hits

oktober 2017

Kultur appropriasjon, en avsporing

HØSTFEST I FINANSDEPARTEMENTET: Skjermdump av Siv Jensen på Instagram.

Bråket begynte med at finansministeren Siv Jensen kledde seg ut på høstfesten til Finansdepartementet som indianerkvinne forrige helg. Dette falt ikke i god jord hos Sametingspresident Aili Keskitalo og enkelte andre urfolk-representanter som har kritisert finansministeren for dette opptrinnet. I sosiale og redaktørstyrte medier hånflirer folk av kritikken.

Dette har startet en diskusjon om kulturappropriasjon på sosiale medier, et uttrykk som ofte brukes i amerikanske sammenhenger og har ført til absurde situasjoner i USA.  Uttrykket betyr at vi bør ha respekt for dem som tilhører en diskriminert kultur og mener at deres kultur undertrykkes, stjeles og mister sin definisjon.

En interessant kommentar kommer fra Dagbladets Martine Aurdal om at det er bra å lytte til når noen gir uttrykk for krenkelse, samtidig som hun selv kritiserer amerikanske tilstander og mener at de i USA har tatt kulturappropriasjon alt for langt. Hun skriver at Kulturell appropriasjon er en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale. Jeg er enig med henne at man må ta krenkelser på alvor. Men det er nettopp kanskje her i det abstrakte hvor problemet ligger. Hvem definerer hvor langt man kan ta kulturappropriasjonen. For dette dreier seg om følelsene til diverse individer innen en minoritetsgruppe.

Det minner meg om en filmscene jeg engang så, der en person sto foran et brannslukningsapparat på en utstilling i en halv time for å finne ut hva kunstneren mente med det, før hun ble oppmerksom på at apparatet var ikke blant utstilte objekter på galleriet.

Man kan spørre seg om hvem som har definisjonsmakten i slike tilfeller. Martine Aurdahl mener at en rekke personer som har ledd av det hele i sosiale medier ikke er urfolk og dermed ikke kan snakke på vegne av dem. Men gjelder ikke samme argumentet for henne selv?

Hun mener sikkert godt og jeg har respekt for hennes omtanke for andre, men hun må jo skjønne at ved å gjøre kulturappropriasjon til en del av debatt-Norge, har vi skutt oss i foten og skapt problemer der de ikke finnes.

Et interessant argument jeg leste i sosiale medier var at Siv Jensen som sjefen til oljefondet og som representant for Norge ikke får lov til å gå i denne drakten fordi indianere kjemper mot oljefondet. Men da får man spørre seg om hvem som egentlig får lov til å gjøre dette, når hver av oss, som borgere av dette landet, på en eller annen måte er knyttet til oljefondet.

Det farlige og absurde ved slik bruk av kulturappropriasjon er at ingen kan holde styr på menneskers følelser. Det er en spiral uten ende. Noe som for eksempel krenker meg som minoritetskvinne ikke krenker en annen kvinne med minoritetsbakgrunn. Finnes det for eksempel en liste over tillatte kostymer for nordmenn og spesielt Siv Jensen? Ville hun sluppet unna kritikk dersom hun gikk med en magedans drakt i lys av hennes tidligere uttalelser om "Snikislamisering"? Per definisjon kan grev Dracula også bli krenket av at mange av oss som kler oss ut som ham på Halloween. Han var en stakkars greve som ble frarøvet kjærligheten på en grusom måte og måtte lide i all evighet. Er det riktig av oss å kle oss ut som ham og mene hans lidelse er så jævla festlig?

Jeg hater å tenke på at hver nordmann som lager fredagstaco i grunnen gjør dette for å undertrykke meksikanere, på samme måte som jeg synes det er ethvert jentebarns drøm å se like vakker ut som en indianerjente for en dag.  Er det mulig å se på saken bare som Siv Jensens barndomsdrøm, verken mer eller mindre?

Æreskultur, hvor er tiltakene?

Arab woman with Islamic headscarf looking over the ocean
Licensed from: devy / yayimages.com

Sosial kontroll iscenesatt som kjærlighet og omsorg

Det har vært mye snakk om æreskultur og æresvold i det siste. Mange modige innvandrerkvinner har fortalt personlige historier om press og tvang.

Æreskultur, kontroll av jenter og gutter, er en uting. Det ligger ingen ære i å kontrollere, tvinge eller drepe ens barn. Ingenting i verden rettferdiggjør slikt.

Men det snakkes ikke om konkrete løsninger eller tiltak. Det ligger en berøringsangst i måten vi møter æreskulturen på, og det bekymrer meg. Mange skriver at æreskultur og æresvold er ukultur. Jeg er ikke enig. Det ligger kulturelle elementer i dette. Ting vi må ta seriøst og gripe fatt i. Æreskultur dreier seg for altfor mange om «min kultur» versus «din kultur», «våre døtre gjør ikke dette» versus «vestlige døtre gjør det». Dette betyr ikke nødvendigvis et angrep på vestlige verdier, slik innvandrerfiendtlige krefter skal ha det til. Det dreier seg om noe kjent, en vane, en tradisjon som skal formidles videre. En sementert sirkel som skal knekkes. For noen kan konfrontasjon og ødeleggelse av æreskultur bety krenkelse av egen kultur. For andre kan det bety assimilering. Dette er ikke smertefrie prosesser, det betyr å tråkke på tær og provosere dersom man virkelig skal ta tak i dette. Samtidig må man trå varsomt og spre kunnskap og dialog.

 

Lørdag 23. september gjorde kvinnegruppen Ottar og den sekulære, feministiske organisasjonen SeFF en markering foran Stortinget. Arrangementet var ganske unikt i sitt slag, en milepæl i innvandrerkvinners historie. Kvinner og menn av alle lag, religioner, etnisitet og politisk ståsted samlet seg om en viktig sak som til og med forente religiøst konservative og sekulære innvandrerkvinner. I etterkant av arrangementet kom en metadebatt på sosiale medier om en av appellantene. Denne tok mye oppmerksomhet fra markeringen og spørsmålene knyttet til denne.

Etter markeringen hadde jeg lyst til å snakke om en ting som ble begravd i støyen: Hvor få som faktisk hadde møtt opp til markeringen. Kanskje er jeg kravstor, men jeg savnet et større antall innvandrere tilstede, både kvinner og menn. Det ser ut til at de samme folka hele tiden snakker om samme tema til hverandre. Hjelper dette andre? Når budskapet frem i det hele tatt? Visste innvandrerungdom som opplever sosialt press overhodet at vi holdt en slik markering? Hvis ikke må vi finne ut hvor vi har feilet, eller hva vi gjør feil som gjør at de ikke vil være med. Trenger vi å gå fra skole til skole, holde foredrag og opplyse om problemet?

Så langt har vi bare snakket om et onde. Konfrontasjonen med æreskulturen blir ikke like enkel som å arrangere markeringer og skrive kronikker. Allerede merker man at jenter som har stått frem blir hengt ut i sosiale medier og trakassert. Her kan folk bli stemplet som både det ene og det andre. Derfor er det viktig å se hvilke krefter som er disse jentenes støttespillere.

En annen sak er hvordan samfunnet skal kunne hjelpe jenter som ønsker bryte seg løs. Per idag som jeg har erfart, står ikke noe apparat klart for den som skal frigjøre seg fra den daglige kontrollen. Er du jente og drittlei kontrollen hjemmefra uten at det er vold involvert, kan du like gjerne hoppe ut av vinduet og rømme. Men finnes det et offentlig nødapparat som sikrer deg en varm seng, som tar deg imot og forstår problematikken?

Hvorfor og hvordan skal samfunnet håndtere flukt fra egen kultur? De som lever under kontrollmekanismer blir ikke alle slått og utsatt for vold, de lever under kjærlige familieforhold. Kontrollen er ofte iscenesatt som kjærlighet og omsorg, noe som kompliserer problematikken. For sin frihet må jentene ofre familiestunder, god mat og kvalitetstid med søsken, foreldre og kanskje venner. Mange vil ikke skuffe far og mor, en del vet ikke engang at de er utsatt for kontroll, en del går stille i dørene og ofrer seg.

Kan vi fylle tomrommet for disse jentene om de skal bryte seg løs? Vi må huske at ikke alt blir rosenrødt, frihet er vakker, men utfordringer som ensomhet og tvil, savn og identitetskrise er en del av pakka. Kan vi tilby disse jentene et system som gir dem overskudd til å rive seg løs. Mange tiltak er iverksatt når vold og trusler er involvert, men finnes det ytterligere tiltak?

Vi må våge å ta opp disse problemstillingene og prøve å komme lenger enn til kronikker om hvor fælt sosial kontroll er og hvor sterkt vi fordømmer den. Tiden er moden for reelle tiltak, for kunnskap, bevisstgjøring, dialog, spesielt fra krefter som vil innvandrere godt.