hits

november 2015

Innvandrer-forbannelse

Jeg vet ikke om vestlige helt skjønner hvor mye press det er på skuldrene våre som innvandrere og innvandrerbarn. Jeg vet ikke om de vet at uttrykkene individualisme og individers frihet er helt meningsløse for oss.

For når du ser på oss, ser du ikke et menneske men en hel familie på ryggen vår. Vi er ikke et individ men en familie-enhet. Våre familiemedlemmer er så nære oss at de er en forlengelse av oss selv. Vi tar hensyn til alle familiemedlemmer når våre bestemmelser tas. Vi må tåle mye emosjonell utpressing bare for å eksistere.

Historiene våre lyder ofte slikt: "Å kjære deg, pappa har ofret alt og tatt deg hit. Å kjære deg, mamma har ofret tanter, og morfar og mormors helse og smykkene sine for å komme hit, det er best du gifter deg med denne snille mannen, eller denne snille kvinnen for den saks skyld. Du er fri til å ikke gjøre det, men da får pappa hjerteinfarkt og mamma kan bli overkjørt av en truck uten å ha sett ditt bryllup, og da må du ha dette lasset på samvittigheten din hele livet. Tenk på det".

Jeg har en søt hijabi-dame i tankene når jeg skriver dette, en hijabi-dame jeg engang kjente. Hun var i en slik situasjon, og det er ikke slik at de fleste av oss opplever vold i familien. Nei! Vi er bare så jævla emosjonelt skyldige i et eller annet. Vi blir bare så elsket i hjel av familiene våre, og hele familiens drøm må bli vår. Hva skulle samfunnet gjort dersom alle visste om problemene våre, dersom hijabi-damen skulle bryte løs med familien sin for eksempel, og skille seg fra en familiekjærlighet som konsumerte henne.

Samfunnet er mer opptatt av hijaben hennes enn hennes utfordringer hjemme. Hvorfor har hun hijab egentlig, spør de fleste. Hvor skal hun gå for å finne kjærlighet som kan fylle opp det enorme krateret av ikke-kjærlighet når hun forlater sin familie? Skal hun finne den på nettet på overfladiske Sukker, Tinder eller Match? Eller hos alle disse mennene som har en drøm om å ligge med en søt hijabi-dame for spenning og erfaring? Å ligge med en hijabi-dame må være en av våre århundrets fetisjer.

Familien hadde funnet en mann som elsket henne og ville ha henne gjennom godt og vondt, for all evighet, og da sa hun til familien: «Tja, jeg må tenke litt, for jeg har ingen følelser for mannen». Hun hadde tenkt å gå ut med sin historie. Men hva hadde det å si dersom hun gikk ut med historien? De som er innvandrermotstandere mener at problemene hennes nettopp er årsaken til at de sier "nei kjære deg, det er best at du blir der du kommer fra, hvor enn det er".

De snille innvandrervennlige hadde kommet til å rose henne og gitt henne en blomsterbukett fordi hun hadde stått frem. Fordi hun var modig. Men når kvelden hadde kommet, ville hun sittet alene i leiligheten sin og stirret på blomsterbuketten hun hadde fått og savnet familien sin så inderlig. Hun hadde savnet den altoppslukende, ødeleggende kjærligheten.

Dagen etter var hun tilbake hjemme, takket ja til bryllupet og giftet seg.