hits

oktober 2016

Er det norske samfunnet s diskriminerende?

FR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke nsker bli integrert. Hun fr tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

 

En rekke samfunnsengasjerte somaliere fordmte i Dagbladet i gr truslene som er blitt rettet mot den norsk-somaliske Amal Aden etter at hun snakket ut om Fatumo, en person som skyver religionen foran seg for unng mtte ta arbeid og for ikke la seg integrere.  

 

Amal Aden fikk 322 hatmeldinger fr hun sluttet telle, det er prisverdig at ogs somaliere reagerer p dette. Deres innlegg er et skritt i riktig retning og gir hp. Men hvor helhjertet denne fordmmelsen er, kan man lure p. Annen halvdel av artikkelen handler ikke om hetsen mot Amal Aden. Den handler om hvordan norsk-somaliere blir diskriminert, hvordan de gr fra praksisplass til praksisplass uten f jobb, hvordan vitneml og kompetanse fra hjemlandet blir underkjent og hvordan de taper motivasjon. 

 

Istedenfor st frem med rak rygg og kompromisslst forsvare Amal Aden, snur de samfunnsengasjerte sin sttte til en indirekte kritikk av Amal Adens Fatuma-artikkel. Under en haug beskyldninger om hvor diskriminerende det norske samfunnet er, forties det faktum at Fatuma ikke er et isolert tilfelle, men et utbredt fenomen. At mange religist konservative misliker og utnytter samfunnet de bor i, fr ingen plass i artikkelen. 

 

Jobbmarkedet er presset og arbeidsledigheten blant innvandrerne er hy. Alle kategorier innvandrere, kan oppleve bli diskriminert. Dette er ikke bare et somalisk problem, men noen innvandrere gjr ikke saken lettere ved skjule seg bak religionen sin. Jeg selv var tilstede p et introduksjonskurs der to somaliske menn midt i kurset mtte avbryte for be!  

 

For en stund siden s jeg en reportasje om innvandrer kvinner som etter introduksjonskurset sto igjen uten jobb, det meste var somaliske kvinner. Det ble sagt at en av grunnene er de svre hijabene som blant annet i omsorgssektoren kan vre til hinder for utfre arbeidet. Hvorfor snur de samfunnsengasjerte somalierne saken mot det norske samfunnet istedenfor ta for seg totaliteten i bildet og kritisere slike forhold? 

 

Det norske samfunnet er humant og det aksepterer gang p gang unnskyldninger under sekkebetegnelsen religion. Men uansett hvor omfattende rettigheter vi har ftt i dette landet, m vi aldri glemme at det er vi som har innvandret og vi m innrette oss etter de regler og lover som gjelder her i landet, det er ikke omvendt. 

 

Den grusomme trakasseringen av Amal Aden handler ikke om at somaliere blir diskriminert. Det handler om de av somaliere som skyver religionen sin foran seg for slippe jobbe. Det handler om de av somaliere som blir s provosert over bli avslrt, at de truer med drepe, steine, gruppevoldta og brenne Amal Aden.  

Det er problemet som m tas tak i. Vi trenger ingen tkelegging, bortforklaring og bagatellisering. 

 

Norsk niqab-sttte

 

Frsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ved Internasjonale studier og tolkeutdanning, har en beduin-venninne i Egypt som kler seg i niqab, og de kommuniserer bra. Hun har ogs hatt gode samtaler med et par niqabkledde kvinner p en benk p Grnland, uten merke at niqaben har vrt til hinder for kommunikasjonen.  

 

Anne Birgitta har ogs spurt mannen sin om hva han synes om kommunikasjonen mellom ham og beduin-venninna, og han mener den er uproblematisk. Dette forteller hun p khrono.no. 

Snne som Anne Birgitta Nilsen slutter aldri forbause meg. De er godhjertet og mener godt. Men de forstr ting ihjel, noen ganger forstr de s mye at man lurer p om de gr glipp av hele poenget.   

Jeg mter stadig vekk forstelsesfulle og tolerante mennesker som Anne Birgitta i debatter. Etter et innlegg mot burkini i Dagbladet skrev en dame til meg i protest. Hun fortalte hvordan hun problemfritt brukte bikini i Tunisia, i Egypt, i Dubai. Men da jeg spurte om ogs den innfdte kvinnen som serverte henne te og redde hennes seng, fikk lov til ta en dukkert etter arbeidstid i bikini, ble hun s provosert at hun blokkerte meg.  

 

Og hvorfor i all verden skal muslimske kvinner ta en dukkert i bikini? Skal ikke de dekke seg til og vre eksotisk slik at fru Nilsen kan ha det godt med seg selv; fle seg som et bedre menneske som kan skryte av hvor forstelsesfull og flott hun har vrt i mte med disse annerledes menneskene. Hun er av det slaget som ser mennesket bak masken. Vi andre er s overfladisk at vi skvetter av en niqab-kledd kvinne, og vi er s fordomsfulle at kanskje er vi litt dum. Hun derimot, har knekt forstelseskoden.  

 

Jeg tipper at hennes forstelse ikke stopper der, hun forstr kanskje ogs annen ukultur som polygami, jenteomskjring og resdrap. S lenge de foregr blant oss eksotiske og ikke blant hennes egne. 

Hun spr p slutten av sin kronikk om de skrsikre debattantene som er imot niqab, har like personlige erfaringer som henne. Det har jeg. Selvflgelig. Jeg har flyktet fra tyranniet hun forstr s inderlig godt. 

 

En dag forrige vinter var jeg p vei til Nav for tolke for en afghansk dame. Jeg mistet mine nye hansker og tanken p g hele veien tilbake i gater dekket av snevr, fristet ikke, jeg har drlig balanse, men allikevel gjorde jeg et halvhjertet forsk. Etter kort vei kom to somaliske damer mot meg, de lo og tyset og vinket, og jeg smilte og vinket tilbake. En av dem var niqab-kledd. Hun byde seg og lftet opp hansken min. Jeg kunne hre hennes milde latter, stemmen bak ansiktsmasken.  

 

Hun var ikke noe mindre menneske fordi hun gikk med niqab, tvert imot, jeg flte meg nr henne av takknemlighet, men jeg savnet fle tilhrighet, ta inn alt, mimiken, den smilende munnen. I lunsjpausen s jeg henne i gangen og smilte bredt. Hun s p meg, men jeg fikk ikke noe smil tilbake. ynene i sprekken avslrte ingen ting. Jeg ble litt lei meg, det falt meg ikke inn at hun kunne ha smilt bak masken. Kanskje hun savnet vise meg smilet sitt, tenkte jeg i ettertid, og jeg tenkte p alle de gangene jeg i min kultur hadde hrt at kvinnene burde trekke chadoren foran ansiktet for ikke synde, for ikke friste menn med nese og munn som ikke er til for puste og spise, men for menn. Jeg tenkte p alle de gangene en eller annen udugelig imam har sagt at en kvinne skal brenne i helvetes flammer dersom hun viser ansiktet sitt, jeg tenkte p alle gangene kvinner har tapt sin respekt overfor menn og Gud for ha blottet ansiktet. Det gjorde meg sint. 

 

Under fjorrets ferie kom vi til en beduinlandsby langt inne i Egypt. Beduinkvinner dekket seg til med niqab, ikke fordi de selv insisterte p det, men fordi kulturen krevde det. En ung tildekket jente bakte brd i et telt. Hun stirret p en lettkledd dansk jente og jeg tippet det var nysgjerrighet, fascinasjon og til og med misunnelse i yene hennes. Jeg tenkte at kanskje hadde hun lyst til et sekund bytte plass med den danske jenta og oppleve hvordan det er g lettkledd i brennende sol. Men fr hun lov til det?  

Selvflgelig ikke. Det mannlige beduin-overhodet virket autoritr, han pisket kamelen og lshunden og beordret henne vise frem sitt hndverk for tjene et par dollar.  

 

Jeg tror ikke typer som Anne Birgitta Nilsen spr sin beduinvenninne om snt, eller vil kjenne historier som denne. Jeg tror ikke hun har spurt sin beduinvenninne om hun har lyst til fle sola p huden eller vinden i hret. Hun tenker at dette er hennes kultur. Dette er hennes liv, det er kulturen hun er vokst opp i, hun vil d med niqaben p.  

Nilsen trenger ikke tenke lenger enn det. Det er ikke hun som hver dag gr i telt og beskuer verden gjennom en sprekk. Hun kan fortsette leve sitt behagelige, tolerante og forstelsesfulle vestlige liv.  

 

Denne uka delte jeg en historie om nordindiske kvinner som kjemper for retten til g uten slr. En av dem sa at de rett og slett har lyst til mte verden ansikt til ansikt. En mann fra samme bygd protesterte, han mente dersom kvinner fjernet slret fra ansiktet, fjernet de kulturen. Jeg tror det ville passet Nilsen bra st ved hans side og tale ham etter munnen. 

 

oktober 2016

es.com/" target="_blank">yayimages.com

Det har vrt mye prat om integrering i det siste. Men all denne integreringspraten virker som tomprat nr man ser at resurssterke, flotte forbilder eller barnefamilier med opphold sendes tilbake til hjemlandet . Et skremmende eksempel er Abinaya eller Abii Thulasi, frstehjelpmannskap og ungdomsleder fra Norsk Folkehjelp Asker og Brum som ble i gr tidlig hentet og transportert til Trandum for ut transportering fra Norge. Hun utvises etter 12 r i Norge.

Hun er en 20 r gammel godt integrert jente i lokalmiljet. Hun er leder i Sanitetsungdomsgruppa og del av den frivillige beredskapen til Norsk Folkehjelp Asker og Brum. Som utdannet frstehjelpsmannskap hadde hun ogs startet p veien til bli instruktr for Norsk Folkehjelp.

Hun kom fra Sri Lanka til Norge som 8-ring i 2004 sammen med moren sin. Hun har fullfrt skolegangen i Norge og er klar for et videre liv her. Etter hele 12 r i Norge kastes hun plutselig ut av landet.  Abinaya er nok et eksempel p at regjeringen og utlendingsmyndighetene har helt feil perspektiv i integreringsarbeidet.

En ressurssterk ung kvinne kastes ut fordi Sri Lanka n oppfattes som trygt. Hvordan kan en jente vokst opp i et flott land som Norge plutselig mtte flytte til Sri Lanka. Tanken er skremmende.


Regjeringen har i disse dager gitt UDI instrukser om at 1600 somaliere med oppholdstillatelse skal returneres. Blant dem er det en del barnefamilier. Barn som kommer fra en utrygg fortid og trauma kastes igjen inn i en utrygg og usikker fremtid.

 

Hvordan kan man ta integreringspraten alvorlig nr slike tiltak settes i gang?

Blogg Ingen kommentarer

Modige Amal Aden

FR HATMELDINGER: Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som ikke nsker bli integrert. Hun fr tilbakemeldinger fra somaliere som mener hun er illojal. Foto: NTB Scanpix

Denne uka skrev den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Aden et innlegg i Dagbladet om Fatuma. Fatuma vil ikke lre sprket, vil ikke integreres, jobbe eller studere, hun er religis, har ingen respekt for norske regler og verdier, men er flink til fylle ut sknader om stnad.

Etter at Amal skrev denne kronikken har hun ftt mange hatmeldinger fra folk som mener hun br brennes, skytes, steines og gruppevoldtas.

At ingen snakker om slike mennesker som Fatuma, betyr ikke at de ikke finnes. De fleste av oss innvandrere har p et eller annet tidspunkt sttt p en slik person. Men samtidig m vi kunne ha to tanker i hodet: Mange innvandrere er ivrig etter lre norsk, jobbe, integrere seg og bli en del av samfunnet.

Men samfunnet som vi nsker integrere oss i, behandler oss som en homogen gruppe. Det er vi absolutt ikke. Vi er som alle andre grupper, som en pose ntter med mange forskjellige typer. Vi har Fatumer og ikke Fatumaer blant oss.

lage et bilde av innvandrerne som engler eller demoner blir feil. Mange av oss er ressurssterke mennesker som har gtt en lang og vanskelig vei for komme til Norge. Folk trenger ikke fle synd p oss, vi trenger heller ikke bli demonisert. Vi er mennesker p godt og ondt og vi m akseptere noen drlige epler blant oss.

Det hjelper ikke tie om snne innstillinger. En del NAV-ansatte og lrere kjenner problematikken. De som angriper at Amal Aden blottlegger snne innstillinger, br skamme seg. Hun fr trusler og all verdens grums, ikke fordi hun lyver men fordi hun ikke fortier et allerede eksisterende problem. Det ser ut at hun m flge en reskode blant innvandrere.

Amal Aden er modig. Hun har ingen forpliktelse til vre lojal mot innvandrere ved beskytte snne som Fatuma. Det er nettopp snne som Fatuma som delegger for de innvandrerne som drmmer om skape seg et nytt liv i Norge og bli en del av fellesskapet, enten det er gjennom utdanning, jobb, sprket eller ved delta i samfunnsdugnaden.

Sylvi Listhaug- den nye syndebukken

Foto: Torstein Be (NTB scanpix)

 

Det ser ut at Norge er delt i to. En gruppe mener Sylvi Listhaug gjr en god jobb for beskytte Norge mot flyktninger. Den andre hater henne av samme grunn. Selv feminister som pstr at de str p kvinnenes side, har ikke noe problem med henge henne ut p sosiale medier.

Sylvi Listhaugs siste uttalelse om at vi i Norge spiser svinekjtt, drikker alkohol og viser ansiktet, blir tatt ut av sammenheng og omtalt i sosiale medier med en forakt og hn jeg ikke ser andre kvinnelige politikere bli utsatt for.

Jeg er ikke enig i alt Listhaug sier eller gjr. Personlig synes jeg at vi kunne hrt mer fra henne som integreringsminister om diskriminering av innvandrere i arbeidsmarkedet og ellers. Vi trenger srt en integreringsminister som inkluderer og snakker om raushet og toleranse, og inviterer norske borgere til strekke ut en hnd til flyktninger og innvandrere. Mange innvandrere og flykninger trenger en jobb. Mange av dem nsker lre om det norske samfunnet, vre ressurser, jobbe og bidra til felleskapet. Etter ha ftt opphold blir de sittende lenge i asylmottak, de er uten kontakt med samfunnet og de taper motivasjonen.

Samtidig mener jeg Listhaug har et poeng nr hun sier at reiser man til Norge, m man vre innforsttt med at man har reist til et land som er forskjellig fra sitt hjemland. Folk her drikker, spiser plser, er lettkledd om sommeren, viser ansiktet sitt. Dette betyr selvflgelig ikke at alle gjr det, eller man er forpliktet til gjre det, men dette er alminnelig i dette samfunnet.

I mange land i Midtsten er gris utryddet. Som et dyrevennlig menneske synes jeg det er en uting at en dyrerase er utryddet p grunn av religionen eller kulturen. I en del land der flyktninger kommer fra, er alkohol uglesett og vanskelig f tak i. Min religise tante tok ikke engang i spritglasset til onkelen min, hun mente at det var urent. Snne regler kan ikke gjelde her.

I Norge misbruker enkelte innvandrere kontakt med alkohol eller grise kjtt som begrunnelse for ikke akseptere jobber. Det er en uting og en mte utnytte systemet p. Man kan frast spise svinekjtt og drikke alkohol av religise grunner, det har jeg respekt for, men man kan ikke nekte andre gjre det. Man kan heller ikke nekte jobbe av den grunn, for forbli arbeidsledig og f ytelser. Det er nettopp dette Sylvi Listhaug mener og det er jeg ganske enig i. Dette trenger en ryddig debatt og ryddige lsninger, ikke hn og latterliggjring.

Det er trist at hver gang Sylvi Listhaug sier noe, blir det tatt ut av sammenhengen for henge ut og trakassere henne.

Hvor lavt kan man synke?

Av: Foto: Sakis Mitrolidis / AFP


I dag leste jeg en nyhet som fikk meg til grsse nedover ryggen. Hvor lavt kan man synke i diskriminering av mennesker? Det er en ting ikke vre for innvandring, en annen er samle seg og protestere foran en skole som en sint mobb. En skole der uskyldige flykningbarn skal g p. Disse barna og familiene deres har vrt p flukt, og har levd lenge under uverdige omstendigheter. De har vrt dden nr mange ganger. Det minste man kan gjre er gi dem litt medmenneskelighet, varme og den respekten de s srt trenger.

Det var mandag at en gruppe flyktningbarn fra Afghanistan og Syria skulle begynne p skolen i den greske byen Profitis. Ved porten til skolen ble de mtt av en sint folkemasse hvor noen ropte at de fryktet at deres egne barn skulle bli voldtatt. I forkant lste de porten for holde barna ute, skriver BBC. Rundt 100 politimenn laget en korridor slik at barna skulle komme seg inn p skolen. Andre steder i landet begynte flyktningbarn p skolen uten at noen protesterte.

Niqab- Nei takk

 

Green Palm Tree in Iran
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com

I protest mot et eventuelt forbud mot niqab knipset nylig en del muslimske debattanter bilde av seg selv med niqab over munn og nese.

Hele niqab-debatten er merkelig. Man er for tiden ikke muslim i Europa om man ikke er sint, sier den muslimske reformisten Majid Nawaz.

Niqab har aldri vrt en islamsk fanesak. Det er en tradisjonell drakt fra rkenomrder i gulfstater som Saudi-Arabia, Jemen, Qatar osv. Niqab er ogs et favorittplagg for ISIS og et typisk plagg i kvinnefiendtlige land som Saudi-Arabia, et land som krever at kvinner skal ha mannlig verge for overhodet ferdes utenfor huset.

Jeg skjnner at det er vanskelig vre ung innvandrer med muslimsk bakgrunn. Hjemme hrer man at man ikke br bli for norsk, ute fler man at man aldri blir norsk. Den kende islam fiendtlighet i samfunnet er unektelig og ganske slitsom.

Men debatten om niqab dreier seg ikke om islam, men om et grunnleggende behov for tirre samfunnet; for vise opprrsk sinne og frustrasjon. Ungdom m selvflgelig f lov til gjre litt opprr. Men jeg ville bli svrt takknemlig om disse sinte kvinnene sluttet bruke islam som gissel for sitt opprr.

Andre innvandrere skal leve her uten bli assosiert med sinte muslimer. Daglig betaler vi andre en hy pris for det hylytte maset om et segregerende og kvinneundertrykkende symbolplagg, et plagg som er til for sementere vi og dem-tenkningen.

Samme muslimske debattanter som i kronikk etter kronikk er glade demokrater, svikter demokratiet og likestillingen hver gang det kommer til tildekking. De gr rett og slett ikke videre.

Kennedy sa engang: Ikke spr hva landet ditt har gjort for deg, men hva du har gjort for ditt land. Det er nettopp det sprsmlet jeg har lyst til stille de sinte kvinnelige, muslimske debattantene: Hva har de gjort for demokrati og likestilling annet enn gi sint sttte til marginale og bakstreverske holdninger?