hits

oktober 2016

Er det norske samfunnet så diskriminerende?

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordømte i Dagbladet i går truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om «Fatumo», en person som skyver religionen foran seg for å unngå å måtte ta arbeid og for ikke å la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger før hun sluttet å telle, det er prisverdig at også somaliere reagerer på dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir håp. Men hvor helhjertet denne fordømmelsen er, kan man lure på. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de går fra praksisplass til praksisplass uten å få jobb, hvordan vitnemål og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor å stå frem med rak rygg og kompromissløst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin støtte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religiøst konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, får ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er høy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve å bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjør ikke saken lettere ved å skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede på et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset måtte avbryte for å be!  

 

For en stund siden så jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svære hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan være til hinder for å utføre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor å ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang på gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har fått i dette landet, må vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi må innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for å slippe å jobbe. Det handler om de av somaliere som blir så provosert over å bli avslørt, at de truer med å drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som må tas tak i. Vi trenger ingen tåkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

Norsk niqab-støtte

 

Førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har også hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner på en benk på Grønland, uten å merke at niqaben har vært til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har også spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun på khrono.no. 

Sånne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri å forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstår ting ihjel, noen ganger forstår de så mye at man lurer på om de går glipp av hele poenget.   

Jeg møter stadig vekk forståelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om også den innfødte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til å ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun så provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og være eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; føle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forståelsesfull og flott hun har vært i møte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er så overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er så fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forståelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forståelse ikke stopper der, hun forstår kanskje også annen ukultur som polygami, jenteomskjæring og æresdrap. Så lenge de foregår blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spør på slutten av sin kronikk om de skråsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvfølgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstår så inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg på vei til Nav for å tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken på å gå hele veien tilbake i gater dekket av snevær, fristet ikke, jeg har dårlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsøk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tøyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun bøyde seg og løftet opp hansken min. Jeg kunne høre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg følte meg nær henne av takknemlighet, men jeg savnet å føle tilhørighet, å ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen så jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun så på meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. Øynene i sprekken avslørte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet å vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte på alle de gangene jeg i min kultur hadde hørt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for å ikke synde, for å ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for å puste og spise, men for menn. Jeg tenkte på alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte på alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for å ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorårets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte på det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brød i et telt. Hun stirret på en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i øyene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund å bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er å gå lettkledd i brennende sol. Men får hun lov til det?  

Selvfølgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritær, han pisket kamelen og løshunden og beordret henne å vise frem sitt håndverk for å tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spør sin beduinvenninne om sånt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til å føle sola på huden eller vinden i håret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil dø med niqaben på.  

Nilsen trenger ikke å tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag går i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette å leve sitt behagelige, tolerante og forståelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til å gå uten slør. En av dem sa at de rett og slett har lyst til å møte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet sløret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra å stå ved hans side og tale ham etter munnen. 

 

oktober 2016

es.com/" target="_blank">yayimages.com

Det har vært mye prat om integrering i det siste. Men all denne integreringspraten virker som tomprat når man ser at resurssterke, flotte forbilder eller barnefamilier med opphold sendes tilbake til hjemlandet . Et skremmende eksempel er Abinaya eller Abii Thulasi, førstehjelpmannskap og ungdomsleder fra Norsk Folkehjelp Asker og Bærum som ble i går tidlig hentet og transportert til Trandum for ut transportering fra Norge. Hun utvises etter 12 år i Norge.

Hun er en 20 år gammel godt integrert jente i lokalmiljøet. Hun er leder i Sanitetsungdomsgruppa og del av den frivillige beredskapen til Norsk Folkehjelp Asker og Bærum. Som utdannet førstehjelpsmannskap hadde hun også startet på veien til å bli instruktør for Norsk Folkehjelp.

Hun kom fra Sri Lanka til Norge som 8-åring i 2004 sammen med moren sin. Hun har fullført skolegangen i Norge og er klar for et videre liv her. Etter hele 12 år i Norge kastes hun plutselig ut av landet.  Abinaya er nok et eksempel på at regjeringen og utlendingsmyndighetene har helt feil perspektiv i integreringsarbeidet.

En ressurssterk ung kvinne kastes ut fordi Sri Lanka nå oppfattes som trygt. Hvordan kan en jente vokst opp i et flott land som Norge plutselig måtte flytte til Sri Lanka. Tanken er skremmende.


Regjeringen har i disse dager gitt UDI instrukser om at 1600 somaliere med oppholdstillatelse skal returneres. Blant dem er det en del barnefamilier. Barn som kommer fra en utrygg fortid og trauma kastes igjen inn i en utrygg og usikker fremtid.

 

Hvordan kan man ta integreringspraten alvorlig når slike tiltak settes i gang?

Blogg Ingen kommentarer

Modige Amal Aden

FÅR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke ønsker å bli integrert. Hun får tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

Denne uka skrev den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Aden et innlegg i Dagbladet om «Fatuma». Fatuma vil ikke lære språket, vil ikke integreres, jobbe eller studere, hun er religiøs, har ingen respekt for norske regler og verdier, men er flink til å fylle ut søknader om stønad.

Etter at Amal skrev denne kronikken har hun fått mange hatmeldinger fra folk som mener hun bør brennes, skytes, steines og gruppevoldtas.

At ingen snakker om slike mennesker som Fatuma, betyr ikke at de ikke finnes. De fleste av oss innvandrere har på et eller annet tidspunkt støtt på en slik person. Men samtidig må vi kunne ha to tanker i hodet: Mange innvandrere er ivrig etter å lære norsk, jobbe, integrere seg og bli en del av samfunnet.

Men samfunnet som vi ønsker å integrere oss i, behandler oss som en homogen gruppe. Det er vi absolutt ikke. Vi er som alle andre grupper, som en pose nøtter med mange forskjellige typer. Vi har Fatumer og ikke Fatumaer blant oss.

Å lage et bilde av innvandrerne som engler eller demoner blir feil. Mange av oss er ressurssterke mennesker som har gått en lang og vanskelig vei for å komme til Norge. Folk trenger ikke å føle synd på oss, vi trenger heller ikke å bli demonisert. Vi er mennesker på godt og ondt og vi må akseptere noen dårlige epler blant oss.

Det hjelper ikke å tie om sånne innstillinger. En del NAV-ansatte og lærere kjenner problematikken. De som angriper at Amal Aden blottlegger sånne innstillinger, bør skamme seg. Hun får trusler og all verdens grums, ikke fordi hun lyver men fordi hun ikke fortier et allerede eksisterende problem. Det ser ut at hun må følge en æreskode blant innvandrere.

Amal Aden er modig. Hun har ingen forpliktelse til «å være lojal mot innvandrere» ved å beskytte sånne som Fatuma. Det er nettopp sånne som Fatuma som ødelegger for de innvandrerne som drømmer om å skape seg et nytt liv i Norge og bli en del av fellesskapet, enten det er gjennom utdanning, jobb, språket eller ved å delta i samfunnsdugnaden.

Sylvi Listhaug- den nye syndebukken

Foto: Torstein Bøe (NTB scanpix)

 

Det ser ut at Norge er delt i to. En gruppe mener Sylvi Listhaug gjør en god jobb for å beskytte Norge mot «flyktninger». Den andre hater henne av samme grunn. Selv feminister som påstår at de står på kvinnenes side, har ikke noe problem med å henge henne ut på sosiale medier.

Sylvi Listhaugs siste uttalelse om at vi i Norge spiser svinekjøtt, drikker alkohol og viser ansiktet, blir tatt ut av sammenheng og omtalt i sosiale medier med en forakt og hån jeg ikke ser andre kvinnelige politikere bli utsatt for.

Jeg er ikke enig i alt Listhaug sier eller gjør. Personlig synes jeg at vi kunne hørt mer fra henne som integreringsminister om diskriminering av innvandrere i arbeidsmarkedet og ellers. Vi trenger sårt en integreringsminister som inkluderer og snakker om raushet og toleranse, og inviterer norske borgere til å strekke ut en hånd til flyktninger og innvandrere. Mange innvandrere og flykninger trenger en jobb. Mange av dem ønsker å lære om det norske samfunnet, være ressurser, jobbe og bidra til felleskapet. Etter å ha fått opphold blir de sittende lenge i asylmottak, de er uten kontakt med samfunnet og de taper motivasjonen.

Samtidig mener jeg Listhaug har et poeng når hun sier at reiser man til Norge, må man være innforstått med at man har reist til et land som er forskjellig fra sitt hjemland. Folk her drikker, spiser pølser, er lettkledd om sommeren, viser ansiktet sitt. Dette betyr selvfølgelig ikke at alle gjør det, eller man er forpliktet til å gjøre det, men dette er alminnelig i dette samfunnet.

I mange land i Midtøsten er gris utryddet. Som et dyrevennlig menneske synes jeg det er en uting at en dyrerase er utryddet på grunn av religionen eller kulturen. I en del land der flyktninger kommer fra, er alkohol uglesett og vanskelig å få tak i. Min religiøse tante tok ikke engang i spritglasset til onkelen min, hun mente at det var urent. Sånne regler kan ikke gjelde her.

I Norge misbruker enkelte innvandrere kontakt med alkohol eller grise kjøtt som begrunnelse for ikke å akseptere jobber. Det er en uting og en måte å utnytte systemet på. Man kan frastå å spise svinekjøtt og drikke alkohol av religiøse grunner, det har jeg respekt for, men man kan ikke nekte andre å gjøre det. Man kan heller ikke nekte å jobbe av den grunn, for å forbli arbeidsledig og få ytelser. Det er nettopp dette Sylvi Listhaug mener og det er jeg ganske enig i. Dette trenger en ryddig debatt og ryddige løsninger, ikke hån og latterliggjøring.

Det er trist at hver gang Sylvi Listhaug sier noe, blir det tatt ut av sammenhengen for å henge ut og trakassere henne.

Hvor lavt kan man synke?

Av: Foto: Sakis Mitrolidis / AFP


I dag leste jeg en nyhet som fikk meg til å grøsse nedover ryggen. Hvor lavt kan man synke i diskriminering av mennesker? Det er en ting å ikke være for innvandring, en annen er å samle seg og protestere foran en skole som en sint mobb. En skole der uskyldige flykningbarn skal gå på. Disse barna og familiene deres har vært på flukt, og har levd lenge under uverdige omstendigheter. De har vært døden nær mange ganger. Det minste man kan gjøre er å gi dem litt medmenneskelighet, varme og den respekten de så sårt trenger.

«Det var mandag at en gruppe flyktningbarn fra Afghanistan og Syria skulle begynne på skolen i den greske byen Profitis. Ved porten til skolen ble de møtt av en sint folkemasse hvor noen ropte at de fryktet at deres egne barn skulle bli voldtatt. I forkant låste de porten for å holde barna ute, skriver BBC. Rundt 100 politimenn laget en korridor slik at barna skulle komme seg inn på skolen. Andre steder i landet begynte flyktningbarn på skolen uten at noen protesterte.»

Niqab- Nei takk

 

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

I protest mot et eventuelt forbud mot niqab knipset nylig en del muslimske debattanter bilde av seg selv med niqab over munn og nese.

Hele niqab-debatten er merkelig. Man er for tiden ikke muslim i Europa om man ikke er sint, sier den muslimske reformisten Majid Nawaz.

Niqab har aldri vært en islamsk fanesak. Det er en tradisjonell drakt fra ørkenområder i gulfstater som Saudi-Arabia, Jemen, Qatar osv. Niqab er også et favorittplagg for ISIS og et typisk plagg i kvinnefiendtlige land som Saudi-Arabia, et land som krever at kvinner skal ha mannlig verge for overhodet å ferdes utenfor huset.

Jeg skjønner at det er vanskelig å være ung innvandrer med muslimsk bakgrunn. Hjemme hører man at man ikke bør bli for norsk, ute føler man at man aldri blir norsk. Den økende islam fiendtlighet i samfunnet er unektelig og ganske slitsom.

Men debatten om niqab dreier seg ikke om islam, men om et grunnleggende behov for å tirre samfunnet; for å vise opprørsk sinne og frustrasjon. Ungdom må selvfølgelig få lov til å gjøre litt opprør. Men jeg ville bli svært takknemlig om disse sinte kvinnene sluttet å bruke islam som gissel for sitt opprør.

Andre innvandrere skal leve her uten å bli assosiert med sinte muslimer. Daglig betaler vi andre en høy pris for det høylytte maset om et segregerende og kvinneundertrykkende symbolplagg, et plagg som er til for å sementere vi og dem-tenkningen.

Samme muslimske debattanter som i kronikk etter kronikk er glade demokrater, svikter demokratiet og likestillingen hver gang det kommer til tildekking. De går rett og slett ikke videre.

Kennedy sa engang: Ikke spør hva landet ditt har gjort for deg, men hva du har gjort for ditt land. Det er nettopp det spørsmålet jeg har lyst til å stille de sinte kvinnelige, muslimske debattantene: Hva har de gjort for demokrati og likestilling annet enn å gi sint støtte til marginale og bakstreverske holdninger?