hits

november 2017

Tyenlft, Hva med innvandrerbarna?

NRK Brennpunkts program Norske tilstander fokuserte i forrige uke p livsvilkrene til ungdom p Tyen. Programmet traff meg i hjertet. Jeg var en gang en av dem som bodde i de kommunale blokkene p Tyen. Jeg husker hvordan psykisk syke, rusavhengige og fattige innvandrerfamilier ble plassert i kommunale boliger hvor hverdagen til barn og ungdom var preget av politibesk, dopselgere og brukte spryter i gangene.

Som syk var jeg takknemlig for f tak over hodet midt i Oslo sentrum, men mten utsatte mennesker ble stuet sammen p uten tilsyn og uten at det ga beboerne eier- eller ansvarsflelse, frustrerte meg.

Iflge programmet er det brukt 150 millioner kroner p det skalte Tyenlftet. Av dette er det gtt kun ca. 105.000 til en frivillig drevet fritidsklubb (Sterling) for barn og ungdom. Dette er ungdom som trenger hjelp til komme ut av en ond sirkel av vold og gjengkultur.

Enormt mye penger er brukt p la humla suse-prosjekter og veggmalerier mens ungdom vandrer gatelangs, snakker kebab-norsk og rapper gangsterlter. I stedet for tiltak som kan bidra til holde dem unna dop og drlig selskap p gata, satser Oslo kommune p veggbilder og planteputer. Mange millioner ogs er brukt p fritidssentralen p Tyen, uten at denne ser ut til ha gjort noen forskjell.

Ungdom s ut til vre overlatt til seg selv. En av dem nevnte noe viktig i programmet: Foreldrene vre tar ikke ansvar for sine barn slik norske foreldre gjr. Mens barna vandrer gatelangs sitter enkelte foreldre-slik jeg husker- hjemme avskret fra samfunnet. Likegyldig til egne barns skjebner ser de ofte p parabolkanaler fra hjemlandet og forestiller seg at gatas machokultur der unge gutter henger sammen og blir til tffe menn, er bra. Jentene holdes hjemme, gata ansees som farlig for dem. Guttene derimot skal klare seg selv.

Ikke alle innvandrere deltar i barnas liv. Enkelte dumper guttene p gata for selv f fred. De kommer ofte fra krig og elendighet og kan vre traumatiserte. De snakker drlig norsk, ofte er de syk eller ufr og avhengig av NAV-penger.

Nylig s jeg en dokumentar om hvordan Island har klart f den laveste andelen ungdom som drikker alkohol. Viktig i den islandske satsningen har vrt god kommunikasjon med foreldre, skoler og aktivitetssentre. Det innebrer bevisst involvering av foreldrene i barnas liv. Et av tiltakene var holde barn under 16 r hjemme etter kl. 10 ved at foreldrene selv vandret gatelangs og ba de yngste reise hjem. Samtidig satset de p forsterke familiebndene med kvalitetstid.

At fattig innvandrerungdom vandrer rundt i gjenger p gata om natten, er blitt et problem i mange europeiske land. Dette m tas p alvor.

Tyen er blitt hippere, middelklasse med kjpekraft er flyttet inn, nye stilige kafeer og restauranter er pnet. Men jeg ser ikke hvordan de nye satsningene skal gjre livet til vanskeligstilt ungdom bedre? Forskning viser at guttebarn fra fattige familier har mindre sjanse for ta hyere utdanning, gutter pvirkes i sterke grad enn jenter av nromrdet. P Nedre Tyen vokser to av tre barn opp i fattigdom.

Iflge den engasjerte ungdomsarbeideren Mohammad Fariss har Tyenlftet bragt kake til de som hadde kake fra fr. Vi br sprre oss hvor mange av de 150 millionene er gtt til de som trenger det mest, nemlig fattig ungdom p Tyen.

Kanskje er det p tide kommunisere med foreldrene og involvere dem i barnas liv p det renoverte fritidssenteret p Tyen.

 

Oktoberbarna- fleri eller fakta?

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

Debatten om de skalte Oktober-barna har vrt en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det yeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig m man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover. Det er mer fleri i denne debatten enn det er kunnskap. Som tolk er jeg en smule lei av flelsesladde "Er du uten sympati, Listhaug"-innlegg. Folk er mer opptatt av personen Sylvi Listhaug enn hre p fakta.

For de av oss som jobber med utlendingssaker og ser fra nrt hold hvilken kompetanse som blir brukt og ressurser som blir satt i gang for underske asylsknadene, fr saken en annen vinkel. Etter definisjon regnes man som asylsker i Norge nr (man mener) man er forfulgt. Enorme ressurser blir satt i gang for verifisere ens historie, for finne ut om vedkommende lyver eller ikke. N kan man alltids mene at saksbehandlingen, tolkeprosessen eller formidling av ens historie har vrt mangelfull, men de som til syvende og sist fr avslag p asylsknaden etter en lang runde med klager og saksbehandling er ofte de som ikke har krav p beskyttelse og dermed m forlate landet.

Hver sknad som baseres eller inneholder lgn gjr at kvoten for de som faktisk blir forfulgt og ligger et stykke unna fengsel og dden mindre. En ikke-faktabasert debatt gr p bekostning av de som virkelig trenger beskyttelse. Asylkvoten etter asylkonvensjonen er liten for et lite land som Norge. Jenter og kvinner som blir utsatt for overgrep, homofile som risikerer livet p grunn av deres legning, folk som virkelig er ml for Taliban er de som trenger mest beskyttelse, ikke en gruppe med ungdommer som reiser sammen for f et bedre liv. Drmmen om en lys fremtid og et bedre liv er forstelig og legitim, men langt fra nok til kunne f asyl.

Videre er det slikt at dersom de fr bli, selv om de ikke har krav p beskyttelse, vil de formidle dette budskapet til de som sitter i hjemlandet. Det er en desperat situasjon og ingen kan klandre de som kommer. Samtidig som man m finne ut hvordan man kan hjelpe de som har mest behov for hjelp.

Debatten dreier seg ikke om 300-500 sympatiske gutter som jeg s inderlig hper har det bra og forblir i Norge, selv om de har ftt avslag, men om de som igjen blir oppmuntret til ta den farlige, vanskelige reisen s lenge denne naiviteten fortsetter. Debatten dreier seg om de som virkelig trenger beskyttelse, men som forblir og mter sine bitre skjebner.

 

 

 

Tortur av innvandrerbarn eller delvis assimilering?

Streetlife
Licensed from: aidasonne / yayimages.com

For mange r siden reiste jeg til Manchester for beske en engelsk venn av meg fra studietida. Om dagen da han var p jobb, vandret jeg rundt i nabolaget og spiste ofte hamburger p en nedslitt kebab sjappe rett ved hjrnet p gata. Eieren var en innvandrer og vi slo av en prat om livet i England, han spurte meg om mitt liv i Norge. Jeg glemmer aldri hvordan han den tida nevnte at han bodde i et omrde som ikke hadde engelske naboer, men var bebodd med innvandrere. Han faktisk snakket om dette som om dette var noe positivt. Den tida var jeg ikke samfunnsdebattant, men allerede da flte jeg et stikk av ubehag, da han fortalte meg det. Jeg var jo tross alt gjest hos min engelske venn som hadde pnet sitt hjem for meg. Men denne eieren snakket om et isolert omrde midt i England langt unna engelskmenn, som om det var noe positivt. Heldigvis er det mange av oss innvandrere som ikke har slike meninger og har lyst forholde oss mer til de vestlige, s jeg skal ikke generalisere her. 

Men det finnes dessverre ogs en god del med et slikt syn. I disse dagene, som integrering er p agendaen mer enn noensinne, tenker jeg ofte p denne episoden. Jeg spesielt tenkte p det jeg opplevde i England, da jeg leste i gr hos NRK om mishandling av norsk somaliske barn som blir sendt til hjemlandet p diverse koranskoler. Det er snakk om barn som blir lenket og sltt for f vesten banket ut av dem. Det er kanskje her kjernen av problemet ligger og det ubehagelige sprsml med integrering kommer inn. Hvorfor er vi innvandrere her? Skjer det noen mental/sekulr/kulturell integrering hos innvandrere som flykter til vesten fra kulturer som er svrt forskjellige, om ikke, helt motsatt av den vestlige kulturen? Sekulr/mental/kultur integrering er en utrolig viktig del av integrering som m mer drftes, spesielt nr man hrer hvordan enkelte innvandrerbarn blir presset og mishandlet for ta avstand fra den vestlige kulturen.

Disse er barn som har lyst bli delvis assimilert. Dessverre har assimilering ftt en negativ klang av en del kulturrelativister. Assimilering i hvert fall i vestlige verdier som likestilling, frihet og ytringsfrihet er en ndvendighet og ikke et onde. En br sprre seg om hva er vitsen med at man flykter til vesten eller Europa, nr man s inderlig skyr den vestlige kulturen. Her i vesten finnes trygghet, menneskerettigheter og borgerrettigheter og trosfrihet, et system som fungerer, et tillitsamfunn som er bygget p velferdsstaten, disse er ting som appellerer til de som flykter fra kaos, fattigdom og krig. Dersom man er flink med noe, tjener man ogs gode penger i tillegg. Samtidig som det finnes andre verdier som er grunnsteinen for det vestlige samfunnet. Individets frihet og sekularisme er motoren bak et slikt samfunn. Dersom man er her bare for tryggheten og pengene, er sjansen for krasje med andre deler av det vestlige samfunnet ganske stor. Er man her som flyktning eller immigrant fordi man vil ha frihet, demokrati, likestilling og ytringsfrihet, da har man gode sjanser for integreres i samfunnet.

Et eksemplet p dette ser vi hos de familiene som sender barna ut p kulturrehabiliterings turer. De nytter godt bare av en del av det samfunnet har tilby og motsetter seg de andre verdiene. Integrering dreier seg ikke bare om lre sprket og kunne tjene penger, slik at man lager sm omrder av det samme samfunn man har flyktet fra rundt seg. Det er nettopp disse stedene som senere danner grunnlag for parallell samfunn som motarbeider samfunnet hoved verdier. Den virkelige integreringen er viljen til kaste fra seg ogs en del av kulturen eller religionen som ikke lenger tjener i den retning samfunnet er bygget p. Dette kan for noen oppfattes som en delvis assimilering. Uten en viss grad av assimilering, kommer man ikke til bli helt en del av samfunnet man lever i.

Dessverre har vi lenge hatt berringsangst og latt vre snakke om denne delen av integreringen. Dette har frt oss til en situasjon, hvor vi ser at enkelte fra andre og tredje generasjons innvandrere fremdeles holder p konservative verdier som ikke helt gr overens med verdiene i samfunnet. Tvangsekteskap, res kultur, res vold, sosialkontroll og kjnnslemlestelse er resultatet av en slik svikt. Poenget er at dersom man ikke er innstilt p akseptere vestlige verdier og ergo er her bare fordi det finnes Kiwi p hjrnet, sosialpenger, og ikke-krig, er man p feil plass. Fr eller senere kommer kultur-krasjet til overflaten og river ens verden i stykker og kaster ens familie i et eksistensielt jordskjelv. Historiene om fedre som har drept sine dtre eller gutter som er blitt drept for ha krenket ren til andre familier ved date deres dtre, m vre en varsellampe for hvor galt det kan g, dersom man ikke tar den kulturelle, sekulre eller mentale integreringen p alvor fra frste dag.

Nok innvandrerbarn har lidd, kanskje er det p tide sprre de ubehagelige sprsmlene og si fra hva man forventer av innvandrerne. Introduksjonskurset er i hvert fall et godt sted begynne.