss underordne det matriarkatet og patriarkatet som holder liv i denne motbydelige kulturen. Vi skal komme seirende ut av det.

 

Frisørdilemma

RETTSSAK: Merete Hodne driver sin egen frisørsalong på Bryne og må møte i retten for å ha nektet en kvinne med hijab adgang. Foto: Privat

Frisør Merete Hodne driver sin egen salong i sentrum av Bryne. Da den 23-årige muslimske kvinnen Malika Bayan, kom på døren med hijab i oktober i fjor og ville farge håret, nektet Hodne henne adgang. Hun ble bøtelagt av politiet med 8000 kroner for å ha nektet Bayan adgang til frisørsalongen. Denne boten nekter Hodne å betale, og hun er nå tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf om diskriminering. Saken skal vurderes i neste uke. 

Hodne selv mener at hun ikke ønsker ondskapen velkommen i sin virksomhet. Med ondskapen mener hun ideologien islam, og at hijab er et symbol på denne ideologien på samme måte som hakekors er det for nazismen.

Jeg må være tydelig her, man kan ikke nekte mennesker adgang til tjenester basert på deres religion, hudfarge, legning eller funksjonshemning i et demokratisk samfunn. Å nekte en kvinne med hijab adgang er som å nekte en kvinne med kors rundt halsen eller en homofil adgang et annet sted. Frisøren driver en privat virksomhet, men vi har en diskrimineringslov rettet nettopp mot slike tilfeller i Norge. I siviliserte samfunn kan ikke en butikkeier velge kunder utfra religion, hudfarge eller legning.

Mange i Norge forstår islam som en ideologi. Dette er feil. Islam er først og fremst en religion og kan i tillegg være en omfattende livsstil. Islam som ideologi er et nytt fenomen som søker å styre samfunnet etter sharia-lover, det kaller vi islamisme. Nå kan man si at hijab er ganske utbredt blant islamister, men hijab brukes også og er tidligere blitt brukt av konservative muslimske kvinner.

Nå er jeg ikke akkurat fan av hijab på grunn av historien og bakgrunnen. Men Hijab har en komplisert og sammensatt historie og kan ikke reduseres til bare «ideologien» islam: Selv i Iran der islamismen oppsto etter revolusjonen av 1979, brukte konservative muslimske kvinner chador før revolusjonen. Chador er en sort kappe som bare blotter ansiktet. Før revolusjonen hadde vi ulike typer chador som dekket ulike mengder hud og hår, men chador ble brukt.

På den annen side må det tilføyes at det virker som om kunden i frisersalongen, Malika, bevisst gikk inn i butikken (dette er spekulasjon fra min side) for å provosere frem en bestemt respons. Frisøren ser ut til å være et aktivt og kjent medlem av den islam fiendtlige gruppen SIAN (Stop islamisering av Norge), dette på et lite sted der de fleste kjenner hverandre.

I hennes frisersalong klipper både menn og kvinner seg. En dame som er såpass konservativ at hun dekker håret med hijab, ville neppe ta av seg hijaben for å farge håret i en frisersalong der menn er tilstede. Så det er tvilsomt at hun har valgt nettopp denne salongen uten å ha en politisk agenda. Selv går jeg noen ganger til en flink hijabi-dame på Grønland for å ta den tradisjonelle ansiktsbehandlingen «tråd». Hun har et eget rom bak med forheng for kvinnelige klienter.

Det blir interessant å se hvilket utfall denne saken får. Vi har ikke hatt lignende saker i Norge før, dermed må retten se på tilsvarende saker i Europa. Frisøren selv sier at hun er villig til å gå hele veien til menneskerettighetsdomstolen i Strasburg.

Personlig mener jeg at vi trenger å snakke mer med hverandre, heller kommunisere enn å bygge murer rundt oss, kanskje tilegner vi mennesker ideer de ikke har. Kanskje kunne frisøren først ha snakket litt med den muslimske kunden, det ville ikke skadet om hun for eksempel nevnte prisen på hårfarging før hun definerte kunden som en «ondskapens islamist» som skal opprette «sharia» i Norge.

Eller kanskje den muslimske kvinnen kunne tatt initiativ til å hilse og prate litt med frisøren. Å gå rundt og lage fiendebilder av hverandre hjelper ingen. For hva betyr det å få en dom i denne saken? Vil Merete Hodne i tilfelle bli mindre islam fiendtlig av det? Vil en dom hjelpe henne å forstå at hun diskriminerer folk? Har Malika i så fall seiret? Kanskje blir posisjonene mer låst og begge taper på det.