hits

desember 2016

NRKs svartmaling

Foto: NTB Scanpix

 

I andre runde av artikler fra NRK som stiller spørsmål ved den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Adens troverdighet, kokes det suppe på spiker. Det er pinlig å lese artikkelen. Politiet i Kvam har spurt seg litt rundt, men finner ikke noe fordi Amal Aden ikke har anmeldt konkrete personer.

Politiet i Oslo bekrefter at trusselbildet for Amal er reelt og det er årsaken til at hun har fått politibeskyttelse. Politiet i Kvam mener trusselen kunne være reell, men ingen anmeldelser, ingen gjerningsmenn.

Så hva er problemet?

Det er at NRK lager en sak av ingen ting og heller bensin på bålet konservative religiøse miljøer har fyrt opp under Aden. Uansett hvor mange ganger man leser NRK-artikkelen kommer man ikke til annen konklusjon enn at den eneste feilen Aden har gjort er ikke å anmelde konkrete personer. Det er legitimt å spørre hvorfor hun ikke har gjort det. Men like legitimt å spørre om det kan ligge personlige årsaker bak det at hun ikke anmelder.

Vi vet at Aden skriver under pseudonym og er under politibeskyttelse for å ha vitnet i en narkosak og for hennes foredragsvirksomhet. Allikevel flesker NRK til med overskrift i stor skrift: Politiet rykket ut for å beskytte Aden, fant aldri bevis for at hun ble truet.

Tittelen gir inntrykk av at Amal rett og slett lyver. Hva er hensikten med dette? Artikkelen sprer seg i sosiale medier og bygger opp under den heksejakten Utrops redaktør Majoran Vivekananthan og shariaelskere som Farhad Qureishi driver mot Amal. I kommentarfeltene hevder enkelte muslimske landsmenn at Amal gjennom løgn «stigmatiserer» somaliere og muslimer. Om Amal Aden ikke allerede var hetset, er hun det virkelig nå. Takket være NRK.

Amal Aden er en lesbisk, muslimsk kvinne fra Somalia. Hun går utildekket og bruker bukse, noe som i det somaliske miljøet er tabu for en kvinne. En annen homofil muslim kan også fortelle om trakassering på grunn av sin legning. I en artikkel skrev Katlam Lie engang at han noen ganger kvier seg for å gå til søppelrommet av frykt for å bli fysisk angrepet. For ikke lenge siden skrev VG om en homofil muslim og hans norske samboer som fikk juling på grunn av at de holdt hverandre i hånden. Muslimske «venner» av familien sto bak.

Trenges det virkelig hjernekirurgi for å skjønne at disse menneskene blir utsatt for trakassering og press? Hva er NRKs hensikt med å følge opp Utrops hets av en allerede truet kvinne, en kvinne hvis beskyttelsesbehov er bekreftet av politiet? Som samfunnsdebattant med innvandrerbakgrunn spør jeg, hva vil NRK med dette?

I en annen sak (2.12.2016) går fylkesordfører i Vest-Agder, Terje Damman, ut gjennom NRK.no og ber om dokumentasjon for at Aden ble nektet drosje. Som om det er mulig å dokumentere at man blir nektet drosje. Jeg ble selv ofte nektet drosje da jeg var syk og brukte TT-kort. Jeg haltet fra drosje til drosje til jeg fant en som aksepterte TT-ordningen. Terje Damman har spurt seg om og ingen kan huske å ha nektet Aden drosje, ergo er alt i skjønneste orden. Vi forstår at han ikke ønsker å sette Vest-Agders drosjenæring i dårlig lys. Men er dette alt han kan stille opp med? Tror han virkelig at noen kommer frem med navn og adresse og innrømmet at han har diskriminert Amal?

I går ga Rania Jalal Al-Nabi i VG et urovekkende innblikk i hverdagen til en frittalende minoritetskvinne. «Hatmeldinger, trusler og utstøtelse» er hennes «belønning» for å ta et oppgjør med patriarkatet.

For en uke siden ga en annen muslimsk samfunnsdebattant en statusoppdatering på FB. Faten Al Husseini skrev om hvordan hun etter å ha bodd for seg selv en tid på grunn av helseplager, er blitt rammet av rykter og karakterdrap i nærmiljøet. Er det anstendig av oss å spørre henne om eksakt hvem som har sagt hva til henne og i hvilken sammenheng? Er det anstendig å sette utsatte personer under enda mere press? Er det verdt å sette deres troverdighet og helse på spill for å få en sak, få klikk? Hva ønsker NRK å oppnå? Skal innvandrerkvinner hetses til ikke å snakke ut om sosial kontroll? Er alt roserødt i innvandrermiljøer: Du kan være homofil og muslim, smile glad, være åpen om din legning og få ros for det? Kan en innvandrerjente flytte for seg selv uten å bli målskive for nedverdigende, ondskapsfull ryktespredning?

 

Jeg tror på Faten Al Husseini, på Amal Aden og på Rania Jalal Al-Nabi fordi jeg selv kommer fra denne kulturen og kjenner den, det er en kultur av rykter, baksnakking og karakterdrap, men mest av alt sosialkontroll.

For å beskytte seg mot disse menneskene i NRK og Utrop, som på lik linje med patriarkatet venter på å rive dem i stykker, skal disse jentene fra nå av være litt mer presis om hvem som har sagt hva til dem.

Disse modige jentene skal fra nå av huske godt.  

Men enn så lenge og for all del, ikke lat som at sånne ting ikke skjer bare fordi man ikke har bevis på papir. For det skjer oftere enn NRK og Utrop liker.

 

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Kampen kirke- kilde: kirken.no

Hvordan hjelpe et folk som ønsker å utslette seg selv?

Forleden gikk jeg forbi Kampen kirke og fikk lyst å stikke innom. Juletid og åpne kirkedører kan friste en spirituell person som meg. Jeg liker å gå i kirker, gamle moskeer og templer, sitte og la tankene vandre. Kirken virket gammel, alteret var vakkert og lysekronene storslagne, men den var så tom at jeg kunne høre mine egne skritt. Ikke en eneste sjel var å se.

På en måte var det fint å være for meg selv og gruble, på den annen side gjorde den folketomme kirken meg trist. Nå som kristendommen er humant harmonisert med menneskerettighetene og fullstendig spiselig, er det nesten ingen der å se. Vi har lesbiske biskoper og prekenene våre dreier seg bare om kjærlighet til medmennesker, men kirkene er folketomme. For mange som ønsker å humanisere islam på samme måte som kristendommen, virker sånne scener skremmende.

Hvorfor kan ikke min etnisk norske venninne gå i kirken og finne spiritualitet, spurte jeg meg selv. Hun som er så glad i å messe i yoga timer, tenne sterk røkelse og mumle merkelige, uforståelig fraser på indisk. Hver gang hun har anledning reiser hun på spirituelle reiser til India, hun jager guruer som heter Mooshu eller Ushoo som gir henne one-linere om livets mysterium, de retter opp hennes chakra slik hun forklarer meg, og lover at hennes tredje øye skal snart åpnes.

Kunne hun ikke kanalisere sin spiritualitet gjennom kristendommen? Hvorfor er Buddha mer eksotisk enn Jesus?

I går leste jeg om Slemdal skole som har bedt foreldrene om tillatelse til at barna skal gå rundt juletreet i siste uke før juleferien. Saken tok etter hvert en merkelig vending i kommentarfeltene, det ble antydet at muslimene blir krenket av at barn går rundt juletreet. Det er ingenting som tyder på dette. Snarere tvert imot slik det kommer frem av Side2-reportasjen, ser det ut at rektoren viser til en innstramning fra Utdanningsdirektoratet i opplæringslovens paragaraf 2-3a, som tolkes dithen at enkelte kan oppfatte det å gå rundt juletreet som utøvelse av religion.

Vi vil ikke støte noen, sier rektoren til Nettavisen. Det er faktisk noen nordmenn som har problemer med dette, hvem de er og hva de mener er uklart. Men dette problemet må ikke dyttes på innvandrere, eller muslimer, selv om det kan finnes skumle islamister der ute som fryder over dette. Man kan samtidig spørre seg om hvorfor en slik innstramning av loven rammer juletreet og ikke barnehijab?

Kanskje er det på tide at nordmenn spør seg hvor denne forakten for sin egen kultur kommer fra? Hvordan kan man fornekte sin egen kulturelle arv? Her snakker jeg selvfølgelig ikke om den religiøse arven, jeg er ingen religion fan og en svoren tilhenger av sekularisme. Men den kulturelle arven er noe vi mennesker trenger, det er de verdier vi er bygget av og består av, tradisjoner som er verdsatt i mange generasjoner.

Som samfunnsdebattant i Norge har jeg over tid merket en merkelig forakt for egen kultur og kulturelle arv blant nordmenn. Jeg er enig i at umenneskelige tradisjoner bør forkastes og glemmes, men hva med de gode, fredelige tradisjonene? Ofte får jeg inntrykk av at nordmenn krenkes av sin egen kultur, eller av seg selv. Hvor kommer dette selvhatet fra?

Samme mennesker som forsvarer ekstreme religiøse og kulturelle fenomener blant oss innvandrere, barnehijab og niqab for å nevne noe, tåler ofte ikke et fnugg av sin egen kultur. Alt fra de andre er eksotisk, det oser av en slags annerledes varme. Mens deres egne tradisjoner gir dårlig selvfølelse og krenker dem. Norge eller Europa er individualismens kontinent, her får du lov til å bryte ut av kollektivet og du får ros for det. Men betyr dette at man skal hate alt som har med kollektivet å gjøre; kollektivet omfatter jo også språk, kultur, historie, religion, mat og litteratur. Hvordan kan man hjelpe et folk som har lyst til å utslette seg selv?

En kultur kan ikke ta vare på seg selv og overleve om den tæres ned og oppløses av sine egne fra innsiden.