hits

oktober 2017

Kultur appropriasjon, en avsporing

HSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen p Instagram.

Brket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut p hstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktrstyrte medier hnflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon p sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har frt til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi br ha respekt for dem som tilhrer en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra lytte til nr noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som gr ut p bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man m ta krenkelser p alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om flelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang s, der en person sto foran et brannslukningsapparat p en utstilling i en halv time for finne ut hva kunstneren mente med det, fr hun ble oppmerksom p at apparatet var ikke blant utstilte objekter p galleriet.

Man kan sprre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke p vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun m jo skjnne at ved gjre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke fr lov til g i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da fr man sprre seg om hvem som egentlig fr lov til gjre dette, nr hver av oss, som borgere av dette landet, p en eller annen mte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr p menneskers flelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula ogs bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham p Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarvet kjrligheten p en grusom mte og mtte lide i all evighet. Er det riktig av oss kle oss ut som ham og mene hans lidelse er s jvla festlig?

Jeg hater tenke p at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjr dette for  undertrykke meksikanere, p samme mte som jeg synes det er ethvert jentebarns drm se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig se p saken bare som Siv Jensens barndomsdrm, verken mer eller mindre?

reskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjrlighet og omsorg

Det har vrt mye snakk om reskultur og resvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

reskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen re i kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjr slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete lsninger eller tiltak. Det ligger en berringsangst i mten vi mter reskulturen p, og det bekymrer meg. Mange skriver at reskultur og resvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi m ta serist og gripe fatt i. reskultur dreier seg for altfor mange om min kultur versus din kultur, vre dtre gjr ikke dette versus vestlige dtre gjr det. Dette betyr ikke ndvendigvis et angrep p vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og deleggelse av reskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr trkke p tr og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig m man tr varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lrdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulre, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ststed samlet seg om en viktig sak som til og med forente religist konservative og sekulre innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt p sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og sprsmlene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til snakke om en ting som ble begravd i styen: Hvor f som faktisk hadde mtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et strre antall innvandrere tilstede, bde kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Nr budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke m vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjr feil som gjr at de ikke vil vre med. Trenger vi g fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

S langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med reskulturen blir ikke like enkel som arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har sttt frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som bde det ene og det andre. Derfor er det viktig se hvilke krefter som er disse jentenes stttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som nsker bryte seg ls. Per idag som jeg har erfart, str ikke noe apparat klart for den som skal frigjre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rmme. Men finnes det et offentlig ndapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstr problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet hndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle sltt og utsatt for vold, de lever under kjrlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjrlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet m jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med ssken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del gr stille i drene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg ls? Vi m huske at ikke alt blir rosenrdt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til rive seg ls. Mange tiltak er iverksatt nr vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi m vge ta opp disse problemstillingene og prve komme lenger enn til kronikker om hvor flt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordmmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.