hits

desember 2017

HRS, Resett og Document.no- hvorfor er de så populære?

 

Islamic pattern design
Licensed from: szefei / yayimages.com

Det er mye debatt om innvandrerkritiske sider som Resett, HRS, Document på sosiale medier. Noen fordømmer og boikotter dem, men ingen tar opp hvorfor disse sidene har fått så stor popularitet.

På venstresida og blant muslimer er det mange som forklarer den enorme populariteten disse sidene har fått, kun med rasisme og diskriminerende holdninger. Jeg får ikke med meg alt som skrives på disse sidene, men et par artikler har jeg lest og de imponerer meg ikke. Men jeg synes fordømmelsen av dem er overfladisk så lenge man ikke går dypere inn i årsakene til at de er blitt så populære.

Som innvandrer er jeg godt kjent med rasisme fra min tidlige tid i Norge. Jeg ble en gang forsøkt påkjørt i veikanten utenfor Tønsberg da jeg gikk tur sammen med min bror. Etterpå viste mannen på passasjersiden meg fingeren. Skepsisen til innvandrere var stor allerede for 25 år siden. En gang på nattklubb ble vi (en iransk gjeng) bedt av en norsk mann om ikke å mingle med dem, men holde oss sammen med våre egne. Jeg er ikke i tvil om at slike mennesker er flittige brukere av slike sider.

Men det er også en del av mine oppegående venner som besøker disse sidene. De er på ingen måte rasister eller folk med grumsete holdninger. Det er folk med genuin kritikk av islam eller aspekter ved innvandring. De er utdannede og har en europeisk mentalitet som finner det naturlig å stille seg kritisk til det meste, kanskje spesielt til gamle religioner.

Islamkritikk ble tidlig tabuerklært i norsk offentlighet. Det resulterte i et vakuum som etterhvert skapte grobunn for mere ytterliggående islamkritiske og innvandrerfiendtlige krefter. Dette kunne kanskje ha vært unngått med åpen kritikk, manglende sensur og større saklighet.

På mange måter tilhører jeg venstresida, men jeg synes deler av venstresida må ta skylden for denne uheldige utviklingen. Jeg var blant dem som kritiserte islam lenge før noen turte å gjøre det offentlig. Det var tyranniske tilstander på det området. Folk var i fare for å miste jobb og nattesøvnen. En dag ble jeg tagget av en omtenksom FB-venn som hadde fått nok. Det skjedde i en tråd der ellers fremragende samfunnsdebattanter fra venstresida snakket bak min rygg og fabulerte løgner om hva jeg hadde sagt. Det lå alltid et eller annet angrep på lur fra folk som ikke engang var muslimer, ikke hadde bodd i et islamsk land og heller ikke hadde kunnskaper om islam. Moraliserings- og fordømmelsesfaktoren var sterk. Selvsensuren og misnøyen var stor.

Allerede etter utgivelsen av min første bok «Djeveljente», kommenterte Mala Naveen i Aftenposten sin frustrasjon over økningen av jenter som skriver om «djevelske tilstander». At slik praksis har eksistert så lenge er interessant å ta med seg når man lurer på hvorfor vi ikke har fått (for eksempel) nok fokus på æreskultur før nå.

Da jeg skrev boka «Skam» der jeg redegjorde for hvordan min religiøse bakgrunn innhentet meg i voksen alder, ble jeg om og om igjen mobbet til tårer av en tekstvasker. Hun kunne åpenbart ikke tåle min personlige historie. Hun skrev mobbende kommentarer på hver side i manuset, i en av dem beskyldte hun meg til og med for å være gal! Det var ganske tungt og belastende for min del. Hva var min forbrytelse? Jeg fortalte om min religiøse/kulturelle oppdragelse.

Dette var hverdagen for dem av oss som var villig til å ta et oppgjør med og kritisere vår religiøse eller kulturelle bakgrunn i offentlighet. De var ingen i NRK til å lage serie av min «Skam»  eller andres skam i lignende situasjon. Hvorfor det?

Det ble litt etter litt slått sprekker i denne tyranniske veggen, det var en uunngåelig prosess, men da terroren kom tettere og tettere på oss, brast demningen.

Meningstyranniet og jakten på dem som saklig kritiserte islam/innvandring skapte et vakuum som åpnet for sider som Rett, HRS, Document. Og det kan ingen av oss gjøre noe med. Vi kan selvfølgelig forsøke å balansere bildet og komme med litt saklighet der det trenges, det har jeg og andre forsøkt på, men jeg vet ikke om det kommer til å hjelpe situasjonen til noe bedre. En ting vi kan gjøre er å ta lærdom og erkjenne ansvar om hvorfor vi er kommet i den situasjonen vi ligger i nå. Det er viktig.