hits

november 2016

Hans-Wilhelm har rett om Sylvi Listhaug

GLEMT FOLKET: Hans-Wilhelm Steinfeld mener norske politikere og medier er for politisk korrekte.  Foto: Bjørn Sigurdsøn (NTB scanpix)

 
I etterkant av det amerikanske presidentvalget har et par reportere trukket medias rolle i seieren til Donald Trump under tvil. Den politisk ukorrekte, satiriske liksom reporteren Johnathan Pie hadde en video på Youtube med nærmest to millioner seere hvor han sier at mange støttet Trump, men turte ikke å si ifra. MSNBC morgenvert Joe Scarborough sa tirsdag at media handlet som cheerleadere for Clinton. Mange tusen mennesker møtte opp i kampanjer til Trump men media rapporterte ikke om dem.
 
Her hjemme, sier NRK veteranen Hans-Wilhelm Steinfeld (65) i et intervju med Dagbladet at norske partier og medier er så politisk korrekte at de ikke har fått med seg hva som egentlig skjer og tenkes rundt om i landet. Media underslår støtte til Sylvi Listhaug og hennes innvandrerpolitikk, av politisk korrekthet.
 
Når media som fjerde statsmakt mister sin objektivitet og tar side i en debatt, da har de svekket demokratiet. Folk mister sin tro mainstream media og leser heller nyheter andre steder. Jeg selv merker på bloggen, hvordan folk lenker til andre kilder i kommentarfeltet (når jeg har det åpent).
 
Man får det inntrykket at de for lengst har sluttet å lese mainstream aviser. Samtidig er det ofte problemet at blogger og andre kilder, i mangel av et grundig redaksjonelt arbeid, kan være ensidige eller noen ganger til og med feil. Vi gambler med demokratiet fordi mainstream media har tatt avstand til folket og har tatt på seg rollen som bedrevitere.
 
Media virker å ha tatt rollen om en vis far eller en streng lærer på seg og skal belære folk hva de skal mene, og i hvilken retning de skal tenke. Folk er ikke barn, de liker ikke den type umyndiggjøring. De vil ikke ha sensur og politisk korrekthet, og de vil til tider være politisk ukorrekte, tenke fritt og sette spørsmål ved viktige saker, uten å bli dømt.
 
Bare ved å ta en åpen og fordomsfri debatt og med imøtekommenhet kan man drepe myter og formidle sannheten. Når media stadig vekk løfter den moralske pekefingeren og vil fortelle folk hva de MÅ tenke, i stedet for å rapportere hva som skjer der ute, får vi et tillitsproblem som gir avstand mellom folket og media. Det er demokratiet som til slutt vil tape på dette.

Hijabnekt hos sykehjem

Et sykehjem i Stavanger nekter sine ansatte å gå med hijab. Jeg har ikke sans for diskriminering av mennesker. Det blir feil. Jeg kjenner et par flotte hijabi-damer som for meg er samme mennesker om de går med hijab eller ikke. De er mine medsøstre.

Men jeg synes at dette plagget, dette symbolet på kvinneundertrykkelse, dette verktøyet for skamlegging av kvinnehår, begynner å gli inn altfor lett og bli altfor vanlig. Det må utfordres fra teologisk, feministisk og politisk hold. Mange muslimske kvinner blir ført bak lyset når de får beskjed om at hijab er påbud i Islam. Først og fremst er det muslimske kvinners oppgave å kjempe imot denne mannsoppfinnelsen! I stedet pusher de det frem som et slags frigjøringsobjekt, og det sprer seg som ild i tørt gress.

Før den islamske revolusjonen av 1979 i Iran eksisterte ikke fenomenet hijab. Jeg må gjenta meg selv: JA, tildekking av muslimske kvinner forekom i konservative religiøse miljøer og var utbredt. Men tildekkingen ble kalt noe annet, ofte hadde den lokale navn. Hos oss kaltes det for Chador.

Hijab ble introdusert av ideologien islamisme. Det ble lansert som et uniform som forener muslimske kvinner av alle raser, nasjoner og etnisitet når de dekker seg til på en bestemt måte.  På den måte skulle de gjøre seg til et medlem av den store muslimske nasjonen «Ummah», slik Islamisme dikterer. Mange muslimske kvinner vet ikke dette og gjør seg til nyttige idioter for islamismen, andre ganger lurer jeg på om de vet det, men gjør det for å fremme islamismen. Det er nemlig ikke mulig å unngå å se islamismens fremmarsj overalt i verden. Ved å alminneliggjøre dette plagget bidrar de bevisst eller ubevisst til sosial kontroll over muslimske kvinner, og til å innføre æres- og skamkultur i vesten.

Et annet og nytt fenomen er «full face», at unge jenter kompenserer for at hijaben dekker til deres vakre hår, med å bruke voldsom sminke, trutmunn og høye, falske øyenvipper.

Ofte hevder de at hijaben ikke er et symbol på islamisme, men et uttrykk for religiøs konservatisme. Jeg er vokst opp med en religiøst konservativ kvinne som jeg elsket høyere enn min mormor. Hun dekket seg til for å tilfredsstille Gud, for ikke å gjøre synd, og hun så like attraktiv ut som Mor Theresa.

Mange menn har betrodd meg hvor pirrende de finner hijabi dukkeansikt. Det pirrer dem så sterkt at det for noen har utviklet seg til en fetisj. De samme jentene som mener at hijab representerer en kamp mot skjønnhetspresset i Vesten, seksualiserer kvinner. Som feminist lurer jeg på hvordan dette kan fremstilles som en feministisk kamp? Vanlige kvinner som viser håret sitt og går med allværsjakker, er mer muslimsk enn disse jentene.

Hijab i Koranen er et paraply-begrep for det å være beskjeden. Ironisk nok gjør disse jentene alt for å være det motsatte. De bruker hijab for å pirre menn; «se meg, men ikke ta på!». De tirrer og tiltrekker seg menn like mye som de som lager trutmunn med Restylane i leppene og silikonpupper. Men hver gang hijab blir diskutert i media, trekker de frem et religiøst konservativt aspekt ved hijab. Det er misbruk av ordet hijab, hojb, haya, som betyr å være beskjeden.

De religiøst konservative brukte tildekking for ikke å virke attraktiv og for å unngå synd, ikke for å tiltrekke seg ekstra oppmerksomhet som pirrer seksuelle fetisjer i menns fantasiverden.