Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte å gå med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de går med hijab eller ikke. De er mine medsøstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet på kvinneundertrykkelse, dette verktøyet for skamlegging av kvinnehår, begynner å gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det må utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir ført bak lyset når de får beskjed om at hijab er påbud i Islam. Først og fremst er det muslimske kvinners oppgave å kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjøringsobjekt, og det sprer seg som ild i tørt gress.

Før den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg må gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religiøse miljøer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet når de dekker seg til på en bestemt måte.  På den måte skulle de gjøre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen «Ummah», slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjør seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg på om de vet det, men gjør det for å fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig å unngå å se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved å alminneliggjøre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til å innføre æres- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er «full face», at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hår, med å bruke voldsom sminke, trutmunn og høye, falske øyenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol på islamisme, men et uttrykk for religiøs konservatisme. Jeg er vokst opp med en religiøst konservativ kvinne som jeg elsket høyere enn min mormor. Hun dekket seg til for å tilfredsstille Gud, for ikke å gjøre synd, og hun så like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi dukkeansikt. Det pirrer dem så sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjønnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg på hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser håret sitt og går med allværsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det å være beskjeden. Ironisk nok gjør disse jentene alt for å være det motsatte. De bruker hijab for å pirre menn; «se meg, men ikke ta på!». De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religiøst konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr å være beskjeden.

De religiøst konservative brukte tildekking for ikke å virke attraktiv og for å unngå synd, ikke for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.