hits

september 2017

Hijab, et mektig tøystykke

Dubai UAE Two women dressed in traditional abayas and hijabs black robes and scarves.
Licensed from: moodboard / yayimages.com

I et innlegg hos VG skriver Ap-politiker og skribent Fatima Almanea om et Europa som ikke viser respekt til hijabkledde kvinner, og stadig prøver å avkle dem.

Jeg blir overrasket over overdrivelsen hun gjør. Vi i Europa og i Norge har all verdens diskriminerings lov for å beskytte hijabkledde kvinner mot diskriminering. Slik bør det være i et demokratisk land. Hijabkledde jenter og kvinner er overalt, både i offentlighet og i media, på Coveret til magasinet Costume og på Tv-skjermen.  

 

Det er merkelig at hijab tilhengere har ikke fått med seg hvilken tvang ligger bak plagget de har valgt, og hvordan dette plagget med våpen og makt tvinges på hodene til mange millioner muslimske kvinner andre steder i verden. Hvorfor vet de ikke om at kvinner som ikke vil ha hijab dras skrikende inn i moralpolitibiler og får bot og bank?  Når et plagg får en slik makt og tvang bak seg, mister det sin verdi som plagg og går over til å bli et symbol. Det er dette symbolet som gjør at folk er skeptiske. Det er ikke uten grunn at islamister akkurat har valgt dette plagget som deres uniform.

 

Diskriminering av hijabkledde kvinner bør fordømmes, og fremmedfiendtlighet bør bekjempes. Men man kan heller ikke bagatellisere plagget til kun «et tøystykke», når det passer en. I samme innlegg leser man at dette tøystykke representerer også et verdisett for skribenten, et verdisett som i grunnen virker imot de vestlige verdier.

 

I Europa har man kjempet mot samme plagg, for retten til at kvinner skal kle av seg, og allikevel få respekt. Europeisk kultur likestiller menn og kvinners hud og hår, i motsetning til muslimsk kultur som fremdeles legger verdien av en kvinne på hva hun har på seg. Vi som kommer fra islamsk kultur er vokst opp med fraser om kvinner som "verdifull diamant" og "søtt godteri", innpakket og godt bevart.

 

Jeg tar avstand fra grums og menneskefiendtlig kritikk av hijabkledde kvinner. Min kritikk er verken rettet mot selve plagget som fargerik fashion eller mot kvinnen under. Det er kulturen hijaben representerer og reduksjonen av hijab til «kun et tøystykke på noens hode» jeg kritiserer. Hijab er ikke kun et tøystykke på noens hode og den har aldri vært det. For dem av oss som kommer fra land der hijabkulturen er majoritetskultur båret oppe av religiøse og kulturelle maktstrukturer, er hijab en uniformering av religiøs fromhet. Uten den skjer det at du ikke er ærbar, du ikke får respekt, du får ingen beilere, du blir utsatt for ryktespredning. I noen land dekker man seg ytterligere til for å beskytte seg mot seksuell trakassering. I mitt land sørger staten med bevæpnet moralpoliti for at hijab innføres på gatene.

 

At plagget bør kritiseres, bevises av at innvandrerkvinner og -jenter sitter i krisesentre og rømmer fra familiene sine her i Norge for å ha nektet hijab. Når vi i Oslo og i innvandrertette områder har jentebarn som bruker hijab for å få aksept i miljøet sitt, for å få venner, har vi et problem. Når hijaben i muslimske miljøer symboliserer at du ikke er påvirket av «dekadent», vestlig kultur og er mer ærbar og verdifull enn andre jenter, har vi et problem.

 

Hver gang vi gir en pris til en hijabkledd, har vi glemt en innvandrerjente som ikke vil ha hijab. Hver gang vi roser en med hijab, har vi tatt motet fra en som prøver å gå imot hijabpresset. Hva slags tøystykke kan ha så mye makt over en kvinne? 

 

Overalt i media møter vi kvinner som fremstiller all kritikk av hijab som «hat». Ja, det finnes hat og uvitenhet om hijab der ute som bør bekjempes. Men med hvilken rett taler de på vegne av alle hijabkledde kvinner der ute? 

 

Hijab kan være islamisme, mote, opprør mot kapitalisme, protest mot kommersialisering av kvinnekroppen, den kan representere tro og gudsfrykt, den kan også være en from uniform eller frykt for hvelvets ild. Uansett kan ikke hijaben generaliseres ned til «bare et plagg». Så enkelt er det ikke. Selv har jeg gjennom jobben som tolk merket hvor mye et lite skjerf på hodet til en eller annen afghansk kvinne betyr. Tar hun det av, har hun meldt seg ut av troen, ærbarheten og miljøet.

 

Man glemmer at muslimske kvinner har kjempet en lang og blodig kamp mot religiøse påbud om tildekking av hår og hud.

I sommer laget algeriske kvinner overskrifter i media ved å kreve å vise bar hud på strendene. En jente ble nylig arrestert i Saudi-Arabia for et lite uskyldig filmklipp der hun gikk med kort skjørt i en bakgate. Dette er en kamp vi kvinner fremdeles kjemper. La oss ikke glemme Qandeel Baloch fra Pakistan som i 2016 publiserte uskyldige, lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier og ble «æres»drept for å ha spredd umoral. La oss ikke glemme den unge Katia Bengana fra Algerie, som i 1994 ble skutt av islamister for å nekte hijab og ble et symbol på opprør mot islamisme. Hvorfor vil ingen snakke om disse kvinnenes kamp?

 

Vi som taler deres sak er ikke for diskriminering og hat. Det er omvendt, det er vi som snakker om all urett som er begått på grunn av et mektig, symboltungt plagg. 

 

De som reduserer tildekkingskulturen til et fritt valgt skjuler seg bak vestlige verdier som individualisme og personlig frihet.

Men tildekkingskulturen springer ikke ut av et vakuum, den er ikke oppstått i samfunn som roser individualisme. Det er skapt av kulturell, religiøs kollektivisme. 

Det kulturelle og religiøse patriarkatet som ligger bak hijab kan ikke bagatelliseres og normaliseres bare fordi en velger et slikt symboltung plagg selv.